Innhold Bind I



Yüklə 0,87 Mb.
səhifə1/13
tarix26.11.2017
ölçüsü0,87 Mb.
#12575
  1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   13


Innhold Bind I


  1. Polis og kosmopolis.

Noen tekster mangler, men der lenke til nettet er oppgitt er teksten fortsatt pensum.

Tekster merket * er ikke tilgjengelig og utgår fra pensum. (Diderot utgår, det samme gjør Kants ”Ide om en allmenn historie i verdensborgerlig hensikt”, men han er jo godt dekket. Voltaires sjette filosofiske brev utgår også )
1. Aristoteles. Fra Politikken. Bok en, kapitlene en og to.

Aristoteles. The Politics. Project Gutenberg. www.gutenberg.org/dirs/etext04/tgovt10.txt.
2. Plutark. Fra Pyrrhos
3. Marcus Cicero. Fra De Legibus
4. Marcus Aurelius. Fra Til meg selv

http://www.gutenberg.org/etext/6920

Norsk utgave (anbefales) Aurelius, Marcus 2004, Til meg selv. Fjerde og niende bok. Oversatt av Rebekka Bang, Cappelens upopulære. Oslo. 26 sider. (Finnes også i kompendiet for våren 2008)



II. Universalisme i kristen og islamsk sivilisasjon
1. Augustin. De civitate Dei (Gudsstaten eller Guds by). Oversatt av Reidar Aasgaard. Oslo, Pax forlag.

Bok xiv 1+ 28, xix 3-11 + 12 (til ”La oss nå ta en skikkelse”), xix 13, xix 17, xix 20-21 + oppsummeringa i kap 23 + 27-28. Utvalget fins på sidene 155, 172, 246-60, 262-64, 267-69, 270-73, 274, 276-77. 20 sider.

Diverse komplette engelske oversettelser ligger på nettet, se wikipedia.
2. Ibn Khaldun. Fra Prolog til verdenshistorien


  1. Dante Alighieri. Fra Monarchia, bok en




  1. Christine de Pisan.

Les det engelske utdraget fra Damenes By (Le Livre de la Cite des Dames [The Book of the City of Ladies, 1405) som er klipt inn nedenfor.
Se også på utdrag fra Fredens bok (Book of Peace, part 3, sidene 122-149)

http://dpubs.libraries.psu.edu/DPubS?service=UI&version=1.0&verb=Display&page=toc&handle=psu.rs/1216409535

III. Renessanse- og oppdagelsestid
1. Christopher Columbus. Fra Carta Colon

http://www.bartleby.com/43/2.html
2. Amerigo Vespucci. Fra Mundus Novus. Amerigo Vespuccis brev til Medici
3. Juan Ginés de Sepúlveda. En ny Demokrátes eller Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne
4. Bartelomé de Las Casas. Fra Apologética historia sumaria
5. Francisco de Vitoria. Fra De indis, sive de juri belli hispanorum in barbaros, relectio posterior
6. Michel de Montaigne, ”Om kannibaler”, i Essays

http://www.gutenberg.org/files/3600/3600-h/3600-h.htm#2HCH0030
7. Francis Bacon. Fra Det nye Atlantis
8. Tomasso Campanella. Fra Solstaten
IV. Opplysningskulturen: kosmopolitten og den andre
1. Voltaire.

- Brev seks fra Filosofiske brev. Mangler*

- “Fedreland” og “Theist” fra Dictionnaire philosophique
2. Mary Wortley Montagu. Fra Embassy Letters, “To the Countess of – [May 1718]”

Original innlagt.
3. Fougeret de Monbron. Kosmopolitten, eller verdensborgeren
4. Diderot: Fra Tillegget til Bouganvilles reiser

