Innhold Bind I

1Dette avsnittet er oversatt fra Cheddadis utg., I:65-80.

2Aristoteles-sitatet går tilbake til den første arabiske oversettelsen av Den Nikomaiske Etikk (Bekker 1097b11: physei politikon ho anthrōpos), jf. også Politikken (Bekker 1253a2-3: ho anthrōpos physei politikon zōon), og gjengis her i akkurat den formen oversetteren, Isḥāq b. Ḥunayn (d. 911 e. Kr.) ga det. Vi oversetter madanī med “urban” (fra madīna - “by”), men man kunne også velge å ta hensyn til det underliggende greske ordet politikos, som ordrett betyr “byborgerlig” men i konteksten henviser til organiseringen av bystaten (polis), og dermed i utvidet betydning “politisk”.

3Ordet ‘umrān har blitt oversatt på mange forskjellige måter. Det er beslektet med verbet ‘amara, som betyr “leve, bo”, med en bibetydning “leve lenge” eller “leve godt”, og kan også brukes med steder som subjekt for verbet: “ha liv”, “være full av liv”, “være bebodd”. Den mest sentrale betydningen av ‘umrān er derfor “bosetning”, og fungerer hos Ibn Khaldūn som et samlebegrep for menneskelig bosetning, enten det er urban bosetning i byer (ḥaḍāra) eller “rural” bosetning i landsbyer og nomadisk bosetning i ørkenen (begge: badāwa). Ettersom Ibn Khaldūn bevisst gir ordet utvidet betydning, som hovedtema for en ny vitenskapelig disiplin, er det svært vanskelig å oversette tilfredsstillende. Vi har valgt å følge Rosenthal og Cheddadi og oversetter det med “sivilisasjon”, men merk Al-Arakis forsøk: “vekst og utvikling”.

4Ar. Kitāb Manāfi‘ al-’a‘ḍā’; Gr. Peri khreias tōn en anthrōpou sōmati moriōn; Lat. De usu partium (Nummer 40 i GAL III: 106). Referansen er til innledningen i første bok av Galens verk.

5Her brukes en avledning av ordet khalīfa, dvs. det samme ordet som ligger til grunn for det norske “kalif”. Se Koranen 2:30.

6Denne vitenskapen er Ibn Khaldūns “sivilisasjonsvitenskap” (‘ilm al-‘umrān), eller i Al-Arakis språkdrakt “vitenskapen om vekst og utvkling”. Ibn Khaldūn betrakter denne som en helt ny vitenskap, eller vitenskapelig disiplin, og det er derfor han må gi begrunnelser for dens selvstendige “eksistens”, som han gjør i det følgende.

7“Utøveren av en disiplin” er en oversettelse av ṣāḥib al-fann, som Al-Araki (s. 38) oversetter med “en som skaper en ny disiplin”. Ordet ṣāḥib er tvetydig, men det er ingen tvingende grunn til at det skulle bety “skaper” her.

8Dette vitenskapsteoretiske argument stammer i siste rekke fra Aristoteles (Analytica Posteriora, Bekker 76b ff.).

9Eldre oversettelser har “kongelig autoritet” (og Al-Araki, s. 38, følger her Rosenthal), men konteksten viser (her som mange andre steder, og i følge Cheddadi) at begrepet mulk brukes av Ibn Khaldūn i mer generell betydning “makt”, “autoritet”.

10Merk her en overgang fra termen ḥukamā’ (“vise menn, filosofer”) om de greske filosofer og medisinere til termen falāsifa (“filosofer”, sg. faylasūf), som på den ene side helt tydelig alltid brukes av Ibn Khaldun om filosofene når han ønsker å kritisere dem, og på den andre side kanskje først og fremst refererer til de arabiske filosofene.

11Dvs. kristne og jøder, som etter islamsk oppfatning hadde fått guddommelige åpenbaringer før Islam, i form av bøker, av den samme Gud som åpenbarte Koranen. “Profetene” betegner her alle profetene i den monoteistiske tradisjon.

12“Hedningene” (al-madjūs, “magerne”) betegner her først og fremst polyteister, brukt som en generell term for å referere til alle som ikke er monoteister (kristne, jøder, muslimer).

