Innhold Bind I

IV. Opplysningskulturen: kosmopolitten og den andre
1. Voltaire, ”Fedreland”

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt

Et fedreland er en sammensetning av flere familier. På samme måte som man i fellesskap støtter opp om familien sin gjennom egenkjærligheten, når man ikke selv har en motsatt interesse, er det gjennom den samme egenkjærligheten at man støtter byen eller landsbyen sin, som man kaller fedreland. Jo større dette fedrelandet blir, jo mindre elsker man det, for kjærligheten svekkes når den må deles på mange. Det er umulig med ømhet å elske en altfor tallrik familie som man knapt kjenner.

Den som brenner av lyst etter å være romersk embetsmann, demagog, pretor, konsul, eller diktator, roper ut at han elsker fedrelandet sitt, og elsker i sannhet bare seg selv. Enhver vil sikre seg retten til å sove i sin egen seng, uten at en annen mann tilraner seg makten til å sende ham vekk for å la ham ligge et annet sted. Enhver vil sikre formuen sin og livet sitt. Slik uttrykker alle mennesker de samme ønskene, og dermed blir egeninteressen den allmenne interesse. Man ber altså en bønn for republikken når man ikke gjør annet enn å be for seg selv.

Det er umulig at det på denne jorda finnes en stat som ikke først er styrt som en republikk, for det er menneskenaturens naturlige gang. I begynnelsen samler noen familier seg sammen mot bjørner og ulver. Den som har korn, handler med det i bytte mot den som bare har skog.

Da vi oppdaget Amerika, så vi at alle folkestammene var inndelt i republikker. Det fantes bare to kongeriker i hele denne verdensdelen. Av tusen nasjoner fant vi altså bare to herredømmer.

Slik var det også i den gamle verden. Før småkongene i Etruria og Roma, besto hele Europa av republikker. Man finner fortsatt den dag i dag republikker i Afrika. De nordligste, Tripolis, Tunis og Alger, er røverstater. Hottentottene i midten lever fortsatt slik som de gjorde i verdens urtider – frie, likestilte, uten herrer og undersåtter, uten penger og nesten uten behov. Sauene deres gir dem både mat og klær, hyttene av jord og tre er deres husly. De er de mest illeluktende av alle mennesker, men de kjenner det ikke selv. De lever og dør mildere enn oss.

I vårt eget Europa gjenstår åtte republikker uten konger: Venezia, Holland, Sveits, Genova, Lucca, Ragusa, Genève og St. Marin. Man kan betrakte Polen, Sverige og England som republikker underlagt en konge, men Polen er den eneste som lever opp til navnet.

Men hva er i dag det beste, at fedrelandet er en monarkisk stat, eller at det er en republikansk stat? I fire tusen år har man diskutert dette spørsmålet. Spør de rike om svaret, de velger alle sammen aristokratiet. Spør folket, de vil ha demokrati. Det er bare kongene som foretrekker kongemakta. Hvordan er det da mulig at nesten hele jorda er styrt av monarker? Spør rottene om det, og de vil foreslå å henge en bjelle rundt halsen på katta. Men det virkelige svaret er, som man har sagt, at menneskene svært sjelden er verdige nok til å styre hverandre.

Det er trist at man for å være en god patriot ofte er resten av menneskenes fiende. Den gamle ordensmann, denne gode borgeren, sa alltid i senatet: ”Slik er min mening, og at man ødelegger Kartago.” Å være en god patriot er å ønske at ens by berikes gjennom handel og blir mektig gjennom hæren sin. Det er åpenbart at et land ikke kan vinne med mindre et annet taper, og at det ikke kan seire uten å bringe ulykke over andre.

Slik er altså menneskets vilkår. Å ønske storhet for landet sitt er å ville naboene sine vondt. Den som ville at fedrelandet hans aldri skulle være verken større eller mindre, verken rikere eller fattigere, han ville vært borgeren av universet.

Voltaire, ”Teist”

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt

Teisten er en mann som er hellig overbevist om at det eksisterer et høyere vesen som er like godt som det er mektig, og som har skapt alle utstrakte, levende, følende og tenkende skapninger. Et vesen som bevarer deres art, som uten ondskap straffer misgjerninger, og som belønner dydige handlinger.

Teisten vet ikke hvordan Gud straffer, hvordan Han begunstiger, eller hvordan Han tilgir, han er ikke dumdristig nok til å ha illusjoner om å vite hvordan Gud handler. Men han vet at Gud handler, og at Han er rettferdig. Innvendingene mot forsynet får overhodet ikke teisten til å vakle i sin tro, for de er bare store innvendinger og ikke bevis. Teisten er underlagt forsynet, selv om han ikke får øye på annet enn noen virkninger av det og noen ytre tegn på dets eksistens. Og ved å bedømme ting som han ikke ser gjennom de tingene han faktisk ser, tenker teisten seg at forsynet er bredt utover alle steder og alle tider.