Mangler*
5. Christoph Martin Wieland. Kosmopolittordenens hemmelighet
6. Déclaration des Droits de l'homme et du citoyen du 26 août 1789

http://www.skoletorget.no/abb/samf/frrev/mskrett_fr.html
7. Olympes de Gouges. Erklæringa om kvinners og kvinnelige borgeres rettigheter. 1791

http://www.pinn.net/~sunshine/book-sum/gouges.html
V. Opplysningskulturen : Folkerett og evig fred
1 Émeric Crucé. Den nye Kyneas
2. Hugo Grotius. Fra ”Prolegomena” eller fortalen til De jure belli et pacis

Mangler
3. Jean Jacques Rousseau. Fra Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint Pierres prosjekt om evig fred

4. Kant. Idé om en allmenn historie i verdensborgerlig hensikt

Mangler *
5. Kant. Fra Den evige fred. En filosofisk plan

Hele er pensum!
……………………………………………xxxxxxxxx……………………………………..
2. Plutark. Fra Pyrrhos
Det var en mann fra Thessalia som het Kineas, og som ble ansett for å være meget forstandig. Han hadde vært elev hos retoren Demosthenes og fremsto som den eneste av de veltalende på den tiden som kunne minne om ham i kraft og talegaver. Han var Pyrrhos’ mann og ble sendt av ham til byene der han gjorde følgende ord av Euripides til sannhet:
Ord knuser alt

Hva fiendens jern måtte volde.


For Pyrrhos sa nemlig at Kineas’ ord hadde erobret flere byer enn hans egne våpen, og at han æret denne mannen mest av alle og trengte ham. Nå så Kineas at Pyrrhos satte kursen mot Italia, og i et ledig øyeblikk sa han ham følgende ord: ”Romerne sies å være djerve soldater, Pyrrhos, og å herske over mange krigerske folk. Om en gud lar oss overvinne disse mennene, hva skal vi med seieren?” Pyrrhos svarte: ”Det du spør om, har et opplagt svar, Kineas. Om romerne blir overvunnet, vil det ikke være en eneste verken barbarisk eller gresk by som kan måle seg med oss, men vi kan ta hele Italia, hvis storhet og dyd og styrke du burde kjenne bedre enn noen.” Kineas ventet litt: ”Når vi har tatt Italia”, sa han, ”konge, hva gjør vi da?” Pyrrhos så ennå ikke hvor han ville hen, og sa straks: ”Da ligger Sicilia der like ved og strekker hendene ut mot oss, det er en rik og folkerik øy som er enkel å erobre. For der, Kineas, råder opprør, krigens lovløshet og skarp demagogi over alt, etter Agathokles’ død.” ”Det du sier”, sa Kineas, ”virker rimelig. Men er målet for felttoget vårt å ta Sicilia?” ”Måtte en gud”, sa Pyrrhos, ”gi oss seier og framgang så vi kan sette i gang med nye, store bedrifter. Hvem holder vel Libya og Kartago unna oss? Det er da vel innen rekkevidde, når selv Agathokles, etter å ha flyktet i all hemmelighet fra Syrakus og krysset havet med noen få skip, nesten klarte å ta det? Og når dette er erobret, kan ingen av dagens overmodige fiender stå imot oss, hvem vil vel bestride det?” ”Ingen”, sa Kineas, ”det er klart at med en slik styrke kan du lett ta Makedonia og herske over Hellas. Men når alt er blitt lagt under oss, hva gjør vi da?” Og Pyrrhos lo: ”Da vil vi ha masse ledig tid, og hver dag kan vi ha lystige fester, kjære deg, være sammen og glede oss i samtale oss imellom.” Ved disse ordene stanset Kineas ham: ”Men”, sa han, ”hva er hinderet for at vi allerede nå har lystige fester og tilbringer tiden med hverandre, hvis vi har muligheten til det uten å anstrenge oss? Hvis vi nå ubesværet kan få det samme som vi ville oppnådd gjennom blod og slit, etter å ha utsatt oss for stor fare, påført andre skade og oss selv smerte?” Kineas uroet Pyrrhos med disse ordene, men fikk ham ikke til å endre standpunkt. For han skjønte nok hvilken lykke han ga slipp på, men hadde ikke kraft til å forlate drømmene og lengslene sine.


