Innhold Bind I

8. Et appendiks til politikken

kalt Solstaten av broder Tomaso Campanella
Poetisk dialog⁹⁷

Dialogpersoner: En hospitaler⁹⁸ og en sjømann fra Genova i Columbus' følge.
Hospitaler: Fortell, er du snill, om alt det som skjedde i løpet av denne sjøreisen!

Genoveser: Jeg har allerede fortalt om hvordan jeg reiste verden rundt, og hvordan jeg deretter ankom Taprobana⁹⁹ og ble tvunget til å gå i land, og siden, på flukt fra landboernes vrede, dro til skogs og kom ut igjen på en stor flate rett under ekvator.

Hospitaler: Og hva skjedde der?

Genoveser: Med det samme støtte jeg på en stor flokk bevæpnede menn og kvinner, og mange av dem forsto språket mitt, og disse førte meg til Solstaten.

Hospitaler: Si meg, hvordan er denne staten? Hvordan styres den?

Genoveser: Ute på en stor slette reiser det seg en kolle, og på toppen av denne kollen ligger størstedelen av bystaten. Men byens kretser strekker seg mye lenger utover enn til foten av fjellet – det er så mange av dem at bystaten er på over to mil i diameter og får en omkrets på sju mil. Men på grunn av høydeforskjellen er bebyggelsen større enn om byen hadde ligget på flatlandet.

Bystaten er inndelt i sju kjempestore kretser oppkalt etter de sju planetene, og man går fra den ene til den andre gjennom fire gater og fire porter som vender mot de fire verdenshjørnene. Men de er plassert slik at om den første kretsen skulle bli inntatt, må det mye mer strev til for å ta den andre, og så enda mer, slik at bystaten vil måtte stormes sju ganger for å overvinnes. Men jeg er av den mening at heller ikke den første kan inntas, så kraftig og grunnfestet er den, og den har brystvern, tårn, artilleri og ytre vollgraver.

Kommer man inn den porten som vender mot solnedgang – den er jernbeslått og konstruert slik at den kan åpnes og lukkes med en sinnrik mekanisme – ser man et flatt trinn på femti skritt mellom den første og den andre muren. Her ligger bygninger tett inntil hverandre i en sirkel som følger muren, slik at man kan si de utgjør én bygning, og over løper en buegang på søyler, som i et munkekloster, og nede finnes ingen andre innganger enn dem som ligger på den konkave siden av bygningene. Værelsene er vakre, med vinduer mot den konkave så vel som den konvekse siden, og de er skilt fra hverandre av tynne murvegger. Bare den konvekse veggen har en tjukkelse på åtte håndflater, den konkave tre og innvendige vegger én eller litt mer.

Så kommer man til et nytt trinn, som bare er på to skritt eller så vidt tre, og man ser de neste murene, også disse med utvendige søyleganger. Innvendig har den andre murveggen, som omslutter bygningene i midten, et galleri med søyler under og vakre malerier over.

Og slik når man, fra det ene flate trinnet til det andre, opp til det øverste. Det er imidlertid slik at når man går inn gjennom portene, som er doble i de indre og ytre murene, er stigningen så gradvis at man ikke merker den, den er så å si skjult, og trinnenes høyde er nesten usynlig.

På toppen av fjellet ligger en stor slette med et stort tempel i midten, forbløffende kunstferdig konstruert.

Hospitaler: Fortell mer, nå, fortell for harde livet!

Genoveser: Tempelet er fullkomment rundt, og ingen mur omgir det, og det står på kraftige og vakre søyler. Den store kuppelen har en mindre kuppel i midten med en lysåpning som henger rett over alteret – det er bare ett alter, og det står i midten av tempelet. Søylene løper i en ring på 350 pass og mer, og utenfor søylene som kuppelen hviler på, er det en buegang på åtte skritt med vegger som så vidt rekker opp over setene som er festet på innsiden av den konkave ytterveggen, skjønt det i alle de indre søylegangene – som uten hjelp av innervegger holder tempelet sammen – ikke akkurat er noen mangel på flyttbare stoler.

Over alteret er det ikke noe annet enn et temmelig stort verdenskart der hele himmelen er malt, og et annet med jordkloden. På kuppelhvelvingen finnes alle de største stjernene på himmelen, merket med navn og de egenskapene de bevirker i de jordiske ting, tre linjer for hver. Også polene og sirklene er markert, om ikke alle, siden en nedre vegg mangler, men de blir avsluttet i de tilhørende verdenskartene på alteret. Sju lamper med navn etter de sju planetene er alltid tent.

Øverst i tempelet er det enkelte celler rundt den lille kuppelen, og mange flere og større over buegangen, og her bor de geistlige, som det er omtrent førti av.

På toppen av kuppelen er det en vimpel for å vise vindretningen, og den har trettiseks figurer. Ut fra disse kan man vite hva slags vær den enkelte vind varsler om. Det finnes også en bok med gullbokstaver som omhandler meget viktige saker.
Hospitaler: For Guds skyld, fortell meg om hele styresettet, det er det jeg har ventet på!

Genoveser: Herskeren blant dem er en prest ved navn Sol¹⁰⁰, på vårt språk sier man Metafysiker; han er overhodet for alt åndelig og timelig, og all virksomhet avgjøres av ham.

Han har tre hovedmedhjelpere: Pon, Sin og Mor, det vil si Makt [Potenza], Visdom [Sapienza] og Kjærlighet [Amore].

Makten tar seg av krig, fred og militærkunst, han er den øverste i krig, om enn ikke over Sol, han tar seg av offiserer, befal, soldater, ammunisjon, festninger og storminger.

Visdommen tar seg av alle vitenskaper og doktorer og magistere i de frie kunster og de mekaniske kunster, og under seg har han like mange utøvere som det er vitenskapsgrener: Det er Astrologen, Kosmografen, Geometrikeren, Historikeren, Retorikeren, Grammatikeren, Medisineren, Fysikeren, Politikeren og Etikeren. Og han har bare én bok, der alle vitenskaper står oppskrevet, og den lar han lese for hele folket, slik pytagoreernes skikk var. Og han har latt alle vitenskapene bli malt på alle murene, på søylene, på innsiden og utsiden.

På tempelets yttervegger og på forhengene som senker seg når det prekes (for at ikke stemmen skal fortape seg), er hver stjerne nøyaktig malt med tre skriftlinjer for hver av dem.

På innsiden av første krets er alle de matematiske figurene malt – flere enn dem som Euklid og Arkimedes skrev – med deres viktigste liknelser. På utsiden er det malt et kart over hele verden, deretter tavler over hver provins og deres riter, skikker og lover, og ovenfor deres egne alfabeter er det vanlige alfabetet ført opp.

