Innhold Bind I

Christoph Martin Wieland: Kosmpolittordenens hemmelighet (1788)

[…]
Første kapittel

Om kosmopolittordenens indre forfatning og hvordan de skiller seg fra alle andre ordener og hemmelige forbund
Aller først – for å unngå så mye som en skygge av misforståelse – må vi forklare i hvilken forstand kosmopolittene utgjør et slags hemmelig forbund. De har nemlig det til felles med alle andre menneskelige forbund at de tar i bruk liknende eller overensstemmende midler for å oppnå ett og samme mål ut fra de samme lovene. Men de skiller seg derimot fra alle andre forbund dels i kraft av formålets størrelse og fullkommenhet, dels i kraft av deres grunnsetningers og holdningers renhet og dels i kraft av deres bestrebelsers og arbeids formålstjenlige godhet og rene overensstemmelse.

Kosmopolittene kan imidlertid kalles et hemmelig forbund i den grad det som gjør dem til kosmopolitter, alltid har forblitt skjult for den store hopens øyne. Dessuten er forbundet etter sin natur skapt slik at selv om hemmeligheten deres skulle bli avdekket helt og holdent, ville de fleste ikke begripe mer av den enn de gjorde før, uten at dette er vår skyld.

Allerede ut fra disse kjennetegnene ser man i hvor stor grad kosmopolittordenen skiller seg fra alle andre forbund, sammenslutninger, ordener eller forbrødringer.

Andre hemmelige ordener er hemmelige fordi de vil være det: Hvis de vil, slutter hemmeligheten å være en hemmelighet, og hele verden vet like mye eller lite om ordenen som de selv. For å være en av dem trenger man kort sagt bare å bli tatt opp i kretsen deres og bli innviet i mysteriene deres.

Med kosmopolittene forholder det seg helt omvendt. Man blir ikke kosmopolitt gjennom opptak og undervisning, tvert imot er man en del av deres forbund fordi man er kosmopolitt. Man er født til det, og undervisningen som kommer i tillegg, bidrar ikke mer enn næring og bevegelse til vekst og utvikling av en dyrekropp. Den kan ikke gjøre den enkelte til noe annet enn det naturen har gitt ham den substansielle form og det indre anlegg til.
2.

Ingen ed tvinger kosmopolittene til å holde på hemmeligheten sin overfor alle som ikke tilhører ordenen. Tvert imot er de av den oppfatning at ikke noe privat forbund har rett til å pålegge medlemmene sine en slik ed, uten uttrykkelig tillatelse fra staten de lever i. Ipso facto mener de at slike hemmelige edsvorne forbund bør forbys, uansett hvor uskyldig deres opprinnelige hensikt måtte være. Det er åpenbart, hevder de, at en edsvoren sammenslutning, egenmektig og opprettet uten at den høyeste makt egentlig hadde kjennskap til saken, er en slags sammensvergelse, og utgjør en stat i staten, som på flere måter kan bli farlig eller uheldig for sistnevnte – særlig gitt at det står helt i de sammensvergedes makt å utvide antallet medlemmer til så mange tusener eller hundretusener som de bare ønsker. Det eneste som noen gang ville kunne rettferdiggjøre en slik konføderasjon, ville være en fullstendig visshet om at dette var det eneste middelet som kunne redde samfunnet fra fullstendig undergang. For i egentlig forstand kan man aldri nekte noen å gjøre så mye godt for staten som han bare kan og vil, så sant han holder seg innenfor de grensene som forfatningen og den offentlige ro og orden foreskriver. Og gitt at disse grensene i visse stater eller i visse perioder har vært så trange at mang en velsinnet mann ikke kunne gjør alt han følte seg kalt til, kan han berolige seg med tanken på at han som menneske ikke er forpliktet til noe som krever at man må bryte med sine plikter som borger. Forsikringen som et slikt sammensverget hemmelig selskap gir, om at verken deres forfatning eller deres arbeid er til skade for staten, religionen eller sedene, gjør konføderasjonen verken mer uskyldig eller mer rettmessig – selv om den skulle være helt oppriktig. For hvem kan garantere at de ikke en gang blir det de ikke er nå? Dessuten er enkeltmenneskers begreper og dommer sammensatte og ytterst innviklede gjenstander og altfor uensartede og upålitelige til at man i en sak som angår selve statens stabilitet, kan ta sjansen på at de som leder et slikt forbund, alltid tenker riktig. Det er alltid en fare for at nettopp de midlene som de tror er spesielt nyttige for religionen og staten, viser seg å undergrave disse. Men aller minst (sier kosmopolittene) kan slike hemmelige forbund rettferdiggjøre seg gjennom å vise til gamle egyptiske, elysiske eller andre tilsvarende mysterier som de forsøker å etterlikne. Enhver med en viss sakkunnskap får øye på den store og vesentlige forskjellen: At disse mysteriene var tilrettelagt av lovgiverne selv, utgjorde en del av den politisk-religiøse forfatningen og befant seg umiddelbart under statens overoppsyn. Så snart de hemmelige ordenene kan påberope seg det samme fordelaktige opphavet, vil ingen kunne betvile rettmessigheten deres.

