Innhold Bind I

Det Chremes hos Terents sier:^xxxii ”Jeg er et menneske, og jeg regner intet menneskelig som fremmed for meg”, lar oss forstå at mennesket skal ha omsorg for sin neste og stå til tjeneste for ham så langt han kan, uten at det ødelegger for ham selv. Det gjelder hele menneskeheten, det er Guds og naturens lov fra Guds åsyns lys som er tegnet på oss, det er altså den evige loven som vi finner i Siraks bok: ”Og han gav bud om hva enhver skal gjøre mot sin neste.”^xxxiii I første bok av De doctrina christiana, Om kristen opplæring, sier Augustin at på grunn av det åpenbare fellesskapet som består mellom alle mennesker, er alle dødelige hverandres nærmeste og følgesvenner. Og hvis naturretten legger denne plikten på hver og en av oss i hverdagslivet, hvor mye mer gjelder det ikke den høyeste prest som er Kristi stedfortreder, og de kristne fyrstene som også, om enn på en annen måte, gjør Guds verk på jorden! For både han og de er i navn og gagn hyrder for den kristne hjord. Men en gjeters oppgave er ikke bare å vokte over den flokken han har fått seg betrodd, hvis han kommer over noen villfarne sauer fra en flokk eller innhegning som tilhører den samme herren, må han ta seg av dem også, og hvis han greier det, må han samle alle sauene i samme innhegning på et trygt sted. Og slik blir det etter hvert én innhegning og én gjeter.

Vi kan ikke straffe hedningene bare fordi de er vantro og heller ikke tvinge dem til å ta ved troen mot sin vilje. For ”å tro er en viljessak”, sier Augustin, ”og kan ikke tvinges fram”.^xxxiv Men vi kan hindre dem i å begå forbrytelser. ”Ingen kan tvinges til å tro”, sier han, ”men ved Guds nidkjærhet, eller snarere ved Hans barmhjertighet, blir vantro straffet med trengslenes svøpe.” Og igjen taler han til kjetterne:^xxxv ”De blir ansett som høyst samvittighetsfulle ledere og fromme rådgivere, de mennene som beslutter at dere skal skremmes og holdes i tømme så lemfeldig, bare ved advarsel om bot eller tap av land, eiendom eller penger, slik at dere, når dere tenker på grunnen til at dere må tåle dette, vil innse deres helligbrøde og ta avstand fra den, og slik kan bli frelst fra evig fortapelse.” Det Augustin her sier om kjetterne, gjelder også overfor hedningene, for både kjetterne og hedningene er våre neste, og naturens lov og Guds lov byr oss å ha omsorg for dem, slik at vi avskrekker dem fra misgjerningene deres, og særlig fra slike som mest krenker og forarger naturen og naturens skaper, Gud, og framfor alt fra avgudsdyrking, som er den største av alle synder. Den innvendingen du la fram til å begynne med, Leopold, at det syntes urettferdig at spanierne fører krig mot barbarene som ikke hadde gjort seg fortjent til noe ondt, den har med dette å gjøre, tror jeg, og Augustin er vår hjemmelsmann når han klarlegger hva som er rettferdige kriger, slik: ”De som hevner urett”.^xxxvi Og med det skal vi forstå at ved hellig krig, som de gudfryktige påfører dem som driver avgudsdyrking, straffer vi urett som er begått mot Gud mer enn mot mennesker, og det er en mye grovere synd. Hva mer er: Den som plikter å adlyde en annen og ikke oppfyller et rettferdig krav, han gjør urett mot ham som framsetter det. Hvis han blir formant og allikevel nekter å underordne seg, handler han ulovlig. Slik ser vi at ved denne krigen straffes ikke bare urett mot Gud, men også mot mennesker. Men først og fremst er det urett mot Gud som blir hevnet, og slik urett er den verste forbrytelsen, en urett som vi etter Kristi eksempel ikke engang bør finne oss i å høre tale om, slik Khrysostomos^xxxvii sier: ”At en er tålmodig når det gjelder urett som blir begått mot en selv, er rosverdig, men å lukke øynene for urett mot Gud er en stor synd.”

For hvis det er tillatt og rosverdig at fyrster hevner urett som er begått mot deres nærmeste og deres venner, med krig også mot fremmede folk – og her har vi et eksempel i Abraham^xxxviii som straffet fire konger for den uretten som var gjort mot Lot og vennene hans – i hvor langt større grad er det ikke tillatt og rosverdig å straffe urett som noen har gjort mot Gud. Og særlig gjelder dette hvis det i seg selv foreligger en god nok grunn til rettferdig krig, og en samtidig kan beskytte mange uskyldige mennesker mot urett. Det er nettopp tilfellet når en undertvinger disse barbarene, for det er et faktum at de hvert år ofrer 20 000 uskyldige mennesker til avgudene i det området som kalles Det nye Spania. Og med ett unntak, der innbyggerne til slutt gjorde hardnakket motstand, er nå hele denne provinsen, som er mye større enn hele Spania, underlagt oss kristne, og det med mye mindre tap av mennesker enn det de selv hvert eneste år pleide å ofre. Teologene er samstemte om at på grunn av det åpenbare fellesskapet som knytter alle mennesker sammen – vi har alt tidligere snakket om dette – er alle mennesker alle andre menneskers neste. Her kan vi bruke samaritanen i evangeliet som eksempel, han som oppførte seg som israelittens neste da denne var blitt overfalt og såret av røvere, og hjalp ham på aller beste måte i hans nød og ulykke.^xxxix