På innsiden av andre krets er alle edle og uedle steiner malt, og mineraler og ekte og falske metaller, med to linjers forklaring for hver. På utsiden er det malt alle slags innsjøer, hav og elver, viner, oljer og andre væsker, oppført med styrke, opphav og egenskaper, og det står karafler fulle av ulike væsker som er hundre og tre hundre år gamle, og med disse kan nesten alle sykdommer helbredes.

På innsiden av tredje krets er alle verdens urter og tresorter malt – og de finnes til og med i leirkrukkene over søylegangene – og forklaringer på hvor de befant seg tidligere, deres egenskaper, forbindelsene til stjernene og metallene og menneskenes legemsdeler og deres medisinske bruk. På utsiden er alle fiskeslagene malt, fra elver, innsjøer og hav, deres egenskaper og måte å leve, formere seg og vokse på, hva de tjener til, og hvilke forbindelser de har til himmelske og jordiske ting og til kunstens og naturens ting. Så forundret jeg ble da jeg oppdaget fisker som var biskop, kjede, spiker og stjerne, nøyaktig slik disse tingene er hos oss! Her er det kråkeboller, piggøsters og alt som er verdt å vite, i vidunderlig malerkunst og forklarende skrivekunst.

I fjerde krets, på innsiden, er alle slags fugler malt, og deres egenskaper, størrelse og vaner er oppført. Og hos dem er føniksfuglen høyst virkelig. På utsiden er det alle slags krypdyr – slanger, drager, ormer – og innsekter som fluer, biller etc., med deres naturlige miljø, giftstoffer og egenskaper, og de er mer tallrike enn vi tenker oss.

I femte krets, på innsiden, er det fullkomment jordiske dyr, og de er forbausende mange. Vi kjenner ikke engang en tusendel av dem, og derfor, ettersom de har store kropper, er de malt også på utsiden av søylegangen. Tenk bare så mange slags hester det er, så mange vakre former framstilt så mesterlig!

I sjette krets er alle de mekaniske kunstene og oppfinnerne av dem malt på innsiden, og det er også de ulike måtene som de brukes på i de forskjellige delene av verden. På utsiden er alle oppfinnerne av lover og vitenskaper og våpen malt. Her fant jeg Moses, Osiris, Jupiter, Merkur, Muhammed og ganske mange andre, og på et temmelig ærefullt sted var Jesus Kristus og de tolv apostlene, som de holder mye av, malt, og det var også Cesar, Aleksander, Pirrus og alle romerne. Da jeg ga uttrykk for beundring over at de kjente til alle disse historiene, fortalte de meg at alle nasjoners språk fantes blant dem, og at de nettopp i denne hensikt sendte ambassadører ut i verden, og at de innhentet opplysninger om godt og dårlig hos alle. Og de er ikke lite fornøyd med dette. Jeg fikk vite at bomber og trykkekunst fantes i Kina før oss. Og så er det læremestrene i alle disse tingene. Og barna – uten strev, ved lek – lærer seg alle vitenskaper gjennom fortellinger før de har fylt ti år.

Kjærligheten tar seg av forplantningen ved å forene mennene og kvinnene på en måte som gir bra avkom – de ler av oss som bryr oss om hunder og hesters avl, men overser vår egen. Han tar seg av oppdragelse, medisin og apotek, såing og høsting av frukt, grøde, kokekunst og alt annet som har med føde, klær og coitus å gjøre. Det er mange mannlige og kvinnelige læremestre viet til disse kunstene.

Metafysikeren behandler alle disse virksomhetene sammen med dem, for uten ham blir ingenting gjort, og enhver sak diskuteres av disse fire. Og når Metafysikeren nikker, er de enige.

Hospitaler: Fortell om embetene og oppdragelsen og måten de lever på, om det er republikk eller monarki eller mindretallsstyre.

Genoveser: Dette er et folk som kom dit fra India, og mange av dem var filosofer som flyktet under tartarenes og andre tyranners ødeleggelser, og de bestemte seg for å leve filosofisk i felleskap, selv om et fellesskap med kvinner ikke var skikken blant folk i deres provins. Men for dem var det skikken, og dette er deres levevis. Alt er felles, men godene tas hånd om av ministre. Ikke bare føden, men også vitenskaper og utmerkelser og atspredelser er felles, men på en måte som gjør at man ikke kan tilrøve seg noe som tilhører en annen.

De sier at all eiendom kommer av at man stifter eget bo og skaffer seg egen kone og egne barn, da oppstår selvkjærligheten. Og for å kunne overlate rikdom og status til sønnen eller gjøre ham til arving, blir alle og enhver enten en som stjeler fra fellesskapet, hvis han ikke eier skam, og har makt, eller en som er grådig og sleip og hyklersk hvis han er uten makt. Men når de mister selvkjærligheten, gjenstår bare fellesskapet.

Hospitaler: Da er det ingen som vil streve, bare forvente at de andre strever, som Aristoteles sa mot Platon.¹⁰¹

Genoveser: Jeg kan ikke med å diskutere, men jeg sier deg at de har stor kjærlighet til landet sitt, noe som er strålende, og mer enn man kan si om romerne. Så mye mer uegennyttige er de. Og jeg tror at prestene og munkene våre, om de ikke hadde slekt og venner, eller ambisjon om å stige i gradene, ville vært enda mer uegennyttige og hellige og barmhjertige mot alle.

Hospitaler: Så der finnes det ikke vennskap, da, siden ingen er opptatt av å behage hverandre.

Genoveser: Tvert imot, stort vennskap! For det er fint å se at blant dem kan man ikke gi hverandre noe som helst, for alle har det som er felles, og ministrene passer godt på at ingen har mer enn de fortjener. Men alle har det som behøves. Og hvem som er venn, det får man vite i krig, i sykdom og i vitenskapene, der man hjelper og underviser hverandre. Og alle de unge kaller hverandre for brødre, og de som er femten år eldre enn dem, kaller de for fedre, og de som er femten år yngre enn dem, kaller de for barn. Og ministrene passer på alt, slik at ingen i brorskapet skader en annen.

Hospitaler: Hvordan da?

Genoveser: De har like mange ministre som vi har dyder. Det er en som kaller seg Frihet, en Storsinnethet, en Kyskhet, en Styrke, en Rettferdighet (strafferettslig og sivilt), en Flid, en Sannhet, Velgjørenhet, Takknemlighet, Barmhjertighet etc. Og for hver av disse embetene velger man den som fra barnsbein av i skolen viser tilbøyelighet til denne dyden. Men selv om det blant dem ikke finnes tjuveri, mord, overfall og incest, hor, som vi beskylder hverandre for, så beskylder de hverandre for utakknemlighet, for ondsinnethet, når det er en som nekter en annen noe godt, og for løgn, som de skyr mer enn pesten. Og straffen for disse syndene er å bli nektet adgang til fellesmåltidene, eller til omgang med kvinner, og ære, inntil dommeren ser at syndene er blitt korrigert.