13“Geografisk sone” er en oversettelse av iqlīm, låneord fra gresk klima (jordens hellning fra Ekvator mot polene, henviser til geografiske områder definert ut fra dagens lengde målt ved solverv).

14Verbalsubstantivet ‘umrān, det samme ordet som ellers oversettes med “sivilisasjon”, brukes her. Man kunne også oversette det med “bosette”.

15Teksten har khilāfa, som her kombinerer betydningen “herske over” (være kalif, khalīfa) og “være Guds stedfortredere”. Men merk at det er hele menneskeheten som “hersker over” alt annet på jorden.

16Slik leses ordet i Cheddadis utg., I: 72. Andre gjengivelser er al-Ablāya og Lablāya. Opprinnelsen til dette ordet er ukjent. Lat. pelagus?

17Dvs. gresk Okeanos.

18Ar. Yādjūdj og Mādjūdj, navn på folkeslag som vil vise seg ved Dommedag, nevnt både i Bibelen (Genesis 10:2; Esekiel 38,39) og i Koranen (18:93-8; 21:96). “Skansen” eller “bolverket” (sadd) ble ifølge islamsk tradisjon bygd av Aleksander den store (Dhū l-Qarnayn) for å holde Gog og Magog unna, og når demningen brytes og de slippes fri, er dette ett av tegnene på at tiden (sā‘a - evt. “timen”) for dommedag er kommet. En rekke ulike detaljerte beskrivelser av denne forestillingen finnes i islamsk litteratur (hvor demningen er, om det dreier seg om menneskelignende vesener eller ikke, osv.), men de symboliserer nesten alltid “verdens ende” (evt. også “stort antall”, “horder”).

19En arabisk mīl tilsvarer omtrent to kilometer.

20Ptolemaios' (Baṭlamyūs) verk Geografien (ar. Kitāb al-djughrāfiyā; gr. Geographikēs Hyphēgēsis; lat. Geographia) ble oversatt flere ganger til arabisk, men kun et kortere sammendrag av al-Khwārizmī er overlevert. To andre store verker av samme forfatter ble oversatt til arabisk: det astronomiske verket Almagest (ar. al-Midjisṭī; gr. Hē Megalē Syntaksis) og det astrologiske verket Tetrabiblos (ar. al-Maqālāt al-Arba‘a).

21al-Idrīsī (d. ca. 1165) skrev boken Nuzhat al-mushtāq på oppdrag fra kongen på Sicilia, Roger II. Boken ble derfor også kalt Kitāb Rūdjār (“Rogers bok”).

22Maghrib betegner et område som inkluderer dagens Marokko og deler av Algerie.

23Ifrīqiyā (“Afrika”) er omtrent identisk med den gamle romerske provinsen Africa, og inkluderer dagens Libya og Tunisia, og det meste av Algerie.

24Om Dāniya (Denia, på østkysten av Spania, sør for Valencia), som i de fleste håndskriftene nevnes etter Sardinia, se Rosenthal, I: 98, n. 23.

25Nīṭush er en utbredt feillesning av “Pontos” (Bunṭus), dvs. det greske Pontos Euxeinos. Andre former er Nīṭash og Nīṭas. Feilen skyldes varianter av de arabiske konsonantformene.

26Det er ikke helt klart hvilket sted Ibn Khaldūn refererer til. Rosenthal forslår Sant'Angelo de Lombardi, men det virker usannsynlig ettersom den ligger på vestkysten av Italia.

27For det arabiske al-ḥabash jf. den eldre betegnelsen “abyssinere” (egtl. et låneord fra et sørsemittisk språk via latin, osv.).

28En av de mest kjente før-islamske diktere, som sannsynligvis levde i første halvdel av 500-tallet e. Kr. Han beskriver i et dikt “barbars hester” (khayl barbar), men det er ikke klart hvilket folkeslag han refererer til eller hvorfor det skulle være det samme folket som Ibn Khaldūn nevner her (diktet finnes i utgaver av hans diwān (diktsamling), under “dikt som rimer på r”).

