Nytt utgitt av norsk språKRÅD 31. årgang 3–4 /2003

L

ANDA I MIDTØSTEN

kan gi inntrykk av

å være homogent muslimske og

arabisktalende. Men et slikt bilde sva-

rer ikke til virkeligheten, og den nylig

oversatte reiseskildringa I skyggen av

Bysants  av William Dalrymple har

minnet oss om at det eksisterer kristne

minoriteter i hele dette området. Før

framveksten av islamske stater på 600-

tallet var store deler av Midtøsten inn-

lemmet i det østromerske eller bysan-

tinske riket, og viktige befolknings-

grupper både under og utenfor bysan-

tinsk kontroll hørte her til kristendom-

men, nærmere bestemt til ulike østlige

kirker. 

I tillegg til sin tro karakteriseres disse

kristne minoritetene av andre kultu-

relle særtrekk som for eksempel ikke-

arabiske språk. Noen av språka tales

ennå, i moderne dialekter, andre bru-

kes bare i den kristne gudstjenesten.

Liturgien inntar i østkirkene generelt

en plass som religionens sentrale hand-

ling, og liturgiens konservative vesen

har bidratt til å bevare eldgammel

språkkultur midt i annerledes og ofte

fiendtlige omgivelser. 

Vi skal i denne artikkelen se nær-

mere på de «kristne» språka i de mus-

limske statene i Midtøsten. Betegn-

elsen «kristen» henger sammen med

at disse språka i prinsippet bare tales

av kristne befolkningsgrupper. Språka

er bærebjelker i disse gruppenes kul-

turhistorie og truede eksistens. Språka

er gresk, syrisk, koptisk og armensk,

og landa er Tyrkia, Syria, Egypt, Irak

og Iran. Dessuten tas to land med som

ikke er muslimske eller islamdominer-

te, men som har viktige muslimske

minoriteter og mange av de samme

kirkene: Libanon og Israel-Palestina. 

To andre språk som har vært brukt

eller brukes, faller bort her. Det var

tidligere et visst georgisk nærvær i

Midtøsten, og georgisk hører historisk

hjemme blant de «kristne» språka i

Midtøsten, men bortsett fra ei lita

gruppe (4 000) i Tyrkia finnes det bare

sporadisk georgiere i de landa vi tar

for oss. Arabisk skal vi også se bort

fra, til tross for at de fleste kristne i

Midtøsten i dag snakker det, og mange

bruker det i sine gudstjenester, siden

temaet vårt er nettopp ikke-arabiske

språk. 

Kirkene

De kirkene det her er snakk om, er

mange, og splittelser gjennom historien

gjør at det kan være vanskelig å få tak

på kirkebildet. Men begynnelsen var

ganske enkel. Fram til 400-tallet er den

kristne kirka enhetlig, bortsett fra stør-

re eller mindre heretiske (kjetterske)

6

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

«Kristne» språk i Midtøsten 

STIG R. FRØYSHOV

---

retninger. I 380 blir kristendommen

Romerrikets offisielle religion etter et

edikt fra  keiser Theodosius den store.

Kirka blir delt inn i patriarkater, med

sentra i de store byene: Roma, Kon-

stantinopel, Alexandria, Antiokia og

Jerusalem. De fire østlige patriarkat-

ene representerer det bysantinske kei-

serrikets offisielle kirke. De eksisterer

ennå og kalles «den ortodokse kirke».

(Det finnes i dag også andre ortodokse

patriarkater, som f.eks. det russiske.) 

Det brokete kirkebildet er i første

omgang en følge av de store skisma-

ene (brudda) som oppstår i Østkirka i

kjølvannet av to store kirkemøter på

400-tallet. I 431 bryter den assyriske

eller østsyriske kirka ut. Den kalles

også  «nestoriansk» eller rett og slett

«Østens kirke» og  holdt hovedsakelig

til i Mesopotamia i dagens Irak. 

Det neste kirkemøtet, avholdt i

byen Kalkedon i nærheten av dagens

Istanbul tjue år seinere, foranlediger et

mye større skisma. Store deler av to

viktige patriarkater, Alexandria og

Antiokia, nekter å godta kirkemøtets

teologiske vedtak. Etter hvert blir det

etablert egne, antikalkedonske, kirker.

Av dem skal vi her ta for oss den kop-

tiske, som finnes i Egypt, og den vest-

syriske, som med hovedsete i Antiokia

(for tida i Damaskus) er utbredt ho-

vedsakelig i Libanon og Syria. 

Den armenske kirka, som ikke del-

tok på kirkemøtet i Kalkedon, marke-

rer seg på 500-tallet også som ikke-kal-

kedonsk. Hovedmassen av de armens-

ke kristne befinner seg i Armenia, men

det finnes relativt store armenske grup-

per i Libanon, Syria, Tyrkia og Israel-

Palestina. De ikke-kalkedonske kirkene

kalles gjerne «orientalske», eller også

ortodokse («syrisk-ortodoks» osv.). 

I andre omgang kompliseres kirke-

bildet ved seinere avskallinger fra alle

de ovennevnte kirkene ved at mindre

deler av dem går inn under romersk-

katolsk jurisdiksjon. Disse såkalte «uni-

erte» kirkene oppstår på 1500-tallet og

kalles «gresk-katolsk», «syrisk-katolsk»,

«armensk-katolsk» osv. Siden de unierte

kirkene vanligvis omfatter de samme

områdene, ender man opp med flere

parallelle kirker. Bare i Antiokia finnes

fem «konkurrerende» patriarkater. 

I tillegg kommer den maronittiske

kirka, som mistet forbindelsen med

den bysantinske rikskirka på 6–700-

tallet og kom under romersk-katolsk

jurisdiksjon gjennom korsfarerne på

1100-tallet. Maronittene befinner seg

hovedsakelig i Libanon. 

Gresk

Aleksander den stores erobring av

Midtøsten på 300-tallet f.Kr. førte til at

hellenistisk kultur slo rot i dette områd-

et. Den var først og fremst et byfeno-

men. På landsbygda snakket man det

lokale språket: syrisk, koptisk osv. I

den framvoksende kristne religionen

er gresk overalt det en kan kalle det

offisielle språket. Den kristne gudstje-

nesten i Midtøsten blir derfor opprin-

nelig utformet på gresk. Først fra 300-

tallet av etableres liturgi på ikke-gres-

ke lokalspråk. Etter kirkesplittelsene

forblir gresk det liturgiske språket i de

fire østlige «bysantinske» patriarkate-

ne. Behovet for arabisk gjør seg imid-

lertid stadig sterkere gjeldende, også i

gudstjenestene. På slutten av 1800-tal-

let tar det gresk-ortodokse patriarkatet

av Antiokia det skrittet i hovedsak å

gå over til arabiskspråklig gudstjeneste. 

7

S P R Å K N Y T T     3 – 4 / 2 0 0 3

---