Innhold Bind I

3. Jean Jacques Rousseau. Fra Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint Pierres prosjekt om evig fred
Jean-Jacques Rousseau
Utdrag fra Monsieur Abbé de Saint-Pierres prosjekt om evig fred
Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt
[…]

Av denne redegjørelsen kan man trekke tre ubestridelige slutninger. Den første: Bortsett fra tyrkerne, finnes det mellom alle folkeslag i Europa en sosial forbindelse. Rett nok er forbindelsen ufullkommen, men den er likevel tettere enn menneskehetens alminnelige og løse vennskapsbånd. Den andre: Ufullkommenheten til dette samfunnet gjør forholdene for dem som tilhører det, verre enn de ville vært dersom de faktisk var fratatt ethvert samfunnsmessig fellesskap. Den tredje: Disse første båndene, som er til skade for samfunnet, bidrar samtidig til at det med enkle grep kan forbedres. Slik kunne alle samfunnets medlemmer finne lykken i det som egentlig var deres ulykke, og dermed forandre til en evig fred den krigstilstanden som råder mellom dem.

La oss nå se hvordan dette storslagne verket, som ble påbegynt ved en tilfeldighet, kan fullføres gjennom fornuften. Og la oss se hvordan det frie og frivillige samfunnet som forener de europeiske statene, kan forandres til en reell konføderasjon dersom det får den styrken og stabiliteten som kreves av en politisk formasjon. Det er hevet over tvil at en slik konføderasjon, gjennom å gi samfunnet den fullkommenheten det mangler, vil bryte ned uretten og framelske godene og tvinge alle parter til å bidra til fellesskapets beste. Men for at dette skal skje, må konføderasjonen være allment tilgjengelig, ingen betydelige stormakter må motsette seg den, og den må ha en juridisk domstol som kan etablere lover og regler som alle medlemmene forplikter seg på. Videre må konføderasjonen ha en tvingende makt for å presse enhver stat til å bøye seg for fellesskapets beslutninger – enten disse består i å handle eller i å avstå fra handling. Og endelig er det viktig at konføderasjonen er solid og varig nok til å forhindre at medlemmene tar avstand fra den etter eget forgodtbefinnende så snart de tror at deres egeninteresse strider mot den allmenne interesse. Dette er de sikre tegnene på den klokheten, nytten og fastheten som karakteriserer konføderasjonen. Nå gjenstår det å utfolde vår antakelse. Ved hjelp av en analyse skal vi utforske hvilke konsekvenser som bør følge av konføderasjonens innstiftelse, hvilke midler som er egnet til å opprette den, og hvilke rimelige håp man kan ha om noen gang å iverksette den.

Fra tid til annen oppstår det blant oss noen slags allmenne politiske forsamlinger kalt ”kongresser”, hvor høytidelige utsendinger fra alle Europas stater innfinner seg for så å reise hjem igjen med samme alvorstunge mine. Her samles man for å tale om ingenting, og alle offentlige anliggender diskuteres i detalj. I fellesskap drøfter man om bordet skal være rundt eller firkantet, om hallen skal ha flere eller færre dører, om en minister skal sitte med ansiktet eller ryggen vendt mot vinduet, eller om en annen skal gå to tommer lenger fram eller bak i rommet under besøk. Slike og tusen spørsmål av liknende viktighet, som forgjeves har vært diskutert i tre århundrer, er ganske visst så aktverdige at de krever våre statsmenns oppmerksomhet.

En gang iblant kan det skje at medlemmene av en av disse kongressene utstyres med sunn fornuft. Det er ikke engang umulig at de ærlig og oppriktig ønsker det beste for allmennheten. Grunnet årsaker som straks vil bli utledet, kan man til og med tenke seg at etter å ha ryddet unna en rekke vanskeligheter, vil disse medlemmene få ordre av sine respektive herskere om å undertegne den allmenne konføderasjonen. Jeg antar kontraktens innhold kan oppsummeres i de følgende fem artiklene:

For det første vil de statsoverhodene som inngår kontrakten, etablere en evig og ugjenkallelig allianse seg imellom. De vil utnevne ministre som på et bestemt sted skal lede en permanent forsamling eller kongress, hvor alle uoverensstemmelser mellom alliansens parter vil avgjøres og avsluttes gjennom voldgift eller dom.

For det andre vil man spesifisere et antall statsoverhoder hvis ministre skal ha en stemme i forsamlinga. Man skal også bestemme hvem som skal inviteres til å samtykke i traktaten. Videre vil man anføre rekkefølgen, tidsperioden og måten formannsvervene, som er oppdelt i like lange intervaller, skal etterfølge hverandre på. Til slutt vil man presisere beløpet for de respektive statenes bidrag og hvordan beløpet skal heves for å besørge fellesskapets omkostninger.

For det tredje vil konføderasjonen garantere at alle medlemmene skal fortsette å eie og regjere over de statene de er i besittelse av i det øyeblikket traktaten inngås. Likedan skal maktovertakelsen, både den som skjer ved valg, og den som arves, fortsette å følge det enkelte landets grunnleggende lover. For å med ett slag utrydde kilden til de kranglene som ustanselig oppstår mellom de ulike partene, vil man bli enige om å benytte nåtidige besittelser og de nyeste traktatene som grunnlag for å bestemme kontraktmedlemmenes gjensidige rettigheter. Unntak blir gjort for omdiskuterte framtidige maktovertakelser og andre rettigheter, som alle vil være regulerte etter forsamlingas avgjørelser – forutsatt at disse avgjørelsene ikke under noen omstendighet fordrer bruk av vold eller våpenmakt.

For det fjerde vil man presisere de tilfellene hvor enhver alliert som bryter traktaten, vil forvises fra Europa og lyses i bann som offentlig fiende. Tilfellene er som følger: hvis han skal ha nektet å iverksette den store alliansens bestemmelser; hvis han skal ha forberedt seg til krig; hvis han skal ha laget traktater som strider mot konføderasjonen; hvis han skal ha tydd til våpen for å gjøre motstand mot konføderasjonen eller for å angripe noen av dens allierte.

Gjennom den samme artikkelen vil det være klart at alle konføderasjonens medlemmer i fellesskap og til felles omkostninger skal utruste seg og handle offensivt mot enhver stat som er bannlyst av Europa. De skal ikke gi seg før den bannlyste har nedlagt hærene sine, iverksatt forsamlingas lover og regler, reparert skadene, betalt tilbake omkostningene og stått til rette for de krigsforberedelsene han har gjort mot traktaten.