Det første som skiller kosmopolittene fra alle andre ordener og sammenslutninger, er altså at de verken har en hemmelighet å skjule eller gjør en hemmelighet av grunnsetningene og holdningene sine. Hele verden kan få vite hvordan de tenker, hva de driver med, og hvilke veier de går. Å hente fram symbolske bilder og hieroglyfer fra verdens barndom for å kle ut sannheter som enhver har lært på skolen, holder de for å være en affektert dumhet – til å le av. Hva slags sannhet, sier de, kan man forvente å få høre fra menn som med høytidelig mine kler av og på dukker, leker blindebukk og gjemmer nåler? Og hva slags mandige forretninger kan det være som man vil unndra forstandige menneskers oppmerksomhet gjennom noe som mest av alt likner på et tilbakefall til den første barndom?
3.

Kosmopolittene bærer navnet sitt (verdensborgere) i den mest egentlige og eminente betydning. De betrakter alle jordens folkeslag som grener av samme familie, og universet som en stat som de er borgere av, sammen med utallige andre fornuftige vesener, som alle har som oppgave å fremme helhetens fullkommenhet under de allmenne naturlover, idet enhver arbeider for sin egen velstand på sin bestemte måte.

Begge ekstremer ligger dem like fjernt: å gi mennesket den fremste plassen i hele verdensaltet eller å anse dets tilværelse for et ubetydelig tilfeldighetens spill, en drøm uten formål, mening og sammenheng. Uten å tiltro seg noe så umulig som å kunne bestemme hvilken rang mennesket egentlig besitter i Guds uendelige by, uten å ville utforske hva det var før det ble plassert i sin nåværende virkningskrets, og hva det kommer til å være når det en gang opphører å være (som jo er like umulig), overbeviser fornuftens privilegium (som hever mennesket høyt over alle andre som også holder til på dette solstøvet i universet som for oss er en verden) dem om at mennesket, til tross for sin tilsynelatende litenhet, spiller en større rolle i helhetsplanen enn det selv er i stand til å overskue – ikke bare som organisert og livgitt stoff, et blindt verktøy for fremmede krefter, men også som et tenkende og villende vesen, som selv er en virkende kraft.

Ut av denne overbevisningen springer for dem en dobbel grunnsetning som de tar som rettesnor for sine liv: For det første anser de alle tilværelsens forutsetninger og konsekvenser som ikke er avhengig av deres egen vilje, som noe de selv eller andre er like lite ansvarlige for som virkningene av lovene for sammenstøt, tyngdekraften eller andre naturlover som har nødvendige og ustoppelige virkninger. Til disse hører alt som tilsynelatende er ondt, som de ikke er i stand til å forutse, eller som følger naturlig av nødvendige sammenstøt og dissonanser og dermed ikke kan unngås – kort sagt, alt som de forårsaker eller gjennomlever ufrivillig fordi de er naturens verktøy.

For det andre retter de all oppmerksomheten sin, så langt som mulig, mot det som er avhengig av deres forstand og vilje, det som de kan gjøre godt eller dårlig, bedre eller verre. I alle slike ting, selv i de minste, er det mulig å sette seg den størst mulige fullkommenhet som mål og være desto strengere mot seg selv jo mer ettergivenhet man kan forvente seg av andre.