Gjennom dette prinsippet er teisten forent med resten av universet. Han slutter seg ikke til noen av sektene, som alle motsier hverandre. Hans religion er den eldste og den med størst utbredelse, for den enkle tilbedelsen av en gud har gått forut for alle verdens systemer. Han snakker et språk som alle nasjoner forstår, selv om de seg imellom ikke forstår hverandre. Han har brødre fra Peking til Cayenne, og han regner alle vismenn som sine brødre. Han mener at religionen verken består i en uforståelig metafysikks oppfatninger eller i innholdsløse seremonier, men i tilbedelse og rettferdighet. Å gjøre godt er hans kult, å være gudfryktig er hans doktrine. Muhammedaneren skriker til ham: ”Vokt deg for ikke å dra på pilegrimsreise til Mekka.” ”Ve deg”, sier en reformist, ”hvis du ikke reiser til Notre-Dame i Lorette.” Teisten ler av Lorette og av Mekka, men han bistår den nødlidende, og han forsvarer den undertrykte.
Mary Wortley Montague Embassy letters. « To the countess of …. « Mai 1718. LET. XLII.
TO THE COUNTESS OF ----.
I AM now preparing to leave Constantinople, and perhaps you will

accuse me of hypocrisy, when I tell you 'tis with regret, but as I am

used to the air, and have learnt the language, I am easy here; and as

much as I love travelling, I tremble at the inconveniencies attending

so great a journey, with a numerous family, and a little infant

hanging at the breast. However, I endeavour, upon this occasion, to

do, as I have hitherto done in all the odd turns of my life; turn

them, if I can, to my diversion. In order to this, I ramble every

day, wrapped up in my _serigee_ and _asmack_, about Constantinople,

and amuse myself with seeing all that is curious in it. I know you

will expect that this declaration should be followed with some

account of what I have seen. But I am in no humour to copy what has

been writ so often over. To what purpose should I tell you, that

Constantinople is the ancient Byzantium? that 'tis at present the

conquest of a race of people, supposed Scythians? that there are five

or six thousand mosques in it? that Sancta Sophia was founded by

Justinian? &c. I'll assure you, 'tis not for want of learning, that

I forbear writing all these bright things. I could also, with very

little trouble, turn over Knolles and Sir Paul Rycaut, to give you a

list of Turkish emperors; but I will not tell you what you may find

in every author that has writ of this country. I am more inclined,

out of a true female spirit of contradiction, to tell you the

falsehood of a great part of what you find in authors; as, for

instance, in the admirable Mr Hill, who so gravely asserts, that he

saw, in Sancta Sophia, a sweating pillar, very balsamic for

disordered heads. There is not the least tradition of any such

matter; and I suppose it was revealed to him in vision, during his

wonderful stay in the Egyptian catacombs; for I am sure he never

heard of any such miracle here. 'Tis also very pleasant to observe

how tenderly he and all his brethren voyage-writers lament the

miserable confinement of the Turkish ladies, who are perhaps more

free than any ladies in the universe, and are the only women in the

world that lead a life of uninterrupted pleasure, exempt from cares;

their whole time being spent in visiting, bathing, or the agreeable

amusement of spending money, and inventing new fashions. A husband

would be thought mad, that exacted any degree of economy from his

wife, whose expences are no way limited but by her own fancy. 'Tis

his business to get money, and hers to spend it: and this noble

prerogative extends itself to the very meanest of the sex. Here is a

fellow that carries embroidered handkerchiefs upon his back to sell.

And as miserable a figure as you may suppose such a mean dealer, yet,

I'll assure you, his wife scorns to wear any thing less than cloth of

gold; has her ermine furs, and a very handsome set of jewels for her

head. 'Tis true, they have no places but the bagnios, and these can

only be seen by their own sex; however, that is a diversion they take

great pleasure in.

I WAS, three days ago, at one of the finest in the town, and had the

opportunity of seeing a Turkish bride received there, and all the

ceremony used on that occasion, which made me recollect the

epithalamium of Helen, by Theocritus; and it seems to me, that the

same customs have continued ever since. All the she-friends,

relations and acquaintance of the two families, newly allied, meet at

the bagnio; several others go, out Of curiosity, and I believe there

were that day two hundred women. Those that were, or had been

married, placed themselves round the rooms, on the marble sofas; but

the virgins very hastily threw off their clothes, and appeared

without other ornament or covering, than their own long hair braided

with pearl or ribbon. Two of them met the bride at the door,

conducted by her mother and another grave relation. She was a

beautiful maid of about seventeen, very richly dressed, and shining

with jewels, but was presently reduced to the state of nature. Two

others filled silver gilt pots with perfume, and began the

procession, the rest following in pairs, to the number of thirty.

