Innhold Bind I

V. Opplysningskulturen : Folkerett og evig fred

Emeric Crucé, Paris 1623. Den nye Kyneas

– Oversatt fra fransk av Kjetil Jakobsen

Jeg henvender meg ikke til vulgære folk, som bare lever på sjefens nåde, og som ikke selv setter noen regel for handlingene sine. Enda mindre kan framstillinga henvende seg til voldelige menn, som spotter all hederlighet og støtter seg til makt alene. Det er hos dere – stormennene – at denne lille boka forventer en gunstig mottakelse. Det er i deres hender, høyærverdige, høymektige og uovervinnelige monarker, at den legger sin skjebne. Jeg vet nok at Deres Majesteter ikke trenger nye råd, og at den som velges av Gud til så høyt embete, får den fornødne kompetansen med det samme. Men forslag som kommer fra en oppriktig sjel som det ikke hefter noe ved, blir vanligvis godt mottatt. Derfor, og da selv den største lykke er underlagt forandringas lov, tenkte jeg at det ikke ville være upassende i all ydmykhet å framstille hvordan dere kan sikre statene deres gjennom å etablere en global fred. […]

Det er nok å notere seg krigens årsaker for å måtte fordømme de som utøver så mye ondskap mot hverandre av så lettsindige grunner. Men først må jeg presisere at jeg ikke snakker om sivile tumulter og oppstander. Urostiftere må ikke tro at de hos meg kan finne forsvar for å fortsette opprøret sitt eller gjøre krav på en fred som de er uverdige til da de ikke anerkjenner sin suveren og ikke gir avkall på å skape splid. La oss holde disse mytteriene utenfor, vi vil tale om dem et annet sted. Jeg vil da si at kriger i fremmed land settes i gang for ære, for profitt, for å få oppreisning for en urett eller for sportens skyld. Og man kunne lagt til, som en femte grunn, religion, hvis ikke erfaringa hadde vist at dette som oftest bare er et påskudd. Jeg har heller ikke nevnt den nødvendigheten som tidligere tvang flere nasjoner til å forlate landet sitt i flokk og vinne seg nye bosteder med makt. Dette var årsak til mange kolonidannelser som nevnes i historiene, men i dag er slik overbefolking sjelden. Vi kan ikke gjenkjenne andre formål og utløsende årsaker til krig enn de fire som er spesifisert ovenfor. Av disse er den første vanligst og virker mest legitim. Hvis trangen til ære er naturlig i en rik sjel, virker det passende å søke å vinne den med våpen. For ifølge den alminnelige mening, som det ville være galskap å utfordre, er jo krigeræra omtrent den eneste berømmelsen som teller. Alle folkeslag enes om dette, og både gamle og moderne skikker tilkjenner soldaten adelskapets og ledelsens privilegium. Slik blekner alle andre stenders og ferdigheters ære mot den militære prestasjonens strålende glans. De fleste fyrster innretter seg etter denne feiltakelsen og priser bare våpnene. Ondet er ikke av ny dato. Keiser Severus ga barna sine ordre om å belønne soldatene og ringeakte alle andre. Kongen av Albania, Pyrrhus, ble spurt om hvem han ville gi riket videre til. Den som fører sverdet best, svarte han. Men disse utsagnene smaker av barbari og brutalitet. Opp mot dem kan vi stille autoriteten til den tapre spartanerkongen som satte rettferd høyere enn tapperhet, for, sa han, den siste kvaliteten er overflødig om fornuft og moral får råde. Og faktisk, hvilken grunn er det til å sette så høyt den som bare brisker seg med å kunne det samme som det tåpeligste dyr? For det er lett å skade og ødelegge. Til det formålet trenger man bare en liten slange, ei eneste flue. Så mye for arrogansen til de skrytepavene som priser seg av å ha drept så og så mange i trefninger og slag. [Her er det et hopp fra side 21 til side 23.] I sannhet er det liten grunn til å skryte av styrken vår, siden dyrene er oss så overlegne i dette at vi med rette kan si at den er den laveste av menneskelige ferdigheter. Den vulgære tapperheten, som ikke støtter seg på annet enn rå kraft, fortjener følgelig ikke høy lovprisning. Jeg sier vulgær tapperhet for å skille den fra storsinnet som består i å være fast i sitt mot og heve seg over enhver motgang. Sann tapperhet gjør ikke skade, den verner. Den tåler raust døden og alle andre ulykker som kommer, men uten å oppsøke disse i håp om å vinne jeg vet ikke hvilken ære, drevet av en forfengelighet som krigerne selv gjennomskuer etter å ha viet den hele livet. Ser vi ikke hvordan de i døden angrer på at de har latt seg føre med av en tåpelig menings strøm? Da protesterer de for all verden og vil gjøre bot. Jeg har sett noen pines av dødelige sår og erklære at de vil ta munkestaven og leve i fromhet resten av sine dager om de bare blir friske igjen. Det er sannsynlig at de som dør i kamp, tenker liknende tanker. Fornuften banker på døra vår hver time og puster oss uoppholdelig i ørene. Det er ikke lenger tid for å ta den imot når man må forlate denne verden. Stakkarslige er de menneskene som først innser sine feil når det er for seint, og som ikke følger fornuften bortsett fra når de ikke lenger er i stand til å gjøre mer galt. Ført av den gjengse mening, behersket av vanen og blindet av ambisjonen tramper de all anstendighet under foten og bryr seg verken om Gud eller mennesker bare de lykkes i å bli snakket om. Men de blir ofte grundig lurt! For istedenfor å finne det søkte ryet og en ærefull grav faller de ned i skammelig trelldom og tjener som leketøy for fiendene sine. La oss se for oss krigsfangenes vilkår: skjensler og spott som en simpel borger eller bondetamp ikke ville tåle, og etter det ofte et reip eller en annen smertefull og sjofel død. Ikke desto mindre er dette krigens alminnelige frukter. Ikke en soldat, herre, kaptein eller hærsjef er trygg for disse ubehagelighetene. De største konger og keisere er ikke unntatt dem. Fra Valerian, Baudouin, Tomabais, Bayazeth, Attabalippa og andre som så miserabelt endte sine dager, kan fyrstene lære at det er mer grunn til å frykte vanære enn til å forvente heder i krig. For det onde kommer oftere enn det gode, og hvis man anser det som galskap å forlate det sikre for det usikre, burde fyrstene hegne om æra si og ikke utsette den for begjæret og tilskyndelsene til dem som gir håpet næring og holder fram hva man har å vinne, og ikke hva man har å tape. Rådgiverne risser opp planen for framtidige erobringer, maner fram synet av triumfbuer, men nevner ikke det skammelige åket som man risikerer. De synger for fyrstene det gamle fyndordet at ”kongedømmet er et vakkert gravkammer, vel verdt å sette alt på spill for!”