Guds lov, som jeg siterte fra Sirak: ”Og han gav bud om hva enhver skal gjøre mot sin neste”, byr alle mennesker å følge eksemplet til den rettskafne og barmhjertige samaritanen og hjelpe sin neste og medvandrer. Og dette gjelder desto mer hvis noen med urette blir hentet for å bli drept, noe som er et absolutt påbud i Ordspråkene: ”… redd dem som vakler til retterstedet”^xl, nemlig når det er med urette og uten skyld, slik disse ulykkelige menneskene blir slaktet ved de hedenske altrene. I dette oppfyller spanierne i våre dager profetien: ”For han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har. Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv.”^xli Vil vel noe fromt menneske benekte at det er den første plikten til en god kristen fyrste å forsvare alle disse uskyldige menneskene mot denne store uretten hvis han kan det? For Ambrosius sier: ”Tapperhetens lov byr ikke å påføre urett, men å drive den vekk. For han som ikke driver urett vekk fra sin neste hvis han kan, han er like mye å laste som han som tilføyer uretten.ˮ^xlii ”Slike forbrytelser”, sier Augustin, ”og andre gudløse skjenselsgjerninger bør heller bli straffet av denne verdens dommere enn av prestene og kirkens ledere.”^xliii ”For de er Guds tjenere til hevn over dem som gjør det onde”, sier Paulus.^xliv Derfor sier Hieronymus:^xlv ”Han som slår ned de onde fordi de er onde og har verktøy til å drepe for at han skal hugge ned de onde, han er Guds tjener.” Det er altså ikke bare barbarenes vantro som gjør krig mot dem til en ytterst rettferdig krig, men også deres gruoppvekkende ofringer av mennesker, deres grove overgrep mot uskyldige mennesker, deres avskyelige måltider der de spiser menneskekjøtt, og deres syndige avgudsdyrking. Men hedenskapen deres alene ville gi tilstrekkelig grunn til krig, ikke for å straffe dem, men for å føre dem på bedre veier og lede dem fra deres falske tro til den rette. Og det er målet med denne krigen.

…

Kapittel 18

Leo.: Du tror altså ikke at vi kan finne en annen trygg mulighet til å forkynne evangeliet enn å tvinge disse folkene til å godta vårt herredømme?
Dem.: Jeg vet at heller ikke det har gitt oss noen trygg anledning!
Leo.: Hva mener du? Tror du at noen har vært i fare blant barbarene fordi han har forkynt evangeliet?
Dem.: Det har altså ikke kommet deg for øre at mange steder har forkynnere som har forlatt den spanske befestningen, blitt kidnappet av barbarer som ikke var tilstrekkelig kuet? Du har ikke hørt at to munker i dominikanerordenen i Pirito ble brutalt slått i hjel av barbarer som vendte seg bort fra den kristne lære? Og jeg har fått vite at i Chiribiche og Cubagua i den samme provinsen ble et dominikanerkloster og et fransiskanerkloster etter noen få år ødelagt av barbarene. Der ble broder Dionysius drept på en barbarisk måte; de andre hadde berget seg om bord på et skip som lå i havn nær ved. I Cubagua ble alle munkene drept, de ble angrepet under offerhandlingen. Der vanhelliget også barbarene de hellige draktene for å håne seremonien og den offerhandlingen vi kaller messe. Når dette skjedde med våre forkynnere etter at barbarene hadde underkastet seg vårt herredømme, og denne uhyrlige forbrytelsen ble begått mens våre styrker holdt området okkupert, de var bare et lite stykke unna, hva skal vi da tro vil skje hvis vi sender forkynnere for å lære opp barbarene i områder der redselen for våre styrker ikke avskrekker dem fra overgrep og gudløshet? Var jeg bare en falsk profet! Ikke desto mindre føler jeg dyp frykt for skjebnen til dem som en nå, etter det jeg hører, planlegger å sende ut til provinsen Florida for å forkynne evangeliet uten væpnet beskyttelse. Bak dette står visse personer som når slike saker dukker opp i de offentlige rådslagningene, har for vane å treffe djerve beslutninger om andre menneskers farefulle arbeid. Men de verdige lederne er de som ikke bare vinner ære for en dristig beslutning, men også ved fromt å gjennomføre den. Allikevel hevder jeg at barbarene ikke bør legges under vårt herredømme bare for at de skal få høre våre forkynnere, men også for at vi skal føye trusler til den kristne opplæringen og formaningene og drive redsel inn i dem slik Augustin sier i sitt svar til donatisten Vincentius:^xlvi ”For hvis de bare ble fylt med redsel og ikke fikk opplæring, ville dette synes å være et urettferdig herredømme. Men hvis de bare fikk opplæring og ikke også ble fylt av redsel, ville det være vanskeligere å lede dem på veien til frelse fordi de ville forherde seg i sine gamle vaner. Mange som vi kjenner godt, svarte oss, når de hadde gjort regnskap for sitt liv og kommet til sannhets erkjennelse gjennom vitnesbyrd fra Guds ord, at de ønsket å bli en del av den katolske kirkens fellesskap, men fryktet å bli utsatt for fiendskap og vold fra fordervete menn. (…) Men når gagnlig redsel og frelsende opplæring knyttes sammen, slik at sannhetens lys driver villfarelsens mørke vekk og redselens kraft samtidig bryter onde skikkers lenker, kan vi, som jeg har sagt, glede oss over at mange blir frelst.ˮ