The leaders sung an epithalamium, answered by the others in chorus,

and the two last led the fair bride, her eyes fixed on the ground,

with a charming affectation of modesty. In this order they marched

round the three largest rooms of the bagnio. 'Tis not easy to

represent to you the beauty of this sight, most of them being well

proportioned and white skinned; all of them perfectly smooth and

polished by the frequent use of bathing. After having made their

tour, the bride was again led to every matron round the rooms, who

saluted her with a compliment and a present, some of jewels, others

of pieces of stuff, handkerchiefs or little gallantries of that

nature, which she thanked them for, by kissing their hands. I was

very well pleased with having seen this ceremony; and you may believe

me, the Turkish ladies have, at least, as much wit and civility, nay

liberty, as among us. 'Tis true, the same customs that give them so

many opportunities of gratifying their evil inclinations (if they

have any), also put it very fully in the power of their husbands to

revenge themselves, if they are discovered; and I do not doubt, but

they suffer sometimes for their indiscretions in a very severe

manner. About two months ago, there was found at day break, not very

far from my house, the bleeding body of a young woman, naked, only

wrapped in a course sheet, with two wounds of a knife, one in her

side, and another in her breast. She was not quite cold, and was so

surprisingly beautiful, that there were very few men in Pera, that

did not go to look upon her; but it was not possible for any body to

know her, no woman's face being known. She was supposed to have been

brought, in the dead of the night, from the Constantinople side, and

laid there. Very little inquiry was made about the murderer, and the

corpse was privately buried without noise. Murder is never pursued

by the king's officers, as with us. 'Tis the business of the next

relations to revenge the dead person; and if they like better to

compound the matter for money (as they generally do) there is no more

said of it. One would imagine this defect in their government should

make such tragedies very frequent, yet they are extremely rare; which

is enough to prove the people are not naturally cruel. Neither do I

think, in many other particulars, they deserve the barbarous

character we give them. I am well acquainted with a Christian woman

of quality, who made it her choice to live with a Turkish husband,

and is a very agreeable sensible lady. Her story is so

extraordinary, I cannot forbear relating it; but I promise you, it

shall be in as few words as I can possibly express it.
SHE is a Spaniard, and was at Naples with her family, When that

kingdom was part of the Spanish dominion. Coming from thence in a

felucca, accompanied by her brother, they were attacked by the

Turkish admiral, boarded and taken.--And now how shall I modestly

tell you the rest of her adventure? The same accident happened to

her, that happened to the fair Lucretia so many years before her.

But she was too good a Christian to kill herself, as that heathenish

Roman did. The admiral was so much charmed with the beauty and

long-suffering of the fair captive, that, as his first compliment, he

gave immediate liberty to her brother and attendants, who made haste

to Spain, and, in a few months, sent the sum of four thousand pounds

sterling, as a ransom for his sister. The Turk took the money, which

he presented to her, and told her she was at liberty. But the lady

very discreetly weighed the different treatment she was likely to

find in her native country. Her relations (as the kindest thing they

could do for her in her present circumstances) would certainly

confine her to a nunnery for the rest of her days.--Her infidel

lover was very handsome, very tender, very fond of her, and lavished

at her feet all the Turkish magnificence. She answered him very

resolutely, that her liberty was not so precious to her as her

honour; that he could no way restore that, but by marrying her; and

she therefore desired him to accept the ransom as her portion, and

give her the satisfaction of knowing, that no man could boast of her

favours, without being her husband. The admiral was transported at

this kind offer, and sent back the money to her relations, saying, he

was too happy in her possession. He married her, and never took any

other wife, and (as she says herself) she never had reason to repent

the choice she made. He left her, some years after, one of the

richest widows in Constantinople. But there is no remaining

honourably a single woman, and that consideration has obliged her to

marry the present captain bassa (i.e. admiral) his successor.--I am

afraid that you will think my friend fell in love with her ravisher;

but I am willing to take her word for it, that she acted wholly on

principles of honour, though I think she might be reasonably touched

at his generosity, which is often found amongst the Turks of rank.
'TIS a degree of generosity to tell the truth, and 'tis very rare

that any Turk will assert a solemn falsehood. I don't speak of the

lowest sort; for as there is a great deal of ignorance, there is very

little virtue amongst them; and false witnesses are much cheaper than

in Christendom; those wretches not being punished (even when they are

publicly detected) with the rigour they ought to be.

NOW I am speaking of their law, I don't know whether I have ever

mentioned to you one custom peculiar to their country, I mean

_adoption_, very common amongst the Turks, and yet more amongst the

Greeks and Armenians. Not having it in their power to give their

estates to a friend or distant relation; to avoid its falling into

the grand signior's treasury, when they are not likely to have any

children of their own, they chuse some pretty child of either sex,

amongst the meanest people, and carry the child and its parents

before the cadi, and there declare they receive it for their heir.

The parents, at the same time, renounce all future claim to it; a

writing is drawn and witnessed, and a child thus adopted, cannot be

disinherited. Yet I have seen some common beggars, that have refused

to part with their children in this manner, to some of the richest

among the Greeks; (so powerful is the instinctive affection that is

natural to parents!) though the adopting fathers are generally very

tender to these _children of their souls_, as they call them. I own

this custom pleases me much better than our absurd one of following

our name. Methinks, 'tis much more reasonable to make happy and

rich an infant whom I educate after my own manner, _brought up_ (in

the Turkish phrase) _upon my knees_, and who has learned to look upon

me with a filial respect, than to give an estate to a creature,

without other merit or relation to me, than that of a few letters.