Hospitaler: Si meg nå, hva skal til for å bli minister?

Genoveser: Det kan man ikke si hvis man ikke kjenner livene deres. Det første man må vite, er at både menn og kvinner kler seg som til krig, skjønt kvinnenes kledning går til under knærne, mennenes over.

Og alle blir opplært i alle kunster. Etter fylte tre år lærer småbarna språket og alfabetet på murveggene mens de spaserer i fire rekker, og fire eldre leder dem og underviser dem, og deretter får de leke og løpe så de blir sterke, og alltid barbeint og uten noe på hodet, inntil de er sju år gamle. Da fører lederne dem inn i verkstedene til de ulike håndverkerne – syere, malere, gullsmeder etc. – og betrakter anleggene til hver og en. Etter at de er blitt sju år gamle, går alle på naturfagleksjoner. Det er fire lærere for hver leksjon, og i løpet av fire timer blir alle de fire lagene videresendt. Mens noen har kroppsøving eller utfører fellesoppgaver, får de andre leksjon. Deretter begynner alle med matematikk, medisin og andre vitenskaper, og da er det stadig diskusjon og konkurranse dem imellom, og de som klarer seg best, er de som blir ministre i den vitenskapen, eller den mekaniske kunsten, for at enhver skal ha sitt overhode. Og de drar også på landet for å lære å delta både i jordarbeid og på beite med kyrne, og det anses som det aller adeligste å kunne flest kunster, og best mulig. Derfor ler de av oss som kaller dem som arbeider, ikke-adelige, mens vi kaller dem som ikke har lært noe yrke og er uvirksomme og i latskap og vellyst holder seg med tjenere, til statens undergang, adelige.

Ministrene velges så av de fire lederne og av lærerne i hvert fag, som meget vel vet hvem som er best egnet til den eller den kunsten eller dyden han skal styre over. Lederne og lærerne kommer med forslag til Rådet, og enhver framsier det de vet om dem som de foreslår. Men den kan ikke bli Sol som ikke kjenner alle historier om folk og riter og offere og republikker og oppfinnere av lover og kunster. Deretter er det nødvendig at han kjenner alt om de mekaniske kunster – for annenhver dag lærer man én, men å bruke dem, det vet alle her – og om malerkunsten. Og alle vitenskaper må kunnes – matematikk, fysikk, astrologi. Men språk trenger han ikke å bry seg om, for han har tolker, som hos dem er det samme som våre grammatikere. Men mer enn alt annet er det nødvendig at han er Metafysiker og Teolog med grundig kjennskap til roten og beviset for hver kunst og vitenskap, og likhetene og forskjellene mellom ting, Nødvendigheten, Skjebnen og Harmonien i verden, den guddommelige Makt, Visdom og Kjærlighet, og hver ting, deres grader og forbindelser til himmelske, jordiske og undersjøiske ting, og at han studerer nøye i Profetene og i astrologien. Derfor vet man hvem som må bli Sol, og om han ikke har nådd trettifem år, kan han ikke få en slik grad, og embetet varer så lenge det ikke finnes en som vet mer enn ham og er bedre egnet til å styre.

Hospitaler: Og hvem kan vite så mye? Han kan da ikke regjere, en som må være så opptatt av vitenskap.

Genoveser: Det sa jeg til dem, og de svarte: "Vi er sikrere, vi, på at en lærd kan styre, enn dere, som opphøyer de uvitende og tenker at de er egnet fordi de er fødte herremenn eller er valgt av en mektig gruppe. Vår Sol kan kanskje være slett i sitt styre, men aldri vil en som vet mye, bli grusom eller ondsinnet eller tyrannisk. Det er blant dere, skal dere vite, at dette er et argument, når dere tenker at den må være vis som vet mest om aristotelisk grammatikk og logikk eller om den eller den forfatteren. Til det behøves det bare en servil hukommelse, der mennesket gjør seg uvirksom fordi det ikke studerer tingene, men bøkene. Og dets sjel forgiftes blant disse døde tingene, og heller ikke får det vite hvordan Gud opprettholder tingene, eller kan kjenne naturens og nasjonenes virke. Dette kan ikke skje med vår Sol, for det er ikke mulig å oppnå så mye viten uten å ha et skarpt intellekt for alle ting, og dermed alltid den største oppmerksomhet rettet mot det å styre. Vi vet jo at den som bare kjenner én vitenskap, ikke kan kjenne verken den eller andre godt, og at den som bare er egnet til én ting, å studere bøker, er lat og dum. Men dette skjer ikke med en som har et kvikt intellekt og har lett for alle kunnskaper, noe som kreves av en Sol. Og i vår bystat læres vitenskapene med en slik letthet, som du ser, at man vet mer på ett år enn på ti eller femten hos dere – bare se på disse barna!"

Etter dette ble jeg stående forvirret over argumentene hans og over det synlige beviset i disse barna som forsto språket mitt, for hvert språk måtte det være tre som kunne det. Og blant dem finnes ikke annen fritid enn den som gjør dem kyndige. Og derfor drar de ut på markene for å løpe, kaste spyd, skyte med pil og bue, følge etter ville dyr, arbeide med jorda, bli kjent med plantene – først én gruppe, så en annen.

De øverste tre ministrene trenger ikke vite mer enn de kunstene som går under deres embete. Derfor kjenner de bare gjennom historier de kunstene som er felles for alle, deretter kjenner de sine egne kunster, der man overleverer mer til den ene enn til de andre. Slik har det seg at Makten kjenner kavaleriet, hvordan man lager alle typer våpen, alt som har med krig å gjøre, maskiner, militærkunst etc. Men alle disse ministrene må også være filosofer og historikere, naturvitere og humanister.

Hospitaler: Jeg skulle ønske du fortalte om alle ministrene, hva som skiller dem, og om det er nødvendig med felles oppdragelse.

Genoveser: De har felles rom, sovesaler, senger og nødvendigheter. Men hver sjette måned blir de skilt fra hverandre av læremesteren og må gå og sove i en annen krets, i et eller annet værelse, som alle er markert med bokstaver.

Så er yrkene felles for menn og kvinner, både de teoretiske og de mekaniske, bare med den forskjell at det som krever fysisk slit og reising, blir utført av mennene, som å pløye, så, høste frukt, gjete sauer, male korn og plukke vindruene. Men å lage ost og melke pleier kvinnene å bli sendt til å gjøre, og til grønnsakhagene i nærheten av byen, for å hente grønt og stelle jorda. Generelt er det slik at kvinnene for det meste gjør de kunstene som utføres sittende eller stående, som å veve, sy, klippe hår og skjegg, ordne medisiner, lage alle slags klær – alt bortsett fra å tilvirke jern og våpen. Og den som er flink til å male, nektes ikke det. Musikk er bare for kvinner, for de behager mer, og for barn, bare ikke trompeter og trommer. De lager også maten og dekker på i spisesalen. Å servere ved bordene, derimot, er for ungdommen, både jenter og gutter, inntil de er tjue år gamle.