Det samme som Augustin sier om kjetterne, har vi så sannelig også lov å si om barbarene. Takket være den redselen som de mottok sammen med opplæringen, har svært mange av dem tatt ved den kristne troen. Den hadde de ikke villet vite noe av hvis de bare hadde fått opplæring, for de følte dyp frykt for prestene og høvdingene sine. Det er god grunn til å anta at disse prestene og høvdingene ut fra sine egne interesser og fordi de ser med mistanke på det som er nytt, av alle krefter ville ha motsatt seg den nye religionen som ikke var gagnlig for deres planer. Følgelig måtte en rydde vekk denne redselen i folket og fylle dem med redsel for de kristne. Dette står jo i de hellige Ordspråkene: ”En trell lar seg ikke tukte med ord, han skjønner dem nok, men bryr seg ikke om dem.”^xlvii Filosofen er av samme mening og sier:^xlviii ”Med logiske argumenter er det vanskelig, for ikke å si umulig, å endre en livsførsel som alt for lenge siden ble en vane og grodde fast.” Og litt senere sier han: ”Folk flest bøyer seg for maktbruk snarere enn for logiske argumenter; det er lettere å kue dem med straffer enn å lede dem med forståelse av hva som er hederlig.” Slik bevitner Aristoteles at lover og maktbruk er nødvendig for holde ryggesløse menn i tømme ved å få dem til å frykte straff og gi dem forståelse av hva god moral er. ”For lovene”, sier han, ”som er ordninger som springer ut fra innsikt og forstand, har makt til å tvinge.”^xlix Som Augustin også sier, er det ikke fordi ”… noen kan være god mot sin vilje, men av frykt for å måtte utholde noe han ikke ønsker, vil han enten gi avkall på den uviljen som hindrer ham, eller han vil bli nødt til å erkjenne den sannheten han var uvitende om. Slik vil frykten hans enten få ham til å vende seg bort fra den villfarelsen han har forsvart, eller han vil søke sannheten som han var uvitende om, og nå vil han være rede til å gripe det han før ikke ville vite av”.^l Denne oppfatningen godtgjør Augustin ved eksempler hentet ikke bare fra enkeltmennesker, men også fra mange stater. Selv om disse hadde vært tilhengere av Donat, var de nå katolikker fordi de var rammet av denne frykten.^li ”Kirken leder dem den kan, inn på den rette vei, dem som det ikke er mulig å lede, finner den seg i.”^lii
Leo.: Augustin snakket om kjettere, ikke om hedninger, og med dem forholder det seg annerledes. For selv om de var innviet ved de kristne sakramentene, angrep kjetterne de godkjente kristne læresetningene som de hadde forpliktet seg ved, og derfor var det med den største rett at en med våpenmakt, hvis det ikke var noen annen utvei, drev dem tilbake til lydighet og rettferdighet. Hedningene har derimot ingenting til felles med oss, og de styrte sin egen stat uten å skade de kristne. Hva er det da som er slik at en kan bebreide dem det, eller som kan berettige at en straffer dem med kristen våpenmakt?
Dem.: Når du drar fram dette med overtredelser og retten til å straffe, Leopold, så har jeg jo tidligere sagt at en kan straffe brudd på naturens lov blant hedningene like mye som krenkelse av evangeliets lov blant kjetterne. Som saken selv viser, snakket forøvrig Augustin på dette stedet ikke så mye om straff av overtredelser som om hvordan en ut fra kristen nestekjærlighet kunne dra omsorg for menneskenes frelse og det som var gagnlig for dem. Det er som når leger som prøver å kurere syke, av og til behandler dem mot deres vilje, ja, til og med må binde dem når de skal brenne eller skjære i dem. På samme måte, mener Augustin, må en handle til det beste for dem som har fart vill i troen og veket av fra den kristne sannheten, også når de er uvillige og stritter imot. Og det gjelder ikke bare kjettere, men også hedninger, for hvis de blir kalt til det evangeliske fellesskapet, men sier nei, må de på Kristi bud tvinges til å tre inn i det.

Og selv om Augustin henvender seg til en kjetter, så kan du ikke tvile på at han ikke bare forteller hvordan vi må forholde oss overfor kjetterne, men også overfor hedningene. Det forstår du hvis du bare undersøker stedet nøye og oppmerksomt leser det brevet til donatisten Vincentius som jeg ofte har nevnt. Der tar Augustin opp Konstantins^liii lov om hedninger, og ut fra den høyst rettferdige og sterkere bruken av makt mot hedningene for at de skulle tre inn i det evangeliske fellesskapet, gjør han seg umaken med å godtgjøre overfor kjetterne at det også er rettferdig at de blir presset for at de skal vende tilbake til den katolske troen. Her er det Augustin skrev til Vincentius: ”Hedningene kan med større rett laste oss på grunn av de lovene som de kristne keiserne har gitt mot avgudsdyrkere, men allikevel har mange av dem blitt ført på den rette veien og har omvendt seg til den levende og sanne Gud, og hver dag omvender flere seg.”^liv Og hvis vi søker å finne sannheten, Leopold, så har sannelig dette stedet i evangeliet mye mer med hedninger å gjøre enn med kjettere. Det var jo ikke kjettere som skulle få del i fellesskapet – det fantes ikke kjettere den gangen – men jødene. Først ble jødene innbudt, men de ville ikke. Så ble mange ført inn som ikke var jøder, og som liksom var lamme og blinde fordi de ikke kunne støtte seg på den hellige skriftens lov og ikke ble opplyst av kunnskap om den. Og til slutt, altså i vår tid, blir også hedninger oppsøkt utenfor byen, og fra veier og innhegninger – med det menes fra de fjerneste steder – blir de på Guds bud nødet til å komme til Kristi måltid.^lv Om kjetterne kan en ikke så mye si ”komme til” som ”vende tilbake til” når de blir kalt tilbake til den katolske troen. Men Augustins påbud er gyldige for begge grupper, og de er hentet fra samme kilde, nemlig fra den kristnes kjærlighet til sine neste. For det er ikke slik som du sier, at vi ikke har noe til felles med hedningene, nei, vi har mye til felles! For de er våre neste og våre følgesvenner, og de er i navn og gagn den samme Guds får, om de enn ikke hører hjemme i den samme innhegningen. For ”alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham”,^lvi ”han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”.^lvii