3. Marcus Cicero. Fra De Legibus

Om lovene.

15.

Atticus: Men om du spør hva jeg forventer meg, vil jeg si at siden du har skrevet om den ideelle statsforfatning, ser det ut til å følge som en logisk konsekvens at du også skriver om lovene. Jeg ser nemlig at også ditt forbilde Platon har gjort dette, ham du beundrer og setter høyere enn alle andre, ham du holder av mest av alt.



Marcus: Ønsker du derfor at på samme måte som ham – slik han selv beskriver det – da han sammen med kreteren Kleinias og spartaneren Megillos på sommerstid i Knossos’ sypresslunder og spredte skoger diskuterte statens institusjoner og de ideale lovene, ofte vandrende omkring, innimellom hvilende, skal også vi, vandrende fram og tilbake og noen ganger sittende mellom disse høye poplene på denne frodige og skyggefulle bredden, drøfte de samme sakene, bare med litt mer produktivitet enn den vanlige retten forespør?

Atticus: Ja, det ønsker jeg virkelig.

Marcus: Hva sier Quintus?

Quintus: Jeg ønsker ingenting mer enn det.

Marcus: Og det sannelig med rette. Tenk bare på det at ingen type drøftelse åpenbarer bedre enn denne hvilken evne menneskene har fått av naturen, hvilken styrke det menneskelige sinn har i kraft av de høyeste egenskaper, hvilken oppgave vi er født til å ta for oss, utføre og bringe fram i lyset, hva som forener menneskene og skaper et naturlig fellesskap mellom dem. Når dette er avdekket, da kan man finne kilden til lov og rett.

Atticus: Du mener altså at man ikke skal utlede rettsdisiplinen fra pretorens edikt, slik de fleste gjør nå, og heller ikke fra tolvtavleloven, slik man mente før, men heller fra den dypeste filosofi?

Marcus: Ja, for vi søker jo visselig ikke i denne talen, Atticus, å finne ut hvordan vi skal forsvare oss for retten, eller hva vi skal svare på enhver forespørsel fra klienter. Vel, slike saker kan være viktige, ja, faktisk er de det. Tidligere ble de tatt hånd om av mange fremragende menn, og nå blir de tatt hånd om av kun én mann, en mann av meget stor autoritet og visdom. Men i denne diskusjonen skal vi ta for oss det generelle grunnlaget for lov og rett på slikt vis at den retten vi kaller borgerretten, reduseres til et ganske lite og smalt felt. Vi må nemlig avdekke rettens natur, og den må utledes fra den menneskelige natur. De lovene som statene styres etter, bør tas i betraktning, ja, vi skal behandle lovene som er nedskrevet i de forskjellige folks retter og bestemmelser. Blant disse skjuler også det som vårt folk kaller borgerretten, seg.

Quintus: Du tar for deg dette emnet vi søker nøyaktig fra grunnen av, min bror, slik som rett er. De som underviser i borgerrett på annet vis, viser ikke veien til retten, men heller til rettstvistene.