Endelig, for det femte, vil ministrene i den europeiske konføderasjonen – først gjennom å ha flertallet av stemmene og dernest, etter en periode på fem år, gjennom å ha tre fjerdedels flertall – ha makt til å opprette regler i forsamlinga, dersom de anser dem som viktige for å gi den europeiske republikken og dens medlemmer fordeler. Reglene må opprettes i samsvar med domstolene. Disse fem fundamentale artiklene skal aldri kunne forandres, annet enn ved enstemmig samtykke blant de allierte.

Jeg er ikke uvitende om at disse fem artiklene, her fattet i korthet og nedskrevet som generelle regler, er gjenstand for tusen små vanskeligheter. De fleste av dem ville kreve lange oppklaringer, men de små vanskelighetene løses lett ved behov, og det er ikke dem det dreier seg om i et prosjekt av så stor viktighet som dette. Når det stilles spørsmål ved detaljer i kongressens politikk, vil man finne tusen hindre og ti tusen midler for å løse dem. Vårt anliggende er å undersøke, ved å ta tingenes natur i betraktning, hvorvidt prosjektet er mulig eller ei. Man ville fortape seg i flere bind viet bagateller dersom man måtte forutse og gi et svar på alt. Når man holder seg til ubestridelige prinsipper, bør man ikke søke å tilfredsstille alles mening – verken ved å løse alle innsigelser eller ved å slå fast hvordan alt vil komme i stand. Det holder å vise at prosjektet lar seg gjennomføre.

Hva må man så undersøke for å kunne gi en god vurdering av dette systemet? Bare to spørsmål må besvares, for jeg vil ikke fornærme leseren med å bevise at fredstilstanden stort sett er å foretrekke framfor krigstilstanden.

Det første spørsmålet er om den foreslåtte konføderasjonen ville oppfylle målet sitt, og om den ville være tilstrekkelig for å gi Europa en varig og evig fred.

Det andre spørsmålet er om det er i statsoverhodenes interesse å opprette en slik konføderasjon, og om de er villige til betale en slik pris for konstant fred.

Når det dermed blir bevist at prosjektet både har en allmenn nytte for Europa og en spesifikk nytte for den enkelte staten, hvilken årsak skulle da kunne forhindre realiseringa av en plan som ikke avhenger av annet enn interessentenes vilje?

For å diskutere den første artikkelen først: La oss bruke det jeg har sagt ovenfor om det generelle systemet vi har i Europa nå, og om den felles bestrebelsen på å avgrense hver myndighet mer eller mindre innen dens egne grenser og ikke tillate den å trå over andres. For å gjøre argumentet mitt tydeligere legger jeg her ved lista over de nitten myndighetene som man formoder vil utgjøre den europeiske republikk. Hver av dem vil ha en likeverdig stemme, slik at forsamlinga i alt vil bestå av nitten stemmer. Disse er:

– romernes keiser

– russlands keiser

– kongen av Frankrike

– kongen av Spania

– kongen av England

– den hollandske republikken

– kongen av Danmark

– Sverige

– Polen

– kongen av Portugal

– statsoverhodet i Roma

– kongen av Preussen

– kurfyrsten av Bavaria og hans kompanjonger

– kurfyrsten av Pfalz og hans kompanjonger

– sveitserne og deres kompanjonger

– de geistlige kurfyrstene og deres kompanjonger

– Den venetianske republikk og dens kompanjonger

– kongen av Napoli

– kongen av Sardinia

Flere mindre betydningsfulle statsoverhoder, slik som den genovesiske republikken, hertugene av Modena og Parma og andre, er utelatt i denne lista. Disse vil forenes med en av de mindre mektige statene, slik at de til sammen utgjør én stemme – i likhet med den votume curiatum som kom det romerske imperiets grever til del. Det er unødvendig å gi en mer presis oppramsing her, for inntil prosjektet er realisert, kan det fra tid til annen hende noe som gjør at man må forandre detaljene. Skjønt ingenting vil endre systemets grunnleggende punkter. Man kan bare kaste et blikk på denne lista for å fastslå med stor sikkerhet at ingen av disse stormaktene er av et slikt kaliber at de kan stå opp mot alle de andre forente i gruppa. Ei heller vil noen av dem kunne danne en liga som er kapabel til å utfordre den store konføderasjonen.

For hvordan skulle en slik liga ha kommet i stand? Ville den dannes av de statene som har mest makt? Vi har allerede vist at ligaen ikke ville være varig, og med denne lista foran oss er det enkelt å se at den også er uforenelig med hver enkelt stormakts særegne system, så vel som med de interessene som er uløselig knyttet til deres konstitusjon. Ville ligaen dannes av én mektig stat og flere små? I så fall ville de andre stormaktene, forent i konføderasjonen, snart knuse den. Man vil erfare at den store alliansen fortsatt er forent og vel rustet, og at det gjennom den fjerde artikkelen vil være enkelt for den på forhånd å forhindre og undertrykke alle partiske og opprørske allianser, hvis formål ville være å forstyrre fred og offentlig orden. Se bare hva som foregår i den germanske staten, trass i politiets lovstridigheter og den ekstreme ulikheten som råder blant medlemmene. Finnes det en prins, selv blant de mektigste, som ville våge å utsette seg for imperiets bann gjennom åpenlyst å krenke konstitusjonen – med mindre han mente å ha gode grunner til ikke å frykte at imperiet ville angripe ham for ramme alvor?

Følgelig anser jeg det som bevist at så snart den europeiske forsamlinga er etablert, vil det ikke finnes et opprør å frykte. Og til tross for de urettmessighetene som måtte trenge seg inn, så vil disse aldri bli så alvorlige at de vil omgå konføderasjonens formål. Det gjenstår å se om dette formålet vil fullbyrdes idet konføderasjonen innstiftes.

La oss derfor ta i betraktning de årsakene som får prinsene til å heve våpnene sine. Motivene er å erobre en fiende eller forsvare seg mot en erobrer, å svekke en nabo som har fått for stor makt, å forsvare sine truede rettigheter, å gjøre opp i en uenighet som man ikke finner en fredelig løsning på, eller til slutt å oppfylle en traktats forpliktelser. Det finnes verken årsaker til eller påskudd for krig som man ikke kan rangere under ett av disse seks hovedpunktene. Men det er soleklart at ingen av disse seks punktene inngår i mitt forslag til en ny tingenes orden.

For det første må man avstå fra erobringer fordi det er umulig å gjennomføre dem. Man må med sikkerhet forvente å bli stanset på sin vei av sterkere krefter enn dem man selv kan stille opp med. Om man risikerer å miste alt, er man overgitt til maktesløsheten over ikke å vinne noe. En ambisiøs prins som vil øke sin makt i Europa, gjør i dag to ting: Han starter med å styrke alliansene sine, deretter bestreber han seg på å overrumple fienden. Men under den nye ordenen vil ikke prinsens forbindelser være verdt noe i forhold til den sterkere og varige store alliansen. Prinsen har da ikke lenger et påskudd for å bevæpne seg, og han vil ikke lenger vite hvordan han skulle gjøre det uten å bli oppdaget, anklaget og straffet av den alltid beredte konføderasjonen.