Yet this is an absurdity we see frequently practised.--Now I have

mentioned the Armenians, perhaps it will be agreeable to tell you

something of that nation, with which I am sure you are utterly

unacquainted. I will not trouble you with the geographical account

of the situation of their country, which you may see in the maps; or

a relation of their ancient greatness, which you may read in the

Roman history. They are now subject to the Turks; and, being very

industrious in trade, and increasing and multiplying, are dispersed

in great numbers through all the Turkish dominions. They were, as

they say, converted to the Christian religion by St Gregory, and are

perhaps the devoutest (sic), Christians in the whole world. The

chief precepts of their priests enjoin the strict keeping of their

lents, which are, at least seven months in every year, and are not to

be dispensed with on the most emergent necessity; no occasion

whatever can excuse them, if they touch any thing more than mere

herbs or roots (without oil) and plain dry bread. That is their

constant diet.--Mr W----y has one of his interpreters of this nation,

and the poor fellow was brought so low, by the severity of his fasts,

that his life was despaired of. Yet neither his master's commands,

nor the doctor's entreaties (who declared nothing else could save his

life) were powerful enough to prevail with him to take two or three

spoonfuls of broth. Excepting this, which may rather be called a

custom than an article of faith, I see very little in their religion

different from ours. 'Tis true, they seem to incline very much to Mr

Whiston's doctrine; neither do I think the Greek church very distant

from it, since 'tis certain, the holy Spirit's proceeding _only_ from

the Father, is making a plain subordination in the Son.--But the

Armenians have no notion of transubstantiation, whatever account Sir

Paul Rycaut gives of them, (which account, I am apt to believe, was

designed to compliment our Court in 1679;) and they have a great

horror for those amongst them, that change to the Roman religion.

What is most extraordinary in their customs, is their matrimony; a

ceremony, I believe, unparallell'd (sic) all over the world. They

are always promised very young; but the espoused never see one

another, till three days after their marriage. The bride is carried

to church, with a cap on her head, in the fashion of a large

trencher, and over it a red silken veil, which covers her all over to

her feet. The priest asks the bridegroom, Whether he is contented to

marry that woman, _be she deaf, be she blind?_ These are the literal

words: to which having answered, _yes_, she is led home to his house,

accompanied with all the friends and relations on both sides, singing

and dancing, and is placed on a cushion in the corner of the sofa;

but her veil is never lifted up, not even by her husband. There is

something so odd and monstrous in these ways, that I could not

believe them, till I had inquired of several Armenians myself, who

all assured me of the truth of them, particularly one young fellow,

who wept when he spoke of it, being promised by his mother to a girl

that he must marry in this manner, though he protested to me, he had

rather die than submit to this slavery, having already figured his

bride to himself with all the deformities of nature.--I fancy I see

you bless yourself at this terrible relation. I cannot conclude my

letter with a more surprising story; yet 'tis as seriously true, as

that I am, Dear sister, yours, &c. &c.


Fougeret de Monbron, Kosmopolitten, eller verdensborgeren

Oversatt fra fransk av Ingvild Hagen Kjørholt

Universet er en slags bok hvor man kun har lest den første sida når man ikke har sett annet enn sitt eget land. Jeg har bladd igjennom ganske mange sider, og jeg syntes at nesten alle var like dårlige. Granskninga har slett ikke vært fåfengt. Jeg hatet fedrelandet mitt. Alle dumhetene til de ulike folkeslagene jeg har levd blant, har likevel gjort meg forsont med fedrelandet. Siden det ville være den eneste fordelen ved reisene mine, så vil jeg heller ikke savne dem – verken de helsebringende eller de utmattende reisene.

[…]

Jeg vil gjenta her, av frykt for at man har glemt det, at jeg verken vil være journalist eller reiseskildrer. Jeg vil derfor slett ikke stanse opp for å tegne et kart over de forskjellige stedene jeg har passert, ei heller for å skildre nasjonenes skikker og seder som jeg har praktisert. Verden inneholder allerede altfor mange kjedsommelige verk av denne typen. Det er ikke verdt at jeg øker dette antallet gjennom imitasjoner eller unødige gjentakelser. Det eneste målet jeg setter meg, er å rable ned de refleksjonene jeg gjør meg mens jeg vandrer omkring, slik tilfeldigheten og anledningen byr dem fram for meg. De presenterer seg for mitt sinn som et ˮher og nåˮ, som min oppriktighet ikke tillater meg å se bort fra. Det skyldes at etter å ha sett så mye, forekommer det meg at jeg er litt mindre tosket nå enn før – men det er ikke dermed sagt at jeg har blitt et bedre menneske. Coelum … etc.¹⁰⁵