…

Kapittel 21

Leo.: Det er ikke mer å diskutere, Demokrátes, om det du har forklart og bevist om rettferdighet ved denne krigen og vårt herredømme. Du har brukt overbevisende argumenter som du utledet fra kjernepunktene i teologien og filosofien og dypsindig hentet fra selve naturloven og Guds evige lov. For jeg må innrømme at når jeg nå har hørt deg gjennomgå dette, har jeg lagt av meg all min tvil og alle de betenkelighetene som bekymret meg. Hvis jeg nå i tankene prøver å gi en korrekt sammenfatning av hovedinnholdet i drøftingen vi har hatt, så har du altså framlagt fire grunner som hver enkelt synes å bevise at spanierne med rette kan gå til krig mot barbarene. For det første fordi de som av natur er slaver, barbarer, rå og usiviliserte, nekter å godta at de som er klokere, mektigere og udadlelige, tar herredømmet over dem, et herredømme som de til stort gagn for dem selv burde godta ettersom det er rettferdig ut fra naturretten. Den tilsier jo at materien skal være underlagt formen, legemet sjelen og begjæret fornuften, at menneskene skal herske over dyrene som ikke har forstand, det fullkomne over det ufullkomne og det høytstående over det mindreverdige, for at dette skal bli til det gode for begge parter. For dette er naturens orden, og Guds evige lov byr at vi i alt og ett skal overholde den, slik Augustin sier. Som hjemmelsmann for denne oppfatningen har du sitert Aristoteles, som også de mest framstående filosofer og teologer bruker som læremester i rettferdighet så vel som i alle andre moralsk høyverdige egenskaper, og som den mest vise tolker av naturen og naturens lover. Og du siterer ikke bare Aristoteles, men også den hellige Thomas, som uten sammenlikning er den fremste blant skolastikkens teologer; han fortolker Aristoteles og gjør ham rangen stridig når det gjelder å forklare naturlovene. Og du har slått fast at naturlovene er hellige og springer ut fra Gud.

Den andre grunnen du har framlagt, er at krigen skal gjøre slutt på den uhyggelige skjenselen det er at de spiser menneskekjøtt, noe som i høyeste grad er å krenke naturen. Og heller ikke skal de vekke og opptenne Guds vrede ved å dyrke demoner som guder idet de i det gruoppvekkende ritualet sitt ofrer mennesker. Dernest skal de forhindre grove overgrep mot alle disse uskyldige menneskene som barbarene hvert år ofrer. Dette argumentet har for meg meget stor kraft og tyngde når det gjelder å bevise denne krigens rettferdighet. Og du har gjort det klart for meg at Guds lov byr alle mennesker å beskytte ethvert annet menneske mot slike voldsgjerninger.

Som ditt fjerde argument har du anført at der det åpner seg en mulighet, vil den kristne tro bli spredt vidt og bredt når evangeliet blir forkynt slik det sømmer seg, siden det nå har blitt åpnet en beskyttet vei for forkynnerne og dem som gir opplæring i troen. Og følgen av at denne veien er blitt beskyttet, er ikke bare at de trygt kan forkynne evangeliets lære for barbarene, men også at barbarene kan bli befridd for all frykt for sine egne høvdinger og prester. Slik kan de, når de har blitt overbevist, uavhengig og uten å frykte straff, ta ved den kristne troen. La meg sammenfatte: Dette vil være mulig når alle hindringer er fjernet og det er slutt på avgudsdyrkingen, og når vi har hentet fram igjen keiser Konstantins fromme og høyst rettferdige lov mot hedninger og avgudsdyrkelse – og alt dette er nødvendige forutsetninger. Dine hjemmelsmenn her er Augustin og Cyprian^lviii. Du har bevist for meg at det ikke kan skje hvis ikke barbarene ved krig eller ved andre midler har blitt tvunget til fred.

For å klargjøre disse argumentene har du brukt de gamle romerne som eksempel. Med Augustin og Thomas som hjemmelsmenn har du bevist at deres herredømme over de andre folkene var rettferdig og berettiget. Men du har slått fast at dette herredømmet ikke bygde på så gode grunner. Og du mente at en ikke kunne unnlate å framheve dekretet fra den øverste prest, Kristi stedfortreder, om det rettferdige i denne krigen og hans mandat for vårt rettferdige herredømme. Du hevdet krigens og vårt herredømmes rettferdighet, idet du samtidig så absolutt fordømte enhver udåd, grusomhet og griskhet i forbindelse med krigføringen og ledelsen av den. Du erklærte at ansvaret for slike skjenselsgjerninger, enten de var begått av soldatene eller av offiserene, falt på fyrstene som måtte dømmes av Gud med den samme dom, hvis de ikke av all sin makt og med alle virkemidler sørget for at onde menn ikke begikk slike forbrytelser. Har jeg nå i få ord gitt en korrekt oppsummering av det du så utførlig gjennomgikk for å begrunne at denne krigen er rettferdig?
Dem.: Helt korrekt! La det være nok om dette for øyeblikket. For nå kaller verten vår på oss, det er tid for lunsj. Hvis det er noe mer i forbindelse med disse spørsmålene du synes vi bør ta opp, kan vi gjøre det i ettermiddag.
Da de hadde sagt dette, bega de seg til måltidet som deres spanske vert hadde anrettet nydelig der i hagen, slik det anstår seg blant gode venner.
4. Bartelomé de Las Casas. Fra Apologética historia sumaria
de las Casas