Den samme årsaken som frarøver enhver prins håpet om erobringer, fratar ham samtidig all frykt for å bli angrepet. Og med Europas garanti er ikke bare hans territorier like forsikret som borgernes eiendommer i et sivilisert samfunn, de er ytterligere sikret enn da han var deres eneste forsvarer, for et samlet Europa er sterkere enn noen prins alene.

Man har ikke lenger noen grunn til å ville svekke en nabo som man ikke lenger frykter. Om man ikke har noe håp om å lykkes, er man er ikke engang fristet til det.

Med hensyn til opprettholdelsen av disse rettighetene, må man først bemerke at et uendelig antall sjikaner og obskure fordringer vil tilintetgjøres av konføderasjonens tredje artikkel, som en gang for alle regulerer de gjensidige rettighetene til de allierte statsoverhodene og deres nåværende besittelser. Slik vil alle tenkelige krav og fordringer som vil bli reist i framtida, klargjøres, og de vil bedømmes i forsamlinga så snart de er oppstått. Det kan tilføyes at om mine rettigheter blir angrepet, så må jeg forsvare meg på samme måte. Men man kan ikke lenger gå til væpna angrep mot dem uten å utsette seg for forsamlingas bannlysing. Jeg vil altså ikke lenger forsvare rettighetene mine med våpenmakt. Det samme kan sies om injurier, urett og bøter og alle uforutsette uoverensstemmelser som kan oppstå mellom to statsoverhoder. Den samme makta som forsvarer deres rettigheter, skal også gi oppreisning til deres anklager.

Når det gjelder den siste artikkelen, er løsningen innlysende. Først ser man at når man ikke lenger behøver å frykte angripere, har man heller ikke behov for forsvarstraktater. Og siden man ikke kunne vite hvordan man skal lage en traktat som er sikrere og mer solid enn den store konføderasjonens traktat, ville alle andre forsøk være unyttige og illegitime og derav ugyldige.

Det er altså ikke mulig at konføderasjonen, så fort den er etablert, kan så spirer til krig mellom forbundsfellene sine. Ei heller kan hensikten om den evige fred la være å bli oppfylt til punkt og prikke gjennom iverksettelsen av det foreslåtte systemet.

Det gjenstår nå å undersøke det andre spørsmålet som handler om medlemmenes fordeler, for det er åpenbart at talen om fellesskapets beste ville være nytteløs om man helt ser bort fra den enkeltes interesse. Å bevise at fred i alminnelighet er å foretrekke framfor krig, blir bare tomme ord for den som mener å ha grunner til å foretrekke krig foran fred. Å vise ham midlene for å oppnå en varig fred, vil bare oppmuntre ham til å motarbeide dem.

Faktisk vil man altså hevde følgende: ”Dere berøver prinsene retten til å yte rettferdighet mot seg selv – den dyrebare retten til å være urettferdig når det måtte behage dem. Dere fratar dem makta til å vokse på bekostning av naboene sine. Dere får dem til å forsake de gammeldagse kravene sine, hvis verdi avhenger av deres dunkelhet – og dunkelheten øker i takt med prinsenes formue. Dere får dem til å oppgi den seremonien av makt og terror som de elsker å skremme verden med, den erobringens stolthet som de henter all sin ære fra. For å si det enkelt: Dere tvinger dem til å være rettferdige og fredelige. Hvilke kompensasjoner vil de få for slike ubarmhjertige berøvelser?”

Jeg ville ikke våge å svare, som Abbé de Saint-Pierre, at prinsenes sanne stolthet består i å framskaffe det allmennyttige og deres undersåtters lykke. At deres egne interesser er underordnet muligheten for et godt omdømme, og at det omdømmet som anerkjennes av de vise, lar seg måle i forhold til hvilke goder man utretter for menneskene. At prosjektet om en evig fred, det største som noen gang kan bli iverksatt, er berettiget til å gi dets opphavsmann udødelig berømmelse. At dette prosjektet ikke bare vil være til den største nytte for folket, men også øke prinsenes berømmelse. Framfor alt er dette prosjektet det eneste som ikke er besudlet av blod og plyndringer, tårer og forbannelser. Og endelig, at det sikreste middelet for å skille seg ut blant den gemene hopen av konger, er å arbeide for allmennhetens beste. La oss overlate denne pompøse tale til de pratmakerne som i ministrenes forsamlingsrom har latterliggjort både opphavsmannen og hans prosjekt. Men la oss ikke, som dem, ringeakte forklaringene hans. Og uansett hva prinsenes dyder måtte være – la oss begrense oss til å tale om deres interesser.

Alle myndighetene i Europa har rettigheter og krav i forhold til hverandre. Disse rettighetene er av en slik natur at de aldri kan bli fullstendig klarlagt, fordi det finnes ikke ett felles og bestandig regelverk som de kan dømmes etter, og de er ofte fundert på usikre og tvetydige forhold. Heller ikke uoverensstemmelsene disse rettighetene skaper, lar seg endelig avgjøre. Enten er det i mangel av en kompetent dommer eller fordi enhver prins, om han får muligheten, skruppelløst gjør et nytt forsøk på å få tilbake det han har måttet overgi enten gjennom en overmakts traktater eller som et resultat av ulykksalige kriger. Det er altså en villfarelse bare å tenke på krav man skal stille til andre, og ikke på krav de andre stiller til oss. Den ene parten er ikke mer rettferdig enn den andre, og kan heller ikke sies å ha bedre midler til rådighet enn den andre parten for å gjøre kravene sine gyldige. Så snart alt blir et spørsmål om tilfeldighetenes spill, er alle nåværende besittelser av en såpass verdi at ingen klok mann vil være villig til å risikere dem til fordel for en framtidig gevinst – selv om sjansen for gevinst er like stor som sjansen for å tape. Alle klandrer vel den velstående, som i håpet om å doble formuen sin, våger å sette alt på spill i én runde. Men vi har vist at selv innen den bestående ordenen vil enhver som forsøker å øke sin egen makt, møte en sterkere fiende. Derved har de mektigste ingen grunn til å spille, mens de svakeste ikke kan ha noe håp om gevinst. Det er altså til det beste for alle å gi opp det som de begjærer, for i stedet å hegne om det som de allerede besitter.