29Dette er et meget mystisk navn som i arabisk geografisk litteratur oftest refererer til en øy eller en øygruppe. Utallige spekulasjoner om “Waqwāqs” beliggenhet (Madagaskar, Seychellene, Sumatra, Japan) og grundige studier av kildetekster har så langt bare vist at ingen, hverken eldre arabiske forfattere eller moderne forskere, vet hvor det er (eller hva det er). Navnet har forøvrig stor utbredelse i arabisk litteratur som et slags “Eventyrland”, og man kan kanskje se på det som et motstykke til Skansen mot Gog og Magog, altså som et fjernt land ved verdens ende i sør eller sørøst.

30Det sørvestlige India, i dag en del av Pakistan.

31Fusṭāṭ var det gamle navnet på hovedstaden i Egypt, før Cairo (al-Qāhira) ble grunnlagt i 970 e. Kr. Dette antyder at de geografiske avsnittene delvis er uredigerte sitater fra eldre kilder.

32Man kunne kanskje oversette ’īwān her med “palass”. Det som menes er det gamle sasānidiske palasset i Ktesiphon (ar. al-Madā’in).

33Dagens Amu-Darja (i Tadsjikistan og Usbekistan).

34Ibn Khaldūn diskuterer dette navnet i sin “detaljerte beskrivelse av [verdens-]kartet” (tafṣīl al-kalām ‘alā hādhihi l-djughrāfiyā), Cheddadis utg., I: 92. Den andre varianten er Qamar-fjellet (“månefjellet”), som er den opprinnelige formen i oversettelser fra greske kilder (Ptolemaios).

35Med “byen” menes Gurgandj (Djurdjāniyya), som Mongolene ødela i 1221 (noen ruiner finnes fortsatt, i utkanten av byen Ürgenc i Uzbekistan), noe som igjen viser at Ibn Khaldūn kopierer fra eldre kilder.

36Elven som nevnes her er den gamle Jaxartes, dagens Syr Darya. Ibn Khaldūn nevner ikke navnet Sayḥūn, kjent fra andre kilder. Rydberg (s. 64) forstår dette som to elver, noe som sannsynligvis skyldes en feillesning av Rosenthals oversettelse (Rosenthal s. 103).

37Sannsynligvis er det Kharlukh (også Qarluq, kinesisk Géluólù) han mener, men i teksten står al-Khazalkhiyya. Karlukkene var en tyrkisk folkegruppe som holdt til vest for Altaj-fjellene.

38Ordet takmila (“fullstendiggjøring”, “utvidelse”) betegner ofte, som her, også “revisjon”. Dette lange avsnittet (i Cheddadis utg., I: 79-129, inkludert verdenskart m. beskrivelse) ble tilføyd av Ibn Khaldūn i slutten av 1380-årene da han hadde flyttet til Kairo og hadde bedre tilgang til bøker med detaljerte geografiske beskrivelser. Hans formål er åpenbart å gi en grundigere, mer vitenskapelig redegjørelse for sivilisasjonens geografiske betingelser. Her kan vi bare gjengi et kort utdrag fra begynnelsen av “revisjonen” (Cheddadis utg., I: 79-80).

39Nå bruker Ibn Khaldūn altså ikke lenger betegnelsen “Det etiopiske hav”, slik han gjorde i de tidligste tekstene.

40Dvs. der hvor den syvende “sone” (ar. iqlīm, gr. klima) ender.

41 Cheddadis utg. I: 205-6; Rosenthal I: 261-3; Cheddadi 380-1.

42 Et kjent, men vanskelig, koranvers. Oversettelsen forsøker å gjengi Ibn Khaldūns forståelse av teksten (som var og fortsatt er den mest utbredte). Problemer: (1) "Sjel" er en oversettelse av nafs, et ord som på arabisk snarere betegner "selvet", ofte med bibetydning av "begjær" (dermed i kristen terminologi heller "kjødet" enn "sjelen"); (2) En annen tolkning som gis av Koran-kommentatorer er "Han ga til kjenne for sjelen" (’alhama-hā), dvs. forklarte for den hva det onde er og hva det gode er, hvor det onde altså ikke er forstått som en del av menneskenaturen. Men denne tolkningen er noe problematisk fra et språklig synspunkt (både ondsinnethet og gudsfrykt er "dens", osv.).