Man anstrenger seg forgjeves for å endre klimaet. Karakteren forandrer seg aldri, man bærer alltid med seg naturens segl. Engelskmennene forlater landet sitt til ingen nytte og reiser på kryss og tvers gjennom Europas ulike landområder, men idet de kommer tilbake til England, er de fortsatt de samme gamle – tungsindige, melankolske, virkelighetsfjerne og stort sett misantroper hele gjengen. Siden jeg er født med et temperament som til forveksling likner deres, er det at jeg har lært å hate gjennom fornuften det som jeg før instinktivt hatet, den største frukten jeg har høstet av reisene og bevegelsene mine. Før i tida visste jeg slett ikke hvorfor jeg syntes menneskene var avskyelige, men gjennom erfaringen har jeg avdekket årsaken. Jeg har blitt klok av skade, jeg har funnet ut at de pene og pyntelige omgangsformene deres ikke var annet enn en kompensasjon for den vemmelsen og ubehageligheten som formene er en følge av. Jeg er fullstendig overbevist om at rettskaffenhet og humanitet ingen steder er annet enn konvensjonelle begreper, at de ikke har sitt grunnlag i noe virkelig eller sant. Enhver lever bare for seg selv og elsker ingen andre enn seg selv. Og jeg er sikker på at den mest dannede personen man kan tenke seg, strengt tatt ikke er annet enn en habil skuespiller, som, under en påtatt maske av troskyldighet og rettferdighet, kan kunsten å bedra. Og omvendt: at den mest ondskapsfulle og foraktelige er han som kjenner denne forvrengningens kunst dårligst. Nettopp det er hele forskjellen mellom ære og nedrighet. Hvor uomtvistelig denne meningen enn må være, vil det ikke overraske meg at den har få tilhengere. De mest fordervede og korrumperte har en manisk trang til å bli oppfattet som fine mennesker. Æren er påsminket, de tar den på seg for å skjule usikkerheten sin for andres øyne. Hvorfor har den traurige naturen nektet meg dette talentet – å kunne skjule min usikkerhet på den måten? Jeg vil si at en last eller to til, nærmere bestemt forstillelsen og forkledningen, ville ha brakt meg i samklang med menneskeheten. I sannhet ville jeg være en smule frekkere, men hva ondt ville vel det gjøre?

Jeg ville ha det til felles med all verdens dannede mennesker. Jeg ville, slik som dem, nyte det privilegiet det er å bedra sin neste med fullt overlegg. Men fruktesløse ønsker! Nytteløse begjær! Det er mitt lodd å være åpenhjertig, og hva jeg enn gjør, står det i min makt å hate de menneskene som skjuler ansiktet sitt. Ovenfor har jeg erklært at jeg hatet instinktivt, uten å kjenne dem. Nå tilkjennegir jeg at jeg avskyr dem fordi jeg kjenner dem, og at jeg ikke ville skåne meg selv om det ikke lå i min natur å unnskylde meg selv på bekostning av andre. Jeg vedgår altså ærlig og oppriktig at av alle levende skapninger elsker jeg meg selv høyest, men uten å verdsette meg selv mer enn andre. Det er den absolutte nødvendigheten jeg befinner meg i, at jeg må leve med meg selv, som gjør at jeg er overbærende med meg selv, og at jeg tåler mine egne svakheter. Og siden det ikke er noe som knytter meg like tett sammen med menneskeheten, er det vel ikke særlig merkelig at jeg ikke viser den samme velviljen for andres svakheter. Disse sjofle og lyssky hensynene som menneskene viser hverandre, er komediespill som mitt hjerte ikke ville innlate seg på. Man kan si hva man vil om nødvendigheten av å rette seg etter sedvanene, men jeg vil aldri gå med på å lytte til en raring som kjeder meg, ei heller å smigre en slyngel som jeg har forakt for. Enda mindre vil jeg ødsle vekk røkelsen min på en eller annen kjeltring. Det er ikke det at jeg tror jeg er mer verdt enn resten av menneskene, nei gud forby. Tvert imot innrømmer jeg med den aller største oppriktighet at min verdi er null og niks, og at den eneste forskjellen mellom de andre og meg er at jeg har mot til å demaskere meg – mens de andre ikke våger å gjøre det samme. Etter modell av Abbé de B. M., som avslørte kirkas dølgsmål, vil jeg avsløre menneskehetens hemmelighet – som er følgende: I verste fall finnes det slett ingen dannede mennesker. ”Hvilken injurie!” ville flesteparten av leserne mine protestere. ”Kan man framsette et så dumdristig paradoks? Det finnes slett ingen dannede mennesker! Og hva er så vi?” Jeg har allerede sagt det, er det virkelig nødvendig å gjenta? ”Trøste og bære!” ville de fortsette, ”hva ville skje med prinsippene og med moralen hvis man anerkjente en liknende oppfatning?” Til det svarer jeg at prinsippene og moralen fortsatt ville eksistere, og at idet de med nødvendighet hadde blitt fundert i anledning menneskenes ondskap, ville de aldri mangle.