Marcus: Det stemmer nok ikke, Quintus. For det er heller uvitenhet om retten som fører til tvister, og ikke kjennskap til den. Men dette skal vi se på seinere, nå skal vi se på rettens opprinnelse. De største filosofene mente nemlig at man skulle utgå ifra loven. Og jeg skal gi dem rett i det, om loven – slik de selv definerer den – er den høyeste fornuft, gitt av naturen, som forteller hva man bør gjøre, og som forbyr det motsatte. Så snart denne fornuften er fastsatt og perfeksjonert i menneskesinnet, er den lov. Derfor tror de at loven er fornuft, og at dens funksjon er å befale folk å gjøre det rette og forby dem å gjøre galt. De tror at den har fått navnet sitt på gresk fra at ”enhver skal tildeles sitt”, og jeg tror at hos oss har den fått navnet fra begrepet om å velge. Slik de verdsetter rettferdigheten, slik verdsetter vi retten til å velge, og begge deler tilhører loven. Men om dette kan sies å være riktig, slik det i alle fall for meg stort sett synes å være, da bør rettens opprinnelse utledes fra loven. Denne er nemlig en naturlig kraft, den er den forstandiges sinn og fornuft, den er standard for hva som er rett og galt. Men fordi hele samtalen vår dreier seg om den allmenne rasjonelle tankegangen, vil det nå og da være nødvendig at vil taler folkelig, og at vi kaller det for lov det som da det er nedtegnet, bekrefter hva som er ønskelig, enten ved å pålegge eller ved å forby. Dette er hva allmuen kaller lov. I bestemmelsen av hva som er rett, bør vi ta utgangspunkt i den høyeste lov, som har eksistert i all tid, og som ble skapt før det var noen som helst nedskrevet lov eller i det hele tatt en ordnet stat.

Quintus: Det er nok både riktigere og klokere i henhold til oppbygningen av denne samtalen som vi har begitt oss inn på.

Marcus: Ønsker ikke også du at vi skal oppnå selve rettens opprinnelse fra dens utspring? Når vi først har funnet dette, vil vi nemlig ha en standard å måle det vi søker, etter.

Quintus: Jeg mener sannelig at vi bør gjøre det.

Atticus: Du kan tillegge meg den samme meningen som min bror.

Marcus: Vi bør derfor fastholde og bevare den statsforfatningen som Scipio befestet som den ideelle i de seks bøkene sine. Alle lover bør så tilpasses denne typen stat, og det bør frambringes en moral, og alt trenger ikke å være nedskrevet. Jeg skal søke denne rettens spire fra naturen, og hele vår diskusjon bør utfolde seg under dennes ledelse.

Atticus: Helt riktig, med naturen som leder kan vi ikke trå feil.

Marcus: Går du da med på, Atticus, jeg kjenner nemlig til Quintus’ mening, at hele naturen styres av de udødelige guders styrke, karakter, fornuft, makt, dømmekraft og vilje, eller hva annet av ord jeg kan bruke for å forklare tydeligere hva jeg vil fram til? For dersom du ikke går med på det, må vi først og fremst begynne med det temaet.

Atticus: Jeg går med på det om du ber meg om det. På grunn av fuglenes sang og bølgenes brus trenger jeg jo ikke å frykte at noen av vår skoles tilhengere skal høre noe av dette tydelig.

Marcus: Likevel bør du være forsiktig. De pleier jo å bli meget opprørte, slik som typisk er for gode menn. Og de ville ikke tåle det om de hørte at du hadde gått bort ifra den utmerkede mannens første passasje, hvor han har skrevet at Gud ikke bryr seg med noe, uansett om det angår ham selv eller andre.

Atticus: Fortsett, ber jeg deg. Jeg er nemlig spent på hvor det fører hen, det jeg har innrømmet overfor deg.

