Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

hadde funnet sted en stadig innvand-

ring av persisktalende muslimer fra

Iran og Sentral-Asia. Men etter en siste

stor innvandringsbølge i første halv-

del av 1500-tallet opphørte samkvem-

met mellom Iran og den muslimske

overklassen i India, som etter hvert

gikk over til å bruke hindi som tale-

språk, mens persisk fortsatt fungerte

som skriftspråk. Omkring år 1600 be-

gynte man også å skrive hindi, og til

dette formål brukte man, akkurat som

på persisk, arabisk skrift. Etter hvert

vokste det også frem en rik litteratur

(som vi i dag kaller den klassiske ur-

dulitteraturen). Til sist hadde hindi

nesten helt fortrengt persisk som kul-

tur- og skriftspråk for den muslimske

overklassen i Sør-Asia. Man kan si at

den muslimske eliten fortsatte de per-

siske litterære tradisjonene, men på et

indisk språk. En av konsekvensene var

at hindi, som i utgangspunktet hadde

vært et rent indisk språk, ble stapp-

fullt med persiske og arabiske låneord.

Hinduiseringen av hindi

Omkring år 1800 oppstod det en beveg-

else blant hinduene for å hinduisere

hindi. Språket skulle skrives med den

innfødte devanagariskriften, og de

mange persiske og arabiske lånordene

skulle erstattes med ord tatt fra san-

skrit, Sør-Asias klassiske oldtidsspråk.

Godt hjulpet på vei av engelskmen-

nene førte denne bevegelsen til frem-

veksten av det språket som i dag be-

tegnes med ordet hindi. Den muslimske

varianten av språket fikk etter hvert

betegnelsen  urdu, en forkortelse av

zabân-e urdu-e mu‘allâ, som egentlig be-

tydde «språket ved stormogulens hoff».

Hindi var på denne måten blitt kløvd i

to: hindi skrevet med indisk skrift som

bærer av hindukulturen, og urdu skre-

vet med arabisk skrift som bærer av

muslimkulturen.

Urdu og hindi har (bortsett fra helt

uvesentlige detaljer) felles gramma-

tikk, felles lydsystem og felles basalt

ordforråd. Derimot er den religiøse,

litterære og til dels også den tekniske

terminologien meget forskjellig. Derfor

er urdu og hindi på noen nivåer så like

at man vanskelig kan høre forskjell på

de to språkene, mens de på andre

nivåer er så forskjellige at de må kalles

innbyrdes uforståelige. Samtidig snak-

ker de fleste innfødte verken ren urdu

eller ren hindi, men heller en mellom-

form mellom de to språkene. Dette

gjelder særlig hinduene i India, som

ofte kombinerer et nokså puristisk

hindi skriftspråk med et talespråk som

står standardurdu nærmere enn stan-

dardhindi.

Da Pakistan og India ble selvstendige

i 1947, omfattet urdu og hindi hele 

den nåværende indiske delstaten Uttar

Pradesh samt deler av nabodelstatene.

Dessuten ble urdu oppfattet som felles

kulturspråk for alle Sør-Asias muslim-

er, mens en enklere variant av urdu

under betegnelsen hindustani ble brukt

som lingua franca på lavere nivå der

engelsk ble brukt på høyere nivå.

Urdu har sitt opphav i India

Selv om det egentlige urdu- (og hindi-)

talende området lå i India og ikke i

Pakistan, gjorde Pakistan likevel urdu

til sitt nasjonalspråk fordi det gikk for

å være de sørasiatiske muslimenes fel-

les kulturspråk. Pakistan var nemlig

tenkt som alle sørasiatiske muslimers

felles hjemland. Frem til 1971 innvand-

28

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---

ret det ca. 3 000 000 urdutalende mus-

limer fra India til Pakistan. De kalles

muhâjir og bor hovedsakelig i Karachi.

Sammen med sine etterkommere

utgjør de den lille urdutalende minori-

teten i dagens Pakistan. Den best kjente

muhâjir  er uten tvil landets diktator,

Parvez Musharraf, den eneste muhâjir

som noen gang har vært stats- eller

regjeringssjef i Pakistan. Omtrent to

tredjedeler av Pakistans befolkning har

panjabi som morsmål. Imidlertid bru-

ker de fleste av dem ikke panjabi, men

urdu som sitt skriftspråk, og en del av

dem oppfatter faktisk urdu som sitt

førstespråk selv om de trolig snakker

panjabi seg imellom. Antall personer i

Pakistan som enten har urdu som

morsmål, eller som oppfatter det som

sitt førstespråk, også uten egentlig å

ha det til morsmål, må ligge i nærhet-

en av 12 millioner. Det må antas at

mer enn 90 % av befolkningen i Paki-

stan forstår urdu. På grunn av den

uklare og flytende grensen mellom

urdu og hindi i India blir det heller vil-

kårlig hvor mange urdutalende man

vil regne med totalt. Det som står fast,

er at urdu forstås av langt over 500

millioner mennesker.

Panjabi er morsmål for de fleste

I Norge finnes det ca. 25 000 innvand-

rere fra Pakistan. De aller fleste av

dem har panjabi som morsmål. Like-

vel oppfatter en stor del av dem urdu

som sitt førstespråk. Den såkalte mors-

målsundervisning som deres barn fikk

i norske skoler, var urduundervisning.

NRKs programmer for pakistanere er

på urdu, og det er urdu deres barn

lærer i moskeene (i tillegg til å lære å

lese Koranen).

Urdu er som nevnt stappfullt med

persiske og arabiske lånord og skrives

med arabisk skrift. Derfor tror mange

urdutalende at språket ikke er noe

indisk språk, men beslektet med per-

sisk og arabisk. I virkeligheten tilhører

urdu den indoariske grenen av de indo-

europeiske språkene og er således nær

beslektet med nordindiske språk som

bengali, marathi, gujarati, panjabi og

sindhi m.fl. og stammer akkurat som

dem fra talespråksvarianter av det gam-

melindiske språket sanskrit. Språket

er følgelig en fjern slektning av norsk,

og slektskapet kan fortsatt fornemmes

her og der, f. eks. i tallene fra en til ti,

som på urdu lyder: êk, do, tîn, câr, pânc,

che, sât, âTh, nau, das.

Lydsystemet i urdu har få vokaler,

men mange konsonanter, således hele

8 t-lyder: t, T, th, Th, d, D, dh, Dh. [Store

bokstaver betegner her retroflekse kon-

sonanter som vi kjenner fra norske ord

som (en) bart og burde.] For å holde alle

disse atskilt kreves det en meget nøy-

aktig artikulasjon av konsonantene,

noe som bidrar til å gi språket den me-

talliske klangen som også kan høres i

engelsk uttalt med urduaksent. Ord-

ene er som regel korte, og ofte har

urdu et separat ord for hvert enkelt

morfem der de fleste andre språk har

lengre ord som kombinerer flere mor-

femer. Formlæren er enkel med få for-

mer og nesten ingen uregelmessighet-

er. Til gjengjeld er syntaksen kompli-

sert. Særlig finnes det en rikdom av

sammensatte verbalformer som på den

ene siden gjør urdu til et nyanserikt,

uttrykksfullt og presist språk, men

samtidig gjør det til et vanskelig språk

å lære for utlendinger. En annen van-

skelighet for den som vil lære språket,

29

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---