Innhold Bind I

2. Ibn Khaldun. Fra Prolog til verdenshistorien

Første kapittel av første bok: Et overblikk over den menneskelige sivilisasjon. Kapittelet inneholder flere prinsipielle betraktninger (muqaddimāt).¹

Første prinsipielle betraktning: Menneskelig fellesskap er grunnleggende nødvendig.

Filosofene uttrykker dette ved å si at “mennesket er urbant av natur” (al-insān madanī bi-l-ṭab‘),² hvilket betyr at det har behov for felleskap, i deres terminologi “urbanitet” (al-madaniyya). Dette er innholdet i begrepet sivilisasjon (‘umrān).³

Årsaken til dette forhold er at Gud har skapt mennesket i en form som ikke kan leve og opprettholdes uten næring, og Han har ledet det til en søken etter næring, ved det instinkt mennesket har og ved de evner Han har gitt det til å skaffe seg denne næringen.

Men enkeltmenneskets evner til å skaffe seg den næringen det behøver er begrensede, og kan ikke forsyne det med nok til å opprettholde livet. Selv om vi antar den minste mengde vi kan tenke oss, for eksempel en dagsrasjon hvete, så kan et menneske kun få næring fra den gjennom et omfattende arbeid med å male korn, elte deigen og bake brød. Hver enkelt av disse tre arbeidsoppgavene krever husgeråd og redskaper som kun kan skaffes ved hjelp av forskjellige håndverk, og tilvirkes av smeden, snekkeren og pottemakeren. Selv om mennesket kunne spise ubearbeidet korn, ville det likevel for å skaffe dette kornet til veie være nødt til å utføre en mengde ulike arbeid som å så frø, høste kornet og treske det for å utvinne kornet fra akset. Hvert enkelt av disse arbeidene krever et stort antall ulike redskaper og håndverk, mange flere enn dem vi nevnte først. Et menneske kan umulig evne å utføre alt dette, eller noe av det, alene. Det er derfor nødvendig at flere medlemmer av samme art fellesskap bruker sine evner til å skaffe seg føde, for gjennom samarbeid kan de skaffe til veie nok for behovene til mange flere enn seg selv. I tillegg har hver enkelt av dem behov for sine artsfrender for å forsvare seg, fordi, da Gud satte sammen alle levende veseners natur og fordelte evnene mellom dem, var de språkløse dyrenes (al-ḥayawānāt al-‘udjm) andel av [fysiske] evner (qudra) mye større enn menneskets. Kreftene til hester, for eksempel, er betydelig større enn menneskets, og det samme gjelder eseler og okser. Kreftene til løver og elefanter er flerfoldige ganger større enn menneskets krefter.

Ettersom fiendtlighet (‘udwān) er en del av dyrenes natur, har Gud gitt hvert enkelt av dem en egen kroppsdel som er spesielt egnet til forsvar mot angrep fra andre. Mennesket derimot, har istedet fått tildelt hender og evne til tenkning (fikr). Hendene kan ved hjelp av tenkningen skape håndverk, og gjennom håndverkene skaffer mennesket seg instrumenter som gjør samme nytte som lemmene de øvrige levende vesener er utstyrt med for å forsvare seg. Spyd gjør samme nytte som horn for å spidde, sverd gjør samme nytte som klør for å såre, skjold gjør samme nytte som tykk hud, og så videre. Galen behandler dette i Kroppsdelenes Egenskaper.⁴

Et enkeltmenneskes krefter kan ikke måle seg med kreftene til et språkløst dyr, særlig ikke et rovdyr. Det er helt ute av stand til å forsvare seg selv (mudāfa‘a), og det har heller ikke tilstrekkelige evner til å benytte de instrumenter som er tilvirket for selvforsvar, fordi det er så mange slike og fordi så mange ulike håndverk og redskaper må til for å lage dem. Derfor er mennesket helt avhengig av samarbeid *(ta‘āwun) med sine artsfrender *(abnā’ djinsi-hi) om dette. Så lenge dette samarbeidet ikke eksisterer, blir det umulig å skaffe seg mat og næring, og livet kan ikke opprettholdes fordi Gud har skapt mennesket slik at det behøver næring *(qūt) for å leve. Det blir også umulig å forsvare seg når det ikke finnes våpen, og dermed blir mennesket et lett bytte for rovdyr og møter døden før det har levd et helt liv. Slik ville hele menneskeheten opphøre å eksistere. Men når samarbeidet eksisterer, vil enkeltmennesket ha tilgang på mat for å innta næring og våpen for å forsvare seg, og slik opprettholdes livet og menneskeheten bevares. I dette ser vi Guds fullkomne visdom *(ḥikma).

Dette fellesskapet (idjtimā‘) er altså grunnleggende nødvendig for menneskeheten *(al-naw‘ al-insānī). Uten det ville menneskenes eksistens være umulig, og Gud ville ikke ha kunnet befolke jorden med dem og gjort dem til Sine stedfortredere,⁵ som var Hans hensikt. Det er nettop dette som er innholdet i begrepet “sivilisasjon” (‘umrān), som vi har gjort til gjenstand for en egen vitenskap (‘ilm).⁶

I det vi har sagt, ligger det et forsøk på å fastslå eksistensen av dette temaet som gjenstand for en vitenskapelig disiplin (fann). Selv om det ikke er en plikt for utøveren av en disiplin å gjøre dette,⁷ i overensstemmelse med logikernes oppfatning om at vitenskapsmenn ikke må fastslå eksistensen av gjenstanden for sin vitenskap, er det heller ikke ansett som forbudt.⁸ Det er med andre ord et frivillig bidrag. Gud alene skjenker fremgang.

Og videre, når menneskeheten har oppnådd dette fellesskapet, slik vi har fastslått, og verdens sivilisasjon er kommet i stand gjennom menneskene, trenger de noe som kan holde dem i tømme (wāzi‘) og beskytte dem fra hverandre, fordi det ligger i deres dyriske natur å være voldelig og undertrykke andre (ẓulm). Som instrument er våpenene, selv om de ble laget for å forsvare menneskene fra de språkløse dyrenes aggresjon, ikke tilstrekkelige til å forsvare mennesker mot mennesker, siden alle har de samme våpenene. Derfor er de nødt til å finne noe annet som kan forsvare dem mot vold fra andre, og det må komme fra dem selv ettersom alle andre dyr mangler deres oppfattelsesevne (madārik) og intuisjon (ilhāmāt). Det som skal holde dem i tømme, må altså være et menneske som må ha makt og herredømme over dem og utøve kontroll slik at ingen skal kunne utøve vold mot andre. Det er dette “makt” (mulk) betyr.⁹

Det skulle gå tydelig frem av det som er sagt at “makt” er et naturlig karaktertrekk (ḫāṣṣa ṭabī‘iyya) ved mennesket som det ikke kan klare seg uten. Etter det filosofene sier, finner man også dette trekket hos flere språkløse dyr, som bier og gresshopper, ettersom det er blitt observert at disse utøver autoritet (ḥukm) og lar seg styre *(inqiyād), og at de følger en leder som utmerker seg blant dem ved sitt vesen (ḫulq) og sin fysikk *(djuṯmān). Forskjellen er at for andre enn mennesker er disse egenskapene helt avhengige av naturlig disposisjon (fiṭra) og guddommelig rettledning (hidāya), og behøver ikke evne til tenkning *(fikr) og organisering (siyāsa). Han ga hver enkelt ting en skapning og så viste Han vei (Koranen 20:50).