Naturen (sier de) har gitt hvert enkelt menneske et særlig anlegg, og tingenes sammenheng har plassert det i omstendigheter som er mer eller mindre gunstige for å utvikle dette anlegget. Men utviklingen og fullendelsen har naturen overlatt til mennesket selv. Det tilkommer mennesket selv å forbedre det som naturen har etterlatt mangelfullt, eller som rett og slett mangler, og å heve sine anlegg opp på kunstferdighetens nivå. Det er i dets egen interesse. Mennesket kan ikke ha noe mer behagelig formål enn å nærme seg denne fullkommenheten så mye som mulig og på sin måte, som i en viss forstand ikke har noen grenser. Da livets plan ikke avhenger av mennesket alene, da mennesket må være forberedt på hva som helst som skjebnen vil bruke livet dets til, er menneskets første og høyeste plikt å tilegne seg dugelighet for nettopp dette.

En høy grad av slik dugelighet, i den grad den er avhengig av øvelse, flid, anstrengelse og utholdenhet og altså av vår egen vilje, er det kosmopolittene kaller dyd, og idealet er den samme målestokken som man bruker for å bestemme andre enkeltpersoners verdi.

Ut fra det som er sagt hittil, gir skillet mellom verdensboere og verdensborgere seg selv. Den første betegnelsen tilkommer ikke bare alle mennesker, men også hele rekken av dyr som følger under dem, i nedadgående linje. Men en borger av verden i den snevrere og edlere betydningen kan bare de kalles som i kraft av grunnsetningene og holdningene sine, i ren overensstemmelse med naturen, virker til det beste for Guds stat i sin egen tilviste krets. Bare den gode borger fortjener dette navnet.

4.

Kosmopolittene har ikke og erkjenner ikke noen annen øvrighet enn nødvendigheten og naturloven, eller – noe som i grunnen betyr det samme – det uutforskelige evige urvesen som er alle tings begynnelse og slutt.

Skulle man av den grunn komme til å si at de har ukjente herrer, ville det være et ubetydelig ordspill. Hvor skjult og utilgjengelig den øverste herskeren over verdensaltet enn måtte være, vet vi jo likevel nok om hans regjering til å ha ubegrenset tillit til den, vet vi nok om hans lover, det vil si om det som skaper orden, overensstemmelse og økende fullkommenhet i den intellektuelle og moralske verden, til å innrette vår vilje og vår virksomhet, i den grad den avhenger av vår vilje, etter dette.

Bortsett fra denne underordningen hersker det blant alle kosmopolitter en så fullkommen likhet som det er mulig, til tross for alle de individuelle forskjellene. Deres fullmakter og undervisning kommer fra naturens hender. Blant dem finnes ingen annen rangstige enn gradene deres av dugelighet og indre moralsk godhet. Da de ikke har noen hemmelig plan, ikke deltar i hemmelige sammenslutninger som arbeider for å oppnå fjerntliggende formål, ikke er ute etter å gjenoppvekke en utdødd orden eller grunnlegge kirkeforeninger, og ingenting står dem fjernere enn å reformere verden etter sine forestillinger og regjere den i kraft av et kunstig uttenkt maskineri, som krever uopphørlig ettersyn og forbedring, ifølge jesuittisk tradisjon og måte, kort sagt, da de ikke utgjør noen stat i staten, og ikke har noen felles ordensinteresser som kunne komme på kollisjonskurs med det borgerlige og kirkelige samfunn eller skulle befinne seg i en bestandig og bevisst motsetning til disse, så er det klart at de ikke trenger noen egen konstitisjon, ingen høyverdige ledere, ikke noe hemmelig kanselli, ingen sekelmester og ingen felleskasse.

Rent bortsett fra alt dette er det også sant, slik det ble sagt om dem et annet sted for allerede fjorten år siden, at de, til tross for avstanden i rom og tid, står i den nærmeste forbindelse med hverandre, at de kjenner igjen hverandre ved første blikk uten sjibbolett eller avtalte tegn, og straks er de beste og mest fortrolige venner. Hele hemmeligheten ligger i et visst naturlig slektskap og en sympati, som ytrer seg mellom svært like vesener i hele universet, og skaper åndelige bånd hvorved sannhet, godhet og hjertets renhet knytter gode mennesker sammen. Jeg kjenner ikke noe sterkere bånd. I det minste trenger ikke kosmopolittene noe annet for å utgjøre et fellesskap som i orden og harmoni overgår alle andre menneskelige samfunn.
5.

