I
STUDIETIDA
arbeidde eg med biografi-
en til ein islamsk lærd frå Marokko.
Han studerte hos ein viktig teolog og
reformator som heitte Ahmad ibn Idris
al-Fasi. Men då eg begynte å lese skrift-
ene til den lærde mannen, syntes eg
det var pussig at han nesten aldri refe-
rerte til denne læraren. Han skreiv
tjukke bøker om alle teologane og dei
lærde som han hadde studert saman
med, men Ahmad var ikkje mellom
dei. Derimot hadde han å sjå til eit
nært forhold til ein annan lærd teolog,
ein som heitte Abu al-Abbas al-Ara’ishi.
Han var derimot heilt ukjent frå andre
kjelder, og eg brukte mye tid på å prø-
ve å finne ut noe om denne ukjente
teologen.
Heilt til eg kom over noen nye bio-
grafiske kjelder om denne Ahmad ibn
Idris. For, viste det seg, han var slett
ikkje fødd i Fez, som namnet al-Fasi
skulle tyde på – han hadde berre budd
der i noen år. Han kom i staden frå ein
liten landsby nær Larache ute ved
kysten. Da gjekk det eit lite lys opp for
meg, for den arabiske forma for
Larache er al-Ara’ish. Og dei som heiter
Ahmad, får ofte tilnamnet Abu al-
Abbas. Så Ahmad ibn Idris al-Fasi og den
mystiske Abu al-Abbas al-Ara’ishi var
same mannen. Ingen av desse namna
var «kjælenamn» eller noe slikt, begge
var fullverdige og komplette namn, på
same personen, sjølv om ikkje noe ele-
ment i det eine namnet kan finnas att i
det andre.
Vi er jo, iallfall i det moderne Noreg,
vant til at namn er noe relativt perma-
nent og einskaplig som følgjer ein per-
son gjennom livet, om enn ein kan
sjonglere noe med mellomnamn og
familienamn. I den arabiske tradisjo-
nen, derimot, er det betre å sjå på eit
namn som ein sum av namnekjelder
der ein person kan hente element og
sette saman ei nemning som han anten
kan bruke alltid, eller endre på, eller ta
noen delar inn eller ut av etter ønske
og behov. Det er ofte meir ei beskri-
ving av aspekt ved personen enn eit
substitutt for eit totalt individ.
Eigennamnet: ism
Om vi ser på dei ulike komponentane
(«modulane») som til saman kan ut-
gjere eit namn, er det mest basale sjølve
eigennamnet, ism på arabisk, som all-
tid berre er eitt enkelt namn. Trass i
ein rik flora av eigennamn ser vi at
noen få eigennamn går att mye oftare
enn andre, særlig dei som er knytt
til islams oppkomst. Det langt mest
brukte mannsnamnet er Muhammad,
etter profeten.
Muhammad betyr «den lovpriste».
Mange andre eigennamn er avleidd av
same innhaldet. Dei mest brukte er
22
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3
Frå Ibn Ahmad til Abu Ummar:
om arabiske namn og tradisjon
KNUT S. VIKØR
Ahmad,
Mahmud,
Hamid,
Humayd,
Ham-
dan, og det fins fleire. Som ein ser, har
desse namna dei tre konsonantane
h-m-d felles, og dette er den meinings-
berande delen av orda, og den heng
saman med «å prise». Formene rundt
– vokalane, prefiks som Mu- eller Ma-,
suffiks som -an – presiserer innhaldet:
«den mest priste», «den prisverdige»,
«den som priser [Gud]», osv.
Andre mye brukte eigennamn er
tilnamn som vart lagt til profeten, for-
utan Ahmad også Mustafa, «den utval-
de». Andre eigennamn har ikkje noe
religiøst innhald, men dei vart brukt
av dei tidlige leiarane i riket og profet-
ens følgjesmenn, slike som Umar, Uth-
man el.
Osman og
Ali. Ei særlig gruppe
eigennamn kjenner vi godt frå vår
eigen kultur, det er namna til profeta-
ne før Muhammad, dei som islam jo
deler med kristendommen. Slike er
altså Ibrahim (Abraham), Musa (Moses)
og Isa (Jesus). Andre bibelske namn er
Harun (Aron), Dawud (David), Ishaq
(Isak), Jibril (Gabriel), Yahya (Johannes),
Ayyub (Job) og Sulayman (Salomo).
Ein annan type ism er reint religiøs
og betyr ’Guds tenar’, anten rett fram,
Abd Allah eller Abdullah, men oftare
med eitt av dei nittini synonyma for
’Gud’, som Abd al-Rahman og Abd al-
Rahim (tenar til den miskunnsame),
Abd al-Qadir (tenar til den handlingsri-
ke), Abd al-Aziz (tenar til den mektige),
Abd al-Karim (tenar til den velgjeran-
de), som alle er aspekt ved guddom-
men. Alle desse består av Abd (tenar)
og gudsattributtet. Noen av dei siste
kan vere eigennamn i seg sjølv når dei
viser til ein menneskelig eigenskap,
slik som Karim, velgjerande. Men dei
fleste av dei kan berre vise til Gud, og
når vi bryt dei opp og t.d. bruker al-
Nasir (Nasser) åleine i staden for Abd
al-Nasir, kallar vi i grunnen mannen
’Gud’.
Farsnamn
Sidan eigennamna er så ulikt fordelt,
med enorm overvekt på dei religiøse,
må ein kunne skilje mellom dei som
heiter Muhammad (kanskje ein firedel
av alle muslimar). Det gjer ein ved å
legge til ibn «son av ...»: Muhammad
ibn Ahmad, Muhammad, son av
Ahmad. Nå fins det mange ahmadar
som har kalla son sin Muhammad, så
ein kan legge på eit slektsledd til:
Muhammad ibn Ahmad ibn Muhammad.
I nyare tid kutter ein av og til ut ibn og
seier t.d. Muhammad Ali. Det er det
same som Muhammad ibn Ali.
Dette er den mest formelle måten å
beskrive ein person på. Alle personar
har ein og berre ein ism, og alle har ein
far og ein farfar, så om ein veit kva dei
heiter, vil ein alltid finne fram til den
rette personen. Klassisk arabiske leksi-
kon og oppslagsverk ordnar derfor
personar etter namn og farsnamn.
Men det er strengt tatt inga grense for
kor langt bakover ein kan gå, om ein
berre kjenner slektslina: Ein kan ende
opp med Ibn Adam, son av Adam, eller
iallfall, og det er svært ettertrakta, Ibn
Husayn ibn Ali, det vil seie ein profe-
tens etterkommar.
Namn og slektsline, genealogi, flyt
altså over i kvarandre. Ein biografi
kan starte slik: «Han heitte Mustafa ibn
Umar ibn …,» og slik kan ein fortsette
med fleire ledd tilbake så langt ein kan
komme, ei halv side eller meir, tilbake
til profeten. Til vanlig blir likevel berre
dei første to-tre ledda nytta. Dei to
23
S P R Å K N Y T T 3 – 4 / 2 0 0 3