La oss tenke på forbruket av menn, penger og alle slags krefter, og på den utpinte tilstanden som en hvilken som helst stat kastes ut i – selv ved den mest suksessfulle krig. La oss sammenlikne denne skaden med de fordelene staten får av krigen, og vi vil finne ut at staten ofte taper der den tror den har vunnet. Seierherren er alltid svakere enn før krigen, og hans magre trøst er synet av den tapende parten, som er enda svakere enn ham selv. Selv denne siste fordelen er mer tilsynelatende enn den i realiteten er. For den overlegenheten som man har fått over motstanderen sin, har man samtidig tapt i forholdet til de nøytrale myndighetene – som uten å endre tilstanden sin relativt sett har fått mer makt gjennom vår svekkelse.

Hvis alle kongene fortsatt ikke har lagt erobringenes galskap bak seg, synes det i det minste som om de klokeste begynner å ane at det enkelte ganger koster mer enn det smaker. Uten på dette punktet å gå inn i tusen distinksjoner som vil føre oss langt av lei, kan man i alminnelighet si at en prins som utvider landegrensene sine, mister like mange av de gamle undersåttene sine som han tilrøver seg nye. Han vil derfor svekkes i takt med rikets vekst, fordi han vil ha mer plass å forsvare, men ikke flere menn til å forsvare den. Imidlertid kan man ikke overse at gjennom måten man kriger på i dag, er det i hæren man finner den minste avfolkninga. Det er selvsagt der tapet er synligst og mest følbart, men samtidig vil det i hele staten finnes et tap som er alvorligere og mer uopprettelig enn det at menn dør – nemlig tapet i form av de som ikke fødes, av økte skatter, av handelens avbrudd, av at land legges øde, og av at jordbruket oppgis. Dette ondet, som man først slett ikke oppdager, lar seg ubarmhjertig føle i tida som følger. Og det er først da kongen forbauses over at resultatet av å øke sin styrke, er å ende opp så svak.

En annen ting som gjør erobringene mindre fordelaktige, er at kongene nå til dags vet hvilke midler de kan bruke for å fordoble og tredoble sin egen makt. Ikke bare uten å behøve å gjøre territoriet sitt større, men noen ganger også ved å innskrenke det, etter keiser Hadrians kloke eksempel. Man vet at det er menneskene alene som utgjør kongenes styrke. Det følger av det jeg nettopp har sagt, at av to stater, som begge skjøtter samme antall innbyggere, vil den som har minst territorium, i realiteten være den mektigste. Det er altså gjennom gode lover, gjennom et klokt politivesen og gjennom store økonomiske vyer at en skjønnsom prins er sikret å øke sin styrke uten å overlate noe til tilfeldighetene. De foretak som er til størst mulig nytte, og som i den forstand overgår naboene, er hans eneste sanne erobringer. Og hver ny undersått som fødes, er like mye verdt som en fiende han har drept. Man kan så visst innvende at jeg her beviser for mye. For hvis tingene var slik som jeg framstiller dem her – at alle har en sann fordel av ikke å komme i krig, og at den enkeltes interesse må forenes med allmenninteressen for å opprettholde freden – så burde denne freden innstiftet seg av seg selv og vare for alltid, uten noen konføderasjon. Men slik tingenes orden er for øyeblikket, ville det være å gjøre et svært dårlig resonnement. For selv om det ville være mye bedre for alle alltid å leve i fred, vil den felles mangelen på sikkerhet i dette henseendet gjøre at ingen vil kunne være trygge på å unngå krigen. Tvert imot vil man bestrebe seg på å starte krig til sin fordel straks anledningen byr seg, og forebygge at naboen – som på sin side heller ikke ville latt seg stanse om han fikk sjansen – gikk til angrep. På den måten er mange kriger, selv angrepskriger, egentlig urettmessige forholdsregler for å sikre sitt eget ve og vel, snarere enn et middel for å tilrane seg andres goder. Når det gjelder maksimene for allmennhetens beste, er imidlertid én ting sikkert: Man må ta i betraktning at i politikken og ofte selv på moralens område blir maksimene fordervelige om en mann hardnakket tviholder på å bruke dem i fellesskap med andre – når ingen er innstilt på å gjøre det sammen med ham.

Jeg har ingenting å si om hæren, for så lenge den er fratatt solid forankring – enten den er forankret i frykt eller i håp – så er denne seremonien ikke annet enn en barnelek, og kongene befatter seg ikke med dukker. Jeg sier heller ingenting om erobrernes berømmelse, for dersom det fantes monstre som bare bekymret seg for at det ikke var noen å massakrere, skulle vi ikke forsøke å snakke dem til fornuft, men heller ta fra dem alle midler som kan gi utløp for deres morderiske raseri. Siden den tredje artikkelen har forhindret alle gode grunner til krig, ville vi ikke finne et motiv for å angripe fienden som ikke også vil være fiendens motiv for å angripe oss. Og det innebærer en stor gevinst å bli frigitt fra den faren der enhver står alene mot alle.

Når det gjelder den avhengigheten alle vil ha til én felles domstol, er det helt klart at den ikke vil redusere myndighetens rettigheter. Tvert imot vil domstolen bekrefte dem og gjøre dem sikrere gjennom den tredje artikkelen. For den tredje artikkelen gir alle statsoverhoder en garanti, ikke bare for at staten skal motstå enhver invasjon utenfra, men også for at prinsens autoritet skal fastholdes mot alle former for opprør fra undersåttene. På den måten vil prinsene ikke bli mindre absolutte, og kronen vil bli ytterligere sikret. Derfor, ved å underordne seg forsamlingas dommer i tvistene mellom to likestilte parter og ved å våge å gi fra seg makta til å beslaglegge andre menns goder, gjør ikke prinsene annet enn å befeste sine sanne rettigheter og gi avkall på dem som heller aldri har eksistert. For øvrig er det stor forskjell på å være avhengig av fienden og ganske enkelt være avhengig av en politisk formasjon som man er medlem av, og hvor alle bestemmer på omgang, for i det siste tilfellet gjør man ikke annet enn å forsikre friheten sin gjennom de garantiene man har gitt til konføderasjonen. Friheten ville være fremmed i hendene på en herre, men den vil bekrefte seg selv i de alliertes hender. Den germanske staten bekrefter dette poenget. For selv om de tyske medlemmenes uavhengighet i mange henseender forringes av konstitusjonen, og selv om de derfor befinner seg i en mindre gunstig situasjon enn om de hadde tilhørt den europeiske konføderasjonen, finnes det ikke én eneste blant dem, uansett hvor nidkjært han fastholder autoriteten sin, som, hvis han måtte, ville sikre seg en absolutt uavhengighet ved å frigjøre seg fra imperiet.

Legg videre merke til at den germanske staten har et fast overhode. Dette overhodets autoritet vil nødvendigvis ustanselig strebe mot å tilrane seg andres rettigheter. I den europeiske forsamlinga, der formannsvervet alternerer uten hensyn til medlemslandenes ulike maktforhold, kan ikke en slik tilraning skje.