Filosofene¹⁰ gir i tillegg til denne bevisførsel (burhān) enda et argument, i det de forsøker å stadfeste ved hjelp av rasjonelle bevis (dalīl ‘aqlī) at profetiske evner (nubuwwa) eksisterer og at de er en naturlig menneskelig egenskap (ḫāṣṣa ṭabī‘iyya), og denne argumentasjonen fører de til det ytterste: Menneskene er avhengig av en autoritet som utøver kontroll (wāzi‘), og denne autoriteten kommer i stand gjennom en gudommelig innsatt *(mafrūḍ) lov, brakt til dem gjennom et menneske som utmerker seg ved egenskaper som stammer fra guddommelig rettledning, for at andre skal underkaste seg ham og godta hans ord, uten at denne autoriteten som etableres iblant dem for å kontrollere dem blir møtt med motstand og kritikk.

Denne påstanden (qaḍiyya) fra filosofene stemmer ikke med virkeligheten, som man kan se. For tilværelsen og menneskelivet kan fullbyrdes uten noe av dette, når en hersker innfører lover på egen hånd eller utnytter gruppesolidariteten (‘aṣabiyya) til å tvinge andre til å følge hans vilje. Bokens folk¹¹ og de som følger profetene er jo få i sammenligning med hedningene,¹² som ikke har noen Bok, og som dessuten utgjør de fleste av verdens folk. Men disse har jo også hatt statsdannelser og monumenter, for ikke å nevne livet selv, og de har det fremdeles i dag i de utempererte *(munḥarifa) soner i nord og i sør. Noe annet, nemlig menneskelig liv i totalt anarki uten noen kontrollerende autoritet, ville være umulig.

Slik kan man se tydelig at de tar feil når de antar at profeter er en nødvendighet. De kan heller ikke påvise dette rasjonelt. Det eneste som kan vise dette er den gudegitte loven, slik de tidlige muslimene lærte. Kun Gud gir fremgang og rettledning.

Andre prinsipielle betraktning: Om de områder av jorden hvor sivilisasjonen finnes. Inkluderer også informasjon om hav, elver og geografiske soner.¹³

Det går tydelig frem av bøkene til filosofer som har undersøkt verdens tilstand, at jorden har form av en kule (kurī) og at den er omgitt av elementet vann, som om den var en drue flytende på vannet. Vannet har trukket seg tilbake fra noen av dens deler ettersom Gud ønsket å skape levende vesener på den og sivilisere¹⁴ den med menneskeslekten *(al-naw‘ al-bašarī) som hersker over alt annet på jorden som Guds stedfortredere.¹⁵ Fra dette kunne man få det inntrykk at vannet ligger under jorden, men det er ikke riktig. Det som i virkeligheten ligger under jorden, er dens kjerne (qalb), kulens midtpunkt, som er jordens sentrum. Alle ting søker inn mot dette sentrum gjennom tyngdekraften (al-ṯiqal). De øvrige delene av jorden og det vannet som omgir den ligger over. Når det sies om en del av jorden at den ligger under, så er det i forhold til en annen del av den.

Den delen av jorden som vannet har trukket seg tilbake fra, utgjør halve overflaten av jordkloden. Den har form av en sirkel som omgis på alle sider av elementet vann, som utgjør et hav som kalles “Det omsluttende hav”. Dette havet kalles også al-Blāya,¹⁶ med emfatisk uttale av l'en, og Uqyānūs,¹⁷ begge ikke-arabiske ord. Det kalles også “Det grønne hav” og “Det sorte hav”.

Denne delen av jorden som er avdekket og ligger åpen for sivilisasjonen, har flere øde og ubebodde områder enn befolkede områder (‘umrān), og de tomme områdene er større i de sørlige enn i de nordlige delene. Den befolkede delen utgjør et landområde som har større utstrekning i nord, en kuleformet overflate som går sørover helt til Ekvator og nordover helt til en buet linje , og bak denne linjen ligger fjellene som skiller dette området fra elementet vann, nemlig de fjellene hvor Skansen mot Gog og Magog ligger.¹⁸ Fjellene strekker seg mot øst, og når vannets element ved to punkter, i øst og i vest, på sirkelen som omslutter [den beboelige delen av jorden].

Den delen av jorden som er avdekket, sies å være en halvdel av jordkloden eller mindre, og den beboelige delen en fjerdedel. Den er inndelt i syv soner (iqlīm). Ekvator deler jorden inn i to halvdeler fra vest til øst, den er like lang som jorden selv og den lengste linjen på jordkloden, akkurat som Ekliptikken (Minṭaqat falak al-burūdj) og Himmelekvatoren (Dā’irat mu‘addil al-nahār) er de lengste linjene på himmelhvelvingen. Ekliptikken er inndelt i tre hundre og seksti grader. En geografisk grad *(al-daradja min masāfat al-’arḍ) er femtifem parasanger (farsakh). En parasang er tolv tusen alen eller tre mil,¹⁹ ettersom en mil er fire tusen alen, en alen er tjuefire tommer (“fingre”), og en tomme er seks byggkorn lagt etter hverandre, med langsidene mot hverandre. Fra Himmelekvatoren, som deler himmelhvelvingen i to halvdeler, parallelt med jordens Ekvator, til hver enkelt pol er det nitti grader. Den bebodde delen nord for Ekvator er imidlertid [kun] sekstifire grader, og resten er tom og ubebodd på grunn av sterk kulde og frost. På samme måte er hele den sørlige delen ubebodd på grunn av den sterke varmen. Vi skal forklare dette nærmere, hvis Gud vil.

De som har beskrevet dette beboelige området (ma‘mūr) og dets grenser, inkludert byer og landsbyer, fjell og elver, øde områder og ørkener - som for eksempel Ptolemaios i Geografien²⁰ og etter ham forfatteren av Rogers bok²¹ - har delt det inn i syv deler som de kaller “de syv soner”. Sonene inndeles fra øst mot vest, men grensene er omtrentlige. Alle sonene har samme bredde men ulik lengde: den første sonen er lengre enn den følgende, og det samme gjelder for den andre, og så videre. Dermed blir den syvende den korteste, en nødvendig følge av sirkelformen som oppstod etter vannets tilbaketrekning fra jordkloden.

Ifølge disse forfattere er hver enkelt sone inndelt i ti sektorer (djuz’) som ligger etter hverandre fra vest til øst. Vi vil her gi informasjon om de generelle forhold og om sivilisasjonens betingelser for hver sektor.

De skriver at Det bysantinske hav (al-Baḥr al-rūmī, dvs. Middelhavet), som alle kjenner, utgår fra Det omsluttende hav (Atlanterhavet) i den vestlige delen av den fjerde sonen. Havet begynner ved et smalt sund som er omtrent tolv mil bredt mellom Tangier (Ṭandja) og Tarifa (Ṭarīf), og som kalles “Stredet” (al-Khalīdj, dvs. Gibraltarstredet). Derfra går det østover og utvider seg til en bredde på seks hundre mil, og ender i slutten av den fjerde sektor av den fjerde sonen, en avstand på ett tusen ett hundre og seksti parasanger fra utgangspunktet. Der grenser havet til Syrias (al-Shām) kystområder. På den sørlige siden grenser det til kysten av Maghrib,²² fra Tangier ved Stredet, passerer deretter Ifrīqiya²³ og går via Barqa til Aleksandria (al-Iskandariyya). På den nordlige siden grenser det til Konstantinopels kystområder, Venezia (al-Banādiqa), Roma, Frankrike (al-Ifrandja) og Andalusia - til Tarifa ved Stredet, rett overfor Tangier. Dette havet kalles både “det bysantinske” og “det syriske”. Det har mange bebodde øyer, og blant de største er Kreta (Iqrīṭish), Kypros (Qubruṣ), Sicilia (Ṣiqilliyya), Mallorca (Mayūrqa) og Sardinia (Sardāniya).²⁴

De sier at to andre hav utgår fra Det bysantinske hav gjennom to streder. Det ene stredet ligger overfor Konstantinopel. Det begynner ved det nevnte havet gjennom et trangt sund ikke bredere enn et pileskudd, løper tre dagers sjøfart før det når Konstantinopel. Deretter utvider det seg til en bredde på fire mil. Hele dette løpet er seksti mil langt og kalles Konstantinopelstredet. Derfra går det videre gjennom en seks mil bred munning som fører til Nīṭush-havet (dvs. Svartehavet).²⁵ Fra dette punkt går Nīṭush-havet østover, passerer provinsen Herakleia og ender ved Khazarenes land, ett tusen tre hundre mil fra munningen. På begge sider grenser det mot ulike folkeslag: grekere (eller “bysantinere”, al-rūm), tyrkere, bulgarer (burdjān) og russere (al-rūs).