43 Dikteren er den berømte al-Mutanabbī (d. 965 e. Kr.). Verselinjen her er fra et spottedikt han skrev i Tripoli i 947 (Li-hawā l-nufūs, se Barqūqī, Sharḥ Dīwān al-Mutanabbī, Beirut: Dār al-kitāb al-‘arabī, 1986, IV: 247-61).

44 Rosenthal foreslår en tekstendring til ‘uṣba og oversetter det med "a closely-knit group". Men siden dette synes å være et passende sted for Ibn Khaldūn å introdusere avsnittets nøkkelbegrep: "gruppelojalitet" (‘aṣabiyya), burde man heller anta et syntaktisk brudd i teksten her, enten som en overseelse fra forfatterens side, eller fordi noe er falt bort i overleveringen.

45 Se Koranen 12: 4-18. Josefs 11 brødre er misunnelige på farens yndlingssønn og ønsker å drepe ham. De ber faren, Jakob, om lov til å ta med Josef ut på jakt, men faren frykter at Josef kan bli spist av en ulv. Verset sitert her er brødrenes svar til faren. Ordet som vi har oversatt med "en hel gruppe" er ‘uṣba, som i den opprinnelige konteksten sannsynligvis konnoterer antallet brødre, at de er så mange at de vil kunne forsvare Josef. Men for Ibn Khaldūn er ‘uṣba her nært beslektet med ‘aṣabiyya og har dermed en bibetydning av "gruppelojalitet".

46 Den siste setningen i dette avsnittet er en overgang til de neste kapitlene: "Anse dette som et underliggende prinsipp for det vi skal behande i det følgende".

47 Cheddadis utg. I: 221-223; Rosenthal I: 278-82; Cheddadi 392-5.

48 Dvs. alle ting som er et resultat av takwīn, "å få [noe] til å bli til, eksistere", også "fremstille" (særlig i alkemi). Et teologisk ladet ord, men her brukes det vel kun som en mer vitenskapelig (eller filosofisk) ekvivalent til "å skape" (om Gud).

49 "Essens" (dhāt, djawhar) og "tilstand" eller "aksidens" (ḥāl, ‘āriḍ) stammer i siste innstans fra Aristoteles' teori om essenser og attributter. En "aksidens" er altså en egenskap eller kvalitet som kun har eksistens gjennom en "essens".

50 Ibn Khaldūn bruker i dette avsnittet to ord som betyr omtrent "høy anseelse". På den ene siden sharaf, som betegner heder og ære, eller aktelse som resultat av en fornem avstamming (evt. "høybårenhet"); på den andre siden ḥasab, som betegner "tilegnet" anseelse og prestisje, eller aktelse som resultat av en persons individuelle meritter, uavhengig av avstamming. Siden Ibn Khaldūn bruker begge ordene i omtrent samme betydning, er det vanskelig å betone disse konnotasjonene i oversettelsen.

51 Ibn Khaldūn refererer her etter alt å dømme til den sharaf (heder, ære, omdømme, prestisje, osv.) som ble forunt de som kunne føre sin avstamming tilbake til Profeten (Muḥammad). Hedersbetegnelsen for disse var sharīf (også sayyid - "herre"), og familier som hadde (eller påberopte seg) en slik avstamming hadde ofte en særlig stilling i samfunnet og nøt spesielle privilegier, m.m. De viktigste dynastiene som ble etablert på dette grunnlag er hashemittene (i øst) og idrisidene (i vest, særlig Marokko).

52 Sitatet stammer fra Ibn Qutaybas (d. 889 e. Kr.) bok al-Shi‘r wa-l-shu‘arā’ (utg. Shakir, Cairo 1945-10, I: 63), men finnes også hos senere forfattere. Ibn Khaldūn forstår tydeligvis ordet khāridjiyya som et abstrakt subst., bokstavelig: "utenfor-het", men i følge eldre arabiske ordbøker er det snakk om en term fra hesteoppdrett som betegner en viss type hester som "utmerker seg" på tross av sin avstamming eller rase.