Det er ikke lovenes og de gode ordensreglenes formål å endre naturens verk og å støpe om hjertene våre. Intensjonene deres er bare å forhindre at vi overgir oss til de kriminelle tilbøyelighetene våre. Ingen må stå til ansvar for å ha et ondt indre, men bare for de onde handlingene sine. Det som skader samfunnet, er fullbyrdelsen av det onde, og ikke den hemmelige lysten til å ville ondt. Hadde det ikke vært for forestillingene om omdømmet og frykten for å bli straffet, ville man aldri ha kjent til ordet ”dyd”. Det er de to båndene som holder menneskene fast, og som utgjør den gjensidige sikkerheten deres.

Man blir kanskje overrasket over at jeg, som har slike ekstraordinære følelser, forblir i denne verdens hurlumhei. Men man må vite at jeg, midt i en verden av liv, er et isolert vesen. Universet er for meg en kontinuerlig forestilling, hvor jeg lar meg underholde uten å betale. Jeg ser på menneskene som gjøglere, som noen ganger får meg til å le, skjønt jeg verken liker eller verdsetter dem. Dessuten ville man ikke for evig og alltid kunne være overgitt til seg selv. Litt selskap, godt eller dårlig, hjelper som tidsfordriv.

Jeg har bemerket at det eneste middelet for å skape seg et elskverdig liv i det menneskelige samkvems sfære, det er så vidt å stifte bekjentskap med noen, for så raskt å forlate dem igjen. For å si det slik er det sånn man sparer det beste til slutt, for vemmelsen følger alltid etter en for dyp undersøkelse. Og heri ligger de reisendes fordel: De går fra den ene forbindelsen til den neste, uten å knytte seg til noen. De har verken tid til å merke seg den andres mangler, eller til å la den andre oppdage deres egne. Enhver framsto som elskelig for den reisende, på samme måte som han selv framsto som elskelig for andre. Hvor mange mennesker i verden har ikke, på grunn av manglende kjennskap til meg, æret meg med deres verdsettelse? I dag ville de kanskje overøst meg med den mest ydmykende forakt, dersom de hadde fått anledning til å betrakte meg utildekket! Og hvor mange herremenn som jeg selv fikk den mest fordelaktige oppfatning av på grunn av deres strålende ytre, ville vel ikke vært annet enn slyngler i mine øyne, dersom jeg hadde frekventert dem noen dager lenger.

Vi likner i grunnen i alminnelighet på visse tekstiler, som ved første blikk forfører og smigrer øyet, men som er grusomme å ha på seg. Jeg har selv, med skam å bekjenne, ofte gjort meg den ydmyke erfaringen. Tusen mennesker på tusen steder har ivret etter å bli kjent med meg på grunnlag av et eller annet rykte som publikum har gjort den ære å tilskrive meg. Ingenting var heftigere og mer livlig enn de første møtene: Jeg var en sjarmerende og elskelig mann. Hva jeg enn sa, var det guddommelig. De mest ordinære ting fikk en heldig vending om jeg tok dem i min munn. Men så, hva har skjedd? Illusjonen opphørte, man vurderte min moralske verdi, og jeg ble overlatt til meg selv. Ett eller to møter mindre og mitt omdømme ville kanskje vært bevart.

Jeg gjentar: Hvis vi vil dra fordel av samfunnet, må vi betrakte menneskene med et overflatisk blikk, av frykt for at de i det lange løp ødelegger oss og gjør oss til gjenstand for likegyldigheten sin. Vel, nok metafysikkeri om det menneskelige hjertet for denne gang. La leserne puste ut, og la oss ta dem med til papimaniens rike¹⁰⁶.

Etter en måneds slit, ankom jeg denne berømte byen, som en gang var universets hovedstad, og som fortsatt er den kristne verdens hovedsete. I keiserens høysete så jeg en slags trollmann, som med sitt kvakksalveri i fordums tid hadde oppnådd en så absolutt autoritet blant de fleste av Europas nasjoner at han hadde gjort deres herskere til sine undersåtter og bestemte over deres kroner etter eget forgodtbefinnende. Men fordi hans uutholdelige tyranni fikk opp øynene til brorparten av sektmedlemmene, ble hans anseelse så svekket at han i dag ikke er annet enn en skygge av sin gamle suverenitet. Han ser seg innskrenket til å selge amuletter, som han påstår skal befri oss fra alt ondt – forutsatt at man tror på dem. Han skryter også av at han i tillegg til å besitte fantastiske hemmeligheter av dette slaget, eier en rensende stein, som fjerner selv den minste av sjelens tilsmussede flekker. Men Hvordan nå allting er, for omtrent to sekler siden levde et par andre kvakksalvere, den ene kalt Martin og den andre Jean. Begge var spesialister på misunnelighet. De rakket ned på trollmannens droger og distribuerte i stedet sine egne, og det med så stor suksess at de erobret halvparten av kundene hans. Den eneste velsignelsen denne splittelsen har brakt med seg, er at man før i tida var tvunget til å møte sin skjebne med det gode eller det onde, mens nå har man friheten til å velge. Denne trollmannen har en meget eiendommelig uvane når han opptrer i offentligheten. Med to fingre splitter han og jager lufta rundt seg i ett sett, som om han var sjenert av fluer. Ikke desto mindre har han forutsett at en slik vane ville kunne latterliggjøre hans person. Så han har sørget for å antyde til folket at det er mørkets ånder han fekter mot, ikke fluene. Derved har hans gestikulasjoner fått så stor innflytelse at alle faller på kne selv ved den minste bevegelse.