Hver krets har sine offentlige kjøkkener og matlagre. Og i hvert tilhørende kontor er det en eldre mann og en eldre kvinne som styrer og har makt til å slå (eller la andre slå) de som er sløve eller ulydige, og de noterer seg hvem av de unge mennene og kvinnene som er flinkest i hver øvelse. All ungdom oppvarter de eldre over førti år, men om kvelden, når de går for å sove, er det den eldre mannen eller kvinnen som sørger for å sende av gårde til tjeneste den som har tur, så også om morgenen, én eller to fra vært rom. Og disse unge oppvarter hverandre, og stakkars den som vegrer seg! De har et første og et andre bord – ved det ene spiser kvinnene, ved det andre mennene – og de sitter som i munkenes refektorier. Det er ingen støy, og det er alltid en som leser ved bordet, syngende, og ofte taler en minister om et avsnitt i lesningen. Det er behagelig å bli oppvartet av så mye vakker ungdom i kledelige drakter, slik det også er å se ved sin side så mange venner, søsken, barn og mødre som lever sammen i stor respekt og kjærlighet.

Alle blir tildelt en tallerken med føde etter sitt yrke, og suppe, frukt og ost. Og hver dag sørger legene for å fortelle kokkene hvilken mat som passer, og hva som egner seg best for de eldre, for de yngre og for de syke. Ministrene får den beste delen av maten, og ofte sender de over noe fra sitt bord til en som har utmerket seg om morgenen under leksjonene og i diskusjonene om vitenskap og våpen, og dette regnes som en stor ære og utmerkelse. Og ved høytidene framføres det musikk også ved bordene, og fordi alle tar del i fellesoppgavene, er det ingen som mangler noen ting. De gamle, vise overvåker kjøkkenet og spisesalene, og de setter stor pris på at det er reint – i gatene, på rommene, i karene, og dessuten at personene selv og klærne de har på seg, er reine.

De kler seg med hvit linskjorte innerst, deretter en drakt som er både jakke og beinklær, uten folder og delt i midten, i siden og øverst, deretter kneppet igjen. Beinklærne rekker til hælen, og her er det sokker like store som støvler, med sko oppå. Så vel tilpasset er denne klesdrakten at når man tar av seg ytterfrakken, kan man se hvordan hele personen er laget. Klærne byttes fire ganger i året, når Sola går inn i Krepsen, Steinbukken, Væren og Vekten. Og ut fra utseende og høyde er det opp til Legen å fordele klesdraktene gjennom Klesholderen i hver krets. Det er beundringsverdig at de på samme tid har så mange klær som trengs etter været – tjukke eller tynne. Alle kler seg i hvitt, og hver måned vasker de klærne med vann og såpe, eller de skrubber klærne som er av lerret.

Alle rom på bakken er verksteder, kjøkkener, kornlagre, garderober, spisskammere, spisesaler og bad, men man vasker ved søylene i buegangene. Vannet føres gjennom rør eller kanaler som leder til disse. Alle torgene i kretsene har en fontene der vannet hentes opp fra grunnfjellet bare ved å bevege et håndtak i tre, før det sprutes ut i kanalene. Det er brønnvann, og det er mye vann i sisternene der regnvannet samles opp fra husenes kanaler via sandholdige akvedukter. De vasker seg ofte, etter råd fra læremestrene og Legen. Alt håndverk utføres under buegangen, og teoretisk virke over, på galleriet, der hvor maleriene er. Og i tempelet leser man.

I atriene utenfor er det i alle kretsene solklokker med lyd, og vimpler for å kunne bedømme vinden.

[De neste par sidene er hoppet over i den engelske utgaven, muligens ble de allerede tatt vekk i tidligere latinsk utgave – jeg tar dem med.]

Hospitaler: Fortell om forplantningen.

Genoveser: Ingen kvinne legger seg under en mann før hun er nitten år gammel, og heller ikke mannen begynner med forplantning før han er i tjueårsalderen – eller mer, hvis huden er lys. Før det er det for noen tillatt å ligge med kvinner som er sterile eller gravide, for ikke å la sæden havne utenfor egnet beholder. Og lærerinnematronene sammen med seniorene for forplantning sørger for å skaffe til veie disse kvinnene, etter det som er blitt fortalt dem i all hemmelighet om hvem som er mest herjet av Venus. De skaffer dem, men de gjør det ikke uten å snakke med den øverste læremesteren som er en stor lege og nummer to etter Kjærligheten, ministerfyrste. Hvis de blir tatt i sodomi, blir de vanæret, og i to dager må de gå med en sko bundet rundt halsen, som betyr at de har snudd om på naturens orden og har føttene på hodet. Og blir de tatt en annen gang, øker straffen og blir til halshugging. Men den som avholder seg fra samleie inntil tjueårsalderen, blir feiret med visse utmerkelser og sanger.

Ettersom alle, både kvinner og menn, er nakne når de trener i kamp, liksom antikkens grekere, vet lærerne hvem som er egnet eller ikke til samleie, og hvem som passer til hvem. Og slik går de hen og har samleie hver tredje kveld, etter at de har vasket seg godt, og de store og vakre kvinnene kobles med de store og sterke mennene, og de fyldige med de magre og de magre med de fyldige, for å skape likevekt. Om kvelden går de unge og rer opp sengene for dem, deretter går de for å sove, etter ordre fra lærerinnene og læreren. Heller ikke har de samleie hvis de ikke har fordøyd maten, og før de gjør det, ber de, og de har statuer av berømte menn som kvinnene kan beundre. Deretter går de ut gjennom vinduene og ber til Gud om at de får godt avkom. Og de sover i to celler, atskilt inntil det tidspunktet de skal ligge sammen, og da kommer lærerinnen og åpner dørene til begge cellene. Dette tidspunktet bestemmes av Astrologen og Legen, og man forsøker alltid å gripe det tidspunktet da Merkur og Venus er i et gunstig hus øst for Sola og de betraktes av Jupiter i et godt aspekt, og av Saturn og Mars. [Slik også for Sola og Månen, som ofte er de mest innflytelsesrike. Og for det meste ønsker de Jomfruen i ascendenten, og det betyr en del at Saturn og Mars ikke står i hjørnet, for alle de fire hjørnene med motsetninger og kvadrater influerer, og disse hjørnene er roten til de viktigste dydene og til skjebnen, avhengig av harmoniene mellom helheten og delene. De bryr seg ikke om satelittinnflytelsen, bare om de gode aspektene. Bare når det gjelder grunnleggelsen av byen og lovene, leter de etter satelittinnflytelsen. … Sløyfe?] Og de anser det som synd om forplanterne ikke holder seg reine tre dager før samleie, om de bedriver dårlige gjerninger og ikke hedrer Skaperen. De andre, som for fornøyelsens skyld eller av nødvendighet gir seg til å ligge med sterile eller gravide eller dårlige kvinner, følger ikke disse detaljerte forordningene. Og ministrene, som alle er hellige, og de vise, forplanter seg ikke uten først å ha gjennomgått mange dager under spesielle vilkår. For på grunn av mye tenkning har disse en svak dyrisk ånd, og de overfører ikke hodets verdi, for de tenker alltid på noe, og dermed utgjør de en slett rase. Derfor passer man på å gi dem livlige, sterke og vakre kvinner, og på å gi de lunefulle og ustadige mennene fyldige, rolige kvinner med et blidt vesen. Og de sier at utseendes reinhet, der dyden viser seg, ikke kan oppnås med kunst, og at uten at det er en naturlig disposisjon for det, er det vanskelig for de moralske dyder å oppstå, og at mennesker av dårlig natur bare gjør godt av frykt for loven, og når den opphører, ødelegger de staten med synlige eller hemmelige måter. Men vekten bør legges på forplantningen og de naturlige fortjenestene, ikke på medgift og falsk adelighet.