53 Tekniske termer fra islamsk rettsteori (fiqh, "Islamic Law"). Å følge tidligere rettslærdes utlegninger og fortolkninger av Loven (sharī‘a) kalles taqlīd; Å foreta selvstendige vurderinger av lovtekstene kalles idjtihād. I hvilken grad den ene eller den andre metoden ble fulgt, avhenger både av den rettslærdes personlige egenskaper, hvilken teoretisk retning eller "lovskole" han tilhørte, og hvilken tidsepoke det gjelder. Her er poenget at en "selvstendig vurdering" innebærer direkte kontakt med lovtekstene.

54 Verbet som brukes her (iḥtaqara) oversettes ofte med "å forakte" (Rosenthal I: 279 har "despises"), men det er klart at Ibn Khaldūn her bruker det i betydningen "å synes at [noe] har liten eller ingen verdi" (jf. "ringeakte").

55 Siden oversettelsen "dynasti" burde reserveres for dawla, som er et meget sentralt begrep i Ibn Khaldūns verk, har vi her valgt å gjengi bayt ("hus") med "herskerfamilie", o.l. Ordet betegner tydeligvis en gren av en større slekt som har oppnådd en særlig anseelse eller prestisje, og som på samme måte som et "dynasti" vil miste sin makt og innflytelse før eller siden.

56 Jf. også Kor. 4: 133; 6: 133 og 35: 16. I den opprinnelige konteksten er det naturligvis hele menneskeheten det er snakk om, ikke et dynasti eller en kongefamilies regjeringstid.

57 Dvs. en herskerfamilie eller et dynasti vil alltid gjennomgå disse stadiene med mindre den blir påvirket av ytre årsaker og "utslettet" før den når sin naturlige utvikling.

58 Dvs. at i bøker som inneholder Profeten Muḥammads ord og gjerninger (ḥadīth), finner man dette sitatet i de kapitlene som grupperes under temaet (og tittelen) "ros og lovprisning". Men siden de mest kjente samlingene klassifiserer denne teksten under andre tema, er det ikke klart hva som er Ibn Khaldūns kilde.

59 Denne ḥadīth-teksten (som ofte knyttes til Koranen 12: 6) synes å betegne omtrent det motsatte av Ibn Khaldūns poeng, siden Josefs "ære" beskrives som et resultat av akkumulasjon fra tidligere generasjoner, ikke en gradvis avtagende anseelse for hvert slektsledd. Men han har jo rett i at det er noe med fire generasjoner her også...

60 Som De Slane bemerket i sin oversettelse, viser "mektig og misunnelig" at teksten som Ibn Khaldūn bruker på en eller annen måte kan føres tilbake til Hieronymus' latinske bibeloversettelse ("Vulgata", fra slutten av 300-tallet e. Kr.), siden det var Hieronymus som la til "mektig" (lat. fortis, ar. ṭā’iq). Den hebraiske teksten og Septuaginta har kun "misunnelig" (hebr. qana, gr. zēlōtēs). Rydberg (139) dekker over dette ved å bruke en utbredt men meget uheldig teknikk: han erstatter Ibn Khaldūns tekst med en svensk bibeloversettelse, noe som er både anakronistisk og villedende.

61 "Sangenes bok", et berømt og meget omfattende verk av Abū l-Faradj ‘Alī al-Isfahānī (d. ca. 973 e. Kr.). Boken er først og fremst en samling av forfatterbiografier og dikt, men inneholder utallige historier og anekdoter fra en mengde ulike kilder.

62 al-Isfāhānī, Kitāb al-’Aghānī, utg. ved ‘Abd al-Karīm Ibrāhīm al-‘Azbāwī, Damaskus 1982, opptrykk Cairo 1993, XIX: 184-210. Ibn Khaldūn kopierer her hele avsnittet ordrett fra kilden.

63 Teksten avviker noe fra kilden (Aghānī, XIX: 184), som har: "Dermed leder han den herskende familien, som utgår fra hans stamme."