Det andre havet som utgår fra Det bysantinske hav er Det venetianske hav (Baḥr al-banādiqa, “venetianernes hav”, dvs. Adriaterhavet), som begynner i bysantinernes land i nord, og strekker seg fra Sant'Angelo (Shant Andjal),²⁶ langs den vestlige grensen til venetianernes land og ender ved Aquileia-området (Ankilāya), ett tusen ett hundre mil fra havets utgangspunkt. Langs kystlinjen på begge sider bor venetianere, grekere (al-rūm) og andre folkeslag. Havet kalles også Den venetianske bukt (Khalīdj al-banādiqa).

Geografene sier at et annet hav utbrer seg fra Det omsluttende hav i øst, tretten grader nord for Ekvator. Dette er et stort og utstrakt hav, som strekker seg et stykke mot sør, inn i den første sonen, deretter vestover til det ender i den femte sektoren av den første sonen ved etiopernes (al-ḥabasha)²⁷ og negrenes (al-zandj) land og Bāb al-Mandib, fire tusen fem hundre parasanger fra havets utgangspunkt. Dette havet kalles både Det kinesiske hav, Det indiske hav, og Det etiopiske hav. I sør grenser det mot negrenes land, barbarenes land (barbar) - nemlig de som Imru’ al-Qays²⁸ beskrev i sin diktning, og må ikke forveksles med de stammene i Maghrib som kalles “berbere” (barbar). Videre grenser havet mot områdene rundt Mogadishu (Maqdishū), Sofala (Sufāla) og landet Waqwāq,²⁹ og mot ulike folkeslag i områder hvor alt bortenfor er øde og ubebodd. Ved havets begynnelse i nord, grenser det mot Kina (al-Ṣīn), India (al-Hind) og Sind (al-Sind),³⁰ deretter mot kysten av Jemen - altså al-Aḥqāf, Zabīd og andre byer. Der hvor havet ender grenser det mot negrenes land (al-zandj), og bortenfor dem bor bejaene (al-budja).

To andre hav utgår fra Det etiopiske hav (dvs. Det indiske hav). Det ene har sitt utgangspunkt der hvor Det etiopiske hav slutter, ved Bāb al-Mandib. Det begynner som et trangt sund, så utvider det seg et stykke mot nord og vest, før det ender ved byen Qulzum i den femte sektoren av den andre sonen, ett tusen fire hundre mil fra utgangspunktet. Dette havet kalles Qulzum-havet eller Suez-havet (al-Suways, dvs. Rødehavet). Avstanden fra kysten til Fusṭāṭ i Egypt er tre dagsreiser.³¹ Havet grenser i øst mot kysten av Jemen, deretter Ḥidjāz og Djidda, og ender ved Madyan, Ayla og Fārān. I vest grenser det mot Øvre Egypts (al-Ṣa‘īd) kyst, ‘Aydhāb, Sawākin og Zāla‘ og ved havets begynnelse mot bejaenes land. Enden av havet, ved Qulzum, ligger rett overfor Al-‘Arīsh ved Det bysantinske hav, og avstanden mellom dem er omtrent seks dagsreiser. Både muslimske og før-islamske herskere har lenge ønsket å bryte gjennom landet som ligger mellom de to havene, men ingen har klart det.

Det andre havet som utgår fra Det etiopiske hav kalles Den grønne bukt (dvs. Persiabukten). Det begynner i området mellom Sind og Aḥqāf i Jemen, går nordover og i noen grad mot vest, før det ender ved Ubulla på kysten utenfor Baṣra i den sjette sektoren av den andre sonen, fire hundre og førti parasanger fra utgangspunktet. Dette havet kalles også Det persiske hav (Baḥr Fāris). Det grenser i øst mot kysten av Sind, Mukrān, Kirmān, Fārs, og ender ved Ubulla. På vestsiden grenser det mot kysten av Baḥrayn, Yamāma, Oman, Shiḥr, og mot Aḥqāf ved havets utgangspunkt. Mellom Det persiske hav og Qulzum ligger Den arabiske halvøy (Djazīrat al-‘arab), et stykke fastland som stikker ut i havet. Halvøyen omgis av Det etiopiske hav i sør, Qulzum-havet i vest og Det persiske hav i øst, og knytter seg til området mellom Syria (al-Shām) og Baṣra, som er ett tusen fem hundre mil bredt. Der ligger også Kūfa, Qādisiyya, Bagdad (Baghdād), Khosroës' søylehall (’Īwān Kisrā)³² og Ḥīra. Bortenfor disse områdene holder flere ikke-arabiske folkeslag til, som tyrkere, khazarer og andre. På Den arabiske halvøy ligger Ḥidjāz i vest, Yamāma, Baḥrayn og Oman i øst, og Jemen i sør, langs Det etiopiske havs kyst.

Geografene sier videre at på den beboelige delen av jorden finnes et annet hav, som ligger i nord og er uten forbindelse med de øvrige havområdene. Det ligger i Daylams land og kalles Djurdjān-havet og Ṭabaristān-havet (dvs. Det kaspiske hav). Det er ett tusen mil langt og seks hundre mil bredt. På den vestlige siden av havet ligger Aserbajdsjan (Adharbaydjān) og Daylam, på den østlige tyrkernes land og Khwārizm, på den sørlige Ṭabaristān, og på den nordlige khazarenes og alanenes (al-lān) land.

Vi har nå nevnt alle de velkjente havområdene som geografene beskriver. De sier videre at den beboelige delen av jorden har mange elver, hvorav de fire største er: Nilen (al-Nīl), Eufrat (al-Furāt), Tigris (Didjla) og elven ved Balkh, som kalles Djayḥūn (dvs. Oxus).³³

Nilens utgangspunkt er et stort fjell som ligger seksten grader bortenfor Ekvator, ved grensen til den fjerde sektoren av den første sonen. Fjellet kalles Qumr-fjellet,³⁴ og man kjenner ikke til noe fjell i verden som er så høyt som det. Fra dette fjellet strømmer flere kilder, som renner ut i to ulike innsjøer. Fra begge disse innsjøene går flere elver, som alle renner ut i én innsjø like ved Ekvator, ti dagsreiser fra fjellet. Fra denne innsjøen igjen går to elver. En av disse elvene går nordover, gjennom nubernes land (al-nūba) og deretter gjennom Egypt. Når den har gått gjennom Egypt deler den seg opp i mange grener som ligger tett inntil hverandre, og som kalles kanaler (khalīdj). Alle renner ut i Det bysantinske hav ved Aleksandria. Denne elven kalles Den egyptiske Nil. Den grenser mot Øvre Egypt i øst og mot oasene i vest. Den andre elven, nemlig Den sudanesiske Nil, bøyer av mot vest og flyter i vestlig retning helt til den renner ut i Det omsluttende hav. Alle folkeslag i dette området bor ved dens to bredder.

Eufrats utgangspunkt ligger i Armenia, i den sjette sektoren av den femte sonen. Den går sørover gjennom det bysantinske området (dvs. Anatolia) og Malaṭya til Manbidj, deretter går den forbi Ṣiffīn, al-Raqqa, og Kūfa, før den når Sumpmarken (al-Baṭḥā’) som ligger mellom Baṣra og Wāsiṭ. Derfra renner elven ut i Det etiopiske hav. Gjennom sitt løp får elven tilførsel fra flere mindre elver, og andre elver skiller seg fra den og renner ut i Tigris.