. Det kunne man godt si til ambisiøse og desperate enkeltindivider som er villige til å risikere livet for framgang. Men fyrster som alt fullt ut besitter befalingsmakt og autoritet, burde ikke legge seg åpen for lykkens ustadighet, den som gjør de største operasjoner til sjansespill og utsetter de viktigste for uhell. Og nå er verdenssituasjonen slik at det ikke finnes et len så lite at det ikke er i stand til, ved hjelp av allianser, å motstå den mektigste kongen på kloden. Følgelig vil en klok fyrste unngå å konfrontere en annen stat, for ikke å ødelegge sin egen. Om ambisjonen driver ham til å forspille sitt eget og undersåttenes liv, så spar i det minste æra hans, som han bekymrer seg slik for. Måtte han bemerke hvor fort skam og skade kommer over de som starter krig! De plasserer seg en hårsbredd fra undergangen. Et vindpust er nok til å skyve dem ned i elendighetens avgrunn. Når de tenker at de er i sitt himmelske hjem, på framgangens solverv, så kaster plutselig et omslag i hellet dem til jorden og gjør dem til slaver. Se dem nå, fanget, i lenker, med bøddelen i halen! Hederen de fantaserte om, forsvinner i det fjerne, og de har rik anledning til å lengte tilbake til den lykksaligheten som de kunne ha nytt i fredsommelighet om de ikke hadde blitt grepet av en ambisjon uten måte. Dette er ikke tomme forestillinger som vi setter til verden. Historiene vitner om og erfaringa bekrefter at krigen heller setter en fyrstes ry i fare enn øker det. Og om han kunne vinne like mye ære som Cæsar, og om universets imperium var seierens pris, var det ikke likeså fullt en grusomhet å nå fram langs så avskyelige veier? Å for en miserabel ting er ære om den må kjøpes med blodsutgytelse! Jeg tilber ditt minne, Othon Salvius, ditt århundres pryd, eneste håp og glede for de romerske soldatene som frivillig ofret formuen og livene sine for å løfte deg til Romas trone, og som ga deg våpnene sine som pant på trofast hengivenhet. Du avslo tilbudet og foretrakk å dø i enkelhet som en hedersmann heller enn å vinne tronen med tap av så mange gode følgesvenner. Denne handlinga er alle verdens keiserriker verdt. Ettertida vil foretrekke den framfor Cæsars laurbær, for om mange etterlikner disse, er din sjenerøse godhet for alltid uten sidestykke. Må monarker etablere seg gjennom massakrer og myrderier? Bedrag! De er ikke tyver som må gå fram på denne måten. De er bilder av Gud, verger for folket, bestemt for å helbrede, ikke for å skade, for å bygge, ikke for å ødelegge. Men la oss nå at anta det var nødvendig med kriger for å grunnlegge kongedømmer. Nå som de er etablert, er de ikke lenger noen grunn for de som har fordel av dem til å bade verden i blod. Hva tjener det til for dem å dra i felten? Befalsmyndighetens ære nyter de uten sverdslag, hvorfor søke den med så stor anstrengelse og så liten sjanse for å lykkes? Måtte de konsentrere seg om forsvaret! Det er stort å bevare et kongedømme. Og vær viss på at æra lever farlig i krig, og at profitten er uviss. For to soldater som blir rike, finner man femti som ikke vinner annet enn sår og uhelbredelig sykdom. Krigen utarmer fyrstenes finanser. Spør Filip den andre av Spania, som brukte så mange millioner i gull, med så liten framgang. Eksempelet har lært etterfølgeren hans til å søke nyttig fred der han kunne ha ført unyttig krig. Den som har størst grunn til å skryte av sine militære bedrifter, er den osmanske sultanen. Alle undersåttene hans har krigen som profesjon, og felttogene har lyktes så fortreffelig at ikke noe monarki tåler sammenlikning med det osmanske. Men hva har han vunnet de seinere årene? Han har knapt gjort annet enn å forsvare seg, redusert til slike ytterligheter av undersåttenes uregjerlighet. Han har måttet tenke på å bevare riket heller enn å gjøre nye erobringer og har fått lære at om volden grunnlegger kongedømmer, så kan den også ødelegge dem, og det selv om de ser ut til å stå på høyden av sin makt og menneskelige storhet. På den andre siden har ikke de kristne mer framgang i sine affærer. Og de har den vanskjebnen at om de skulle vinne en seier, blir den ikke varig. Tvert imot holder tyrkerne stillinga og lar seg ikke lett fravriste sine besittelser. Jeg stiller disse to folkene opp mot hverandre, da de sies å være naturlige fiender og har delt nesten hele verden i to på grunn av trosforskjellen. Hvis de kom overens, ville det være et langt skritt i retning global fred. For om den kristne kongen så seg i fred med muhammedaneren, ville han være desto mer motivert for å komme til enighet med en annen kristen fyrste. Og ble sultanen enig med de kristne, ville han lettere kunne finne en løsning med persernes konge eller Krim-khanen. Hva gjelder hedninger og jøder tror jeg at de neppe vil motsette seg en så allmenn avtale, og uansett er de ikke mange nok til å forhindre et så gunstig resultat.

Hele problemet består i kravene til noen suverener som er blitt snytt for lenene sine eller deler av dem. Og herfra kommer krigens tredje foranledning, når fyrstene tar til våpen for å ta tilbake de gamle rettighetene sine og hevne urett som de har lidd. Men den som tenker gjennom imperienes og kongedømmenes opprinnelse, vil anse slike pretensjoner som ugrunnede. For monarkier erverves ikke som en hvilken som helst arv. De kommer rett fra Gud, og innstiftes utelukkende av Hans forsyn, det som tildeler og fratar septer etter som Han finner for godt, og som fjerner midlene til å gjenvinne septeret med det samme. Mange kan vitne om dette, og da særlig den romerske keiseren. Hvem har større grunn til å klage enn han som ser at de fleste av dagens kongedømmer er fundert på ruinene av staten hans? Likevel er han nødt til å nøye seg med det lille som er igjen, og å minne seg på at slik imperiet en gang vokste seg fett på rester fra hele verden, har også det til sist tjent som bytte for all verdens nasjoner som har fått med seg noen pene stykker hver. Det er ikke nødvendig å nevne andre fyrster som forgjeves har forsøkt å vinne tilbake hva de har tapt, og som har erfart at det er med kongedømmer som med menneskelige individer: De fødes, vokser og forfaller. Her må man ikke smigre selvet med å si at Gud støtter en rettferdig sak. Det er å kreve for framskutt plass i forsynets styrelse å forsikre seg om at Han favoriserer oss framfor andre. Håpet om denne innbilte gunsten har fått mange til å sette i gang kriger. De antok å ha retten på sin side og tenkte at Gud ville hjelpe dem til å utrydde en makt som de kalte urettferdig og tyrannisk. De regnet grundig feil, og for hvert mål land som de ville frigjøre fra usurpatorene, har de tapt femti. De har satt staten sin i fare, og noen har mistet både liv og ære. En fyrste gjør rett i å forsvare seg tappert mot den som invaderer landet hans. Men når det er fratatt ham og han er maktesløs til å gjenopprette stillinga si, bør han gi etter, jeg vil ikke si for mennesker, men for Gud, som vokter over monarkier med sjalusi som sine skjønneste verker med hans majestetiske bilde og gode egenskaper risset inn. Han erklærer seg som deres beskytter, og det med tydelig effekt, særlig når langvarig besittelse har befestet styret. […]

Måtte ikke fyrstene klage over en ulykke som alle stater har felles! Måtte de ikke anklage en usurpasjon som tida, lykken og Guds vilje autoriserer! Måtte de tøyle unyttige forhåpninger og begjær etter en hevn som er utenfor rekkevidde! Og om de har midlene, burde de likevel velge en annen vei før de griper til våpen. De burde la statsmenn og fyrster mekle i konflikten. Da ville de vinne sine likemenns velvilje og vennskap, til ulempe for motparten, skulle han ikke ville underkaste seg en tredjeparts dømmekraft. Om en fyrste tok imot en dommer som herskesykt blandet seg inn for å fjerne uoverensstemmelser, ville det være fornedrende. Men å frivillig ta imot mekling, det er noe som tidligere ble praktisert og som fortsatt praktiseres blant monarker. Ble man i stand til å avslutte på vennskapelig vis kranglene som startes for å vinne kontroll over suverene riker, ville man desto enklere kunne få andre krav og diskusjoner mellom maktene om grenser, pensjoner, tributter og andre rettigheter av mindre betydning over i fredelige former. Det gjelder også for disse fornærmende små handlingene eller ordene som ofte forårsaker grusomme kriger i mangel av en tredjepart som kan løse opp situasjonen ved å finne fram til ærlig oppreisning for den fornærmede parten. Generalforsamlingen, som vi skal tale om seinere, ville nettopp kunne gjøre dette. Dermed er krigens tredje grunn tilbakevist. Tilbake står den fjerde som jeg innrømmer er vanskeligere å gjøre noe med da ro kjeder menneskenaturen. Ikke minst gjelder det for krigere. Det er grunnen til at vi kan lese om at så mange folk i tidligere tider bannlyste seg selv frivillig fra hjemlandet for å føre krig andre steder heller enn å se hendene sine sløves av velgjerninger. Det samme fikk noen konger til å sende undersåttene sine ut på lykkejakt, av frykt for at de skulle imitere de gamle odryserne som skar sine egne kropper med sverd når de ikke hadde flere fiender å bekjempe. Tyskerne øvde ungdommen sin i landeveisrøveri for at de skulle ha noe å fylle tida med. Hva skulle så mange tapre menn ta seg til i dag om de ikke kunne kjenne lukta av kanonkrutt, gripe sverdet om skaftet og sette foten på en slagmark eller en forpost? Slik spør en brav skribent, som ikke vil oppgi navnet sitt. Svaret er veldig kort. Verden er ikke skapt for den slags folk som bare vet å gjøre ondt! Kongers hoff er ikke deres rette bolig. De bør alle sendes til kannibaler og villmenn som bare er mennesker av ansikt. Forbannet natur som søker hvile i uro, ære i skjensel og tidsfordriv i umenneskelighet. Undertrykk! – mektige konger – undertrykk disse monstrøse mot, disse gale sjelene, som ikke følger fyrstene, men sin egen lykke, som forlater dem etter behov, og som ofte forråder dem. Hva kan man forvente av de som puster blod og myrderi? Fyrsten trenger utvilsomt soldater til å beskytte sin person og sin stat, men når han har veid fordel mot ulempe, vil han finne at det er mye farligere å gi dem innflytelse enn å sette dem til side. For krigeren er ambisiøs og voldelig av sinn. Han skjeler ikke til hva han har, men til hva som kan vinnes. [43–45] Keiser Probus sa etter ærlig overveielse at han ville ordne forholdene slik at man kunne klare seg uten soldater. Store fyrster, det er opp til dere å sette denne hellige bestemmelsen ut i livet! Alle mennesker og deres folk i særdeleshet vil være takknemlige. Ingen erobring ville vinne dere så mye applaus, ingen seier så mye feiring. Hvilken større ære kunne dere ønske enn å se verdensfreden erklært på deres ordre? Navnene deres vil bli skrevet med gullskrift i krønikene. Styret deres vil bli lovprist som det lykkelige århundrets begynnelse eller gjenkomst. Man vil ikke lenger tale om Aleksanders erobringer, Cæsars triumfer og Hannibals og Sertorius’ kløkt. Man vil gjennomskue forfengeligheten til slike folk som bygde ryet sitt på mord og plyndrerier, og som heller burde vunnet evig anger og skam. Ettertida vil heller ære de brave heltene som overvant barbariets og umenneskelighetens uhyrer og innførte lov og rett i universet, de som, med andre ord, viste seg som det guddommeliges sanne bilder. Denne vakre æresbevisningen vinnes ikke ved plyndringer, massakrer og fiendskap, men ved et vennlig styre og en lovlig og lovmessig maktutøvelse. Det er dette som skiller kongedømmer fra røverriker og tyrannier som herjes av angst og er kortlevde. For man må ikke anta at lenets størrelse avgjør kongens storhet. Spartanerkongen Agesilaos ble sint over at kongen av Persia ble kalt stor. Hvordan kan han være større enn meg uten å være mer rettferdig, sa han. […] [Augustus] satte frivillig opp grenseskjell for imperiet og begrenset på dette viset sin egen erobringslyst. Denne keiseren demonstrerer hvordan man bør gjøre bruk av soldater. Etter å ha skapt fred plasserte han gode garnisoner langs grensene og hadde to velutstyrte flåter til sjøs, klare til innsats etter behov. Eksempelet kan tjene til å berolige de som sier at en allmenn fred vil forringe tapperheten. Jeg kunne ha svart dem at om alle var forlikte, måtte vi bare lære oss til å leve i fred, og at det er bedre å være feig enn brutal og barbarisk. Men romerne hadde orden også på dette og hindret seg selv i å bli feige i fredstid. De øvde seg med turneringer, skjøt og kastet på blink og framstilte tablåer av land- og sjøslag for å være klare til ekte kamper og for å motvirke den kjedsomheten som følger med lang tids lediggang. Enhver mann blir doven når han ikke lenger utøver yrket sitt. Derfor er det bra at en soldat som ikke kan annet enn å slåss, får en syssel til å myke opp musklene og prøve ut kraft og fingerferdighet med, alltid med ære og uten mord. Og da folk med glede ser portrettet av det de elsker, vil de som trenger til slagscener, være fornøyde med å se tablåer. De som ikke liker slike spill, men vil slåss på ordentlig, kan få utløp for voldstrangen hos villdyrene. Jakten er en nobel sport, passende for soldater, særlig for de egnede. På nivå med dyrene setter jeg villmenn som ikke vet å gjøre bruk av fornuften. Disse kan, på samme måte som villdyrene, tilby en rettferdig gjenstand for krig, slik også pirater og tyver kan, som ikke har annet kall enn landeveisrøveri. Til alt dette kan soldater legitimt brukes, slik at de ikke får anledning til å beklage seg. […] Men det er ikke nok å holde de folkene der i age og hindre at lediggang skaper urotrang. Man må også føre oppsyn med bybefolkningene som ikke er mindre uregjerlige. Bygdefolk er for det meste sysselsatte og tenker bare på husholdet. I byer finnes det derimot masser av trengende latsabber, som i mangel av noe bedre å ta seg til steller i stand bråk. Roma led sterkt under den slags pakk, som bare lever av almisser og tjenester, og som med lett hjerte lar seg verve av opprørske politikere til å plyndre, massakrere og skape kaos. For å avverge dette ondet er det nødvendig å gjenoppta athenernes og egypternes skikk med å kreve at hver og en gjør rede for livet sitt, og å straffe de som ikke tar seg til noe. Heller ikke kineserne tåler lediggang, men vet at den avler tyveri, mord og urostifting. Kong Hipparchos ble sint når han så en uvirksom mann. Han formante ham til å arbeide, og ga mannen land og okser for ikke å ha noen unnskyldning for å la være. Jordbruk og handel er to nødvendige oppgaver, og de er ikke mindre ærefulle. Begge lar menneskets flid, mot, håndlag og framsyn komme til uttrykk. Landarbeid føder staten, handel utvider den. Og det er urett å tenke at disse yrkene er mekaniske, eller at de krenker adelskapet. Romas adelsmenn lånte selv hånden til plogen og hadde agenter i provinsene som de drev handel gjennom. Og selv i dag har flere fyrster handelsskip som de sender til fremmede land, og som de tjener stort på. Man må bestemt ikke rakke ned på handelsmannen, og særlig ikke på han som med nobel besluttsomhet gjennomfører farlige reiser for å berike seg selv og landet sitt. Han kan ikke berike landet uten å berike seg selv, og da fellesskapet består av individer, gjenspeiler det rikdommen og fattigdommen til disse. Det er nå ikke skarene av prester og munker som bringer varer til et monarki, selv om verdigheten deres er høy og de er nødvendige for å tiltrekke himmelens gunst. Heller ikke rettens utøvere og dommere trenger å være så tallrike som de er i enkelte områder. Det finnes kort sagt ikke noe yrke som er så nyttig som det til en handelsmann som rettmessig øker midlene sine gjennom arbeidet sitt, og det ofte med fare for eget liv og uten å fornærme noen. Han er mer prisverdig enn soldaten som må utplyndre og skade andre for å ha framgang. Og da vi nå taler om å forby lediggang og å avlede de slemme tankene den vanligvis forårsaker i latsabbenes hoder, finnes det ikke bedre utvei til dette enn handelen. Fyrstene burde med alle midler oppfordre undersåttene sine til handel. Da perserkongen Cyrus ville forderve de lydiske opprørerne, oppmuntret han dem snedig til å besøke teatre, bordeller og skjenkestuer. For å gjøre et folk aktivt og arbeidsomt er det nødvendig å åpne butikkene og å invitere høy og lav uten forskjell til å handle. Men verken den ene eller den andre vil vie seg til dette når handelsmannens stilling er så nedverdiget og, hva verre er, så tungt skattlagt. Det er rimelig at fyrsten gjør noen skillinger på varer som fraktes til eller fra lenet hans, men han bør vise måtehold i dette så langt råd er, og da særlig når det gjelder varer som er nødvendige for livets opphold, slik som korn, vin, salt, kjøtt, fisk, ull, lerreter og skinn, så de kan sirkulere friere. Folket, som får dem til en bedre pris, vil da ikke knurre mot fyrsten, men hylle ham som en heldig stjerne eller jordisk gud. Det vil vitne tusenfoldig om velgjerningene hans, slik at han ikke lenger trenger soldater, men er trygg i riket sitt. Til sikring mot utlendinger vil det rekke med noen vaktkompanier, og selv de bare for alle tilfellers skyld. Så mye kunne vi oppnå med en global fred, og dens fineste frukt er handelens utvidelse. Monarkene ville likevel måtte sørge for at undersåttene deres uten noen frykt kunne drive handel til lands og til vanns. Dette ville hver av dem med letthet kunne sikre i rikene sine. [61–83]

Dermed har vi tilbakevist krigens grunner og påskudd. Ytterligere et hensyn må likevel drøftes. Jeg tenker på fiendskapen eller antipatien som gjør seg gjeldende mellom flere folk, enten på grunn av gamle krangler eller fordi de har ulik religion. For hvordan er det mulig, vil noen si, å forsone folk som er så ulike i vilje og gemytt som tyrkeren og perseren, franskmannen og spanjolen, kineseren og tartaren, den kristne og jøden eller muhammedaneren. Jeg vil si at slike motsetninger bare er politiske. De kan ikke bryte sammenhengen som er og bør være mellom mennesker. Avstanden mellom steder, hjemmenes atskilthet, svekker ikke blodets bånd. Avstanden kan heller ikke annullere den naturlige likheten som er både vennskapens og det menneskelige samfunnets sanne grunn. Hvorfor skulle jeg som er fransk, ville en engelskmann, spanjol eller indier ondt? Jeg kan ikke ville det når jeg tar i betraktning at de er mennesker som meg, at jeg tar feil og synder som dem, og at alle nasjoner er bundet av et bånd som er naturlig og følgelig uoppløselig. […] Jeg vil si det samme med hensyn til religionene, de som vekker lidenskapene hos så mange mennesker og hisser dem opp mot hverandre, slik at en kristen tenker seg besudlet bare med nærværet av en muslim eller jøde og innbiller seg å se en demon. For øvrig avskyr muslimene, jødene og hedningene de kristne like mye. Jeg løfter fram disse fire religionene fordi de er de vanligste, og fordi alle andre avhenger av dem. De kristne bebreider muslimene deres overtro og latterlige meninger. Muslimene anklager de kristne for blasfemi og ugudelighet og omtaler dem aldri med annet enn forakt. Hedningene skryter av sin elde, og anser seg heldig stilt som kan holde fram med ofringene sine. Jødene spotter alt dette, og om de hates og jages av hele verden, tar de det likevel som tegn på velsignelse og guddommelig nåde, siden de, blant så mange fiender og slike forfølgelser, har klart seg og fortsatt klarer seg, til tross for overfallene og overgrepene som de utsettes for. Historiene lovpriser messenierne som var landflyktige i tre hundre år uten å forandre språket eller de gamle skikkene sine. Man burde heller la seg forbløffe over jødene, som gjennom alle disse århundrene har bevart fedretroen. Alle disse religionene baserer seg på bevis, de påberoper seg mirakler, og hver mann antar at hans egen er den beste. Jeg skal ikke prøve å avgjøre diskusjonen. En visere mann ville mislykkes. Jeg vil bare påpeke at alle religioner sikter mot samme mål: erkjennelsen og tilbedelsen av det guddommelige. Hvis noen ikke velger den rette eller rettmessige veien, skyldes det derfor snarere enfoldighet og dårlig veiledning enn ondskap. Følgelig fortjener disse snarere medfølelse enn hat. Er det nødvendig å føre krig om seremonispørsmål? Jeg vil ikke si om religion, da hovedpoenget med religioner er å tilbe Gud, noe som stiller større prøver til menneskenes hjerter enn til disse ytre ritualene og ofringene som man ofte har brisket seg med. Ikke at jeg vil konkludere med at det er grunn til å forakte seremonier, men jeg hevder at det er galt å forfølge de som ikke tilslutter seg våre. Moseloven forbyr å baktale fremmede guder, og i Salomons tempel tok man uten forskjell imot avgudsdyrkernes gaver. Nå, derimot, vil menneskene med glede styrte i undergangen de som ikke deler deres tro. De anklager og dømmer dem, ikke til alminnelige straffer, men til evig pinsel. Fromheten er for godt et tre til å produsere så vonde frukter som nag, hat og baktale. Denne gode egenskapen bør, som alle andre, ledsages av klokskap, ellers kan det gå med oss som med Apuleios, som da han trodde han var blitt en fugl, fant seg forvandlet til esel. Når vi prøver å stige til himmels med religionens hjelp, må vi passe oss for ikke å falle ned i dumhet og brutal umenneskelighet. Jeg anklager ingen bestemt religion. Så mange slike er det at flere kan sammenliknes med ledsagerne til Odyssevs, som trodde at de hadde funnet en rik skatt, og så var det bare en stor sekk full av vind. Selvgodheten forblinder den troende og forandrer ham til en Narcissus nummer to som fortaper seg i kjærlighet til seg selv. Det går som i sangen: ”det stygge synes ofte pent for den som elsker”. Om vi enda bare hadde vært fornøyd med å elske våre egne skikker, det ville verken være forbausende eller beklagelig. Men her skiller vi oss fra andre elskere som ikke vil ha rivaler. Vi, derimot, vil at hele verden skal omfavne overbevisningene våre som en ufeilbarlig regel. Denne lasten er vanlig blant enkle mennesker, som aldri har vært lenger av sted enn til hjembyens forsteder. Den enkle sjelen tror at alle er bundet til å leve som ham, og priser bare sine egne skikker, slik disse fjolsene i Aten gjorde som mente at månen hos dem var finere enn i andre land. Vise og skjønne sjeler ser lenger og tar i betraktning at harmonien i verden er bygd opp av ulike stemninger. Det som er prisverdig i én sammenheng, er ikke det overalt, sa en persisk herre til Temistokles. Det får meg til å tenke på det som Ælian forteller om de to byene i den nye verden med motsatt politikk. I den ene overholdes retten, og freden er evig, derfor kalles den Fromhet. Den andre heter Tapperhet, innbyggerne er alltid bevæpnet, kriger alltid og er ute av stand til å leve i ro. Av den grunn seilte de derfor en gang over havet for å erobre land, men da de ble advart om at folkene der, det vil si i Asia, Europa og Afrika var hektet på religion, nedlot de seg ikke til å gå i land. De ville ha skammet seg over å oppdage slikt tøv hos et ukjent folk. Man kan si hva man vil om denne fortellingen. Det kan være det samme, bare man innser at folk er mangfoldige, og at det som æres et sted, avskys og latterliggjøres et annet sted. Etter min mening var det dette som fikk noen filosofer til å hevde at ærlighet og skjensel bare er fantasi og menneskelig konvensjon. Slik reserverte de seg mot alle påstander. Jeg reserverer meg også, og da ganske særlig mot skeptikernes påstander. Men det er ikke nok å bemerke lastene til den ene eller andre. Man må også ta sine egne i betraktning og ikke imitere feen som tok øynene på seg når hun besøkte naboenes hjem, og hengte dem fra seg ved døra når hun kom hjem til seg selv. Om nysgjerrigheten får oss til å plukke nestens laster fra hverandre, må vi, etter å ha kontrollert manglene, også ta en titt på det hos ham som er prisverdig. […] La oss ikke gjøre som fluene, som heller slår seg ned på ujevne og forpestede steder enn på polerte og reine steder. Jeg tror at folk som ikke følger den sanne religionen, er ugudelige, at troen deres er absurd og full av blasfemi. Men de er mennesker som oss, støpt i samme form og av samme mester, med evne til fornuft og moralske kvaliteter som kan gjøre dem verdige til vennskap og beundring, om man da ikke lar seg forblinde av stivsinn og fordom. La oss frigjøre oss fra disse to mentale abortene, disse idiotiets tvillingbarn, som lukker forstandens øyne og blokkerer virkningene av menneskenaturens gode tilbøyeligheter. La oss klargjøre for oss selv at religion ikke består i ord og overfladiske handlinger. Det er ikke nok å si: Jeg har den sanne tro, jeg deltar på ofringene og den offentlige bønnen. Man må være et godt menneske, ha nestekjærlighet, hvis ikke er troen bortkastet. Den som mangler slike kvaliteter, har ikke troen stemplet i hjertet. Noen hykler at de tjener Gud, mange tror av hørensagen og vane. Men når man ser gudsfrykt forenet med mildhet og nestekjærlighet, er det tegn på at sjelen i sannhet er religiøs. Fromhet og hat er uforenelig. Hvis vi er på frelsens vei og tida er nær, la oss forsøke å hente de som står utenfor inn med rettledning og med eksempelets makt! Det finnes ingen annen metode for å fjerne vrangforestillingene som menneskene har gjort seg om det guddommelige. Baktaling og nedrakking utretter ikke noe, vold er nytteløst. Vet vi ikke […] at krigen svekker snarere enn fremmer den sanne troen! For krigen er kilden til forbrytelse, ugudelighet, blasfemi og ateisme som fører staten i fortapelsen. Jeg sier ikke som Symarque at det er likegyldig hvordan man avdekker det guddommeliges hemmelighet. Enda mindre vil jeg hevde at alle religioner er menneskeskapte, slik en av våre dagers teologer, som ellers er en stor tilhenger av den katolske kirke, skriver. Det ville være å måle alt med samme mål og fornekte de tre trossannhetene, for alle mennesker kan bedra eller bedras. Utvilsomt finnes det en trosbekjennelse og et sett av seremonier som aksepteres i større grad enn andre. Men fordi dette er en nådegave fra det overnaturlige, må den komme fra Gud, og ikke fra mennesker som, med alle sine våpen, ikke har makt til å tvinge gjennom troen på den minste artikkelen i mysteriene sine. De får kanskje noen til å gå i kirken, synagogen eller moskeen, men volden gjør disse til hyklere, ikke til troende. De som har den sanne religion, måtte de takke Gud for denne nåden og streve etter å vise det med gode gjerninger! Måtte de ikke tenke på herskesykt å bekjempe andres tro! Denne har de ingen interesse i, forutsatt at disse andre holder seg innenfor rimelighetens grenser og ikke forstyrrer den allmenne ro og orden. Slik er målet som man må sikte mot. Det er ikke menneskenes oppgave å straffe eller korrigere troens feiltakelser. Det er for Han å gjøre som ser hjertene og de innerste tankene. Sivilretten straffer viljens feilgrep. For dømmekraftens feilgrep, de usanne meningene, står bare Gud til ansvar. De som har prøvd å spille på denne strengen, har ikke vunnet noe. Keiser Karl den femte, en glødende forkjemper for religionen sin, om det noen gang fantes en, ville kvele lutheranismen i fødselen. Til dette formålet anvendte han Spanias, Italias, Tysklands og Nederlandenes styrker. Han vant slag mot protestantene, tok lederne deres til fange og tilføyde den nye sekten så mange tilbakeslag at den var på randen til å bli satt sjakk matt. Plutselig snur lykken! Denne Antaeos som han hadde kastet i bakken, er tilbake dobbelt så sterk etter fallet. En ny fiende kommer over ham. Støttespillerne gjør opprør. Han står svakere etter seieren enn før den. For å holde staten sammen må han innrømme de beseirede den trosfriheten de hadde krevd. Det samme skjedde kongene våre, som prøvde alle mulige midler for å samle undersåttene sine om den gamle troen. De forfulgte fiender av denne med ild og blod, og overvant dem i atskillige trefninger. Etter det innså de at det var lettere å holde fred mellom to religioner enn å bevare én ved hjelp av krig, og at en slik trosforskjell ikke var noen trussel mot statens enhet. Vi ser også at tyrkerne lever i fred, til tross for at de tillater utøvelsen av andre religioner enn den muhammedanske. Polakkene er ikke skandaliserte over at det er mer enn én religion i riket. Kongen av Spania innrømmer indianerne trosfrihet. Dette er sagt for å vise at religionsforskjeller ikke trenger å stå i veien for den globale freden.

Det er imidlertid ikke nok å etablere en slik fred. Man må også sørge for at den varer evig, noe som er svært vanskelig. For å skape harmoni holder det at en god innskytelse får tak om fyrstenes hjerter, eller at den får tak om overbevisningen til en mann med autoritet, som evner å forsone dem. Ofte ser fyrstene seg nødsaget til forsoning, etter å ha utmattet hverandre. Men det synes som snilt vær ikke kan vare lenge på statsaffærenes hav der ambisjonenes voldsomhet forårsaker så mange stormer. La oss tenke oss at freden undertegnes i dag og offentliggjøres på verdensscenen: Hvordan vet vi at fremtida vil etterleve artiklene? Ønsker er foranderlige, og handlingene til dagens mennesker forplikter ikke ettertidas handlinger. For å gjendrive denne innvendingen, rekker det å minne om det vi har sagt når det gjelder krigens grunner. Vi har nemlig påvist at det ikke finnes noen substansielle grunner til å bryte freden. Men for å forhindre besværligheter er det nødvendig å velge ut en by der alle suverener kan være permanent representert med ambassadører, slik at uoverensstemmelsene som måtte oppstå, kan overvinnes gjennom behandling i denne forsamlingen som helhet. De interesserte ambassadørene vil der legge fram sine herrers anklager for de andre utsendingene, som vil dømme etter sin forstand. Og for å gi dommen størst mulig autoritet vil man ta de store republikkene med på råd. Disse vil også ha sin plass i forsamlingen. Med store republikker mener jeg slike som Venezia og Sveits, og ikke små len som står under andres beskyttelse. Hvis noen skulle motsette seg kjennelsen til en så fremragende forsamling, vil han komme i vanære hos alle andre fyrster, som nok har midler til å bringe ham til fornuft. Det mest egnede stedet for en slik forsamling er Venezia, da republikken er på det nærmeste nøytral og uavhengig i forhold til alle fyrster. Dessuten ligger den nær de mest markante monarkiene på kloden, paven, de to keiserne (den osmanske og den romerske) og kongen av Spania. Det er ikke langt til Frankrike, Krim-khanatet, Moskva, Polen, England og Danmark. Når det gjelder Persia, Kina, Etiopia og det vestlige og østlige India, er avstanden stor, men sjømannskapet overvinner den vanskeligheten. Det er i alle fall sikkert at jeg ikke finner noe sted på kloden mer egnet enn dette. [103–341]

Men for at denne affæren skal kunne komme godt i gang, må en mektig fyrste kreve av alle de andre at de følger de nevnte reglene, at freden åpner kanaler og handelsveier, slik at man uten fare kan frakte varer overalt. Ingen er mer egnet til dette enn paven. Det er hans plikt å mekle fram en allmenn forståelse mellom de kristne fyrstene. Hva gjelder muslimene, som utgjør en vesentlig del av verden, kan den franske kongen, takket være den tilliten og anseelsen han nyter her, bedre få dem til å gå med på fred. [341–43] Måtte Gud, som styrer kongers hjerter, gjøre dem stemt for så hellig et prosjekt, som vil gjøre slutt på så mange ulykker og bringe tilbake det skjønne hundreåret som de gamle teologene lovde skulle komme igjen etter at seks tusen år var gått. For de sier at den gang levde verden lykkelig og i fred. Nå kan det være at denne tida snart er gått, og om den nå ikke er det, er det bare opp til fyrstene å gi folkene sine denne lykken på forskudd. Hva ønsker vi å gjøre med disse våpnene? Skal vi bestandig leve som dyr? […] Menneskene starter en krangel over bagateller, de drar i felten, noen ganger med muntert sinn, ikke for å slåss en mot én, men ti tusen mot ti tusen, slik at de kan underholde seg med synet av en haug mot døde og av menneskeblod som flyter i strømmer over enga. La oss se for oss to hærer klare til å støte sammen, de rasende blikkene, krigernes fæle ansikter, truslene og de barbariske ropene som løper mellom linjene, akkompagnert av kanontorden. Hærene stormer fram og blander seg til ei redselsfull mølje, et menneskeslakteri. Noen har fått lemmer hugget av, andre er halvdøde og bønnfaller kameratene sine om å gi dem nådestøtet for å forkorte lidelsene ved et elendig liv som snart vil ebbe ut. Etterpå utvides blodbadet til å omfatte svakere personer. Gamlingene massakreres, barna drepes eller føres vekk i fangenskap, kvinnene voldtas, helligdommene skjendes, lovløsheten er total, ingen er trygge for uretten. Og alt dette følges vanligvis av to andre ulykker: sult og pest. For krigen avbryter landarbeidet. Folket mangler næring og tvinges i nøden til å spise dårlig kjøtt som forderver kroppsveskene og forårsaker dysentri og smittsomme sykdommer. Heraklit gjorde dessverre rett i å beklage seg over at mennesket er forblindet som forårsaker så mye elendighet for seg selv. Elendighet som gjør tilværelsen verre enn dyrenes, slik at man knapt kan la seg forbause over Gryllus, som etter å ha blitt forvandlet til gris, foretrakk å forbli i den tilstanden heller enn å vende tilbake til den opprinnelige figuren sin. Den vise Plotin skammet seg over å være menneske og ville aldri tale om sine foreldre og fødsel. Og hva er det som gjør at vi i dag ser så mange misantroper og eneboere? Beskylder vi dem for å være selvopptatte og innbilt syke, kan de med rette svare at det er vi som får dem til å bli slik. Ondskapen, sjofelheten og grusomheten, som de ser hver dag, får dem til å hate verden. Man må være ufølsom for ikke å beveges til misantropi.

Om det ikke skulle finnes andre hensyn enn livets korthet og vissheten om en død som truer hvert øyeblikk, burde vi likevel skamme oss over å plage oss selv så mye for en innbilt ære. Heller burde vi imitere de gamle egypterne som plasserte et skjelett eller en annen representasjon av døden i festens midte for å oppmuntre deltakerne til å more seg og ta godt for seg av livets goder mens man kan. Men vi må sikte høyere og anta at det finnes en Gud som straffer menneskenes synder og særlig da hovmod og grusomhet. Fri oss fra disse to syndene, og krigene vil ta slutt. Vi stikker sverdet tilbake i slira om vi innser hvor forfengelige de hensynene er som får oss til å gripe til våpen. La skyter-nomadene dyrke sverdet. La oss heller imitere esseerne, som ikke hadde noen våpensmed, eller dette gamle folket fra Catai, som ikke visste hva det var å drepe eller gjøre ondt. Selv kan jeg bare bidra med ønsker og beskjedne formaninger som kanskje vil vise seg unyttige. Jeg har uansett villet gi kommende slekter dette vitnemålet. Tjener det ikke til noe, vær tålmodig. Det betyr lite om papir og ord går til spille. I så fall kan jeg uansett erklære, som Solon av Aten, at jeg sa og gjorde det som sto i min makt for det allmenne vel. Og så håper jeg at noen som leser denne lille boka, vil være takknemlig for den og ære meg i tankene sine.