Marcus: Jeg skal ikke gjøre talen lang. Det fører nemlig hit: Dette dyret, som vi kaller menneske, som er mangfoldig, framsynt, ivrig og skarpsindig, har minne og er fylt med fornuft og dømmekraft, er skapt av den høyeste gud til en framstående rolle. Mennesket er nemlig det eneste blant så mange andre slekter og typer av levende vesener som har del i fornuft og tankeevne, som alle de andre mangler. Og er det i det hele tatt noe, og jeg mener ikke bare i menneskene, men i alt i himmel og på jord, mer guddommelig enn fornuften? Denne som, da den har vokst til og blitt perfekt, meget riktig kalles visdom. Ettersom det ikke finnes noe som er bedre enn fornuften, og denne finnes både i menneskene og i Gud, da er fornuften følgelig det første som forener menneskene med Gud. Og mellom dem som har fornuft til felles, må det også være en riktig fornuft til felles. Da denne riktige fornuften er loven, bør vi også anta at loven binder menneskene sammen med gudene. Videre: De som har felles lov, de har også felles rett. Og de som har dette til felles, de må leve i et felles samfunn. Men om de adlyder de samme autoritetene og maktene, da betyr dette meget mye mer. De adlyder nemlig da himmelsystemet, det guddommelige sinn og den meget mektige Gud. Da må man betrakte hele universet som ett samfunn, felles for guder og mennesker. Og slik som det skjer en rangering på grunnlag av familienes blodsbånd i stater etter et visst prinsipp, som skal omtales i en passende passasje, slik er det også i hele universet, men enda mer storslagent og framstående, at menneskene forenes med gudenes blodsbånd og slekt.

Når menneskenaturen undersøkes, slår man vanligvis fast, og dette er etter all sannsynlighet riktig, at under de evige bevegelsene og rotasjonene i det himmellige kom det en passende tid for å så menneskeslektens frø. Da det var spredt og plantet i jorden, ble det beriket med den guddommelige gave: sjelen. Og mens de andre elementene som menneskene består av, er tatt fra det dødelige, og derfor er forgjengelige og svake, er sjelen innplantet av Gud. På grunn av dette kan det med rette tales om et blodsbånd mellom oss og de himmelske, eller om felles slekt eller opphav. Og derfor er det ingen andre enn mennesket, blant så mange levende vesener, som har noen kjennskap til Gud, og blant menneskene selv er det intet folk, det være seg høyt siviliserte eller primitive, som ikke vet at man må tro på en gud, selv om man ikke vet av hvilket slag denne er. Fra dette kan man utlede at mennesket anerkjenner Gud, fordi det husker og kjenner hvor det har sitt utspring fra. Nå er det sannelig slik at dyden er den samme i mennesker og i Gud, men ikke i noen annen art utover det. Og dyden er ikke noe annet enn den perfeksjonerte natur, ledet til fullkommenhet, derfor er det en likhet mellom mennesket og Gud. Når dette er tilfellet, hvilket slektskap kan da være nærere eller mer veletablert? Naturen har da også gitt rikelig av tinger til menneskenes behag og bruk, slik at alt som skapes, synes å være en gave tiltenkt oss mennesker, og ikke tilfeldig frambrakt. Det gjelder ikke bare det som strømmer fra jorden som korn og frukter, men også dyrene. Det er åpenlyst at de dels er skapt for å bli benyttet av menneskene, dels for å gi produkter og dels for å bli spist. Med naturen som instruktør er utallige kunster oppdaget, og med evnefull imitasjon av naturen har fornuften tilegnet seg livsnødvendighetene.

Likedan har naturen ikke bare utstyrt selve mennesket med sinnets hurtighet, men den har også gitt oss sansene som assistenter eller budbringere, og den har avdekket de skjulte og ikke tilstrekkelig åpenbare forståelsene av en mengde ting som et slags fundament for viten, og den har gitt oss en kroppsform velegnet og tilpasset for menneskesinnet. Da den hadde bøyd de øvrige levende vesener mot grunnen, reiste den bare mennesket og har slik forårsaket at det ser mot himmelen, mot sin slekt og sitt opprinnelige hjem. Videre har den formet ansiktstrekkene slik at de avslører karakteren som er skjult innvendig. Øynene viser nemlig meget tydelig hvordan vi føler oss, og i tillegg indikerer det som kalles ansiktsuttrykket, som ikke finnes i noe annet levende vesen foruten mennesket, sinnsstemningene. Grekerne kjenner nok ordets betydning, men de har ikke noe navn på det. Jeg ser vekk ifra resten av kroppens spesielle evner og egenskaper, slik som stemmekontrollen eller talens kraft, som er det sterkeste bindeleddet for menneskesamfunnet. Dette tilhører ikke vårt emne, og tiden strekker ikke til, og det synes også slik for meg at Scipio har forklart dette temaet tilstrekkelig i sine bøker, som dere har lest. Fordi Gud har skapt og utstyrt mennesket slik at det kan være leder over alle skapte ting, er det klart, og vi trenger ikke å gå i detalj, at naturen selv avanserer videre, da den uten læremester utgår fra de tingene som er av den typen den kjenner fra den første og elementære intelligensen, og styrker og perfeksjonerer fornuften på egen hånd.