Hvis noen av disse kvinnene ikke befruktes av en mann, prøver de med andre – hvis det så viser seg at hun er steril, kan hun gjerne være med i fellesskapet, men hun har ikke ære fra matronen i Rådet for forplantning og i spisesalen og i tempelet. Dette gjør de for at hun ikke skal fylle steriliteten med vellevnet. Når en kvinne er befruktet, må hun ikke gjøre fysiske øvelser på femten dager, deretter bare lette øvelser for å styrke avkommet og åpne årene for næring.[Herfra er vi tilbake der engelsk tekst stoppet.] Etter at de har født, avler de selv opp barna sine i fellesskap og ammer i to år eller mer, etter råd fra Legen. Etter at ungene er avvent, overlates passet av dem til lærerinnene hvis det er jenter, og til læreren hvis det er gutter. Og sammen med de andre barna her øver de seg på alfabetet, på å gå, løpe og slåss, og de øver seg i de historiske maleriene, og de kler seg dessuten i forskjellige pene og fargerike klær. I sjuårsdalderen begynner de med naturvitenskapene, og deretter de andre, etter ministrenes bestemmelser, og deretter mekanikk. Men de barna som er dårlig utrustet, sendes på landet, og først når de kan klare det, føres de tilbake til byen. Men jevnaldrende er for det meste av omtrent samme støpning i evner, utseende og vaner, ettersom de er blitt til under samme stjernekonstellasjon. Det er derfor en stabil samstemmighet i staten, og man elsker hverandre høyt og hjelper hverandre.

Navnene de får, er ikke tilfeldige, men tildeles av Metafysikeren ut fra personlige egenskaper, slik som romerne pleide å gjøre. Derfor kalles noen for Vakker, andre for Stornese, Breifot, Krokrygg, Mager etc., men når de blir dyktige i et yrke eller beviser noe i krig, føyer man til et etternavn som Stor Maler, Gyllen, Utmerket, Sterk, slik at man får Mager Gyllen etc., eller man tar det fra utførte bedrifter og sier Mager Sterk, Dyktig, Vinner, Stor, Kjempestor etc., eller fra den fienden de har overvunnet, som Afrikaner, Asiater, Toskaner etc., Manfred og Tortelio for å ha overvunnet Manfred eller Tortelio eller andre. Og disse etternavnene føyes til av de øverste ministrene, og de blir tildelt sammen med en krone som står til utført handling eller til yrket, og det skjer til applaus og musikk. Og de er gale etter denne applausen, for gull og sølv bryr de seg ikke om, annet enn til materiale for kar og utsmykninger som er felles for alle.

Hospitaler: Finnes det ikke sjalusi blant dem, eller smerte hos den som ikke blir forplanter eller noe annet han har ambisjoner om?

Genoveser: Nei, min herre, for ingen mangler det nødvendige og heller ikke fornøyelser. Og forplantningen utføres religiøst i offentlighetens og ikke det privates tjeneste, og man må holde seg til ministrenes bestemmelser. Platon sa at man burde fordele de vakre kvinnene til forplanterne ved loddtrekning uten tanke på hvem som fortjener hvem, for at de stygge skal være fornøyd med de stygge, noe som ikke er nødvendig her. For blant dem finnes ikke stygt, siden kvinnene driver med fysiske øvelser og får en frisk farge og sterke og store lemmer, og skjønnhet hos dem består av styrke og bevegelighet og størrelse. Derfor er det dødsstraff for å sminke seg i ansiktet eller ha tjukke såler eller klær med langt slep for å skjule høye hæler, men de ville heller ikke hatt mulighetene for dette, for hvor skulle de fått det fra? Og de sier at dette misbruket hos oss kommer av kvinners lediggang, som gjør dem fargeløse og slappe og små, og derfor har de behov for farger og høye såler, og å gjøre seg skjønne gjennom elskverdighet, og slik ødelegger de sitt eget og avkommets utseende. Og videre er det slik hos dem at hvis en mann forelsker seg i en kvinne, så er det lov å snakke, se på hverandre, lage rim, spøke og knytte kranser av blomster og planter. Men hvis forplantning mellom noen ikke er av det gode, er det på ingen måte lov for dem å ha samleie, bortsett fra om hun er gravid eller steril. Blant dem kjenner man ikke annet enn vennskapelig kjærlighet på det meste, og ikke brennende begjær. De verdsetter ikke gjenstander, annet enn som tegn på ære, for alle har det de trenger. Derfor gir staten visse gaver ved bordet eller ved offentlige fester til helter og heltinner: girlandere eller vakre kledninger, skjønt helt hvite om dagen og i byen, men om kvelden og utenfor byen kler de seg i rødt, enten i silke eller ull. De avskyr fargen svart som om det var avføring, og derfor hater de japanerne som elsker den. Hovmod betraktes som en stor synd, og hovmod straffes på den måten den er begått. Derfor er det ingen som holder seg for god til å servere i spisesalen eller gjøre tjeneste på kjøkkenet eller andre steder, tvert om ber de om å bli opplært i det, og de sier at det er en like stor ære for føttene å spasere som det er for øyet å se. Derfor er det slik at den som kalles til et embete, gjør det som noe svært ærefullt, og de holder seg ikke med slaver. For det er nok av dem, ja, mer enn nok. Men hos oss er det ikke slik, for i Napoli er det tre hundre tusen sjeler, og ikke engang femti tusen som arbeider, og disse sliter ikke så helt lite, og de ødelegger seg selv, mens de late fortaper seg i lediggang, havesyke, utuktighet og ågerrenter. Og mange er de som ødelegger ved å holde folk nede i slaveri og fattigdom, eller la dem delta i deres egne laster, slik at offentlige tjenester mangler og ingen tar seg av jordene, militærvesenet eller håndverkene, om da ikke bare dårlig og uvillig. Men hos dem, der alle embeter og håndverk og kroppsarbeid fordeles på alle, må man ikke slite mer enn fire timer om dagen, resten av tiden er til å lære å spille, diskutere, lese, undervise og spasere, og alltid med lyst. Og det er ikke vanlig med spill der man sitter, verken sjakk, terningspill, kort eller liknende, derimot holder de på med ballspill, sekkeløp, hjultrilling, bryting, påle- og pilkasting og skyting.