Tigris' utgangspunkt er et antall kilder i Khilāṭ-området, som også ligger i Armenia. Den går sørover og passerer Mosul (Mawṣil), Aserbajdsjan og Bagdad før den når Wāsiṭ. Der deler den seg i flere kanaler (khalīdj) som alle renner ut i Baṣra-innsjøen og knytter seg til Det persiske hav (dvs. Persiabukten). Tigris ligger øst for Eufrat. Den får tilførsel fra mange store elver fra alle sider. Området mellom Eufrat og Tigris' utgangspunkt kalles Mosuls øy (Djazīrat Mawṣil), som grenser mot Syria (al-Shām) ved Eufrats elvebredder og mot Aserbajdsjan ved Tigris' elvebredder.

Djayḥūn-elvens utgangspunkt er et stort antall kilder ved Balkh i den andre sektoren av den tredje sonen. Den får tilførsel fra store elver og renner fra sør mot nord og går gjennom Khurāsān og videre til Khwārizm i den åttende sektoren av den femte sonen. Den renner ut i Djurdjāniyya-sjøen (dvs. Aralsjøen), som ligger nedenfor byen,³⁵ og har en utstrekning som tilsvarer en måneds reise. Den andre elven som renner ut i sjøen er den som renner ved Farghāna og Shāsh (dvs. Tashkent),³⁶ og som kommer fra tyrkernes land. Vest for Djayḥūn-elven ligger Khurāsān og Khwārizm, i øst ligger Bukhārā, Tirmidh og Samarqand. Bortenfor disse områdene ligger tyrkernes land, Farghāna og Kharlukh³⁷ og andre folkegrupper.

Alt dette er beskrevet av Ptolemaios i hans bok, og av al-Sharīf [al-Idrīsī] i Rogers bok. Disse har også tegnet kart over alle fjell, hav og daler som finnes på det beboelige området av jorden og gitt en utførlig beskrivelse av alt. Dette behøver vi ikke å gjengi her, fordi det er alt for omfattende og fordi vi først og fremst er interessert i det som angår Maghrib, Berbernes hjemland (waṭan), og det som angår arabernes hjemland i østen.

Gud er den som står oss bi.

Tillegg³⁸ til andre prinsipielle betraktning: Den nordlige fjerdedel av jorden er mer beboelig enn den sørlige fjerdedel. Om grunnen til dette.

Vi kan selv observere det som er kjent fra en lang historiografisk tradisjon, at sivilisasjonen i den første og andre sonen av det beboelige området på jorden er mindre utbredt enn i de øvrige soner. Det som finnes av sivilisasjon i disse områdene er oppstykket og ligger mellom øde og ubebodde områder og ørkener og begrenses av Det indiske hav (al-Baḥr al-hindī)³⁹ i øst. Folkeslagene (’anāsī) i disse to sonene er ikke spesielt tallrike, og det er i det hele tatt få mennesker der. Det samme gjelder byene og landsbyene.

I den tredje, den fjerde, og de øvrige sonene er situasjonen en helt annen. Det er få ubebodde områder, få eller ingen ørkenområder, utallige folkeslag og et enormt hav av mennesker, flere byer og landsbyer enn det egentlig er behov for. All sivilisasjon er konsentrert i området mellom den tredje og den sjette sonen. Sør for dette er alt helt øde. Mange filosofer har beskrevet denne tilstanden som et resultat av den usedvanlige heten og at solen beveger seg så lite bort fra senit (samt al-ru’ūs). La oss forklare dette og presentere den argumentasjonen som gis for å bevise det. Det vil gå klart frem hva som er årsaken til at sivilisasjonen er så utbredt i den tredje og fjerde sonen på den nordlige siden, og videre i den femte sonen og [til og med] den syvende.

Altså: Når den sørlige og nordige himmelpol (quṭb al-falak) ligger på horisonten, går en enorm sirkel over himmelen og deler den i to. Dette er den største sirkelen på himmelen, og går fra vest til øst. Den kalles Himmelekvatoren (Dā’irat mu‘addil al-nahār). Astronomiske verker som behandler dette har beskrevet at den sfæren som ligger høyest på himmelen (al-falak al-’a‘lā) beveger seg fra øst mot vest i daglige baner og tvinger alle andre sfærer som den omslutter til å bevege seg i samme bane. Denne bevegelsen kan man oppfatte med sansene. Astronomene har også beskrevet at planetene innen disse sfærene følger en motsatt bane, fra vest mot øst. Disse banenes omløpstid varierer i henhold til planetbanenes hastighet.

Parallelt med alle disse planetenes baner innen sfærene går en [annen] enorm sirkel gjennom den sfæren som ligger høyest på himmelen og deler den i to. Denne kalles Ekliptikken (Dā’irat falak al-burūdj) og er inndelt i tolv posisjoner (burdj). I følge astronomenes beskrivelser krysser Ekliptikken Himmelekvatoren ved to punkter som ligger overfor hverandre: Ved begynnelsen av [stjernebildet] Væren (al-Ḥaml, lat. Aries), og ved begynnelsen av Vekten (al-Mīzān, lat. Libra). Himmelekvatoren deler Ekliptikken i to: Den ene halvdelen går fra Himmelekvatoren mot nord, og strekker seg fra begynnelsen av Væren til slutten av Jomfruen (al-Sunbula, lat. Virgo). Den andre halvdelen går fra Himmelekvatoren mot sør, og strekker seg fra begynnelsen av Vekten til slutten av Fiskene (al-Ḥūt, lat. Pisces).

Når de to himmelpolene ligger på horisonten i ett gitt område på jorden, går det en linje på jordens overflate, parallelt med Himmelekvatoren, fra vest mot øst. Denne linjen kalles “Ekvator” (Khaṭṭ al-istiwā’). Med utgangspunkt i astronomisk observasjon mener man at denne linjen korresponderer med begynnelsen av den første av de syv sonene. All sivilisasjon ligger nord for denne linjen.

Den nordlige himmelpolen stiger gradvis opp fra horisonten på de beboelige delene av jorden, helt til den når en høyde på sekstifire grader. Der opphører all sivilisasjon [...].⁴⁰

II.7 Kun stammer som har gruppelojalitet kan bo i ørkenen.⁴¹

Du bør vite at Gud har kombinert både det gode (khayr) og det onde (sharr) i menneskenaturen. Som Han har sagt [i Koranen]: Har vi ikke vist ham begge veiene? (Kor. 90: 10), og: Han ga [sjelen] dens ondsinnethet og dens gudsfrykt (Kor. 91: 8).⁴²

Ondskap er den tilbøyelighet som særlig viser seg når mennesket forsømmer sin gode oppførsel *(mar‘ā ‘awā’idi-hi) og når det ikke følger religionens (dīn) veiledning. Det store flertallet av menneskene befinner seg i denne tilstanden, med unntak av dem som hjelpes frem av Gud. De onde egenskapene disse har er å undertrykke (ẓulm) og å utøve vold mot andre mennesker. Den som fester blikket på sin brors eiendom vil strekke sin hånd ut for å ta den, hvis han ikke blir hindret av noen som kan holde ham i tømme (wāzi‘). Poeten sa:

Urett er et av menneskenes særtrekk. Hvis du møter

en sindig mann, er det en som er drevet til å avstå fra urett⁴³

I byer og landsbyer blir innbyggerne forhindret i å utøve vold mot hverandre av herskerne og myndighetene, som legger bånd på folkemengden slik at de ikke forgriper seg eller utøver vold mot andre. Folket blir dermed viselig holdt igjen av overmakt (qahr) og herredømme (sulṭān) fra å begå urett mot hverandre, dog er de ikke beskyttet fra urett begått av herskeren selv. Angrep mot byen utenfra avverges av bymurer, enten om natten når byen ikke er beredt og ikke forventer et angrep, eller om dagen hvis den ikke er sterk nok til å forsvare seg. Hvis byen er beredt og innbyggerne selv evner å yte motstand, kan de få assistanse av soldater fra myndighetenes beskyttelsesstyrker til å forsvare byen.