Av det som er sagt så langt, sier det seg selv at kosmopolittene ikke havner i samme forlegenhet som mange andre anselige og verdensberømte forbund når formålet med ordenen deres blir tematisert. Aldri behøver de å skrive ut generelle og spesielle synoder for å finne fram til hemmeligheten bak deres hemmelighet, eller for i det minste å kunne gi seg selv et tilfredsstillende svar på spørsmålene: Hvem er vi? Hva vil vi? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi hen? I deres midte finnes ingen ulike meninger om hva som er formålet deres, ingen partier som ikke bare er forskjellige i forestillingsmåten sin, men som er hverandres antipoder, og som, selv om de i det ytre synes å utgjøre et hele, i det indre står i et så dårlig forhold til hverandre at den enes formål er å ødelegge for den andre. Selv om kosmopolittene bor spredt utover hele verden, utgjør de alle sammen ett hjerte og én sjel, i den mest presise betydningen av dette uttrykket. For de hare bare ett felles formål, som de alle arbeider for å fremme, uten støy, uten det klaprende bråket fra et tungvint tannhjulssystem, i det skjulte, selv om enhver kan se dem. Enhver arbeider etter mengden av egne krefter og i tråd med det standpunktet som han selv har inntatt. Dette formålet er i seg selv det enkleste, mest uskyldige og mest velgjørende som man kan tenke seg. For det er verken mer eller mindre enn det som er inneholdt i den følgende formelen: å redusere summen av det onde som undertrykker menneskeheten, så langt som det er mulig uten selv å bidra til skape ny ondskap, så vel som å øke summen av det gode, etter beste evne. Kosmopolittene er seg bevisst at de i ethvert øyeblikk av livet har den rene og faste vilje til å vie seg til dette formålet, som, ifølge deres overbevisning, er formålet med hele livet og befinner seg i den reneste harmoni med hele verdensaltet. Som andre mennesker kan de ta feil av det beste middelet, den rette måten eller det mest passende tidspunktet – selv om dette skjer langt sjeldnere med dem enn med andre mennesker. Men formålet deres er alltid det eneste sanne. Det er en av deres grunnsetninger at de ikke skal oppnå noe godt gjennom å ta i bruk voldelige eller hyklerske, eller tvetydige, for ikke å snakk om skadelige, midler. I den forstand er det bare en konsekvens av vår naturs begrensninger når kosmopolittene i enkelte svært vanskelige tilfeller ikke oppnår det edle formålet sitt. Det skjer nødvendigvis enda sjeldnere hos dem enn hos andre ettersom deres dommer ikke blir ført på avveier av fordommer og gale forestillinger, og deres handlinger ikke blir styrt av baktanker eller lidenskaper. Ikke bare er deres måte å tenke på alltid sunn og deres formål alltid rene, men de har også den fordel framfor andre at de, så langt menneskehetens lodd tillater det, alltid handler i tråd med grunnsetningene sine, og dermed alltid kan være sikre på faktisk å gjøre det gode som de ønsker å gjøre.

Vi tviler ikke på at alle leserne våre lar seg overbevise om dette når vi i de følgende avsnittene av dette skriftet skal forsøke å gi en mer utførlig presentasjon av de tenke- og handlemåtene som springer ut av kosmopolittenes formål og allmenne grunnsetninger, og redegjøre for hvordan de lar seg anvende på de viktigste gjenstander og forhold i livet.

Andre kapittel

Om kosmopolittenes politiske grunnsetninger og deres forhold til det borgerlige samfunn
1.

Uansett hvilken statsforfatning en kosmopolitt lever under, det være seg av nødvendighet eller av eget valg, lever han alltid som en god og rolig borger. Grunnsetningene og holdningene som gjør ham til verdensborger, er grunnlag for hans velvilje overfor det særlige borgerlige samfunn som han er medlem av. Men det er også de som setter grensene for denne velviljens virkninger. Det man hos de gamle grekere og hos de stolte borgere av den byen som man mente var grunnlagt for å herske over verden, kalte fedrelandskjærlighet, er en lidenskap som ikke lar seg forene med de kosmopolittiske grunnbegrepene. Ingen romer kunne være kosmopolitt, ingen kosmopolitt kunne være romer. Et eneste unntak kunne være den enestående Atticus, men han var jo, som tilnavnet hans tilsier, mer athener enn romer. Og mens Romas aristokratiske demokrati styrtet sammen rundt ham, hva kunne vært bedre og visere av ham å gjøre enn å begrense seg til utelukkende å utføre pliktene sine som verdensborger?

