Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

liar begynte alt tidlig å bruke slike

familienamn. Vi finn fram til i dag

familiane  al-Iraqi og  al-Siqilli i Ma-

rokko. Forfedra deira flytta frå Irak og

Sicilia på 900-talet og 1000-talet, men

namna vart bevart fordi det hadde sta-

tus (men ikkje alle individa i familien

brukte det nødvendigvis). Dette har

begynt å bli meir vanlig i vår tid. Ein

Umar, son av Ali Muhammad [Ali ibn

Muhammad] kan, i staden for å kalle

seg Umar [ibn] Ali på klassisk vis skri-

ve seg for Umar Muhammad. Det siste

går dermed over frå å vere eit fars-

namn til å bli eit etternamn og familie-

namn.

Det er spesielt emigrasjon og kontak-

ten med vestlige system som legg press i

retning av å velje eitt namneelement

som ’etternamn’. Ein slik overgang er

ikkje utan problem, og det hjelper lite

når tilfeldig transkripsjon til latinsk

skrift kjem i tillegg, når det i eitt pa-

pir står Ziaurrehman og i eit anna Al-

Rahman, Diya for same namnet. Derfor

er det ofte lurt å prøve å finne ut kva

som ’eigentlig’ står, ved å sjå litt nærare

på kva type namn ein har å gjere med.

26

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

Kultur- og kyrkjedepartementet har

tilsett Sylfest Lomheim som direktør

for den nye institusjonen som skal

avløysa Norsk språkråd. Institusjonen

er førebels omtala som eit kompetan-

sesenter for norsk språk. Sylfest Lom-

heim er fødd i 1945. Han er utdanna

filolog ved Universitetet i Oslo med

norsk som hovudfag. Han er tilsett

ved Høgskolen i Agder, der han har

omsetjingsteori og omsetjingsutdan-

ning som spesialområde. Dei siste tjue

åra har han hatt fleire fagleg-admi-

nistrative og politiske verv, mellom

anna som rektor ved distriktshøgskol-

en i Kristiansand frå 1987 til 1992.

Sylfest Lomheim har i mange år vore

knytt til NRK, både som språkkonsu-

lent og programmedarbeidar, og er

mellom anna kjend frå programmet

Språkteigen. Han har publisert fleire

bøker og artiklar om språklege og

språkpolitiske spørsmål. Den nye

institusjonen som Lomheim blir leiar

for, skal etablerast gjennom omdan-

ning av Norsk språkråd. Lomheim

byrjar i stillinga 1. januar 2004, men

har alt frå i haust vore med i arbeidet

med å greia ut korleis den nye institu-

sjonen skal innrettast. Departementet

vil koma tilbake til Stortinget med

dette spørsmålet i 2004. Inntil den nye

institusjonen er formelt etablert, vil

direktøren vera leiar for sekretariatet i

Norsk språkråd.

Sylfest Lomheim direktør ved nytt 

kompetansesenter for norsk språk

---

U

RDU ER

Pakistans nasjonalspråk og

det dominerende språket i pakis-

tansk presse, radio og TV, men på sett

og vis er urdu ikke noe pakistansk

språk. Det finnes intet egentlig urdu-

talende område i Pakistan, og bare en

liten minoritet av befolkningen i lan-

det har urdu som morsmål. Hva er da

urdu egentlig for et språk? Dersom

man slår opp i et leksikon under urdu,

vil man få vite at urdu tilhører den

indoariske gren av de indoeuropeiske

språk, at det ikke bare er Pakistans

nasjonalspråk, men også ett av Indias

nitten offisielle språk, og at det i 1996

ble talt av 54 584 000 mennesker. Disse

tilsynelatende eksakte opplysninger er

i virkeligheten temmelig intetsigende

og misvisende. På den ene side kan

det neppe være tvil om at den urduen

som det undervises i på skoler og uni-

versiteter i Pakistan og India, er mors-

mål for langt færre enn 54 millioner

mennesker. På den annen side forstås

enkel talt urdu sikkert av langt over

500 millioner mennesker.

Hvis man vil gjøre seg et begrep om

hva betegnelsen urdu egentlig dekker,

blir man nødt til å se litt nærmere på

språkets historie. Gjennom hele mid-

delalderen og til engelskmennene erob-

ret India var størsteparten av Nord-

India under muslimsk herredømme.

De aller fleste av de muslimske her-

skerne var av tyrkisk eller persisk

avstamning, og deres administrasjons-

språk var persisk. Herskerne betegnet

under ett de forskjellige indiske språk

som undersåttene snakket, som hindi,

et  persisk ord som rett og slett betyr

«indisk». 

Persiske og arabiske lånord

Blant de mange muslimske fyrstene

var sultanene i Delhi de viktigste, og

under stormogulenes dynasti (1526–

1858) ble Delhi hovedstad for hele Sør-

India. Den varianten av «hindi» (= in-

disk) som ble talt i hovedstaden, had-

de naturligvis særlig stor prestisje, og

etter hvert fikk den status som felles

standardspråk for de mer eller mindre

nær beslektede dialektene som ble talt

fra Panjab i vest til Bihar i øst, samt

utenfor dette området i garnisonsbyer

som f.eks. Haidarabad (Hyderabad) i

Sør-India. På 1700-tallet hadde Delhi-

dialekten blitt handels- og samkvems-

språk (lingua franca) ikke bare i hele

Sør-Asia, men også i havnebyene rundt

Indiahavet: Aden, Zanzibar m.fl. Sam-

tidig innsnevret ordet hindi sin betyd-

ning til bare å betegne det fellesindiske

lingua franca, som var basert på Delhi-

dialekten.

Opp gjennom middelalderen hadde

den muslimske overklassens språk vært

persisk (og delvis også tyrkisk), og det

27

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

Om språkforholdene i Pakistan I

Urdu, Pakistans nasjonalspråk

FINN THIESEN

---