Kapittel XLVII

Rettferdiggjøring av de ville og ensomme menneskers sak
Av det nevnte virker det som om man når man i disse traktene, eller andre som senere kan komme til å oppdages, finner folk som lever spredt, alene med sine egne hus eller i grender uten byforsamlinger og ordnede småbyer, ikke bør tenke at det er grunnet mangel på begavelse eller naturlig, god fornuft, men snarere av en av disse årsakene. For det første, fordi landet tilfeldigvis på nytt har begynt å bli befolket av mennesker som har skilt seg fra andre, og ikke har hatt tid eller sted til å vokse eller å erverve erfaring om sakene i denne regionen. For det andre, fordi jorden ikke var mottakelig for dem og de etter å ha reist inn i området enten ikke kunne eller ikke ville snu og reise tilbake dit de kom fra, av en eller annen grunn. For det tredje, fordi befolkningen etter kort tid begynte å vokse og forøke seg, med det for øye å samle seg, men at de ennå ikke har fått gjennomført det. For det fjerde, for bedre å forsyne seg med nødvendigheter ved å holde seg nære elven og skogen, som tidligere omtalt. For det femte, fordi godheten og fruktbarheten til regionen er så stor at hvert hus er sikkert og forsørget med alle nødvendigheter, uten å måtte frykte at mennesker eller dyr kan gjøre skade på dem.

Således skal det ikke være lenger være nødvendig at folk, fordi de bor spredd i skoger og daler, alene eller med følge, få eller mange, på dårlig eller god jord, skal kunne fratas forstand og anses som dyr. For på denne veien, og først med råhet, uten erfaring, var det at vi og alle nasjoner, litt etter litt tok til å være kloke, skarpsindige og politiske. Når slike folk finnes alene eller sammen, få eller mange og splittede eller spredde, bør de bli hjulpet med dyktighet og diskresjon, og med kjærlighet og mildhet introduseres til å leve i fellesskap og samfunn. Slik får de se skadene og manglene som de erfarer i seg selv, og som de kan oppleve sterkere hver dag, og den nytten i å leve et politisk liv. Det ville følge dem og representere dem, for vår menneskelige natur vil naturligvis tas med på denne veien med mildhet, kjærlighet og overtalende innbydelse til det gode og til ærbarhet, særlig for de av oss som ikke har naturlig eller sivil myndighet, grunnet den menneskelige ånds frihet og medfødte generøsitet.

Eksempel på denne menneskelige, ekte og naturlige veien til å ta med menneskene som lever på udannet og simpelt vis, slik alle mennesker levde i de første tidene, settes fram av i forordet til hans gamle Rethorica og i Oración 33, som P. Sestio gjorde, hvor følgende sies: Det var en tid da da folk rett som det var bodde i skog og mark som omstreifende dyr, og fødde seg på vill mat som dyr. For en eller annen grunn styrte de seg ikke, men støttet alt på de kroppslige kreftene. Verken kunnskap til Gud, religionsutøvelse eller forstand for den slags oppnådde man. Ingen traktet etter legitimt ekteskap, ingen kjente til hvilke som var ens barn, ei heller visste barna hvem deres foreldre var. Man kjente ikke til bruken av likhet overfor lov og rett. Grunnet denne ignoranse og feil skal man vite at blindt og overilt begjær, som styrer en hemningsløs sjel, som for å fylle seg brukte udåder, som av ondartede ministre av de de kroppslige kreftene, gjorde skade og smerte på andre. Hvis bare en vis mann fantes med kjennskap til verdigheten til legemet han ble tilbudt og fullkommenheten og dyden i menneskets sjel, og hvor store og fremragende ting til hvilke disse er egnede og kapable, en mann som med driftighet og flid kunne hjelpe og forbedre dem; om han med søte ord og forstandens ettertrykkelige kraft begynte å overtale og tvinge folket som vandret spredd i skog og land til å samles til å bo i fellesskap og samfunn på et bestemt sted. Når de var samlet viste man dem litt etter litt, fremla nyttige og og ærlige ting, ledet dem bort fra det uærlige og onde, noe som til dels fører til klager blant noen eller alle i begynnelsen, grunnet de utdaterte respektløse skikkene og den vante friheten. Men ved å berolige dem med nevnte årsaker og tale på sedvanlig mildt vis, fikk man vendt dem om fra ville og grusomme til ydmyke, vennlige og milde. Da man har overtalt folket til å bo i fellesskap, er det ikke veldig vanskelig å tilskynde kjennskap til Gud og religionsutøvelse, å leve under lover og å overholde lov og lydighet; når man forstår det godet man tar denne veien for: å vise frem og sette på spill enhver risiko man kan framby for opprettholdelsen av fellesgoder, etter egen fri vilje. Alt dette er fra , som sitert over. Det samme sier Plutark i den første boken, kapittel 7, De placitis philosophorum, hvor han nevner den harde tiden da folk levde spredd som dyr på landet, og den fornuftige og kloke mannen som begynte å tiltrekke seg dem og overtale dem til å underlegge seg lover og gav nyheter om at Gud fantes, som levde evig og uendelig.