Til alle disse overveielsene slutter det seg nok en betraktning som er enda viktigere for pengeglade menn, noe prinsene alltid er. I tillegg til å gi rikdom, som vil gi både prinsene og deres folk mange fordeler, representerer en kontinuerlig fred også en stor lettelse på grunn av det overskuddet som spares ved å reformere militærvesenet. Med sine utallige festningsverk og enorme hærer spiser militæret av prinsenes budsjetter, og for hver dag som går, blir det en større byrde både for folket og for dem selv. Jeg vet at det ikke er like hensiktsmessig for alle statsoverhoder å avskaffe alle troppene sine og å ikke ha noen offentlige styrker å ty til for å undertrykke et uventet opprør eller avverge en plutselig invasjon.^* Jeg vet også at man må bidra med en kontingent til konføderasjonen, både for å beskytte Europas grenser og for å underholde konføderasjonens hær, som ved behov er tiltenkt å skulle ivareta forsamlingas dekreter. Men når alle disse utgiftene er betalt og de voldsomme krigene for alltid avskaffet, ville det fortsatt gjenstå mer enn halvparten av de ordinære militærutgiftene. Disse kan fordeles mellom undersåttene, som får lettet hverdagen sin, og prinsene, som får fylt opp kista. På den måten ville folket betale mye mindre, og prinsen, som øker rikdommen sin, ville være i stand til å oppmuntre handelen, jordbruket og kunstene. Han ville også kunne opprette nyttige anlegg, som i sin tur ville økt både folkets og prinsens rikdom. Også staten ville med dette få en sikkerhet som er langt mer fullkommen enn den tryggheten den får fra hæren, og fra hele denne krigsmaskinen som fullstendig avkreftes når den legges i fredens favn.

Man vil kanskje si at Europas grenseområder ville befinne seg i en mer ufordelaktig posisjon, og at europeerne ville bli nødt til å forsvare seg mot kriger – mot tyrkerne, afrikanske pirater eller tartarene.

Til dette svarer jeg følgende: 1) De aktuelle landene er, også i dag, i den samme situasjonen, og derfor kan det ikke nevnes noen saklige ulemper. De vil bare ha én fordel mindre som følge av den uunngåelige svakheten ved deres geografiske beliggenhet. 2) Når landene er befridd fra alle bekymringer på den europeiske sida, ville de være i en mye bedre forfatning til å motstå angrep utenfra. 3) Avskaffelsen av alle festningsanlegg i Europas indre og av de nødvendige omkostningene for å vedlikeholde dem, ville gjøre konføderasjonen i stand til å etablere et stort antall festninger i grenseområdene – og det uten å kreve skatt fra medlemmene. 4) Disse festningene, som er bygd, vedlikeholdt og bevoktet takket være felles bekostning, ville bety en vel så stor sikkerhet og vel så store utgiftsreduksjoner for grenselandene som den enkelte staten vil kunne garantere. 5)Konføderasjonens hærer, fordelt rundt i Europas grenseområder, ville alltid være klare til å stå imot angriperen. 6) Til slutt svarer jeg at et fellesskap som er så skremmende som den europeiske republikk, ville ta fra utlendingene lysten til å angripe en av dets medlemmer. Jevnfør at den germanske staten, som har uendelig mindre makt enn den europeiske konføderasjonen, er sterk nok til å kreve respekt fra naboene sine og å gi verdifull beskyttelse til alle prinsene sine.

Man kunne videre innvende at om europeerne ikke hadde flere kriger seg imellom, ville militærkunsten umerkelig renne ut i glemselen. Mot og disiplin ville forsvunnet fra hærene, man ville ikke lenger hatt verken generaler eller soldater, og Europa ville være prisgitt den første som kommer.

Mitt svar er at én av to ting da vil inntreffe: Enten vil Europas naboer gå til angrep og starte en krig, eller så vil de la seg skremme av konføderasjonen og la den være i fred.

I det første tilfellet vil det være flere anledninger til å utvikle militære talenter og genier, og til å forme og trene tropper. Konføderasjonens armeer vil på den måten være Europas skole. Man vil dra til grensene for å lære å krige, mens i hjertet av Europa vil man nyte freden, og på den måten vil fordelene ved krig og fred forenes. Er det noen som fortsatt tror at man må slåss i sitt eget land for å bli en krigsnasjon? Og er franskmennene mindre tapre fordi de to regionene Tourraine og Anjou ikke er i krig med hverandre?

I det andre tilfellet stemmer det at man ikke lenger vil kunne øve seg på å krige, men man vil heller ikke ha behov for det. For hva til godt vil det tjene å ruste seg til krig om man ikke har tenkt å angripe noen? Hva er mest hensiktsmessig – å utvikle en dødbringende kunst, eller å gjøre den ubrukelig? Hvis man hadde funnet nøkkelen til god helse, ville man da, med vettet i behold, forkastet den med det argumentet at doktorene aldri må fratas muligheten til å la erfaringene sine styre lærdommen? Det gjenstår å se i denne parallellen hvilken av de to kunstene som er mest gunstig og i størst grad fortjener å bevares.

Måtte ingen true oss med en plutselig invasjon. Det er viden kjent at Europa ikke behøver å frykte noen inntrenger, og at det aldri vil komme en ”førstemann til mølla”. Tida for barbarenes utbrudd, slik de kom som lyn fra klar himmel, er over. Siden den gang vi begynte å reise på kryss og tvers og slik fikk overblikk over hele jordoverflata, kan det ikke lenger komme noen angriper som vi ikke forutser lenge før han kommer. Det finnes ikke den makt i verden som nå er i en slik tilstand at den kan true et samlet Europa. Dersom det noensinne likevel skulle komme en slik stormakt, vil man enten ha tid til å forberede seg, eller så vil man, siden man er forent i én stor myndighet, være i en forfatning som gjør at man er rustet til å motstå angrep – og det på en langt mer fordelaktig måte enn om man plutselig må avslutte langvarige krangler for deretter å forenes med sin gamle fiende i hatet mot en felles inntrenger.

Ved nærmere ettersyn har vi altså sett at alle de påståtte ulempene ved konføderasjonen egentlig krymper ned til ingenting. Vi spør nå om det er noen i verden som ville våge å ha like mange innvendinger til følgene av vårt nåværende middel til å løse uoverensstemmelser mellom to prinser – prinsippet den sterkestes rett. Med andre ord: Er det noen som har innvendinger mot den tilstanden av krig og anarki som gir nødvendig næring til statsoverhodenes absolutte og gjensidige uavhengighet, i det ufullkomne samfunnet som råder i Europa nå? For at man skal være i bedre stand til å vurdere disse ulempene, vil jeg gi en kort oppsummering som jeg overlater til leseren å undersøke.