64 Ibn Khaldūn gjentar alle navnene her.

65 Cheddadis utg. I: 281-3; Rosenthal I: 336-9; Cheddadi 434-6.

66 Cheddadi's utg. (I: 281) har madjd ("ære"), men Cheddadi (434) oversetter med "pouvoir" og Rosenthal (I: 336) har "royal authority". Selv om Cheddadi ikke nevner det i sin utg., er det sannsynlig at dette stammer fra ulike håndskrifter.

67 I dette avsnittet brukes ‘aṣabiyya også i utvidet betydning om en "gruppe som har et sterkt samhold". Ibn Khaldūn beskriver her sin teori om gruppelojaliteten som en av de viktigste sosiale krefter i samfunnsutviklingen, særlig som en drivkraft for utviklingen av "makt".

68 "Organisme" eller "forgjengelig legeme" (mutakawwin) er en teknisk term fra arabisk filosofi, som synes å være misforstått i andre oversettelser. Rosenthal (I: 336) har for eksempel "things that come into being" og Cheddadi (434) "les choses créées", som ikke er direkte feil, men noe misvisende (se Muñoz 1992: 283).

69 "Temperament" (mizādj) er en sentral term i eldre naturvitenskap (og "filosofi" generelt), som betegner sammensetningen eller "blandingen" (mizādj, sml. gr. krāsis) av kroppsvæsker (humoralpatologi), eller mer generelt sammensetningen av de fire grunnelementene jord, vann, luft og ild (med tilhørende primærkvaliteter: kulde, fuktighet, tørrhet og varme) i alle legemer.

70 Ordet som brukes her er ta’alluh, som har en rekke bruksområder og betydningsnyanser. På den ene siden kan det bety "forsøke å være som en gud (’ilāh)" eller "tro at man er Gud (Allāh)", og på den andre siden "hengi seg til Gud" (ofte i mystisk forstand) eller "tilbe Gud". Det er mye som tyder på at det opprinnelig var dannet for å oversette det greske apotheōsis (se f. eks. H. Landolt, "Ghazali und Religionswissenschaft", Asiatische Studien 45 (1991): 19-72, særlig s. 33, n. 59). Rydberg (166) har "självförhävelse", Rosenthal (337) "egotism" og Cheddadi (434) "l'amour-propre".

71 I følge Cheddadi (1327, X, n. 2) står dette begrepet ofte i sammenheng med mudāfa‘a, "forsvar", o.l. En gruppe eller klan vil på den ene siden kjempe mot andre for å skaffe seg eiendom og goder og etablere sin posisjon (muṭālaba), og på den andre siden vil de forsvare seg mot andre for å bevare det de har ervervet seg (mudāfa‘a).

72 Versene stammer fra et dikt av Abū Ṣakhr ‘Abd Allāh al-Hudhalī (600-tallet e. Kr.). Diktet (Li-Laylā...) finnes gjengitt i flere større samlinger, se særlig ‘Abd al-Qādir al-Baghdādī, Khizānat al-’adab, utg. A. Hārūn, Maktabat al-Khāndjī: Kairo 1997, III: 258-9. Når Ibn Khaldūn siterer disse versene, spiller han på to betydninger av ordet som vi har gjengitt med "besvær" (sa‘y).

73 Cheddadis utg. I: 284-6; Rosenthal I: 339-43; Cheddadi 436-9.

74 Denne setningen er noe uklar. Vi har gjengitt Cheddadis tolkning (437).

75 Det er ikke klart hva Ibn Khaldūn mener helt konkret her. Rosenthal (I: 342) foreslår "their (fighting) skill and emblems"; Cheddadi (438) har "leur ingéniosité et leurs emblèmes".

76 Dvs. mamelukkene, som hadde makten i Egypt og tilgrensende områder fra midt på 1200-tallet til 1517.

77 Cheddadis utg. I: 287-9; Rosenthal I: 343-6; Cheddadi 439-41.

78 "Et [menneskes] livsløp i min nasjon (‘umr ummatī) er fra seksti til sytti år" (Tirmidhī, Sunan, under: Kitāb al-Zuhd, kapittel 23, ḥadīth nr. 2331. Diverse utgaver: B. Ma‘rūf, Beirut: Dār al-Gharb al-islāmī 1996, IV: 157-8; A. M. Shākir, Kairo: Muṣṭafā al-Bābī al-Ḥalabī 1977, IV: 566; Albānīs kommentar utg. av A. Āl Salmān, Riyāḍ: Maktabat al-Ma‘ārif, uten årstall, s. 526-7).