Atticus: Ved de udødelige guder, du går langt tilbake for å finne rettens opprinnelse! Men du gjør det på et slikt vis at jeg på ingen måte har hastverkt med å komme til det jeg forventet at du skulle tale om, nemlig borgerretten. Jeg kan lett tillate deg å bruke hele dagen til denne talen. Det er kanskje til og med viktigere dette som du framsetter som en forberedelse til noe annet, enn selve saken dette forbereder.

Marcus: Ja, disse sakene som nå kort berøres, er virkelig viktige. Men av alle de temaene som berøres i filosofenes diskusjoner, er ingenting viktigere enn forståelsen av at vi er født til rettferdighet, og at retten er basert på naturen, og ikke på menneskers meninger. Dette åpenbarer seg om dere bare observerer mennesker i tilknytning til andre mennesker og i fellesskap. Det finnes nemlig ikke noe som er så likt, som er så tilsvarende hverandre, som vi mennesker oss imellom. For om ikke dårlige vaner og forskjellige meninger ledet de svake sjelene og vendte dem i hvilken som helst retning, da ville ingen være så lik seg selv som alle mennesker var lik hverandre. Og derfor, uansett hvordan man definerer mennesket, vil en og samme definisjon gjelde for alle. Dette er et tilstrekkelig argument for at det ikke er noen artsforskjell mennesker imellom. Om dette var tilfellet, kunne ikke en definisjon gjelde for alle mennesker. Fornuften, som er det eneste som setter oss over dyrene, som gjør oss i stand til å resonnere, som gjør at vi kan bevise og motbevise, som gjør oss i stand til å diskutere, komme fram til noe og konkludere, den er uten tvil felles for alle, og selv om vår opplæring er forskjellig, er evnen til læring lik. For de samme tingene mottas av alle med sansene, og det som beveger sansene, påvirker alle på samme måte, og de første antydningene til erkjennelse som innprentes i våre sinn, disse som jeg har fortalt om tidligere, de innprentes likt i alle, og talen, som er sinnets tolk, kan divergere i ordvalg, men meningene er de samme. Enhver, av hvilket som helst folkeslag, kan nemlig oppnå fullkommenhet om han bare får en leder. Og menneskenes likhet manifesteres ikke bare i deres rette handlinger, men også i de onde. Alle mennesker gripes av lyst som, selv om den lokker dem til det som er umoralsk, likevel har en viss likhet med det som er naturlig godt, da den gleder oss med sin letthet og sødme. Derfor, på grunn av sinnets feilbedømmelse, etterstrebes den som noe nyttig. På grunn av liknende uvitenhet flykter man fra døden som om den var en oppløsning av naturen, og man klynger seg til livet fordi det holder oss i den tilværelsen vi er født i. Vi ser på smerte som et av de største onder, ikke bare på grunn av dens besvær, men også fordi den synes å bringe naturens undergang med seg. Og likedan på grunn likeheten mellom moralsk verdiget og berømmelse regnes de som blir æret, for lykkelige, mens de som ikke oppnår berømmelse, regnes for ulykkelige. Plager, gleder, begjær og frykt hjemsøker likedan alles sinn, og selv om forskjellige folk har forskjellige oppfatninger, er det ikke slik at de som dyrker hunder og katter som guder, rammes av en annen overtro enn andre folkeslag. Finnes i det hele tatt den nasjon som ikke holder av godhet, vennskaplighet eller et takknemlig sinn, og som ikke minnes velgjerninger med glede? Eller som motsatt ikke avskyr og hater de hovmodige, de ondsinnede, de grusomme og de utakknemlige? Da man ut fra disse tingene forstår at hele menneskeheten er bundet sammen i et fellesskap, følger det til slutt at kunnskap om den rette livsførsel gjør menneskene bedre. Om dere anerkjenner dette, går vi videre til neste punkt, men om dere savner noe, skal vi forklare det først.