Slik fikk også profeten Muhammed fordeler av en epilepsi han var plaget av. Han overbeviste sine imbesile muslimer om at det var engelen Gabriel som agerte i ham når han hadde anfallene sine. Se sånn drar de store fordel av den lille manns lettroenhet, for de små forguder selv de stores svake sider. Noen dager etter min ankomst til Roma, kom jeg i kontakt med en av landets såkalte hedersmenn. Han hadde reist i Frankrike og en rekke andre steder i Europa. Vårt bekjentskap kom i stand på fransk maner, det vil si at vi allerede ved første møte satte oss ned sammen i de svært trange omgivelsene man anvender for å nyte sin kaffe. Denne hedersmannen, eller snarere denne hederlige mannen, ble kalt greven av B, en intetsigende tittel som man deler like rundhåndet ut i Italia som man gjør det med ”baron” i Tyskland. For øvrig var herr greve (som i parentes bemerket ikke var annet enn frukten av en viss kardinals gjerninger med en av sine tjeneres døtre) en sjarmerende ung mann som det var behagelig å omgås, og som mer enn noen annen fortjente tittelen ”hyggelig svirebror”. Han hadde alle adelsmannens fortreffelige egenskaper: Han drakk seg full, gjorde skam på damene, var en kjeltring i hasardspill og ytret ikke et eneste sant ord. Kort sagt: Han lånte og betalte aldri tilbake. Hans far kardinalen hadde ved sin død testamentert ham to tusen romerske daler, alt utbetalt i én omgang. Utstyrt med denne summen, som ikke kunne gi ham annet enn en middelmådig inntekt, foretrakk han å bruke pengene for å se verden og friste lykken på sin vei. Dette siste prosjektet lyktes han ikke i. Han kom tilbake til fedrelandet sitt etter tre års fravær, overlesset med kunnskap og fine manerer, men uten å eie nåla i veggen. Bakgrunnen hans gikk imidlertid ikke upåaktet hen blant kardinalenes tjenere. De mest barmhjertige av dem, eller snarere de mest belevne, ga ham årlige gratialer. Ved hjelp av disse gjorde han en tålelig god figur, og han forsvarte grevskapet med en slik stolthet at man skulle tro han var nedstammet fra Pierre de Provence.

Mr. greve og jeg var blitt så gode venner at han ikke hadde noen skrupler med å la meg få kjenneskap til det deilige objektet for hans ømme lidenskaper. Jeg vet ikke om jeg ville hatt mer takknemlighet til ham om han ikke hadde drevet sin tjenstvillighet så langt. Det som er sikkert, er at jeg pådro meg en skikkelig slem sykdom, som jeg i løpet av reisene mine bredte rundt meg med en økonomisk tanke om ikke å bli smittet flere ganger. Denne lille ulykken, i tillegg til tapet av omtrent førti mynter som denne elskverdige svirebroren av en kamerat hadde knabbet fra meg, brøt plutselig våre hjerters søte harmoni. Vår splid oppsto like raskt som vår forbindelse i sin tid hadde gjort. Siden jeg hadde grunn til å angre på at jeg hadde brukt tida mi så dårlig fram til da, bestemte jeg meg for å bruke den tida jeg hadde igjen, til å se de dyrebare restene av antikkens monumenter og alle disse kunstens mesterverk som er gjenstand for allmenn beundring.