De sier fremdeles at stor fattigdom gjør mennesker slemme, slu, tjuvaktige, svikefulle, omflakkende, løgnaktige og falske, mens overdreven rikdom gjør dem frekke, hovmodige, uvitende, bedragerske, følelseskalde og påståelige om det de ikke vet. Men felleskap gjør alle rike og fattige: rike fordi de har alt og eier alt, fattige fordi de ikke knytter seg til tingene og tjener dem, men lar seg tjene av tingene. Og i dette kan de ikke få rost kristendommens religioner og apostlenes liv nok.

Hospitaler: Dette er vakkert nok, og hellig, men dette med felles kvinner virker vanskelig og besværlig. Også San Clemente fra Roma sier at kvinnene er felles, men kommentaren i margen viser til samtaler, ikke til senga, og Tertullian er enig i denne fortolkningen. For de første kristne hadde alt felles bortsett fra konene, men også de var sammen i samtalene.

Genoveser: Jeg vet ikke noe om dette, bare at disse har kvinnene felles til samtaler, men også til senga – om så ikke alltid, det er bare til forplantning. Og jeg tror nok at de kanskje misforstår, men de forsvarer seg med Sokrates, Cato, Platon og andre. Det kan hende at de forlater denne skikken en dag, for i de byene som er underlagt dem, har de bare tingene felles, og kvinnene til samtaler og til håndverk, men ikke til senga, og dette tilskriver de ufullkommenheten hos dem som ikke har filosofert som dem selv. Imidlertid reiser de rundt og observerer skikkene i andre nasjoner og forsøker stadig å forbedre seg, og når de får kjennskap til de levende grunnene til kristendommen, bevist ved mirakler, vil de være enige, for de er svært lærde. Men inntil nå tar de ting på naturlig vis uten den åpenbarte tro, og i seg selv er det ikke mulig å nå lenger enn dette.

Videre er det fint at det blant dem ikke finnes noen kroppslig defekt som gjør mennesket uvirksomt – ikke før alderdommens skrøpelighet, da det eneste man kan drive med, er rådgivning. Den lamme kan bruke øynene til å holde vakt ved stiene, den som er uten øyne, kan spinne ull og plukke fjærene fra hårene til madrassfyll, den som mangler hender, kan gjøre noe annet, og den som bare har én hånd eller ett bein, tjener byene med det, og de behandles vel, og de er spioner som varsler staten om alt mulig.

[…, s. 52–58]

De vil ikke at slaver eller utlendinger besmitter byen med dårlige vaner, derfor selger de dem som er tatt i krig, eller de setter dem til å grave vollgraver eller gjøre strevsomt arbeid utenfor byen der det alltid går fire lag med soldater for å vokte territoriet og de som arbeider med jorda. De går ut av de fire portene der veiene er belagt med brostein helt til ned til sjøen for frakt av gods og til glede for utlendinger. Disse behandles med stor omtanke: de gir dem mat i tre dager, vasker føttene deres og lar dem få se byen og forordningene der og dessuten bli med inn i Rådet og til bords. Og det er menn som har i oppdrag å passe på dem, og hvis de vil bli innbyggere, får de prøve seg én måned ute på landet og én i byen, og slik kan det deretter ordnes, og de blir mottatt med seremonier og edsavleggelse.

[…, s. 59–60]

Sjøfart nyter stor respekt blant dem, og de har enkelte fartøy som seiler uten vind og uten årer, og andre som seiler med vind og med årer. De forstår seg godt på stjernene, og på havets ebbe og flo, og de seiler for å bli kjent med folk og land. De gjør ikke galt mot noen, og de slåss ikke uten først å ha blitt provosert. De sier at verden vil ledes til å leve som de selv gjør. Likevel forsøker de alltid å se om andre lever bedre enn dem. De har forbindelser med kineserne, og med flere øyfolk og folk på kontinentet, i Siam og Canacina og Calcutta, bare for å observere.

De kjenner også hemmelighetene bak kunstig ild for krig til sjøs og til lands, og bak strategier som aldri noen vinner over.

[…, s. 60–66]

Hospitaler: Nå må du fortelle meg om prestene deres, ofringene og hva de tror på.

Genoveser: Ypperstepresten deres er Sol, og snakker vi om overhodene, så er alle ministrene prester, og deres embete er å forlate synd. Derfor bekjenner alle sine synder til dem, og disse får så greie på hvilke synder som hersker. Og de bekjenner seg til de tre viktigste ministrene om egne synder så vel som andres synder generelt, uten å oppgi navn på synderne, og de tre bekjenner seg så til Sol. Denne siste kjenner hvilke typer feil som er i omløp, og tenker på bystatens behov og ofrer og ber til Gud, som han bekjenner både sin egen og hele folkets synd til, offentlig oppe ved alteret, hver gang det er behov for det, for at feilene skal bli rettet opp, uten å navngi noen. Og slik redder han folket og minner dem om at de skal passe seg selv for disse feilene, og bekjenner sine egne feil offentlig og ofrer deretter til Gud, for at han skal redde hele bystaten og styre den og forsvare den. Offeret består i at han spør folket om hvem som vil ofre seg på vegne av de andre medlemmene, og slik går det til at en av de beste av dem ofrer seg. Og presten legger ham på en bordplate som henger i fire reip fra fire hjul oppe i den lille kuppelen, og når de har bedt om at Gud må ta imot dette edle og frivillige menneskeoffer (og ikke et ufrivillig dyr som hos hedningene), heises reipene opp, og offeret stiger til værs, opp til den lille kuppelen, og her begynner han å be, og her blir han også gitt noe enkelt å spise, inntil byen har sonet. Og med bønn og faste ber hele bystaten til Gud om at han vil ta imot offeret, som nå er klart. Men så, etter tjue eller tretti dager, er Guds vrede stilnet og offeret kommer ned igjen på utsiden av tempelet og blir prest, og han blir fra nå av alltid æret og ønsket, siden han ga seg til døden. Men Gud ville ikke at han skulle dø.