Atticus: Nei, vi savner ikke noe, om jeg får svare for oss begge.

Marcus: Det neste punktet er da at vi er gjort slik av naturen at vi deler rettsfølelsen med hverandre og videreformidler den til alle mennesker. Og under denne drøftelsen vil jeg at det skal være klart at den retten jeg taler om, er den naturlige. Men den onde skikkens innflytelse er også så stor at det som er som små gnister gitt av naturen, slukkes, og de lastene som er deres motsetning, springer fram og blir sterkere. Men om menneskenes dømmekraft var i overensstemmelse med naturen, slik poeten sier det, at de ikke anså noe menneskelig fremmed for seg, da skulle retten utøves likt av alle. De som har fått fornuften i gave fra naturen, de har også fått den rette fornuften. Derfor har de også fått loven, som er den rette fornuften brukt til påbud og forbud. Og om man har fått loven, har man også fått retten. Alle har fått fornuften, altså har de også fått retten. Derfor pleide Sokrates med rette å forbanne den mann som først skilte nytten fra retten. Denne atskillelsen, klagde han, er roten til alt vondt. Hvor stammer da Pytagoras’ ord om vennskapet fra?

Og slik som verden med alle sine deler som er i overensstemmelse seg imellom, forenes av og hviler på en og samme natur, slik er menneskene bundet sammen av naturen. Men de er uenige på grunn av moralsk korrupsjon, og de skjønner da ikke at de er av samme blod og underlagt en og samme beskyttelse. Om man holdt fast ved dette, ville menneskene med sikkerhet leve livet som guder.

Fra dette er det klart at når en vis mann overfor noen av samme egenskap utviser denne godheten som er så vidt spredt blant menneskene, da vil dette bli resultatet, hvilket synes utrolig for noen, men som likevel er nødvendig, at han ikke elsker seg selv mer enn han elsker en annen. For hvilken forskjell kan det egentlig være der hvor alt er likt? Om selv den minste forskjell skulle inntre i et vennskap, ble selve begrepet vennskap opphevet. Vennskapets vesen er nemlig slik at om den ene foretrekker å ha noe for seg selv på bekostning av den andre, opphører vennskapet. Alt dette er egentlig bare en innledning til resten av vår tale og diskusjon, for å gjøre det lettere å forstå at retten er nedfelt i naturen. Når jeg først har sagt noen få ting til om dette, skal jeg gå videre til borgerretten, som hele denne talen har sitt utspring i.

Quintus: Ja, du behøver bare å føye til litt om dette temaet, og det måtte være for Atticus’ skyld. Ut ifra det du allerede har sagt, synes det helt åpenbart for meg at naturen er rettens kilde.

Atticus: Hvordan kan jeg være av en annen oppfattelse, da det er fastslått for det første at vi er utstyrt og besmykket med det man kan kalle gudegaver, for det andre at det er ett prinsipp felles og likt for alle for hvordan menneskene kan leve i fellesskap, og deretter at menneskene er bundet sammen av en naturlig godhet og overbærenhet, og også av rettsfellesskapet. Nå som vi har anerkjent at alt dette er sant, og med rette, mener jeg, hvordan skulle vi da kunne skille lov og rett fra naturen?


Yüklə 0,87 Mb.

Dostları ilə paylaş:
  1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   13




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©www.genderi.org 2024
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə