Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

A

RABISK

er et verdensspråk med of-

fisiell status i FN. Arabisk er vi-

dere morsmål for om lag 200 millioner

mennesker, og ’kirke’språk for mange

flere millioner muslimer over hele ver-

den. Ifølge tradisjonell islam er det

også paradisets og englenes språk – så

arabisk kan sies å være et språk med

uvanlig stor potensiell anvendelighet! 

En kort historikk

De tidligste spor av arabisk, som er et

semittisk språk (med fettere som

hebraisk, arameisk og etiopisk), finner

vi i inskripsjoner fra 300- og 500-tallet

e.Kr., skrevet i en rudimentær ara-

meisk skrift. Med utgangspunkt i Den

arabiske halvøya, der de arabiske be-

duinene i århundrer før islam hadde

dyrket en avansert muntlig dikte-

kunst, spredde arabisk språk seg med

den arabisk-muslimske ekspansjonen i

årene etter islams åpenbaring (den

arabiske Koranen) gjennom profeten

Muhammad (d. 632). Arabiseringen og

islamiseringen av nye områder var

parallelle og dels sammenfallende

prosesser. Islamiseringen nådde imid-

lertid mye lenger enn arabiseringen.

Det arabiske språket utvidet sitt områ-

de og fikk etter hvert og endelig fotfes-

te i (majoriteten av) befolkningen i

Vest-Asia opp mot Tyrkia i nord, mot

Persia i øst, i Nord-Afrika mot Sahara i

sør og (bare delvis) i de vestlige områ-

dene mot Atlanterhavet. Islam nådde

langt videre: opp i deler av Sør- og

Øst-Europa, over Persia og Sentral-

Asia og det indiske kontinent helt inn

i Kina og sør til Indonesia, og i Afrika

også sør og øst for Sahara.

Arabisk ble det ledende språket for

religion, vitenskap og litteratur over

hele det islamske storriket i middelal-

deren (høydepunkt ca. 700–1200). Ko-

ranen, den muntlige diktetradisjonen

og de som forvaltet den, ga det språk-

lige materialet for kodifiseringen og

standardiseringen av det arabiske språ-

ket. Denne filologiske prosessen reg-

nes som fullført i og med ’grammatik-

ken’ til Sibawaihi (d. ca. 798), en impo-

nerende presis beskrivelse av språkets

fonologi, morfologi og syntaks, som

ble normgivende for ettertida. 

Utviklingen av en egen arabisk

skrift (fra nabateisk-arameisk utgangs-

punkt) var også en gradvis prosess,

med diakritiske tegn (punkter over og

under bokstavtegn) lagt til for å skjel-

ne mellom opprinnelig like tegn og å

tilpasse skriften til den arabiske fono-

logien. Men den arabiske skriften er

grunnleggende en konsonantskrift og

markerer normalt ikke korte vokaler.

Tegn for korte vokaler ble imidlertid

ført inn i Koranens tekst for å unngå

enhver tvil om tolkningen/lesingen

12

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

Arabisk og arabisk

GUNVOR MEJDELL

---

av ordene i den hellige skriften. (De

brukes i dag dessuten i lærebøker for

begynnere i skolen.) Arabisk skrift

benyttes også, med visse tilpasninger,

for å skrive de indoeuropeiske språke-

ne persisk og urdu (inntil ca. 1900

også bosnisk og inntil 1924 også tyr-

kisk) – historisk sett utslag av arabisk-

islamsk kulturinnflytelse.

Etter århundrer med nedgangstid

på grunn av både ytre press og indre

splid, og med medfølgende kulturell

stagnasjon, ble arabisk fra 1850-tallet

igjen, i opplysningens og den nasjonale

frigjøringens tjeneste, et redskap for

samtidas politiske og litterære uttrykk.

I dag er arabisk offisielt språk i Irak,

Syria, Jordan, Libanon, de palestinske

’selvstyrte’ områdene (og minoritets-

språk i Israel), Saudi-Arabia og de

andre statene på den arabiske halv-

øya, i Egypt, Sudan, Libya, Tunisia,

Algerie og Marokko – samt Mauritania,

der den herskende minoriteten i nord

er arabisk. 

Hva er ’arabisk’?

Men la oss med en gang modifisere

framstillingen av ’arabisk’ ovenfor:

’arabisk språk’ dekker nemlig en rekke

ulike varieteter. Språksituasjonen i de

arabiske landene er kjennetegnet ved

en uvanlig stor avstand mellom den

offisielle språklige normen, standard-

arabisk, og folks daglige talemål, selv

om de er beslektet og regnes som vari-

eteter av samme ’språk’. De to variete-

tene eksisterer altså side om side i det

enkelte språksamfunnet og brukes til

ulike formål. En slik situasjon beteg-

nes av språkforskerne som diglossi (av

gresk di «to» + glossa «tunge, språk» –

jf.  bilingvisme av latin bi «to» + lingva

«tunge, språk», som betegner samek-

sistensen av to ulike språk i et sam-

funn eller et individ). En rekke arabiske

stater har bilingvisme i tillegg til ’dig-

lossi’. For eksempel har fransk en sterk

stilling i Libanon og i Nord-Afrika,

Irak har en betydelig kurdisktalende

befolkning, Algerie og Marokko en be-

tydelig berbisktalende befolkning –

henholdsvis om lag 25 og 40 %.

Standardarabisk – et felles skrift-

språk

Standardarabisk er altså ikke ’mors-

mål’ – i betydning det språket man

lærer først og i hjemmet – for noen,

men tilegnes gjennom eventuell skole-

gang. Hvor godt man behersker det, er

følgelig avhengig av utdannelsesnivå-

et. I land med stor grad av analfabetis-

me er det et betydelig sosialt – og poli-

tisk – problem at det offisielle språket

er såpass forskjellig fra talemålet at sto-

re befolkningsgrupper kan ha vans-

kelig for å forstå det ordentlig, selv i

muntlig form via radio og TV. Den

språklige avstanden mellom varietet-

ene, sammen med en utpreget konser-

vativ tradisjon i pedagogisk metode,

gjør at også de som har begrenset sko-

legang, sjelden oppnår en aktiv kompe-

tanse i standardarabisk, selv om de kan

lese og forstå det. I kontrast til denne

bedrøvelige tilstand står den offisielle

språkpolitikken, som har som målset-

ting at standardarabisk skal bli folkets

morsmål – men jeg har inntrykk av at

få i dag tror på denne muligheten.

Uansett nyter standardarabisk stor

prestisje. Det er det ’egentlige’ og

’ekte’ arabiske, det er bærer av islam

og kulturarven – som alle arabere,

muslimer eller ikke, holder høyt og er

13

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---