Øverst i tempelet er det i tillegg tjuefire prester som ved midnatt, middag, morgen og kveld synger noen salmer for Gud, og deres oppgave er å betrakte stjernene og notere ned alle deres bevegelser og de virkningene de har, og ut fra dette kan de vite i hvilke land det skjer – eller kommer til å skje – forandringer. Og disse prestene kan fortelle når det er tid for forplantning, og når man bør så og høste, og de tjener som formidlere mellom Gud og menneskene, og det er blant disse man for det meste finner den som skal være Sol, og det er disse som skriver store ting og finner ut av vitenskapene. De kommer aldri ned på bakken annet enn for å spise, og med kvinner har de ikke samkvem, annet enn av og til for helsens skyld. Hver dag går Sol opp for å snakke med dem om det de har funnet ut til byens og all verdens nasjoners ve og vel. I nedre del av tempelet må det alltid være en som framsier bønner til Gud, og hver time veksler de på det, slik vi gjør i de førti timene, og dette kalles et kontinuerlig offer.

Etter å ha spist takker de Gud med musikk og synger om helter – kristne, jødiske og hedenske, og fra alle land – for atspredelsens og fornøyelsens skyld. De synger hymner til kjærligheten, visdommen og alle dydene. Enhver velger seg hun som han selv liker best, og tar noen dansetrinn i søylegangen, det er så vakkert. Kvinnene har langt hår i fletter samlet sammen midt på hodet, og én løs hårlokk. Mennene har bare hårlokk, tørkle og en lue. Ute på markene bruker de hatter, i husene luer, hvite eller røde eller i andre farger, alt etter som hvilket embete eller yrke de har, og ministrene har de største og flotteste.

Alt de gjør, styres etter et firetallsprinsipp. Så når sola går inn i Væren, Krepsen, Vekten og Steinbukken, holdes de store festene og forestillingene, og hver stjernekonstellasjon og måneopposisjon betyr bestemte fester. Også for å feire de dagene da byen ble grunnlagt og de hadde seiret, holder de fester med musikk og kvinnesang og med trompeter og trommer og kanonskudd, og dikterne synger hyllester til de braveste. Men de som i sin hyllest farer med løgn, blir straffet, for man kan ikke kalles dikter hvis man ljuger seg imellom, for det sies at det er denne friheten som ødelegger verden, og som tar belønningen vekk fra de gode og gir til andre, av frykt eller smiger.

Det lages ikke statuer av noen før de er døde, men mens de lever, skriver man i heltenes bok hvem som har oppfunnet nye kunster og viktige hemmeligheter eller brakt velsignelse over publikum i krig eller fred.

De døde kroppene gravlegges ikke, men brennes for å forhindre pest og for at de kan forvandles til ild, som er edelt og levende og kommer fra sola og vender tilbake til den, og for at det ikke skal bli noen mistanke om avgudsdyrkelse. Bare av store menn lages det malerier eller statuer, så de fruktbare kvinnene kan se på dem, og slik blir de brukt i forplantningen.

Bønner blir sagt mot de fire horisontale verdenshjørnene: tidlig om morgenen mot soloppgang, så mot solnedgang, så mot sør, så mot nord. Om kvelden er det omvendt: først mot solnedgang, så mot soloppgang, så mot nord og så mot sør. Og de sier bare ett vers med bønn om et sunt legeme og en sunn sjel for dem selv og for alle folk, og om salvelse, og det slutter slik: "– som Gud vil." En lengre og mer nøyaktig bønn rettes mot himmelen, om enn alteret er rundt og oppdelt i et kors, som Sol kommer inn gjennom etter de fire repetisjonene, og han ber med blikket vendt oppover. Disse gjør han med stort andakt. Prestenes drakter stråler i skjønnhet og betydning, og likner de som Aron hadde.

De deler opp året etter tropeåret, altså solas gang, ikke stjernenes, men de legger alltid merke til hvor mye før i tid denne kommer. De mener at sola faller nedover og dermed – siden kretsene den lager, stadig blir mindre – kommer til tropene og ekvator tidligere enn året før, eller snarere: ser ut til å komme, fordi øyet, som ser sola lavere på skrå, ser den først når den når fram og skråner. De måler månedene med månen og året med sola, men fordi disse ikke samstemmer før etter nitten år, når også Dragens hode avslutter sin gang, har de laget en ny astronomi. De priser Ptolemaius og beundrer Kopernikus, skjønt Aristarkus og Filolaus før ham, men de sier at den ene regner med steiner og den andre med bønner, men ingen med de samme talte tingene, og de betaler verden med sjetonger, ikke gull. Disse affærene undersøker de derfor med stor nøyaktighet, for det er viktig å vite hvordan verden er satt sammen, og om den vil forsvinne, og når, og å kjenne det stoffet stjernene er laget av, og hvem som er inni dem. Og de tror det er sant, det som Kristus sa om tegnene i stjernene, sola og månen, tegn som for de dumme ikke synes sanne, men for dem skal enden komme som en tjuv om natta. Derfor venter de på århundrets fornyelse, og kanskje enden. De sier at det er stor tvil om hvorvidt man kan vite om verden er skapt av ingenting eller av ruinene til andre verdener eller av kaos, men at det er sannsynlig at den er skapt, ja, sikkert. De er fiender av Aristoteles og kaller ham for en pedant.

De ærer sola og stjernene som levende vesener og avbilder av Gud og himmelske tider, men de tilber dem ikke, og mest av alt ærer de sola. Ingen skapning er gjenstand for gudsdyrkelse, det er bare for Gud, og derfor tjener de ham bare under tegnet til sola, som er Guds tegn og ansikt, for fra sola kommer lys og varme og alt annet. Derfor er alteret utformet som en sol, og prestene tilber Gud med sola og stjernene som altere, og med himmelen som tempel. Og de sier at de gode englene går i forbønn for dem, at de bor i stjernene som er deres levende boliger, og at Guds skjønnhet viser seg aller mest i himmelen og i sola, som hans trofé og avbilde.

[…] [Her hopper jeg over to lange, innfløkte avsnitt om astronomi, s. 71–72.]

De fastholder to fysiske prinsipper: Sola er far og jorda mor, og lufta er uren himmel, og ilden kommer fra sola, og havet er svetten fra jorda som smelter av sola og forener lufta med jorda, liksom blodet forener menneskets ånd med kroppen. Og verden er et stort dyr, og vi bor inni den liksom ormene bor i våre kropper, og derfor tilhører vi Guds forsyn og ikke jordas eller stjernenes, for i forhold til dem er vi tilfeldige, men i forhold til Gud, som de er instrumenter til, er vi forutbestemt og planlagt, og derfor er vi bare forpliktet overfor Gud, som herre, som far, som alt.

De holder det som sikkert at sjelen er udødelig, og at den ved døden forbindes med gode eller dårlige ånder, alt etter fortjeneste. Men steder for straff og premiering er de ikke så sikre på, men det virker fornuftig at det må være himmelen og de underjordiske stedene. De er også veldig nysgjerrig på om disse er evige eller ikke. Dessuten er de sikre på at det finnes engler som er gode, og engler som er mørke, akkurat som hos menneskene, men det er himmelen som gir råd om hva de blir. De er i tvil om det finnes andre verdener utenfor denne, men de betrakter det som galskap å si at det ikke finnes noen ting, for verken innenfor eller utenfor verden er det ingenting, og ettersom Gud er et uendelig vesen, kan han ikke føre med seg ingenting.