1. Ingen rett gjelder, annet enn den sterkestes rett. 2. Kontinuerlige og uunngåelige forandringer av relasjonene mellom de ulike nasjonene er nødvendig, slik at ingen av dem får mulighet til å få et fast og stabilt grep om den makta de besitter. 3. Man oppnår ingen fullstendig sikkerhet så lenge naboene ikke har underkastet seg eller er utslettet. 4. Det er generelt umulig å kunne utslette dem, da man må forvente at idet man underlegger seg de første, vil det alltid dukke nye opp. 5. Forholdsregler og enorme omkostninger hører med for at man skal kunne holde seg med nødvendig bevoktning. 6. Det oppstår mangel på styrke og forsvar blant mindretallet og blant opprørerne, for når staten splittes, hvem kan støtte ett parti mot et annet? 7. Det blir mangel på sikkerhet i internasjonale avtaler. 8. Det er umulig å håpe på rettferdighet fra fienden uten at man får enorme tap og omkostninger, og selv ikke da vil man nødvendigvis oppnå det – og det man strider om, er sjelden verdt prisen. 9. Prinsen løper en uunngåelig risiko ved å sette eiendommen sin og til og med livet sitt på spill i jakta på rettigheter. 10. Det er nødvendig å ta del i, mot eget ønske, naboenes disputter og å leve i krig når man minst ville ønsket det. 11. Man vil oppleve stans av handel og offentlige midler på et tidspunkt da disse er høyst uunnværlige. 12. Den mektige naboen utgjør en kontinuerlig fare hvis man er svak, og er man sterk, vil man i stedet trues av en liga. 13. Til slutt: Klokskapen kastes bort når alt overlates til tilfeldighetene. Nasjonene legges øde, staten svekkes enten den seirer eller lider nederlag, og det blir komplett umulig for prinsen å etablere en god regjering, å stole på sitt eget beste og å gjøre seg selv eller andre lykkelig.

La oss med det samme resymere fordelene en europeisk forsoning vil innebære for prinsene i konføderasjonen.

1. Prinsene vil oppnå en absolutt sikkerhet på at deres nåværende og framtidige uoverensstemmelser alltid vil avgjøres uten krig – en sikkerhet som uten sammenlikning er mer nyttig for dem enn at den enkelte prins har full immunitet i rettssaker.

2. Strider fjernes eller reduseres til svært små anliggender gjennom at alle tidligere krav utryddes. Det vil kompensere for de kravene prinsene må gi avkall på, og samtidig vil det forsikre deres besittelser.

3. Det vil oppstå en absolutt og evig sikkerhet, ikke bare for prinsen og hans familie, men òg for hans eiendom og for arveretten slik den er fastsatt i hvert lands lover. Dette vil forsikre både mot dem som urettmessig gjør krav på tronen, og mot revolter fra rebelske undersåtter.

4. Man vil oppnå en fullkommen sikkerhet i iverksettelsen av alle gjensidige avtaler mellom to eller flere prinser gjennom den europeiske republikkens garanti.

5. Man vil oppnå frihet og fullkommen sikkerhet når det gjelder handel både mellom stat og stat og mellom en hvilken som helst stat og mer fjerntliggende områder av jorda.

6. Man vil oppnå en absolutt og evig avskaffelse av de ekstraordinære militære omkostningene både til lands og til vanns i krigstider, og man vil se en betydelig reduksjon av de ordinære utgiftene i fredstid.

7. Man vil få en merkbar framgang innen jordbruk, merkbar befolkningsvekst og en økning både av statens rikdommer og prinsens inntekter.

8. Det vil bli tilrettelagt for alle avtaler som kan øke statsoverhodets makt og ære, de offentlige midlene og nasjonens lykke.

Som jeg allerede har sagt, overlater jeg til leseren å bedømme gjennomgangen av alle disse artiklene og sammenlikningen av fredstilstanden som forårsakes av konføderasjonen, med krigstilstanden som følger av et europeisk anarki.

Hvis vi gjennom våre resonnementer har lyktes i framstillinga av dette prosjektet, har følgende punkter blitt bevist: For det første: Opprettelsen av den evige fred avhenger bare av statsoverhodenes samtykke, og den byr ikke på andre vanskeligheter enn deres motstand. For det andre: Denne opprettelsen ville på alle måter være til nytte for dem – det er ikke engang verdt å sammenlikne ulempene og fordelene. For det tredje: Det er fornuftig å anta at statsoverhodenes vilje samsvarer med deres interesse. Og endelig: Denne opprettelsen, så snart den har tatt form i tråd med den foreslåtte planen, ville være holdbar og varig, og den ville helt og holdent oppfylle sin hensikt. Det betyr selvsagt ikke at prinsene i praksis vil slutte seg til prosjektet (for hvem kan vel svare for andres fornuft?), men bare at de ville slutte seg til det dersom de skulle fulgt sine sanne interesser. For man kan gjerne bemerke at vi slett ikke har antatt at menn er slik som de burde være – gode, sjenerøse, uegennyttige og av ren humanitet ute etter å fremme fellesskapets beste – men snarere slik som de er: urettferdige, grådige og egenrådige. Den eneste egenskapen som vi forutsetter at de besitter, er tilstrekkelig fornuft til å innse hva som er til nytte for dem selv, og mot nok til å skape sin egen lykke. Hvis dette prosjektet, til tross for alt dette, forblir urealisert, er det altså ikke fordi planen er utopisk. Da er det fordi menneskene er ufølsomme, og fordi det er en slags galskap å være klok blant gærninger.
Fragment

Gjennom arbeidet med å undersøke konstitusjonen til de statene som til sammen utgjør Europa, har jeg sett at noen var for store til å være velstyrt, mens andre var for små til å fastholde uavhengigheten sin. Den uendelige uretten som råder i alle statene, har forekommet meg vanskelig å avverge, men samtidig umulig å korrigere, fordi uretten stort sett er fundert i egeninteressene til de eneste mennene som kunne forhindret den. Jeg har funnet ut at de nåværende forbindelsene mellom de ulike landene aldri ville gi noen av dem den tida og den tryggheten de trenger for å reformere konstitusjonen sin. Til sist: Fordommer står i den grad i motsetning til alle former for forandring, slik at man må være like lettfattelig som Abbé de Saint-Pierre for å ha gjennomslagskraft – for å foreslå den minste lille fornyelse i en hvilken som helst regjering.

Bedømmelse av prosjektet om den evige fred

Den evige fred er i sitt vesen det mest verdige prosjektet som kan oppta en rettskaffen mann. Det var også det av Abbé de Saint-Pierres prosjekter som han grublet over lengst, og med størst utholdenhet. Det er vanskelig å gi et annet navn til denne ivrige misjonen som han aldri oppga, til tross for den opplagte umuligheten for suksess, for den latterliggjøringen han utsatte seg for fra dag til dag, og for motviljen han ustanselig måtte finne seg i. Det synes som om hans sunne sjel, som hadde oppmerksomheten utelukkende rettet mot fellesskapets beste, vurderte en sak bare ut fra dens nytte og uten noensinne å oppgi målet sitt på grunn av hindringer, ei heller med tanke på egeninteressen sin.

Hvis den moralske sannhet noensinne har blitt demonstrert, synes det for meg som om dette prosjektets generelle og partikulære nytte ligger der. Å realisere prosjektet ville medføre enorme, åpenbare og ubestridelige fordeler for hver eneste prins, for alle nasjoner og for hele Europa. Ingenting forekommer stødigere eller mer presist enn forfatterens resonnementer for å påvise disse fordelene. Realiser den europeiske republikk bare for én dag, og det er nok til å innstifte den for evig tid, fordi alle og enhver ville erfare at de har en egen gevinst i fellesskapets beste. Det er imidlertid de samme prinsene som med all sin styrke ville forsvart den europeiske republikken straks den ble realisert, som nå med all kraft motsetter seg iverksettelsen av den. Og det er like uunngåelig at de nå forhindrer den i å befeste seg, som det er at de ville forhindre at den døde ut om den hadde blitt virkeliggjort. Derfor framsto Abbé de Saint-Pierres verk om den evige fred ved første øyekast unyttig for innstiftelsen av den europeiske republikken og overflødig når det kom til å opprettholde den. Boka er altså en illusorisk spekulasjon, vil den utålmodige leser hevde. Men nei, det er ei bok som er solid og gjennomtenkt, og det er svært viktig at den finnes.

La oss begynne med å undersøke kritikken til dem som ikke lar årsaksforklaringene sine styres av fornuften, men som betrakter hendelsen isolert, og som ikke har andre innsigelser mot dette prosjektet enn det faktum at det aldri er blitt realisert. Vel, disse vil utvilsomt hevde at om prosjektets fordeler er så innlysende, hvorfor har da Europas statsoverhoder aldri vedtatt å innføre det? Hvorfor tar de ikke hensyn til egeninteressen sin, hvis denne interessen er så tydelig anskueliggjort for dem? Opplever vi at de på andre områder forkaster midlene til å øke egne inntekter og egen makt? Og dersom disse midlene var så effektive som man forgir dem å være, er det da sannsynlig at de ivrer så lite etter å ta dem i bruk og i stedet er opptatt av å fastholde de midlene som i lengre tid har brakt dem på avveier? At de skulle foretrekke tusen villedende hjelpemidler framfor ett som så åpenbart er til gagn?

Ja, dette er utvilsomt sannsynlig – med mindre man forutsetter at deres klokskap tilsvarer deres ambisjoner, og at jo sterkere de begjærer sitt eget beste, jo klarere ser de prosjektets fordeler. Straffen for egenkjærlighetens manglende måtehold er at den alltid tyr til de midlene den misbruker, og at lidenskapenes heftighet nesten alltid styres av det som leder dem vekk fra målet sitt. La oss altså skille, på politikkens så vel som på moralens område, mellom den reelle interessen og den tilsynelatende interessen. Den første ville finnes i den evige fred, slik som det er blitt bevist i prosjektet. Den andre befinner seg i den tilstand av absolutt uavhengighet som frigjør prinsene fra lovenes rike, men som i stedet lar dem bli underkastet tilfeldighetenes makt. Prinsene likner dermed den vanvittige sjøfarer, som for nytteløst å kunne vise fram kunnskapen sin og kommandere matrosene sine ville foretrekke å drive retningsløst mellom klippene under stormen framfor å forankre skipet sitt.

Alt som kongene beskjeftiger seg med, og alle plikter de pålegger andre å gjøre for seg, viser tilbake på to formål: å øke herredømmet utenfor egne landegrenser og å gjøre det mer absolutt innenfor grensene. Alle andre hensikter de måtte ha, henger enten sammen med ett av de to formålene, eller så er de bare påskudd for å oppnå et av dem. Slike påskudd er ”fellesskapets beste”, ”undersåttenes lykke” eller ”nasjonens ære” – ord som for alltid er bannlyst fra regjeringer, og som er så klossete brukt i offentlige edikter at de aldri oppfattes som annet enn varsler om nedslående ordrer, så folket ynker seg så snart deres herrer taler til dem om sin faderlige omsorg.

Fra disse to grunnleggende maksimene kan man bedømme hvordan prinsene kan akseptere et forslag som direkte sjokkerer den ene, og som neppe er gunstigere for den andre. For alle skjønner godt at enhver stats regjering i den europeiske forsamlinga er like fastsatt som statens grenser. Man kan ikke garantere prinsene mot revolter fra undersåttene, uten samtidig å garantere undersåttene mot prinsenes tyranni – ellers ville ikke konføderasjonen kunne bestå. Men jeg spør meg om det i denne verden finnes én eneste hersker, med blikket vendt mot sine aller kjæreste prosjekter, som uten indignasjon ville tåle tanken på å se seg selv tvunget til å være rettferdig – ikke bare mot utlendinger, men til og med mot sine egne undersåtter.

Nok en gang er det enkelt å forstå at krigen og erobringene på den ene siden og despotismens framskritt på den andre gjensidig tjener hverandre. Man tar det man lyster av både penger og menn fra et folk av slaver for å kunne undertrykke andre. Og omvendt er det slik at krigen skaffer en unnskyldning til å bedrive urettmessig pengeinnkreving, og en annen like spissfindig unnskyldning for alltid å ha store hærer, slik at folket kan holdes i age. Endelig vil alle i det minste forstå at de selvsikre prinsene like gjerne går til krig mot undersåttene sine som mot fiendene, og at forholdene for seierherrene ikke er bedre enn de er for taperne. ”Jeg har beseiret romerne, send meg flere tropper”, skrev Hannibal til kartagerne, ”jeg har fått Italia til å yte støtte, send meg penger.” Dette er hva Te Deum betyr – gledens ild og folkets jubel idet de overvinner sine herrer.

Når det gjelder tvister mellom én prins og en annen, kan man sette sin lit til en domstol som er hevet over de menn som våger å skryte av at deres eneste makt er sverdet, og som aldri nevner Gud annet enn ved å si at han holder til i himmelen. Vil de kranglende herskerne gå rettens vei når lovens strenge prinsipper aldri har kunnet tvinge dem til å bøye seg? En enkel krenket hedersmann holder seg for god til å bringe anklagene sine for feltherrenes domstol i Frankrike, og så forventer dere at en konge skal bringe sine til den europeiske forsamlinga? Nok en gang er det snakk om denne forskjellen: At hedersmannen krenker lovene, betyr at han dobbelt opp risikerer livet sitt, mens kongen knapt risikerer annet enn undersåttene sine. Idet kongen hever våpenet sitt, benytter han seg av en rett som hele menneskearten kan bekjenne seg til, men likevel foregir han kun å stå til ansvar overfor Gud.