Her bør man tenke over at dette på den tiden sier har fantes, da folk gjerne bodde i skog og mark som dyr, etcetera, som tidligere nevnt, var alminnelig blant alle menneskeslekter etter at folkeslagene spredde seg utover jorden og forøket seg. Det er hensiktsmessig å vite at ingen folk, nasjon eller jord befolket derav fantes som ikke i begynnelsen, og for lang tid, var og levde spredd i skog og mark, uten lov og orden, og uten virksomhet. De levde udannet og simpelt, uten landsbyer og hus, uten sådd mark og landbruk, spisende på de fruktene jorden selv gav, som dyr, hvor politiske, organiserte, fornuftige og sinnrike i klokskap og visdom vi enn måtte se dem i dag. Og denne udannetheten, grovheten og nær sagt bestialiteten varte så lang tid som det i hver nasjon tok å fødes, eller ankomme fra andre steder, en person eller personer med større forståelse, eller som tidligere enn andre oppnådde kunnskap om fortjenesten det medfører å lage hus, å samle seg til å bo sammen, å ha lover og å adlyde en som styrer, å leve i orden, å ta i bruk yrker og gjennomføre andre av livets nødvendigheter.

Dette virker veldig klart for provinsen Italia, hvor det nå er så mye properhet og livsorden, og så forfinede, så folkerike, berømte og opplyste byer, og hvor det i livets anliggender ikke bare finnes nødvendige ting, men kuriøse, overflødige, vellystige til sensualitet, og hvor det blomstrer innen kunst og fremfor alt den ikke overtroiske, men sanne religionen. Alle disse sakene som hører sinnrikheten og sunn fornuft til, ser vi i overflod. Men hvordan levde de og hvordan hadde de det, dette italienske folket, da Saturn kom dit i Janus’ tid. Så brutalt vis levde de på at annet liv så udannet, simpelt, grovt, og brutalt ikke fantes, og dette forekom til en slik grad at poeter sa om italienerne, i det minste ble det fortalt og bekjentgjort slik, gad vite, at de ikke var barn av mennesker, men at de var født av trærnes stammer og av harde trevirker. Dette slår Vergil fast i den åttende boken av Aeneiden, der han introduserte Evandrio, kongen av Arkadia, som kom til Italia og fra begynnelsen snakket med Aineias om Italias land og det italienske folks brutalitet, som Vergil sier:
Hæc nemora indigennæ fauni nimhæque tenebant

Gensque virum truncis et duro robore nata

Quis neque mos nec cultus erat neque jungere tauros

Aut componere opes norant aut parcere parto

Sed rami atque asper victu venatus alebat.
Det vil si: Evandrio, en konge som hadde kommet fra Italia og var konge der, sa til Aineias da han kom dit: Disse fjellene du ser, som vi befinner oss i, var tidligere befolket av fauner og nymfer, som er landlige og bondske guder. Ennvidere var folket født i dette landet av trærnes stammer og av harde og ru bjelker. De hadde verken lover eller skikker, ei heller drev de jordbruk eller visste hvordan å samle okser, tjene eller samle rikdom eller å spare det de tjente, men deres næring kom fra trærnes grener og fra den rå jakten.

Hvor det synes at Vergil mente å vise begynnelsen på Italias befolkning, plasserte han klokelig de landlige og bondske gudene og de dyriske menneskene, og slik tilkjennega han hele den udannede og brutale befatningen til den første italienske staten. Ifølge hedenske poeter og skribenter er fauner og nymfer landlige guder av villmarken, jungelen og marken, som siden vil nevnes om Gud vil. Man regner dem ikke blant himmelens guder, ei heller har de den samme autoriteten eller aktelsen, fordi de bor på jorden og har ansvar for å beskytte de jordiske, landlige saker, eller billige og lave, slik Ovid skriver i første bok av Metamorphoseos. De hedenske sa at disse levde lange liv, men at de til slutt døde, og for å tilkjennegi den lave og udannede tilstanden til Italias begynnelse, skrev Vergil at de ikke hadde himmelske guder som verken styrte eller beskyttet dem, men fauner og nymfer. Disse var rett som det var å finne i skog og elv og øde steder, og var ikke i stand til å beordre og styre edle og dydige anliggender. Menneskene beskrev han som dyriske og ufølsomme, som laget av stammer av tre, og dette av tre årsaker: For det første, grunnet den store uvitenheten og enkelheten til den tidens folk, som med en slik god jord ikke visste å nyte og dra nytte av den, men levde av det av det de tilfeldigvis fant i marken og i åsene. De levde uten lover og skikker, og slik kunne det virke som om de ikke var barn av mennesker med fornuft og forståelse, men av trær, og ikke bare trær, men av stammer og hardt trevirke. Slik forsterkes ytterligere simpelheten, for i slik en grad var de harde at man ikke kunne innprente ting med god forståelse i dem, slik man kan innprente noe i ting som er myke. Det samsvarer med Filosofen, andre De anima, som sier at man kan si om mennesket er godt eller ikke så begavet utifra hvor mykt kjøttet er.