Av væren, som er Gud, og ingenting, som er mangel på væren, danner de sine metafysiske prinsipper, og dette er betingelsen for alt som er, for hvis ikke det som er, var, var det ikke det som det er. Ondskap og synd kommer av det som beveger seg mot ingenting, derfor sies det at synderen blir til ingen, og at synd oppstår av en defekt, ikke noe effektivert. Defekt er det samme som mangel, på kunnen eller viten eller vilje, og de anser at synden tilhører det siste. For den som kan og vet å gjøre godt, må ville, for viljen fødes av dem, men ikke motsatt. Her vil du bli overrasket over at de tilber Gud i Treenigheten og sier at han er den høyeste Makt, og av denne kommer den høyeste Visdom, og fra begge den høyeste Kjærlighet. Men de kjenner ikke de ulike personene [i treenigheten], navngitt på vårt vis, for de har ikke åpenbaringen, men de vet at i Gud er det bevegelse og forhold av seg til seg. Og slik består alt av makt, visdom og kjærlighet, i den grad noe er, og av avmakt, uvitenhet og kjærlighetsløshet i den grad noe avhenger av ikke-væren.

[…] [Her kommer et langt avsnitt, s. 73–4, som utbroderer dette, og som er avslutningen i den engelske versjonen. 1602-utgaven fortsetter – jeg tar det med, men hopper over noen astrologisk-teologiske avsnitt.]

Hospitaler: Å, så skarpsindige de er!

Genoveser: Hvis jeg hadde hatt det klart for meg, og ikke hadde hatt det så travelt, skulle jeg lagt fram for deg store saker, men jeg rekker ikke skipet hvis jeg ikke drar min vei.

Hospitaler: For Guds skyld, bare si meg en ting, hva sier de om Adams synd?

Genoveser: De innrømmer at verden i høyeste grad er korrupt, at menneskene oppfører seg dumt og ikke med fornuft, og at de gode lider mens de bedrøvelige regjerer.

[…]

[S. 75]

Hospitaler: Hvis disse, som bare følger naturens regler, er så nær kristendommen at det ikke er annet å føye til naturlovene enn sakramentene, vil jeg fra dette slutte at den sanne loven er den kristne, og at med en gang misligholdet fjernes fra den, så vil den være ledende i verden. Og derfor fant spanjolene resten av verden – selv om den første oppdageren var Columbus, genoveseren deres – for å forene alt under én lov, og disse filosofene vil være sannhetens vitne, utvalgt av Gud. Og jeg ser at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi er redskaper for Gud. De drar og leter etter nye land av pengebegjær, men Gud har en høyere mening med det. Sola forsøker å ødelegge jorda og ikke lage planter og mennesker, men Gud benytter seg av dem for dette. Han være lovet!

Genoveser: Å, om du visste hva astrologene og våre egne profeter og jødenes og andre folks profeter sier om vårt århundre, som har opplevd mer historie på hundre år enn verden på fire tusen, og flere bøker ble laget i dette århundret enn i løpet av fem tusen år, og strålende oppfinnelser som magnetnålen og trykkepressene og geværene har blitt til, store tegn på verdens enhet. Og hvordan Merkur, idet den sto i trigonen samtidig som de store konjunksjonene ble dannet i Krepsen, lot disse tingene bli oppfunnet ved hjelp av månen og Mars, for i dette tegnet gjelder ny navigasjon, nye riker og nye våpen. Men når Saturn går inn i Steinbukken, og Merkur i Skytten, og Mars i Venus, og de store konjunksjonene vender tilbake til trigonen først etter at den nye stjernen har vist seg i Cassiopea,¹⁰² blir det et nytt stort kongedømme, og reform av lover og kunster, og profetier og fornyelser. Og de sier at dette vil være veldig nyttig for de kristne, men først vanner man og gjødsler, deretter bygger man og planter.

Vær tålmodig, for jeg har mye å gjøre.

Det skal du vite, at de har oppfunnet kunsten å fly, som var det eneste som verden manglet, og de bare venter på en kikkert for å kunne se de skjulte stjernene og et øreapparat for å kunne høre planetbevegelsenes harmonier.

Hospitaler: Åh, åh, åh, dette liker jeg! Men Krepsen er et feminint tegn i Venus og Månen, og hva godt kan det gjøre?

Genoveser: De sier at kvinnelighet gir fruktbarhet til ting i himmelen, og at dyd som er mer dristig enn vår, råder. Derfor ser man i dette århundret kvinnene regjere, liksom amazonene mellom Nubia og Monopotapa, og blant europeerne Rossa i Tyrkia, Bona i Polen, Maria i Ungarn, Elisabeth i England, Katarina i Frankrike, Margherita i Landern, Bianca i Toscana, Maria i Skottland, Camilla i Roma og Isabella i Spania, oppfinnerske av den nye verden.¹⁰³ Og dette århundrets dikter begynte med kvinnene og sa: "Kvinnene, ridderne, våpnene og kjærlighetene."¹⁰⁴ Og forbannet er alle dagens diktere på grunn av Mars, og på grunn av Venus og månene snakker de om passiv sodomi og horeri. Og mennene feminiseres og kaller seg "d'herrer", og i Afrika, der Krepsen styrer, er det, i tillegg til amazonene, i Fez og Marocco bordeller for den feminiserte offentligheten, og tusen skittenheter.

[… Her følger et astrologisk avsnitt om verdensdelene – skal det kanskje tas med?]

Men for Guds skyld, ikke opphold meg mer, jeg har mye å gjøre. Du vet hvor travel jeg er. En annen gang.

Dette skal man vite, at de holder viljens frihet høyt. Og de sier at hvis en mann etter førti timer med tortur ikke vil si det som det kan ties om, kan ikke engang stjernene, som virker langt bortefra, tvinge ham. Men fordi de skaper endring langsomt og forsiktig, er de som følger følelsene snarere enn fornuften, mer underlagt dem. Derav konstellasjonen som av Luthers lik trakk ut betent damp, som av jesuittene våre – i en annen tid enn hans – trakk ut stinkende utdunstninger av dyd, og gjennom Fernando Cortes utbredte kristendommen i Mexico på samme tid.

Men så mye som det er å følge i verden, skal jeg si deg en annen gang.

Kjetteri er den onde naturs verk, som Paulus sier, og i de som drives av følelser, virker stjernene slik, men i de fornuftige fører de til den sanne, hellige lov av den første Fornuft, alltid lovprisende. Amen.

Hospitaler: Vent, vent!

Genoveser: Jeg kan ikke, jeg kan ikke.