En prins som angriper på lykke og fromme, overser ikke at han løper en risiko for krig, men faren betyr mindre for ham enn de fordelene han venter seg – for han stoler mer på tilfeldighetene enn på sin egen klokskap. Hvis han er mektig, tar han kreftene sine for gitt, hvis han er svak, stoler han på alliansene sine. Noen ganger finner han det nyttig å luke vekk dårlig stemning, å svekke ulydige undersåtter og til og med å tåle tilbakeslag – for en dyktig statsmann vet å finne fordeler ved sine egne nederlag. Jeg håper man vil huske at det ikke er jeg som resonnerer slik, men hoffets sofister, de som foretrekker et stort territorium med få, fattige og underdanige undersåtter framfor et klippefast imperium som gir prinsen makt over både rettsvesenet og lovene, og muligheten til å styre over et sunt og lykkelig folk.

Nok en gang motbeviser prinsen det samme prinsippet: det argumentet som har sitt opphav i avbrytelsen av handelen, i avfolkninga, i forstyrrelsen av finansene og i reelle tap forårsaket av en fåfengt erobring. Det er en svært feilaktig kalkyle alltid å taksere herskernes tap og fortjenester i penger. Den makta som herskerne har i sikte, lar seg ikke måle i det antallet millioner de besitter. Prinsens prosjekter er som sirkler – han vil kommandere for å bli rik og bli rik for å kommandere. Han vil i tur og orden ofre det ene og det andre for å oppnå den av de to som han mangler, men bare med den hensikt at han til slutt vil klare å erverve begge to. For vil han være herre over både menneskene og tingene, må han eie både penger og et kongerike.

La oss avslutningsvis tilføye at de store fordelene som en allmenn og evig fred vil innebære for handelen, i seg selv er sanne og ubestridelige. Men fordi de er felles for alle, vil de ikke være reelle for noen, ettersom slike fordeler bare er merkbare gjennom kontrasten. For å øke sin relative makt er prinsen derfor bundet til utelukkende å søke eksklusive goder.

Når de på denne måten ustanselig bedras av tingenes ytre, ville prinsene altså forkaste denne freden – også dersom de lot egeninteressene sine styre. Hvordan vil det da bli når de lar ministrene sine vurdere? For ministrenes interesser er nesten alltid motsatt av folkets og står nesten alltid også i motsetning til prinsens. Ministrene trenger krigen for å gjøre seg selv nødvendige. Med krigen kan de sette prinsen i vanskeligheter han ikke kan løse uten deres hjelp, og, om nødvendig, legge staten i grus heller enn å miste sine egne posisjoner. De har bruk for krigen for å plage folket under påskudd av at det er en offentlig nødvendighet. De trenger den for å finne plass til oppfinnelsene sine og for å vinne markedet og i hemmelighet innstifte tusen ondsinnede monopoler. De behøver krigen for å tilfredsstille begjæret sitt og for gjensidig å fordrive hverandre, de trenger den for å legge beslag på prinsen og slepe ham vekk fra hoffet hvis han utvikler skumle intriger mot dem. Gjennom den evige fred ville ministrene miste alle disse hjelpemidlene, og likevel lar ikke offentligheten være å spørre dem hvorfor prosjektet om evig fred, hvis det virkelig er mulig, ikke er vedtatt? Det offentligheten ikke ser, er at det ikke finnes noen hindringer for prosjektets realisering – bortsett fra at ministrene må vedta det. Hva vil så ministrene gjøre for å motsette seg realiseringa? Det de alltid har gjort: De vil latterliggjøre prosjektet.

Man må heller ikke tro, som Abbé de Saint-Pierre, at om man bare la godviljen til (som verken prinsene eller ministrene deres noensinne vil gjøre), hadde det vært lett å finne et egnet tidspunkt for å iverksette dette systemet. For om dette skulle være mulig, måtte summen av egeninteressene ikke ha veid tyngre enn fellesskapets beste, og hver enkelt måtte ha vært overbevist om at det som var best for alle, også var det gjeveste de kunne håpe på for sin egen del. Men vi ønsker at klokskapen skal samle seg, i form av en forsamling av et visst antall lyse hoder, og at utbyttet for et visst antall interesser skal kartlegges. For man kan knapt forvente at tilfeldighetenes spill ved et slumpetreff skal bringe disse nødvendige omstendighetene sammen. Hvis det likevel ikke oppstår en slik sammenkomst av omstendigheter, er makta det eneste som gjenstår. I så fall er det ikke lenger et spørsmål om å overtale, men om å tvinge, og da er det nytteløst å skrive bøker – man må heller mobilisere troppene.

Av dette følger at selv om prosjektet i seg selv er svært klokt, vil de midlene man har for å iverksette det, avsløre opphavsmannens enfoldighet. Han var i god tro da han forestilte seg at man ikke trengte annet enn å samle en kongress og foreslå noen artikler for den for å få avtalen signert, og at alt dermed ville være gjort. La oss vedgå at i alle dette dannede menneskets prosjekter så han nokså klart hva resultatene av de iverksatte planene kunne bli. Men han hadde et barns dømmekraft når det kom til å vurdere de midlene som må til for å realisere dem.

[…]

La oss derfor ikke påstå at om systemet hans ikke har blitt vedtatt, er det fordi det ikke er godt. La oss tvert imot hevde at det er for godt til å vedtas. For den ondskapen og uretten som så mange mennesker drar nytte av, vinner innpass av seg selv, mens det som er til nytte for offentligheten, sjelden framtrer om man ikke tvinger det med makt, ettersom de enkeltes interesser nesten alltid vil sette seg imot det. Det er åpenbart at den evige fred under nåværende forhold er et absurd prosjekt, men gi oss tilbake en Henrik IV eller en Sully, og den evige fred vil framstå som fornuftig og mulig. Eller la oss snarere beundre en så vakker plan, men faktisk finne trøst i at vi ikke får se den realisert – for det lar seg ikke gjøre uten midler som er voldelige og farlige for menneskeheten. En føderativ liga grunnlegges aldri uten gjennom revolusjon, og hvem ville derved våge å avgjøre om den europeiske liga skal være ønsket eller fryktet? En slik liga ville kanskje i løpet av et øyeblikk gjøre mer skade enn hva den gjennom århundrer ville kunnet forhindre.