For det andre sa han dette for å tilkjennegi hardheten og villskapen i deres samtale og ernæring, fordi de på den tiden ikke livnærte seg på annet enn vill og rå mat, eksempelvis frukter fra de ville trærne, som ved tilfeller fantes i skogene, samt kjøttet til dyr som de ved tilfeldigheter og noe arbeid og dyktighet drepte, og spiste uten tilberedelse, men rått og dårlig stekt. Slike harde liv kunne ikke barn av mennesker holde ut, og fordi de led seg gjennom det framsto de ikke som barn av mennesker, men født av hardt tre og av stammer. Slik en talemåte hadde poetene, og da spesielt Ovid, i første bok av Metamorphoseos. Der skrev han at menneskeslekten ble tapt ved syndefloden, da de ble separert av steinene Deucalion og Pirrha, hans kone, kastet bakover da de alene reddet seg. Således gav man inntrykk av at de var av hard avstamning, og at de gjennomgikk mye arbeid, som født av steiner og fordi de i begynnelsen levde sitt liv som ufølsomme steiner. Deucalión var konge av Thesalia da en stor flom kom, ikke Noahs, men en annen enormt stor. Han, alene med sin kone Pirrha, gikk om bord i et skip og reddet seg på fjellet Parnaso. Da vannet hadde trukket seg tilbake, reiste han for å konsultere orakelet i Themis, gudinnen som viste folk å be om ærlige og lovlydige saker, hvis tempel var i Beocia. Han spurte om menneskeslekten ville gjenreise seg, hvorpå han fikk svaret at han og hans kone måtte kaste bakover, eller over ryggen, bena til den store moren til gudene, og at de av disse ville gjenreises. Den store moren til gudene er jorden, ifølge poetene, og hennes ben er steinene. Av steinene Deucalión kastet fødtes mennene og de Pyrrha kastet ble til kvinner. Om dette sier Juvenalis følgende i den første Satiren: Ex quo Deucalión nimbis tollentibus æquor navigio montem ascendit, sortesque poposcit, paulatimque anima calecerunt mollia saxa.

Den tredje grunnen til at Vergil kalte menneskene for dyr, var for å få frem at italienernes begynnelse ikke var kjent, og at man aldri hadde visst hvor de kom fra, og således kalte poetene og historikerne dem for opprinnelige, nærmest uten opphav. Derfor ville Vergil si at de hadde fødtes av trevirke, da han ikke visste å gi dem opphav. Solinus samsvarer i andre kapittel, hvor de opprinnelige fra gammelt av bodde på Palatinerhøyden, som man kaller palass, som var en ås eller et høydedrag hvor man først bygde Roma.

Til dette folket, ja, de italienske, som nå er så politiske, og da var så udannede, ville og barbariske, kom Saturn, en vis mann, konge av Hellas, ikke frivillig eller grunnet begjær etter bedre jord, derimot kastet ut ved tvang fra sitt rike av sin sønn Jupiter, som man under kanskje vil si. Han kom altså til Italia under Janus’ tid, som styrte landet, ikke som konge, sett at han ikke hadde så mye dømmekraft og begavelse at han visste å pålegge italienerne orden og velstyre og gi dem lover, og å vise dem å få fortjeneste av jordbruket, men som en mer rettskaffen og en som forsto noe mer enn de andre. Han må ha vært gammel og av godt lynne, og styrte dem i noen lette saker, da det ikke fantes uoverenstemmelser mellom dem, grunnet deres enkelhet, og da de alle levde i fred, da de ikke hadde egne eiendommer, hadde de ingen grunn til å trette, og fordi de så noen flere godheter i ham enn i andre, og de elsket og aktet ham for hans alder, og han på et vis som en far, eldre og herre for alle. Denne Janus, mottok med god vilje sammen med de andre italienerne, Saturn, og holdt for godt at begge skulle være herrer, ifølge Macrobius. Saturn, vel mottatt, begynte å undervise italienerne i jordbruk, som å pløye og graving, og å så og plante, pode og alle andre jordbrukets og arbeidets kunster, for å ha brødets mat og de andre nødvendigheter. Derfor maler de Saturn med en sigd i hånden. Han gjorde slik at de fikk jord og egne ting, fordi de var forsiktige med å bearbeide jorden og passe på, uten at de tok det som alt var tilegnet andre, da det alt var en annens; og siden de ikke kunne lage hus, og de oppholdt seg og bodde under trærne eller i huler, lærte han dem dette: for de vandret spredd og adskilt i skog og mark, så han lærte dem å samle seg. Slik laget de landsbyer, og først fikk han laget to byer eller inngjerdede steder, den ene nære den andre, en ved navn Janiculum, der Janus bodde, og den andre Saturnia, der Saturn holdt hus, ifølge Macrobius, første bok, syvende kapittel, Saturnalium. Han gav dem dyktighet til å ri på dyrene, å jakte fuglene og fiske fiskene, og hvordan å tilberede mat og spise den; han satte ned lover for dem, ikke straffelover, da bohovet for disse ikke ennå eksisterte, ettersom de levde på slikt et enkelt vis, men etter Philosophia moral, av Aristoteles, og Epistlene, av Seneca, som ikke er lover, men snarere undervisning og dydsdoktriner. At alt det nevnte ble vist italienerne av Saturn, vises av Vergil i det åttende av Aeneiden, hvor det står:
Primus ab ætereo Saturnus venit Olimpo,

Arma Jovis fugiens et reginis exul ademptis

Is genus indocile ac dispersum montibus altis,

Composuit legesque dedit Latimque vocari,

Maluit is quoniam tútus latuisset in oris.
Han ville at man skulle kalle landet for Latium eller Lazio, som betyr skjulested, fordi den lå der som skjult og beskyttet fra fiendene sine, som forfulgte den a latendo. Vergil virker i det syvende av Aeneiden å motsi seg selv ved å si at de ikke hadde lover, men at de uten lover var gode utav sin egen vilje, da den latinske kongen, oldebarn av Saturn, da han snakker med Iloneas, Aineias’ ambassadør, sier:
Ne fugite hopitum neve ignorat latinos,

Saturni gentem haud vinclo nec legibus æquam,

Sponte sua veterisque Dei se more tenentem.
Å trojanske folk! Flykt ikke fra her å innlosjeres; fornekt ikke latinerene, som utav egen fri vilje er rettferdige, uten noen lover eller påskyndelser, og tar vare på skikkene til den gamle guden Saturn, av hvis slekt de er. Dette vil man forstå grunnet det alt nevnte vis, som gav lover som var læresetninger eller belærende, ikke strafferettslige, som nevnt er.