Som verdensborger overholder kosmopolitten de av lovene i staten han lever i, som er åpenbart vise, rettferdige og allmennyttige, de andre underkaster han seg av nødvendighet. Han vil sitt folk vel, men det gjelder også alle andre folk, og han er ute av stand til å ville grunnlegge sitt fedrelands velstand, ry og storhet på en bevisst forfordeling og en undertrykkelse av andre folk. Av den grunn går kosmopolitter aldri inn i sammenslutninger som ikke er forenelige med den mest konsekvente utøvelsen av disse grunnholdningene, og unndrar seg all deltakelse i en statsforvaltning som foreskriver dem de stikk motsatte maksimer som grunnregler. Hvis det i en stat av en viss størrelse skulle finnes noe sjeldnere enn en minister som er kosmopolitt, måtte det være en minister som har sittet ti år i samme stilling.
[…]
3.

Kosmopolittene hevder at det bare finnes én regjeringsform som ikke har noen mangler, og det er, sier de, fornuftens regjeringsform. Den skal angivelig bestå i at et fornuftig folk blir regjert av fornuftige ledere i overensstemmelse med fornuftige lover. Jeg behøver ikke engang å slå fast at ordet fornuftig her blir forstått i sin egentlige mening, ikke bare som evnen til å være fornuftig, men som fornuftens faktiske aktivitet og som den fulle utøvelse av dens herredømme over den dyriske delen av menneskenaturen. At denne regjeringsformen (med tillatelse og uten å fornærme noen) den dag i dag hører hjemme blant de ting som enhver i visse øyeblikk ønsker, men som aldri har eksistert, vil neppe et fornuftig menneske ønske å benekte. Men at den ikke bare er mulig, men også noe alle borgerlige samfunn streber etter, i kraft av en indre nødvendighet, og at den med tiden kommer stadig nærmere, hvor langsomt framskrittet enn måtte utfolde seg, er en yndlingssetning for kosmopolittene. Sannheten i denne setningen hviler ikke på noe svakere grunnlag enn det store, etter deres skjønn urokkelige, aksiom: at den menneskelige slekt, ifølge en av naturens ufeilbarlige foranstaltninger, stadig kommer nærmere selve idealet for menneskelig fullkommenhet og den lykksalighet som utspringer av dette, uten noen gang helt å nå det.

Etter deres oppfatning er alle kjente regjeringsformer å regne som naturlige trinn, som bringer det menneskelige samfunn oppover til den mest fullkomne formen av dem alle: regjering i kraft av fornuften. I begynnelsen ble hver av disse regjeringsformene til av seg selv, på en helt naturlig måte, og var nesten alltid et produkt av tilfeldige årsaker, momentane behov, regentens personlige preferanser eller fortjenester, frivillig kjærlighet eller takknemlighet fra folkets side. Alle var tilpasset det siste, lavere eller høyere, utviklingstrinnet i sin egen kultur, den biten av himmelen som de bodde under, landets plassering og fysiske beskaffenhet, næring og levemåte, nasjonaltemperamentene og så videre – snart mer, snart mindre. I de eldste tider, som man med rette kaller verdens barndom, virket fornuften mest som instinkt. Menneskene, som fortsatt ikke hadde mer erfaring enn barn, var sanselige, livlige, lettsindige, urolige og utålmodige som barn, var opptatt av øyeblikket og ute av stand til å forutse framtiden, det vil si de naturlige, men langsomme følgene av øyeblikket. Blant folkene i eldre tider visste de færreste å sette behørig pris på friheten. Enda mindre visste de å kombinere frihet med borgerlig orden og krigens kunster (som i en viss forstand tilhører det rå menneskets naturlige tilstand) med fredens kunster. Grekerne visste det, og derigjennom – grekernes fortjenester overfor menneskeheten kan knapt nok overvurderes – ble Europa litt etter hvert hva det er og etter all sannsynlighet alltid vil bli: det sanne fedreland for kunster og vitenskaper, den verdensdelen hvor kulturen har steget høyets, og hvor beboerne, i kraft av den stadig fremadskridende utviklingen av alle menneskelige naturegenskaper, for alltid har vunnet en uendelig overmakt over alle andre folkeslag på jordkloden.

