Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

2

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

er to- eller trespråklige som følge av

økt skolering (på arabisk), økt sam-

kvem og utflytting til storbyer i Nord-

Afrika eller Europa.

Store berbiske minoriteter

Algerie og Marokko har langt den

største berbiskspråklige befolkningen.

At det ikke fins lingvistiske folketel-

linger, og berberspråkets problematiske

stilling innenfor de nye nasjonalstatene

i Nord-Afrika, gjør det vanskelig å

oppgi nøyaktige data, men de fleste

forsiktige overslag går ut på at mellom

20 og 25 % av Algeries befolkning er

berbiskspråklig (i Kabylia), dvs. 6–7

millioner av Algeries bortimot 30 mil-

lioner innbyggere. For Marokko er de

tilsvarende tall 40 % eller rundt 12 mil-

lioner av en befolkning på 30 millio-

ner. Men ifølge Salem Chaker er dette

minimumsverdier. I virkeligheten kan

tallet nærme seg 30 % for Algerie og

50 % for Marokko. Vi står i alle fall

overfor en berbiskspråklig befolkning

på ca. 20 millioner. Ifølge professor

Chaker er ca. 30 % av innvandrerne fra

Algerie til Frankrike, rundt 700 000,

berbiskspråklige. De kommer i første

rekke fra Kabylia. Blant innvandrerne

fra Marokko er prosenten ca. 50, eller

rundt 250 000 mennesker. Det er altså

ca. en million berbiskspråklige fra disse

to landene, fordelt på de største frans-

ke byene Paris, Marseille, Lyon … 

Store dialektforskjeller

I Marokko er berberspråket fordelt

over tre dialektsoner som dekker fjell-

områdene: Rif (med tarifit-dialekt); Mel-

lom-Atlas og en del av Høy-Atlas

(tamazight-dialekt); og i sørvest, Høy-

Atlas, Anti-Atlas og Sousse, shilha-

området (med tashlhit-dialekt).

I Algerie er kabylsk det viktigste ber-

berspråket. Det lille, men tett befolk-

ede Kabylia rommer antagelig mer enn

to tredjedeler av berberbefolkningen i

Algerie. De andre berbiskspråklige

gruppene av noen betydning er sha-

wiya  (chaouia) i Auresfjellene (mellom

500 000 og 1 million), og mzab (i Ghard-

aïa og andre byer i ørkensonen mot

Sahara), rundt 100 000 personer. Det

fins også flere andre berbiskspråklige

grupper i Algerie, men i beste fall tel-

ler de noen titusen brukere.

Den tredje og siste store berbisk-

språklige befolkningen utgjøres av

tuaregene (med dialekten tamasheq) og

finnes spredt over flere land, først og

fremst i Niger (ca. 500 000) og Mali

(3–400 000). Algerie, Libya, Burkina-

Faso og Nigeria har en liten tuaregbe-

folkning. Alt i alt teller tuaregene

rundt en million personer.

I tillegg finnes det fortsatt enkelte

spredte, isolerte berbiskspråklige om-

råder i Tunisia (ca. 50 000) på øya

Djerba og i noen landsbyer i fjellområ-

dene midt og sør i landet, i Mauritania

(med zenaga, mellom 5 og 10 000 per-

soner), i Egypt (Siwaoasen, med en be-

folkning som ifølge kildene varierer

mellom 5 og 10 000 personer) og sist,

men ikke minst i Libya (med nafusi),

som har en tallrik og motstandsdyktig

berberbefolkning, på tross av sterk

undertrykkelse fra sentralmaktenes

side.

På grunn av den geografiske spred-

ning og forskjellene i befolkningstett-

het i de berbiskspråklige områdene

kan man ikke snakke om en felles situ-

---

asjon, en felles holdning til språk og

kultur og felles krav blant berberne

overfor de nasjonalstater de er innlem-

met i. Selv i Algerie er det forskjell i

holdninger hos berberbefolkningen i

Aures og i Kabylia. Og det er Kabylia,

demografisk sett det viktigste berbisk-

språklige området i Algerie, som fun-

gerer som drivkraft og modell for ber-

berbevegelsen i Nord-Afrika. De siste

tiårene har imidlertid bevegelsen skutt

fart også i Marokko og blant tuare-

gene. Gjennom stadig flere organisa-

sjoner og nettverk forskere imellom

knyttes tettere bånd mellom de ber-

biskspråklige områdene, og ikke minst

fører arbeidet med å standardisere de

forskjellige dialektene innenfor hver

region og finne frem til et felles tegn-

system til en panberbisk bevissthet

blant aktørene. 

Ett eller flere berberspråk? 

Av historiske og geopolitiske årsaker

kan man i dag vanskelig snakke om et

felles berberspråk. Selv om forskere

hevder at språkene, bortsett fra tuare-

genes  tamasheq,  syntaktisk og leksi-

kalsk har markerte fellestrekk, er de

lokale forskjeller så store at berbere fra

forskjellige regioner ikke alltid forstår

hverandre. I den grad undervisning i

berbisk på skolen er en forutsetning

for at språket skal overleve, og det i

dag åpnes for slik undervisning både i

Algerie og Marokko, blir det tvingen-

de nødvendig å skape en (skriftlig)

standard  innenfor hvert av regional-

språkene, en kabylsk standard, en tari-

fitstandard, osv. Dette arbeidet er nå

gitt høyeste prioritet i berberorganisa-

sjonene i Marokko og Algerie og ved

INALCO (Institut National des Langues

et Civilisations Orientales) i Paris. I

dette arbeidet, som nødvendigvis vil

medføre en ganske høy grad av nor-

mering, med valg av enkelte lokale

varianter fremfor andre, vil det bli lagt

vekt på å velge de varianter som kon-

vergerer med andre regionalspråk. 

Et spørsmål som vekker lidenska-

pelig ideologisk debatt når det gjelder

et skriftlig berbisk, er selve tegnsyste-

met, hvilket alfabet som skal brukes.

Militante berbere mener det må være

tifinagh, berbernes gamle skriftspråk

(men som ikke har vært i bruk på

minst 1000 år), fordi det viser til et

språklig og kulturelt nærvær før det

arabiske. I Algerie kommer det ikke

på tale med en integrasjon av skriftlig

berbisk i skoleverket uten gjennom

arabisk alfabet og tegnsystem. Ling-

vister flest mener det latinske tegnsy-

stemet er mest funksjonelt. Det er da

også det som er lagt til grunn for de

siste tiårs arbeid med en skriftlig nor-

mering av berbisk ved universitetene.

Nasjonalstatenes holdning til berber-

språket i Nord-Afrika

Felles for regimene i de uavhengige

nasjonalstatene Tunisia, Algerie og Ma-

rokko har vært deres mer eller mindre

massive og akselererte språkpolitiske

satsing på arabisering av skoleverk og

offentlige institusjoner til erstatning

for kolonistyrets fransk. Tunisia og

Marokko har likevel inntatt en langt

mer avslappet holdning i dette spørs-

målet, også fordi behovet for en slik

språklig utskiftingsprosess ikke var så

stort som i Algerie, der 130 års koloni-

styre hadde utradert det meste av ara-

3

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---