79 ‘Ād og Thamūd er førislamske, arabiske folkeslag som nevnes i Koranen.

80 Andre oversettere (Rosenthal I: 343; Cheddadi 439) forstår uttrykket al-‘umr al-wasaṭ som "gjennomsnittsalder", men det stemmer ikke med konteksten (som Rosenthal nevner) og er heller ikke den mest naturlige syntaktiske gjengivelsen av den arabiske teksten.

81 Se Cheddadis utg. I: 230-1; Rosenthal I: 288; Cheddadi 399 ("II.18").

82Paulus’ brev til romerne, 12, 19.

83Evangeliet etter Matteus, 5, 39.

84Ibidem, 26, 52.

85Evangeliet etter Lukas, 3, 14.

86Ibidem.

87 Salmenes bok, 82

88De restitutione spoliatorum, kap. olim.

8923. spørsmål, kap. 1 'quid culpatur', Dialogus.

90 Lengdemål på omtrent 280 yards.

91 Sovesal.

92 Gibraltarstredet.

93 Peking/Beijing.

94 Hangzhou.

95 Himmelstige.

96 Libanon.

97 Verket ble opprinnelig skrevet på italiensk i 1602, i fengselet i Napoli, og originalmanuskriptet befinner seg i dag i Bibliotheca Governativa i Lucca, Toscana. Det ble seinere revidert, og en latinsk versjon ble skrevet i 1613–14. Den første trykte utgaven var på latin og ble utgitt i Frankfurt i 1623, mens den siste utgivelsen (også den på latin) i Campanellas levetid er fra 1637. Moderne utgivelser forholder seg til ulike versjoner og kan derfor variere en del. Denne oversettelsen i utdrag er basert på den kritiske, italienske utgaven etablert av Norberto Bobbio i 1941 for Einaudi, reprodusert i serien Universale Economica Feltrinelli I Classici. T. C.: La cittá del Sole, red. Adriano Seroni, 4. utg. Milano 1994, sidene 33–52, 58, 60, 66–71, 72–3, 74, 75–9. Bobbio tok utgangspunkt i 1602-mauskriptet, men konsulterte også Frankfurt 1623 (redigert og oversatt til latin av Tobia Adami, som hadde besøkt Campanella i fengselet i 1613 og fått med seg manuskriptet både til Solstaten og andre verk, og som altså ble en slags redaktør for Campanella i årene som fulgte).

98 Ridder i brorskapsordenen hospitalerne, opprinnelig "Brødrene av Sankt Johannes Hospital i Jerusalem", etablert i år 1080 (og seinere kjent som johanittene eller malteserne).

99 Muligens øya Sumatra.

100 I manuskriptene er navnet markert med det astrologiske tegnet for sola (sirkel med en prikk i midten), mens den første trykte utgaven (på latin, Frankfurt 1623) har oversatt dette tegnet med Sol, og 1637-utgaven har oversatt det med Hoh.

101 Politikken, 1261 b.

102 Her vises det til en hendelse på stjernehimmelen i 1572 som ble oppfattet som et tegn på at noe stort og nytt ville inntreffe. Stjerneforekomsten ble studert og beskrevet av Tycho Brahe.

103 Dvs.: Rosselana, kona til Solimano I; Bona Sforza, kona til Sigismund I, kongen av Polen; Maria av Habsburg, søsteren til Karl V og kona til Ludwig II av Ungarn; dronning Elizabeth; Caterian de' Medicin, gift med Henrik II av Frankrike; Margherita av Habsburg, datter av Karl V og herskerinne over Nederlandene; Bianca Capoello, gift med Francesco I av Medici, storhertug i Toscana; Maria Stuart, dronningen av Skottland; Isabella av Castiglia; Camilla Peretti, den dominerende søsteren til pave Sixtus V.