Likevel er det velkjent hvordan kulturen gjør store framskritt innenfor de enkelte kunster og vitenskaper som er avhengige av oppfinnsomhet, driftighet, hardnakket flid og iver etter å være best, mens den høyeste av alle kunster, den kongelige kunst, som går ut på å bruke lovgivning og statsforvaltning til å hensette folk i en lykkelig tilstand og la dem forbli der, relativt sett henger mest etter. Fortsatt blir den største og vakreste delen av Europa holdt nede av rester etter en barbarisk forfatning, uvitenhet og feiltakelser fra et rått og mørkt århundre som truer med å kvele den. Fortsatt finnes det i noen av våre mektigste riker ikke noe klart skille mellom nasjonens rettigheter og tronens rettigheter – de er ikke avstemt mot hverandre og heller ikke mot selve grunnsetningen for alle borgerlige samfunn. Fortsatt finnes det stater hvor kilden til lovene ikke er den allmenne fornuft, men et enkelt menneskes ofte svært kortsynte forstand og vaklende vilje. Fortsatt blir i de fleste land det som kalles rettspleie, skjendet av barbariske lover, som både passer dårlig sammen, og som passer dårlig til tid og omstendigheter. Fortsatt er i noen stater ingenting mer usikkert enn eiendomsretten så vel som æren, friheten og borgernes liv. – Og alt dette i Europa! I et århundre da kunst og vitenskap, smak og opplysning på forholdsvis kort tid har klatret flere trinn oppover på stigen, hvorfra man, ikke uten viss svimmelhet, kan kikke ned på de tidligere århundrene.

Men også i denne viktige sammenhengen, så vesentlig for folkenes lykke, synes Europas nåværende tilstand (om ikke alt bedrar oss) å nærme seg en velgjørende revolusjon – en revolusjon som ikke blir frambrakt av vilt opprør og borgerkrig, men av en urokkelig og vedvarende pliktmessig motstand, ikke av den ødeleggende kampen lidenskap mot lidenskap, makt mot makt, men gjennom fornuftens myke, overbevisende og til sist uimotståelige overmakt. Kort sagt dreier det seg om en revolusjon som ikke setter Europa i flammer eller oversvømmer det i menneskeblod, men som nøyer seg med å belære menneskene om deres sanne interesse, om deres rettigheter og plikter, om formålet med deres tilværelse og om de eneste midlene som sikkert og ufeilbarlig kan bidra til å oppnå dette formålet. Hva som allerede har skjedd i Europa i løpet av det inneværende århundret, som peker i denne retning, er kjent: Hva som skal komme, vil bli avgjort før dette århundret er omme og ha de viktigste følger. Og man kan stole på at kosmopolittene ikke vil være passive tilskuere til alle disse begivenhetene.
5.

Ifølge kosmopolittenes system nærmer menneskeheten seg en forfatning og en regjering som er i tråd med fornuften, med langsomme, men desto fastere skritt. Ingenting kan vel bidra mer til å sette fart på denne utviklingen enn nettopp den best mulige kultivering av fornuften, den størst mulige utbredelse av alle grunnleggende sannheter og den bredest mulige offentlighet for alle fakta, observasjoner, oppdagelser, undersøkelser, forbedringsforslag eller advarsler om mulige skadelige konsekvenser, som kan være nyttige for enkelte samfunn eller for staten. Av den grunn betrakter kosmopolittene pressefriheten, som er selve forutsetningen for at dette kan finne sted, som menneskehetens sanne palladium. Alt håp om en bedre framtid er knyttet til opprettholdelsen av pressefriheten, tapet av den ville derimot medføre en lang og skrekkelig rekke av uoverskuelige negative konsekvenser. Denne saken må ikke vurderes ensidig eller lettvint. Vi vet så godt som noen hvordan man kan vitse med det i gode tider og gråte over det i dårlige. Like kjent er vi med de mer eller mindre tilsynelatende grunnene som brukes for å underbygge, støtte opp og pynte på den angivelige nødvendigheten av å sette andre og trangere grenser for trykkefriheten. Men de faller sammen av seg selv når man tenker på at friheten selv går tapt så snart man setter andre og trangere grenser for den enn det sakens natur tillater. Nå har det lenge vært klart at man ikke kan sette slike grenser for trykkefriheten (uten å beskjære den stadig mer inntil det ikke er noe igjen av den) enn dem som er satt for enhver forfatter, bokhandler eller boktrykker av den vanlige borgerlige rett. For det finnes skrifter som ikke kan offentliggjøres uten at det i enhver ordnet stat ville være ensbetydende med en forbrytelse, hvor stor den personlige frihet enn måtte være i denne staten: altså skrifter som inneholder direkte fornærmelser av enkelte navngitte eller klart gjenkjennelige personer, som er forbudt og avskydd i den borgerlige lovgivning, skrifter som rett og slett egger til opprør mot den lovlig innsatte øvrigheten, eller skrifter som tar til orde for å styrte all religion, moral og borgerlig orden. Alle slike skrifter er i enhver stat like straffbare som blasfemi, høyforræderi, kroppslige fornærmelser, offentlig utukt, giftblanding og så videre. Men det lille ordet direkte eller rett og slett er her alt annet enn overflødig, det er så vesentlig at det avgjør om et anklaget skrift er straffbart eller ikke. For så snart en eller annen boksensor eller borgerlig dommer fikk lov til å fordømme en bok bare basert på sin egen mening, fordommer, graden av forstand eller uforstand, bokas sakkunnskap eller uvitenhet, det indre øyets skjevhet eller riktighet, renheten eller fordervetheten i følelser og smak, hvilken bok ville da være trygg for fordømmelse? Og vet vi ikke av erfaring at i land hvor en så vilkårlig sensur hersker, er det nettopp de mest fortreffelige bøker som blir satt på indeks?

