Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

14

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

stolte av. Det er både det fremste sym-

bolet på, og det sterkeste elementet i,

det arabiske kulturelle fellesskapet –

ettersom det er den offisielle språk-

norm i alle arabiske land. Situasjonen

kan best sammenliknes med situasjon-

en i Sør-Europa i de tider da latin var

felles skrift- og kulturspråk i hele om-

rådet, mens folk snakket ulike romans-

ke dialekter: italienske, franske, spans-

ke (samt enkelte ikke-romanske mino-

ritetsspråk – som kan tilsvare berbisk

og kurdisk i vårt tilfelle). Overgangen

til nasjonale standardspråk, vanligvis

basert på språkformen til den dannede

elite i nasjonens sentrum, er en prosess

som fant sted i Europa i moderne tid,

men som altså (ennå?) ikke har funnet

sted i den arabiske verden. 

Standardarabisk, al-’arabiyya al-fusha,

er i dagens arabiske samfunn først og

fremst språkformen for (nesten) all

skriftlig kommunikasjon. I muntlig

form brukes den i religiøs og litterær

resitasjon og i nyhetsmeldinger i me-

diene – i alle disse tilfelle med en

skriftlig tekst som basis. Dernest er

den, i prinsippet, språkformen for

foredrag og undervisning og all

offentlig kommunikasjon om religion,

politikk og kultur. I praksis har det de

senere tiår skjedd en utvidelse av

bruksområdene for talemålet og, ikke

minst, for mellomliggende språkfor-

mer som trekker på begge varietetene,

på bekostning av standardspråket.

Utdannede arabere bruker i mer eller

mindre formelle muntlige sammen-

henger oftest slike mellomliggende

former, der de gjør kreativ bruk av de

språklige ressursene ved å kombinere

trekk fra de to varietetene til stilistisk

spennende variasjon. 

De arabiske talemålene

Talemålet,  al-’ammiyya

(’almuens

[språk’]) eller al-darija («det utbredte,

gjengse [språket]»), dekker de ulike

regionale og lokale arabiske dialekt-

ene i dette området fra Marokko i vest

til Irak i øst. De har en rekke felles-

trekk i forhold til standardarabisk. Det

mest slående (også i arabernes fram-

stilling av forholdet) er at dialektene

mangler kasus- og modusbøyning, og

en reduksjon av bøyningsformer gene-

relt innenfor mange kategorier. Dia-

lektene er ikke dermed nødvendigvis

’enklere’. På visse områder har de

utviklet trekk som kan synes mer

komplekse enn i standardarabisk (f.eks.

i fonologi og stavelsesstruktur og i det

verbale tempus- og aspektsystemet). 

På den annen side er det, som

naturlig er innenfor dette vidstrakte

området, store forskjeller mellom de

ulike dialektene – i den grad at en ma-

rokkansk og en iraksk landsbyboer (i

ytterkantene av den arabiskspråklige

verden) ikke vil forstå hverandre (om

de ikke har fått såpass utdanning at de

kan hjelpe seg med litt standard-

arabisk). Man kan tenke på ulikhetene

mellom norsk, svensk og dansk for å

få en idé om forholdet mellom nærlig-

gende dialekter som f.eks. syrisk-liba-

nesisk-palestinsk og egyptisk arabisk,

mens jeg forestiller meg at irakeren i

Marokko vil føle seg som en nord-

mann på Island – de innfødte sier mye

som virker kjent, men man får ikke

helt tak på det i første omgang, selv

om en kan lære seg å forstå rimelig

raskt.

Et dialektskille med språkmerker

som er lette å observere selv om man

ikke er ekspert, går mellom såkalte

---

beduinerdialekter på den ene side og

sedentære, eller bofaste, dialekter på

den andre. Ved f.eks. å teste hvorvidt

en araber uttaler ordet for «hjerte»,

standardarabisk  qalb, som galb, ’alb

eller  qalb, kan man plassere vedkom-

mende i forhold til dette skillet. Det

samme gjelder andre fonologiske eller

morfologiske trekk (selv om ikke alle

lar seg klassifisere like enkelt og utve-

tydig, og språket er i stadig endring).

Egyptisk står i en særstilling blant

dagens arabiske dialekter og blir stort

sett forstått i hele regionen, noe som

nok først og fremst skyldes Egypts

ledende rolle som filmprodusent og

kultureksportør. Egyptiske filmer og

sangkassetter var og er svært populæ-

re. De som var unge eller voksne før

1970, var nok også både politisk og

språklig påvirket av de mange glø-

dende talene til den egyptiske presi-

dent Gamal Abd al-Nasir (Nasser, død

1970), der han brukte høyarabisk og

egyptisk talemål i en retorisk virk-

ningsfull veksling. Dessuten hadde

man – og har til en viss grad ennå –

det at egyptiske akademikere fløt over

fra det overfylte arbeidsmarkedet i

hjemlandet til ledige (og ofte bedre

betalte) stillinger i undervisning og

administrasjon i andre arabiske land.

På 70- og 80-tallet spilte palestinske

akademikere noe av den samme rol-

len, og palestinske dialekttrekk har

påvirket talemålet mange steder i

Golfområdet. (Golfkrigens etterspill

endret en del på denne situasjonen.)

Ulikhetene mellom standardarabisk

og dialektene fører iblant til problem-

er når arabiske navn skal overføres til

latinsk skrift: Skal de gjengis i sin stan-

dardarabiske form eller i den formen

som de uttales på lokalt? Fornavnet til

president Nasser uttales med /g/ på

egyptisk, dvs. Gamal, men med affri-

katen /dj/ på standardarabisk. Navnet

til lederen i Libya ser man gjengitt på

et utall ulike måter: al Gaddafi,  al-

Qadhafi,  al-Qaddafi osv. Her der det

varianten /q/ på standardarabisk og

/g/ på den libyske beduinerdialekten,

samt ulik uttalen /dh/ versus /d/, som

er inne i bildet. 

Standardarabiskens og talemålenes

status

Høyspråket standardarabisk nyter all-

ment stor prestisje – selv blant folk

som ikke mestrer det. Tilsvarende står

talemålet generelt lavt i kurs. Det asso-

sieres med hverdagens trivialiteter og

kunnskapsløshet. Folk flest vil påstå at

talemålet representerer et språklig for-

fall, at det ikke er noe ordentlig språk

og f.eks. ikke har noen grammatikk.

Men dette er ikke hele bildet. Tale-

målet representerer også lokal identi-

tet, familie- og følelsesliv, nærhet og

humor. Mitt inntrykk er at disse asso-

siasjonene stadig blir styrket. Det kan

skyldes at mange er i ferd med å gå lei

av pompøs høyarabisk retorikk, eller

at panarabismen står svakere, eller at

lokal identitet blir fremmet av politis-

ke eller økonomiske omstendigheter.

Et annet fenomen er dialektutjevning,

eller regionalisering, dvs. at en sentral

dialekt brer seg på bekostning av mer

perifere dialekter  i regionen. Det er ty-

delig at trekk fra urbane dialekter som

Kairo-, Beirut- og Damaskusdialekten

brer seg til omliggende landsbydialek-

ter.

Skriftlig tekst er som nevnt et felt

der standardspråket har nesten mono-

15

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---