I beduinenes områder er det stammens eldre (sg. shaykh) og dens ledere som holder folket i tømme, i kraft av den allmenne respekt (waqār) og aktelse (tadjilla) de har blant stammens medlemmer. Beduinenes leirer har beskyttelse mot angrep utenfra gjennom en styrke som består av stammens djerve unge menn, som er kjent for sitt kampmot. Disse kan umulig forsvare og beskytte stammen om de ikke holdes sammen av gruppelojalitet (‘aṣabiyya)⁴⁴ og er av samme avstamning, siden det er disse forhold som styrker deres motstandskraft og gjør at man frykter å bli konfrontert med dem. Alle setter jo sine slektninger og den gruppen de tilhører over alt annet. Sympati (shafaqa) med og hengivenhet (nu‘ra) til ens eget kjøtt og blod og til de nærmeste slektninger er en del av menneskenaturen, som noe Gud har lagt i menneskenes hjerter. Derfor støtter de hverandre og bistår hverandre, og derfor frykter fienden dem så intenst.

Et eksempel på dette finner man i historien som Koranen forteller om Josefs brødre, hvor de sier til sin far: Hvis en ulv spiser ham når vi er en hel gruppe, da er vi sannelig tapere (Kor. 12: 14).⁴⁵ Betydningen er at man vanligvis antar at en person som beskyttes av gruppelojaliteten, ikke vil utsettes for voldelige angrep.

De som er helt alene og uten slektninger føler sjelden hengivenhet for andre mennesker. Når de befinner seg midt oppe i krigens grusomheter, vil de alltid snike seg unna fordi de bare tenker på å redde seg selv, og fordi de frykter å bli latt i stikken. Et slikt samfunn er ikke i stand til å bo i ørkenen, fordi det da ville være et lett bytte for andre folkegrupper. Når man innser hvor viktig disse forhold er for å forsvare og beskytte menneskenes bosteder, vil man også kunne se at de er like viktige for alt annet menneskene foretar seg. Å utføre profetgjerningen, å etablere en maktposisjon eller å agitere for en sak, krever alle for å nå sine mål at man kjemper en kamp, siden det ligger i menneskets natur å opponere (isti‘ṣā’). Og kampen kan kun kjempes ved hjelp av gruppelojaliteten, som vi sa tidligere. [...]⁴⁶

Gud er den som gir oss fremgang.

II.14 En slekts anseelse holder seg i høyst fire generasjoner⁴⁷

Alt som finnes i elementenes verden blir til (kā’in) og forgår (fāsid), både tingenes essenser (dhawāt) og deres tilstander (aḥwāl). Vi ser med egne øyne at alle ting som er skapt (al-mukawwanāt),⁴⁸ enten det er mineraler, planter eller dyr - inkludert mennesket, blir til og forgår. Det samme gjelder de tilstandene disse tingene fremtrer i, særlig de tilstandene som gjelder for mennesket.⁴⁹ Også vitenskapene oppstår og forsvinner, det samme gjelder håndverk, og så videre.

Anseelse (ḥasab) er en av de egenskaper (‘awāriḍ) som tilfaller menneskene.⁵⁰ Den blir til og forgår, og dette er uunngåelig. Ikke et eneste menneske nyter en høy aktelse (sharaf) som kan føres tilbake til Adam i en uavbrutt linje. Man har gjort et unntak for den aktelse som tilhører Profeten, som et uttrykk for ærbødighet (karāma) og for å bevare respekten for hans opphøydhet (sharafiyya).⁵¹

En persons høye aktelse har alltid som utgangspunkt en tilstand hvor han er uten befatning med noen (khāridjiyya), som man har sagt.⁵² Det vil si at han ikke har noen rolle i lederskapet og at han er uten aktelse. Han er underdanig, middelmådig og nyter ingen anseelse. Dette innebærer at anseelse og aktelse alltid kommer etter en forhenværende tilstand hvor disse ikke eksisterte, noe som er tilfellet med alt som dannes i tiden (muḥdath).

En slekts anseelse opphører så etter fire generasjoner. Årsakene til dette er som følger: Den som selv har bygd opp sin ære (madjd), kjenner de anstrengelser som må til for å bygge den opp, og han beholder de personlige egenskaper (khilāl) som har skapt denne æren og holder den vedlike. Etter ham kommer sønnen, som har personlig kontakt med sin far og vil tilegne seg de kvalitetene han lærer fra faren. Han vil allikevel aldri nå opp til farens nivå, slik en som blir fortalt noe aldri oppnår samme kunnskap som den som har opplevd det selv. Den tredje generasjonen er henvist til å imitere og kopiere tradisjonen som er overlevert [fra tidligere generasjoner]. Han vil derfor ikke nå opp til den andre generasjonens nivå, akkurat slik en som kopierer fra autoriteter (muqallid) ikke kan måle seg med en som foretar selvstendige vurderinger [av kildetekster] (mudjtahid).⁵³

Den fjerde generasjonen er forhindret på alle måter fra å nå opp til de foregående generasjoners nivå. Han har mistet de personlige egenskaper som opprettholdte familiens ære, og opplever dem som uvesentlige.⁵⁴ Han innser ikke at familiens ære ble bygd opp gjennom anstrengelser (takalluf) og hardt arbeid (mu‘ānāh), men innbiller seg i stedet at den er noe som har tilhørt familien helt fra begynnelsen og ikke skyldes noe annet enn deres avstamming, hverken [familiens innsats] som gruppe (‘iṣāba) eller deres personlige egenskaper. Dette er fordi han ser den respekten han nyter blant folk uten å vite hvordan den ble til eller hvorfor den finnes, og han innbiller seg derfor at årsaken må være rett og slett familiens avstamming (nasab). Han holder seg unna andre som har samme gruppetilhørighet (ahl al-‘aṣabiyya), fordi han anser seg som bedre enn dem og er sikker på at de vil adlyde ham, slik han er oppdratt til å tro. Han vet ikke at å få folket til å adlyde krever at lederen har personlige egenskaper som ydmykhet og respekt for de andre gruppemedlemmenes følelser, og han behandler dem derfor med forakt. Dette fører til at de gjør opprør mot ham og utsetter ham for [den samme] forakt. De bytter ham ut med en annen person fra en annen gren av samme slekt, i overensstemmelse med gruppelojaliteten, slik vi har nevnt, etter å ha forsikret seg om at hans personlige egenskaper er akseptable for dem. Deretter vokser denne [nye lederens] slekt, mens den tidligere [lederens] slekt forsvinner helt, og den herskende familien (bayt)⁵⁵ han ledet går til grunne.

Dette gjelder altså kongefamiler. Men situasjonen er den samme for de herskerfamiliene som finnes hos beduinstammer (qaba’il), emirer (umarā’) og andre med [tilsvarende] gruppetilhørighet. Videre også de herskerfamiliene som finnes i storbyer (ahl al-amṣār). Når en herskerfamilie går i oppløsning, oppstår en annen - fra samme slekt. Hvis Han ønsker det kan Han fjerne dere og erstatte dere med et nytt skaperverk. Dette er ikke vanskelig for Gud (Kor. 14: 19-20).⁵⁶

Regelen om fire generasjoner når det gjelder anseelse stemmer i de fleste tilfeller. Men det hender at en herskende familie forsvinner helt før den når fire generasjoner, at den blir tilintetgjort og utslettet. Den kan også vare til femte eller sjette generasjon, men da i en tilstand av oppløsning og forfall. Som en hovedregel er det allikevel følgende fire generasjoner (adjyāl): Den som bygger opp, den som har personlig kontakt med ham, den som imiterer tradisjonen, og den som ødelegger. Disse fire generasjoner er et [naturlig] minimum.⁵⁷

Det at anseelse opphører etter fire generasjoner behandles [i ḥadīth-samlinger] under temaet "ros og lovprisning" (al-madḥ wa-l-thanā’).⁵⁸ Profeten sa: "Den edle (karīm) sønn av den edle [far], av den edle [bestefar], av den edle [oldefar]: Josef, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham". Denne ḥadīthen viser til at Josef hadde oppnådd den høyeste grad av ære (madjd).⁵⁹

I Toraen (al-tawrāh) finner man en tekst som betyr omtrent det følgende: "Jeg er Gud, din Herre, mektig og misunnelig. Jeg krever oppgjør for fedrenes synder fra sønnene inntil de tredje og fjerde generasjoner" (jf. 2. Mosebok, 20: 5).⁶⁰ Dette viser [også] at fire generasjoner er grensen for en slekts anseelse.

Det fortelles i boken Kitāb al-Aghānī,⁶¹ i avsnittet om ‘Uwayf al-Qawāfī,⁶² at Khosroës spurte al-Nu‘mān: "Finnes det blant araberne en stamme som er mer ærerik enn andre stammer?" Denne svarte: "Ja". Khosroës spurte videre: "På hvilken måte?" al-Nu‘mān svarte: "Den hvis forfedre har vært ledere i tre etterfølgende generasjoner, og som selv viderefører og fullbyrder lederskapet i fjerde generasjon. Den herskende familien (al-bayt, "huset") utgår således fra hans stamme."⁶³ Khosroës forsøkte å finne ut om det var noen familer som oppfylte disse kravene, og de eneste han fant var klanen (āl) til Ḥudhayfa ibn Badr al-Fazārī fra ætten (bayt) Qays, klanen til Ḥādjib ibn Zurāra fra ætten Tamīm, klanen til Dhū l-Djiddayn fra ætten Shaybān, og klanen til al-Ash‘ath ibn Qays fra ætten Kinda. Han samlet disse klangruppene (rahṭ) og de tilhørende stammer (‘ashīra) og utnevnte upartiske dommere for dem. De reiste seg alle sammen og holdt lange taler,⁶⁴ hvorpå Khosroës sa: "Hver enkelt av disse er en leder (sayyid) som bør ha en egen stilling."

Disse herskerfamiliene (buyūtāt) var de høyest aktede blant araberne etter hashemittene. En annen familie kan også regnes blant dem, nemlig Banū al-Dayyān som tilhørte Banū l-Ḥārith ibn Ka‘b fra ætten Jemen (al-Yaman).

Alt dette viser altså at anseelse holder seg i høyst fire generasjoner.

Gud er den som kjenner sannheten.

III.10 Det ligger i maktens natur å kreve all heder og ære for seg selv, søke et liv i overdådig luksus og foretrekke stillhet og ro.⁶⁵

Den som har makt krever all heder og ære for seg selv (al-infirād bi-l-madjd), og årsakene til dette er som følger: Makt (mulk),⁶⁶ som vi har beskrevet tidligere, er avhengig av gruppelojaliteten. Gruppelojalitet dannes ved en sammenslutning av flere grupper, hvorav én alltid er mektigere enn alle de andre.⁶⁷ Denne gruppen overvinner alle andre grupper og erobrer dem fullstendig, med det resultat at de alle blir absorbert av den. Slik oppstår samfunnsstrukturen (idjtimā‘), slik etableres overherredømme over mennesker og slik vokser dynastier frem. Hemmeligheten bak dette er at stammens felles gruppelojalitet tilsvarer organismenes⁶⁸ temperament.⁶⁹ Et temperament er det som dannes ved sammensetning av elementene (‘anāṣir). [Naturvitenskapelige] verk som behandler dette har beskrevet at når elementene forenes i like størrelsesforhold, vil det ikke oppstå noen blanding (mizādj), fordi det er en forutsetning at ett element er større enn de andre, slik at det får overtaket over de andre og dermed kan forårsake en blanding. På samme måte er det en forutsetning at én bestemt gruppe har overtaket over alle andre grupper for at den skal kunne samle disse gruppene og forene dem, slik at de alle kan utvikle én felles gruppelojalitet som omfatter og absorberer alle grupper.

Denne overordnede gruppelojaliteten (al-‘aṣabiyya al-kubrā) kan bare gå til medemmer av herskende familer (ahl bayt) og til ledere (ahl ri’āsa). Det er alltid én av disse som er leder (ra’īs) og hersker over de andre. Han blir utvalgt som felles leder for alle gruppene fordi han har den beste herkomst (manbat) av dem alle. Når han blir leder, vil han være alt for ærekjær til å la andre dele makten og la dem underkue folket sammen med ham, siden det ligger i alle levende veseners natur å være hovmodig (al-kibr) og ærgjerrig (al-anafa). Han utvikler så en forestilling om at han er guddommelig,⁷⁰ noe som er en naturlig menneskelig tendens. Det å styre et folk (siyāsa) krever videre at det bare er én hersker (infirād al-ḥākim), siden stridigheter mellom ulike herskere bare fører til undergang for alt og alle. Om det fantes [i himmelen og på jorden] andre guder enn Gud, ville både [himmel og jord] gå under (Kor. 21: 22).

På denne måten setter lederen en stopper for de andre gruppenes maktbegjær og hindrer dem i å følge sine ambisjoner om å dele makten med ham. Han samler så mye av makten han kan på egne hender og overlater ikke en eneste avgjørelse til andre. Slik krever han all heder og ære for seg selv, og lar ingen andre få bidra med noe. Denne utviklingen kan komme [allerede] med den første herskeren i et dynasti, men den kan også komme [først] med den andre eller tredje herskeren, avhengig av de ulike gruppenes motstandskraft. Men alle dynastier gjennomgår denne utviklingen. Slik er Guds vei med menneskene.

Den som har makt søker et liv i overdådig luksus (taraf), og årsakene til dette er som følger: Når en nasjon (umma) etablerer sitt herredømme og bemektiger seg alt de tidligere herskerne var i besittelse av, øker menneskenes velstand (riyāsh) og lykke (ni‘ma). De tilegner seg mange nye vaner (sg. ‘āda), og fra å leve et vanskelig liv og måtte streve for dekke de grunnleggende behov, får de nå tilgang til livets goder (nawāfil) og lever et behagelig liv (riqqa) omgitt av vakre ting (zīna). De bestreber seg på å følge de tidligere herskernes skikker og tradisjoner, og venner seg til at de må tilegne seg luksusgoder for å dekke sine grunnleggende behov. På denne måten vil de alltid søke et behagelig liv med god mat, fine klær, luksuriøse tepper og vakker keramikk. De smykker seg med disse godene og de kappes med andre nasjoner i å omgi seg med delikatesser, praktfulle klær og raske hester. Hver etterfølgende generasjon (khalaf) vil forsøke å overgå sine forfedre (salaf), helt til dynastiet opphører. Jo større makt de har, jo flere er de goder og luksusgjenstander de omgir seg med. Hvor langt dynastiet kommer er avhengig av dets styrke og hvor langt de tidligere lederne har kommet i utviklingen. Dette er Guds vei med skaperverket.

Den som har makt foretrekker stillhet og ro (al-da‘a wa-l-sukūt), og årsakene til dette er som følger: En nasjon kan bare få makt gjennom å kjempe for sin rett (muṭālaba),⁷¹ og formålet med denne kampen er å vinne over andre og oppnå makt. Når dette mål er nådd, har nasjonen lagt kampen og besværet bak seg.

Det forundret meg at Tiden var så besværlig mellom våre møter

Når vi hadde lagt alt bak oss, sto Tiden stille.⁷²

De som oppnår makt, bryr seg ikke lenger med å slite og streve slik de gjorde da de prøvde å tilegne seg makten, men foretrekker hvile, ro og stillhet. De trekker seg tilbake og høster fruktene av makten, slik som praktfulle bygninger, hus og klær. De bygger slott, legger inn rennende vann og planter hager. De nyter denne verdens gleder, foretrekker hvile fremfor slit og strev, gleder seg så mye de kan over sine klær, sin gode mat, sin fine keramikk og sine tepper. De gjør dette livet til en vane og overlater det i arv til de etterfølgende generasjoner. Velstanden fortsetter å øke, inntil Gud gir sin befaling til kjenne.

III.11 Når maktens naturlige utvikling har nådd et nivå hvor all heder og ære er befestet, et liv i luksus er oppnådd og fred og ro er fast forankret, er dynastiet på vei mot forfall.⁷³

Det finnes flere måter å forklare dette på. Den første forklaringen er som følger: Makten er avhengig av å kreve all heder og ære for seg selv, som vi har sagt. Så lenge æren er felles for alle medlemmer av gruppen (‘iṣāba) og alle kjemper sammen for det samme mål, vil anstrengelsene for å oppnå herredømme over andre og forsvare sin eiendom være preget av høye ambisjoner (ṭumūḥ) og urokkelig pågangsmot (quwwat al-shakā’im). Alle medlemmene av gruppen deler ønsket om å nå storhet (‘izz). De verdsetter døden i kampen for ære og foretrekker å dø fremfor å la æren gå tapt. Men når en av dem tar makten og krever all ære selv, slår han hardt ned på dem som ikke adlyder ham. Han styrer dem med hard hånd, tar alle eiendommer og verdier i sin egen besittelse, og lar ingen andre eie noe. Dette fører til apati og likegyldighet, og de andre bryr seg ikke lenger om å nå storhet. De mister sin entusiasme (rīḥ) og begynner i stedet å sette pris på lydighet (madhalla) og underkastelse (isti‘bād).

Dynastiets neste generasjon vokser opp i dette miljøet. De betrakter bevilgningene fra herskeren som betaling for deres støtte (ma‘ūna) og innsats i militæret (ḥimāya), noe annet faller dem ikke inn. Og en person som tar betaling for sin innsats, er sjelden villig til å ofre livet. Alt dette svekker dynastiet og bryter ned dets motstandskraft. Når medlemmenes pågangsmot (ba’s) forsvinner, oppløses gruppelojaliteten og dynastiet blir kraftløst (ḍu‘f) og går mot forfall (haram).

Den andre forklaringen er som følger: Det ligger i maktens natur å kreve et liv i luksus, som vi har nevnt tidligere. De som får makt tilegner seg mange nye vaner, forbruket (nafaqāt) overstiger bevilgningene (a‘ṭiyāt) og deres inntekter (dakhl) dekker ikke alle utgifter (khardj). De fattige bukker under og de rike bruker opp alle bevilgningene på å opprettholde sin luksus. Denne situasjonen blir verre for de etterfølgende generasjonene, og når et punkt hvor de ikke lenger har nok midler til å betale for sin luksus og sine dyre vaner. Da blir de rammet av nød (ḥādja). Når lederne krever at de bidrar til å finansiere kriger og militære ekspedisjoner er de ikke i stand til å gjøre det,⁷⁴ og blir derfor straffet. Mange får eiendeler konfiskert og overlevert enten til lederne selv, eller til ledernes sønner og støttespillere (sg. ṣanī‘a). Dermed blir de svekket og ute av stand til å utføre sine oppgaver og deres svakhet bidrar til å svekke dynastiets leder.

Videre, når dynastiets luksus øker og bevilgningene ikke strekker til for å dekke medlemmenes utgifter og behov, blir dynastiets leder, det vil si den høyeste makt (sulṭān), nødt til å øke bevilgningene for å gjøre opp for underskuddet (yasudd khalala-hum) og hjelpe dem ut av vanskelighetene (yuzīḥ ‘ilala-hum). Men skatteinntektene (djibāya) utgjør et fast beløp som hverken øker eller reduseres. Og selv når inntektene blir høyere som et resultat av handelsskatter (mukūs), er summen etter denne økningen fortsatt et fastsatt beløp. Når skatteinntektene brukes til å betale bevilgninger som har økt på grunn av høyt forbruk og luksus, må beskyttelsesstyrken reduseres siden det er mindre midler til den enn det var før bevilgningene økte. Luksusforbruket fortsetter deretter å stige, og dermed må også størrelsen på bevilgningene øke, og beskyttelsesstyrken svekkes ytterligere. Når hæren (‘askar) blir redusert også en tredje og en fjerde gang, blir den til slutt svært liten. Dermed blir beskyttelsesstyrken kraftløs, og dynastiets makt (quwwa) faller. Det blir utsatt for angrep fra tilgrensende dynastier eller fra grupper og stammer som tidligere var under dets kontroll. Deretter kunngjør Gud sin befaling om tilintetgjørelse, og dynastiet møter den skjebne som er nedtegnet for hele skaperverket.

I tilleg til dette er luksus skadelig for moralen (khulq) gjennom de laster og dårlige vaner sjelen (nafs) pådrar seg, som vi skal se i avsnittet om bysivilisasjon (ḥaḍāra). Dynastiets medlemmer mister de gode egenskaper som tidligere kjennetegnet dem og viste at de var egnet til å utøve makt. De tilegner seg i stedet laster og dårlige egenskaper, som er kjennetegn på tilbakegang (idbār) og forfall (inqirāḍ). Slik har Gud innrettet sitt skaperverk. Dynastiet begynner å vise tegn til oppløsning (‘aṭab) og sammenbrudd. Det blir rammet av kroniske sykdommer (amrāḍ muzmina) og forfall (haram), inntil det til slutt bukker under.

Den tredje forklaringen er som følger: Det ligger i maktens natur å foretrekke stillhet og ro, som vi har sagt. Når de som har makt venner seg til ro og hvile, blir det som et naturlig anlegg for dem. Slik er det med alle ting man venner seg til. De neste generasjonene vokser opp i velstand (ghaḍārat al-‘aysh), luksus og ro. Deres beduinlegning (khulq al-tawaḥḥush) gjennomgår en forvandling, de glemmer de kvalitetene fra beduinkulturen (‘awā’id al-badāwa) som var grunnlaget for makten: Pågangsmot (ba’s), blodtørstighet (ta‘awwud al-iftirās), evnen til å reise gjennom ørkenen (rukūb al-baydā’) og orientere seg i øde og ubebodde områder (hidāyat al-qafr). Det eneste som nå skiller dem fra vanlige mennesker i byene er deres spesielle ferdigheter (thiqāfa) og ytre fremtoning (shāra).⁷⁵ Forsvarsevnen svekkes, pågangsmotet forsvinner og motstandskraften brytes ned. Den negative innvirkningen (wabāl) dette har på dynastiet kommer til uttrykk i den generelle tilstanden av svekkelse og forfall.

Dynastiets medlemmer tilegner seg stadig nye luksuriøse vaner og skikker fra bysivilisasjonen (ḥaḍāra), og fortsetter å nyte sitt behagelige liv (riqqat al-ḥāshiya) i en tilstand av stillhet og ro, i stadig økende isolasjon. De løsriver seg gradvis fra det harde livet i beduinsivilisasjonen, som blir mer og mer fremmed for dem, og de glemmer sitt anlegg for fryktløshet (basāla), som var grunnlaget for deres forsvarsevne og militære styrke. Til slutt blir de avhengig av hjelp fra andre beskyttelsesstyrker, om slike finnes.

Det finnes flere eksempler på dette i de kjente historieverkene om tidligere dynastier. Du vil der kunne se at det jeg har sagt stemmer, det kan det ikke være noen tvil om.