Uansett om man – for å ha enda et embete – vil ansette en boksensor, eller om undersøkelsen av de bøkene som blir anklaget for å være forbryterske, blir overlatt til dommeren, kan ingen av dem forby bøker med mindre forfatteren med bokutgivelsen har begått en forbrytelse som det er den borgerlige dommerens oppgave å slå ned på. Spørsmålet om innholdet i boka er gammelt eller nytt, interessant eller ubetydelig, nyttig eller skadelig, kan ingen annen sensor uttale seg om enn publikum og tiden, som samler de avgjørende stemmene og gjør dem kjent. Enda mer utenkelig er det å skulle undertrykke en bok med makt ut fra disse grunnene, uten å forgripe seg mot noen av de vesentligste rettighetene som gjelder i de lærdes republikk, som jo (akkurat som den kristne republikk) er helt uavhengig av staten, så lenge de ikke foretar seg noe som strider mot statens grunnsetninger. Vitenskapene, litteraturen og boktrykkerkunsten, den edleste og nyttigste av alle oppfinnelser siden den alfabetiske skriften, tilhører ikke den ene eller den andre stat, men hele menneskeslekten – desto bedre for det folk som vet å sette pris på dens verdi, som tar den opp, pleier, oppmuntrer og beskytter den, og som lar den veve og leve uhindret i den frihet som er dens element! Nettopp den tyske nasjon har større grunn enn alle andre folk til å ta på seg oppgaven å være pressefrihetens beskytter. Først var den hjemland for typografiens oppfinnere, og snart deretter fødte den de åndfulle og modige menn, som bare i kraft av denne friheten var i stand til å frigjøre halve Europa fra det romerske hoffets tyranni, til å hevde fornuftens rettigheter mot urgamle fordommer og til å vekke den uavhengige undersøkelsens ånd fra sin mer enn tusenårige søvn, som litt etter litt bredte sitt velgjørende lys over alle den menneskelige erkjennelsens gjenstander. Hvor dårlig sto det vel ikke til med oss hvis vi kalte tilbake våre egne velgjerninger, stoppet vitenskapenes framgang midt i sitt muntreste løp og ville sette unaturlige grenser for opplysningen, som både vi og våre etterkommere kan forvente oss så mye godt av, og som, ifølge menneskeåndens natur, er like grenseløs som den fullkommenheten som menneskeheten kan og vil oppnå med dens hjelp? Hvorfor sier jeg dette? Jeg er overbevist om at en slik tanke ikke engang et øyeblikk ville finne plass i et sunt hode. Når menn av god vilje blir beskyldt for å ha slike planer, kan det umulig være annet enn en misforståelse – like lite som hvis slike menn virkelig følte seg kalt til å komme den gode sak til hjelp med slike fortvilte midler.
Oversatt av Helge Jordheim