104 Ariosto, første verselinje av Orlando Furioso.

105 Forfatteren refererer muligens til et eiendomsprinsipp i romersk lov, Cuius est solum eius est usque ad coelum et ad inferos, som kan oversettes med ”Hvem som enn eier jorda, så er den hans opp i skyene og ned i dypet”.

106 Det franske ordet papimanie lar seg knapt oversette. Det er oppfunnet av den franske forfatteren Rabelais, og betegner for ham et imaginært land som er bebodd at pavens hoff (le pape) (o.a.).

* Her melder det seg noen andre innvendinger, men siden prosjektets opphavsmann [som er Abbé de Saint- Pierre o.a.] ikke tar dem opp, har jeg forkastet dem i gjennomgåelsen (forfatterens note).

i Carlos I av Spania, tysk-romersk keiser (Karl V).

ii Kirkelærerne Hieronymus og Augustin.

iii Demokrátes antas å ha vært en gresk filosof som tilhørte den pytagoreiske skolen. En samling ”gylne setninger” knyttes til hans navn.

iv Isidor fra Sevilla, spansk erkebiskop og encyklopedist.

v Sml. Aristoteles’ Politikken 1254 b (bok 1,5) for dette og det følgende.

vi Ordsp 11,29.

vii Aristoteles’ Politikken 1256 b (bok 1,8).

viii Brev 93, 5.

ix Sml. Luk 14,23.

x Brev 138, 14.

xi Aristoteles Politikken 1279 a (bok 3,7).

xii Optimates er avledet av optimus, best.

xiii Sml. 1. Pet 2.

xiv Sermo 88.

xv Thomas Aquinas: Summa Theologica IIa IIae, 108,1.

xvi Etterkommere av Herkules.

xvii Pelayo, latin Pelagius, grunnla kongedømmet Asturia i 718.

xviii Aristoteles’ Politikken 1268 b (bok 2,8).

xix Contra Faustum 22,74.

xx Dette stedet hos Augustin er ofte sitert. Som kilde oppgis for eksempel ”Augustinus In Decretisˮ, I dekretene, eller ”Augustinus In verbis Domini”, Om Herrens ord.

xxi Kirkelæreren Ambrosius.

xxii Pave Innocens III. Dette utsagnet siteres blant annet i Gratians Decretum (83,3) som er den første omfattende samlingen av den allmenne kirkeretten (1100-tallet).

xxiii Sml. 5. Mos 16,20.

xxiv Hispania Nova, Mexico.

xxv Sml. Ef 5,5.

xxvi Confessiones, Bekjennelser, 22,78.

xxvii De Officiis 1,232.

xxviii Aristoteles Politikken 1274 b (bok 3,1).

xxix Enchiridion 80.

xxx 1. Kor 5,12.

xxxi 1. Tim 2,4.

xxxii Heauton timorumenos.

xxxiii Sir 17,14.

xxxiv Contra Petilianum II,84.

xxxv Epistula ad Catholicos de secta Donatistarum 20, 55.

xxxvi Quaestiones in Heptateuchum VI,10.

xxxvii Kirkelæreren Johannes Khrysostomos.

xxxviii 1. Mos 14.

xxxix Luk 10,30–37.

xl Ordsp 24,11.

xli Sal 72,12–13.

xlii De Officiis 1, 179.

xliii Dette stedet gjengis blant annet av William av Ockham i Dialogus 3,2,2.

xliv Sml. Rom 13,4.

xlv Commentarium in Ezechiel 3,9.

xlvi Brev 93, 3.

xlvii Ordsp 29,19.

xlviii Aristoteles Ethica Nicomachea 1179 (bok 10,9).

xlix Aristoteles Ethica Nicomachea 1180 (bok 10,9).

l Brev 93, 5.

li Donatus Magnus grunnla på 300-tallet en sekt som Augustin og andre anså som kjettersk.

lii Augustin: Contra Gaudentium II,3.

liii Keiser Konstantin den store.

liv Brev 93, 26.

lv Sml. Thomas Aquinas’ Catena Aurea til Luk 14,23.

lvi Rom 10,12.

lvii 1. Tim 2,4.

lviii Kirkelæreren Cyprian av Kartago.

Side av