Hadde jeg bare den utsøkte smaken, den fullendte dannelse og eide jeg bare den fantastiske begavelse å kunne male – alle egenskaper som er de berømte litteratene til del. De som kan den enestående kunsten å representere tingene for oss i de mest pompøse bilder. Ting de ikke har den fjerneste anelse om, utmales ved hjelp av et halvt dusin lånord! Det ville utvilsomt være en fin anledning til å framstå som en virtuos på billigsalg. Uttrykk som ”arkitraver”, ”friser”, ”kapiteler”, ”dype relieffer”, eller ”plan”, ”komposisjon”, ”koloritt”, ”refleksjon”, alle fordelt med presisjon og nøysomhet, ville på imponerende vis krydre en beskrivelse og øke forfatterens fortjeneste. Men min utilstrekkelighet hindrer meg fra å gjøre liknende forsøk. Jeg vil nøye meg med å si, og det uten å påta meg denne myndige tonen som man ikke kommer noen vei med, at jeg har sett storslåtte stykker innen alle slags sjangre. Og jeg tilstår at jeg, i mangel av å være innviet i fagfolkenes hemmeligheter, bare i liten grad har verdsatt verkenes skjønnhet. La meg likevel få å observere dem idet jeg går forbi. Vernet av de gamle går for langt, og det er en slags fanatisme og avgudsdyrkelse alltid å gi det antikke den høyeste rangen. Det er feilaktig å framholde at man ikke kan etterlikne dem og enda mindre likestilles med dem. Jeg vil ikke risikere å gjøre meg selv til latter slik som jeg nettopp har kritisert, men idet jeg dykker ned i en materie som jeg mangler sakkunnskaper om, vil jeg se (og nå er jeg ikke annet enn et ekko av den gode smak) at i en uendelighet av ting er de moderne ikke mindre verdt enn de gamle – de overskrider dem til og med i mange henseender.

[…]

Siden jeg brøt med Mr. greve, travet jeg rundt hele dagen som en visergutt med rett til å beskue severdigheter og til å stikke av fra regninga. Jeg vil slett ikke rødme av å innrømme at blant alle de vakre tingene jeg har sett, er det mange av dem som bare har vært skjønne i andres velmenende øyne, men overhodet ikke i mine. Må denne ærlige innrømmelsen av min uvitenhet bli en lekse for disse ubeskjedne og skravlete dosentene, som er evig besatt av å felle dommer over det som de ikke hører, og som, som markien av Mascarille, vet alt uten å ha lært noe som helst. Dessverre for alle ømfintlige ører er det altfor mye uvettighet av dette slaget her i verden. Dessuten er det få reisende som ikke tilhører samme sort mennesker. Vi elsker naturlig nok å prate, og tåpene lytter velvillig. Dette gir taleren mot, applausen smigrer ham, og han øver seg på å ta kontrollen i konversasjonen. Snart venner han seg til det, og til slutt tar han den selvtilfredse tonen, uavhengig av om han omgir seg med fornuftige eller imbesile mennesker. Han ender opp med å være ethvert selskaps plageånd og sorte får. La oss av dette slutte at reiser generelt er mer til skade enn til gagn, og at med mindre man er utstyrt med de vellykkede anlegg som den gjerrige naturen ikke skjenker andre enn sine utvalgte, løper man risikoen å komme tilbake til fedrelandet sitt en smule mer latterlig enn da man forlot det. Om en tåpe reiser fra den ene polen til den andre, støttet man ham ved avreisen, for man hadde medynk for hans dumhet. Idet han kommer tilbake, flykter alle og enhver fra ham – han er et monster, et dyr til å kaste ut av vinduet, skrekk og gru! Skruppelløse og kaldblodige ordensobservatører, dere som foretrekker forpliktende tanker som er tømt for mening, framfor usammenhengende refleksjoner slike som disse (skjønt de er kan hende ganske gode): Ikke mist den dyrebare fornøyelsen dere har i å følge meg. For jeg advarer dere om at mitt egenrådige sinn overhodet ikke kjenner regler. Likesom ekornet kaster det seg fra grein til grein – uten å binde seg fast i noen. Lær nå at det er ikke et måltids symmetri som skaper rettens fortreffelighet. Det mest velorganiserte gildet er ikke alltid det som man priser høyest. Hvilken rolle spiller det om ideene er analoge eller ikke, så framt de er rettferdige og vettuge? Det er det som er det vesentligste. Men som jeg bemerket i Roma: Der vil dere vil ikke få vite om annet enn det storartede og beundringsverdige. Det er det sanne slaraffenland. Der lever man som man vil, man morer seg ofte, man ber til Gud om det faller seg slik, og på toppen av det hele: Der får man frelse lettere enn noe annet sted. For frelsen er tilgivelsens kilde og holder den i hånda. Apropos dette, det er en skikk som ble etablert i St. Peter-kirka til syndernes bekvemmelighet, og som er svært eksemplarisk. Det er å ville ønske at alle folkeslag, i lydighet til yppersteprestene, har de samme fordelene. Bevissthetens voktere innfinner seg til visse tider i sine skriftestoler. I hånda holder de en lang stokk som de slår i hodene til de trofaste, som ydmykt bøyer nakken foran dem. Man har forsikret meg om at piskeslaget har den fantastiske egenskapen å kunne viske vekk tilgivelige synder dersom man bare utsettes for en mengde av dem. Enn om man på samme måte kunne fjerne dødssyndene! Men siden det er nødvendig å iaktta alle tings proporsjoner: I betraktning av disse siste synders tyngde ville det være nødvendig å benytte seg av en kølle for virkelig å rive dem opp med rota. Det hjelpemiddelet ville jo være voldelig og vanskelig å fordøye. Det er utvilsomt det som gjør at man slett ikke bruker det.

[…]