Noen ganger kan det hende at lederen av et dynasti som er rammet av forfall på grunn av luksus og hvile, finner hjelpere (anṣār) og tilhengere (shiya‘) utenfor sin egen klan, av den sorten som er vant til et hardt liv, for å danne en hær som kan holde ut i krigen og være sterke nok til å tåle sult og andre harde påkjenninger (shaẓaf). Dette kan være et botemiddel (dawā’) mot forfallet, inntil Gud gir sin dom over dynastiet til kjenne.

Dette gjelder tyrkernes dynasti i østen,⁷⁶ for de fleste av soldatene i hæren kommer fra tyrkiske frigitte slaver (mawālī). Lederne velger kavaleri og fotsoldater fra importerte slaver, siden disse er modigere i krigen og mer utholdende under harde påkjenninger, enn etterkommerne av de slavene (al-mamālīk) som kom før dem. Disse etterkommerne har vokst opp i behagelige omgivelser som en del av den herskende eliten (sulṭān).

Det samme gjelder almohadedynastiet (al-muwaḥḥidūn) i Ifrīqiyya. Deres ledere henter ofte sine soldater fra berberne (zanāta) og de arabiske beduinene (al-‘arab), og rekrutterer svært mange av disse i stedet for dynastiets egne folk som har vent seg til et liv i luksus.

På denne måten kan et dynasti få et nytt liv, uten å bli rammet av forfall. Gud arver jorden og alt som er på den.

III.12 Dynastier har naturlige livsløp, akkurat som personer⁷⁷

Du bør vite at et menneskes naturlige livsløp (‘umr), i følge medisinere og astrologer (munadjdjim), er ett hundre og tjue år. Denne tidsperioden tilsvarer det astrologene kaller det store måneåret (sinū al-qamar al-kubrā). For hver generasjon varierer livsløpet i overensstemmelse med stjernenes konjunksjoner (qirānāt), og det kan være både lenger og kortere enn hundre og tjue år. Mennesker som påvirkes av enkelte konjunksjoner kan ha et livsløp på akkurat hundre år, og de som påvirkes av andre kan ha et livsløp på femti, åtti, sytti år, avhengig av de tegn som astrologene observerer under konjunksjonene. Mennesker i vår muslimske nasjon (ahl hādhihi l-milla) har et livsløp på mellom seksti og sytti år, som det står i [den kjente] tradisjonen fra Profeten.⁷⁸ Kun i meget sjeldne tilfeller, når himmelegemene opptrer i uvante posisjoner (awḍā‘) finner man livsløp som er lengre enn det naturlige på ett hundre og tjue år. Dette var for eksempel tilfellet med Noa (Nūḥ) og enkelte personer blant ‘Ād og Thamūd.⁷⁹

Også dynastiers livsløp varierer i overenstemmelse med stjernenes konjunksjoner, selv om et dynasti sjelden har et livsløp på mer enn tre generasjoner. En generasjon (djīl) er identisk med alderen til en middelaldret person,⁸⁰ nemlig omtrent førti år, det vil si når den naturlige vekst og utvikling har nådd sin grense. Gud har sagt [i Koranen]: Når [mennesket] når sin modenhet, når det når førti års alder... (Kor. 46: 15). Derfor kan vi si at en generasjons alder er identisk med alderen til en person.

Dette bekreftes også av historien om israelittenes [førtiårige] ørkenvandring (al-tīh), som vi har nevnt tidligere.⁸¹ I denne historien betegner førti år tiden det tar for en generasjon å forsvinne og for en ny generasjon å vokse frem, en generasjon som ikke har opplevd fornedrelse (dhall). Denne historien viser også at man antar førti år, nemlig alderen til en person, som en generasjons alder.

Vi sa tidligere at et dynasti sjelden har et livsløp på mer enn tre generasjoner. Dette er fordi den første generasjonen ennå ikke har mistet sin beduinlegning og glemt det harde livet i den øde og ubebodde ørkenen. Denne generasjonen er fortsatt vant til harde påkjenninger og er fortsatt fryktløse og blodtørstige, og de deler fortsatt æren mellom seg. De bevarer derfor en sterk gruppelojalitet, er fortsatt nådeløse og alle frykter å møte dem i kamp. De er fullstendig overlegne.

Påvirket av makt og et behagelig liv (rifh), gjennomgår den andre generasjonen en utvikling fra beduinsivilisasjon til bysivilisasjon, fra harde påkjenninger til et liv i luksus (min al-shaẓaf ilā l-taraf) og velstand (khiṣb), fra en felles kamp om gruppens ære til én manns ønske om å kreve all ære for seg selv mens de andre er alt for apatiske til å bry seg, fra verdig overlegenhet til servil underkastelse. Gruppelojalitetens kraft (sawrat al-‘aṣabiyya) brytes delvis ned, de venner seg til fornedrelse (mahāna) og lydighet (khuḍū‘). Men de bevarer allikevel mange av sine gamle egenskaper, fordi de hadde personlig kontakt med den første generasjonen. De opplevde den første generasjonens tapperhet (i‘tizāz), deres anstrengelser for å oppnå ære, og deres felles innsats for å forsvare og beskytte seg og sine. Derfor vil ikke alle disse egenskapene gå tapt, selv om de mister mange av dem. De lever i håpet om at tilstanden vil bli som den var under den forrige generasjonen, hvis de ikke innbiller seg at alt fortsatt er som før.

Den tredje generasjonen har glemt tiden i ørkenen og det harde livet fullstendig, som om det aldri hadde eksistert. De har mistet følelsen for heder og ære og for gruppelojalitet, fordi de kjenner bare maktens språk (malakat al-qahr). Luksusen når sitt høydepunkt hos dem, fordi de hengir seg til nytelse og velstand. De blir helt avhengige av dynastiet og kan sammenlignes med kvinner og barn som er avhengige av at noen beskytter dem. Gruppelojaliteten forsvinner helt og de er ikke lenger i stand til å forsvare seg og yte motstand eller kjempe for sin rett. Men med sin ytre fremtoning og klesdrakt, med sine hester og spesielle ferdigheter, bedrar de folk og gir dem et falskt inntrykk. I virkeligheten er de feigere en kvinner som ligger på ryggen. Når noen kommer og krever noe fra dem, er de ikke i stand til å forsvare seg. I denne situasjonen er dynastiets leder nødt til å vende seg til andre for å finne hjelp. Han skaffer seg mange flere undersåtter (mawālī) og tilhengere som kan yte en viss støtte til dynastiet, inntil Gud kunngjør dynastiets utslettelse (inqirāḍ). Da forsvinner det helt, med alt som var en del av det.

Som du ser, har vi her tre generasjoner som gradvis forfaller og brytes ned. Derfor er det i den fjerde generasjonen at anseelse blir borte, som vi har beskrevet i avsnittet om at ære og anseelse holder seg i høyst fire generasjoner. Der anførte vi klare og tydelige bevis for dette, basert på de premisser (muqaddimāt) vi la til grunn tidligere. Det er opp til leseren å vurdere dette (fa-ta’ammal). Den som er fordomsfri vil ikke la seg lede vekk fra sannheten.

Det følger av det vi har sagt at disse tre generasjonene tilsammen har et livsløp på ett hundre og tjue år. Og et dynasti får sjelden et livsløp som er lenger enn dette, med mindre unntak, unntatt når det utsettes for påvirkning fra ytre omstendigheter som for eksempel fravær av angrep. Selv om forfallet har kommet og er tydelig til stede, har ingen ennå gjort krav på makten. Men om noen angriper ville de ikke møte den minste motstand. Når deres tid er kommet, kan de hverken utsette den eller fremskynde den en eneste time (Kor. 16: 61).

Dynastiets alder tilsvarer en menneskealder. Det vokser inntil det når et punkt hvor utviklingen stanser, deretter opplever det en tilbakegang. Det er derfor man ofte hører folk si at et dynastis alder er hundre år, og det er innholdet i dette vi har beskrevet her. [...]

Det er Gud som fastsetter dag og natt (Kor. 73: 20).