På Saturns tid sier Macrobius at det var svært lykkelige tider i Italia, fordi det var så mye fred at ingen irriterte eller gjorde skade på noen andre. Tyveri fantes ikke, de hadde ingen kriger seg imellom eller med andre; ingen var slaver av andre. Før nøt alle sin naturlige frihet, og så mye godhet, enkelhet og dyd var det på de tider, at sammenlignet med de tidene som siden skulle komme i Italia ble de kalt gylne tider. Herav kommer det at de av alle poetene blir tilskrevet kvalitetene til det gylne århundrets tid, og at de kaller perioden da Saturn regjerte for gullalderen. Ikke at alle folkeslag i hele verden levde i en slik fred og enkelhet som vi har fortalt fra Italia, for i Hellas, hvorfra Saturn flyktet, var det kriger og mange andre ugjerninger. De hadde den industrien og det politiet som Saturn introduserte i Italia, og slik, på samme vis lengre øst, mange steder hvor enkelheten hadde flyktet og blitt kastet ut, kom ondskapen drivende. Men Italia var da Saturn kom fortsatt i den første, enkle og barske tilstanden.

Og på dette viset kan vi dømme og formode om alle folkeslag i verden, og slik finner vi det skrevet i mange historier som hendte i vårt Spania, hvor det i begynnelsen fantes stor og grov enkelhet, og Spania sier man at har blitt korrumpert av fønikerne, folk fra fjerne Tyr og Sidon, som kom med griskhet om å ta med seg gull derfra, som det fantes mye av da, samt mye mer sølv.

Til slutt, når man tar Saturn, ettersom Janus så hvor gode og rosverdige verk til bruk for allmennheten Saturn hadde gjort i Italia, i anerkjennelse og takknemlighet for dette, hadde Janus tenkt til etter hans død å gi ham så mye ære man kunne gi ham. Det første ble at han beordret at hele Italia skulle hete Saturnia, av navnet Saturn, for å prise Saturn med større ære ved å fjerne det andre navnet. Deretter kunngjorde Janus ham som gud og befalte at man skulle ha ham som gud og tjene ham, og han opprettet mange ulike ofre gjort med fastsatte ritualer. Disse kalte han Saturnaler, etter Saturns navn, om hvilke Macrobius uten gjerrighet snakket i sin bok Saturnalium. Denne kultusen og tjenesten vedvarte siden alltid blant romerne, som i det høyeste av Saturns tempel satte to tritoner, som var guder av havet, med halene bundet sammen og med hvert sitt lydende horn i munnen. Dette gjorde de, ikke uten mangel på lærd betydning, og ga således til kjenne at historiene fra tidene fram til Saturns tidsalder var veldig mørke, men de etter Saturn klare og berømte. Slik virker det da tritonene, som er havguder, var to fisker med sine lange og sammenbundne haler, og med horn i hendene, for å tilkjennegi at de greske og latinske historiene lite eller intet viste av tidene før Saturn, ettersom de var innviklede og sammentrykkede, mens de etter Saturn sin tid ble offentliggjorte som om med horn. Disse tritonene kaller poetene trompetene til Neptun, havets gud, ifølge Ovid, første bok av Metamorphoseos, som sier at den lød i Decalións syndeflod. Og i denne lyden, som man hørte fra østen til vesten, ga de signal til alle vannene og guder av vannene som lå under Neptun at de alle skulle trekke seg tilbake til sin plass, og at de ikke skulle strekke seg over markene som før. Om disse tritonene snakket også Vergil, i sjette bok av Aeneiden, og i den første av De natura deorum, der de sa at selv om tritonene var guder, er figurene deres meget stygge, slik at menneskene ikke ville ha dem.

En grovhet i anledning hyllestene og kultusen av Saturn fant man i livligheten og blindheten til romerne, som man her ikke kan fortie. Fordi han var den første oppfinner og lærte dem å gjødsle jorden for bære mer frukter, satte de navn på ting etter oppfinnelsens handling, og slik kalte de ham for gjødselets gud, deus stercutius, gjødselsguden eller gjødslingsguden, ifølge det Macrobius sier, om enn han hadde oppfunnet mange andre mer noble ting, av hvilke man kunne navngi ham, med hvilke han hver dag var opptatt. Det gjelder også oppfinnelsen av andre ting til bruk for landsbyene og folkene han regjerte, til han en dag forsvant, det vil si han døde, men ingen så ham dø, ei heller ble hans kropp funnet. Det er trolig at demonene dekte ham til, fordi folk ville ha større mulighet til å ha ham som gud om det var som om han hadde fart til himmelen. Slik, med denne feilen, fingerte poetene og astrologene at de syv planetene var visse guder, og satte en av de syv til hver himmel, og romerne innvidde planetene med disse navnene (slik San Isidro sier i tredje bok, kapittel 7): Den øverste plassen av disse syv ga rom for Saturn, hvis man teller himlene fra månen, som er den laveste.
Kapittel XLVIII
[Stoffet fra foregående kapittel fortsetter. Han tilkjennegir sin antropoligi]
Enda et eksempel fra det stoffet vi tar for oss, et gammelt, setter Teodoncio fram, en overdådig gresk forfatter, i oldtidens historier, om en nobel mann fra Arkadia, en del av provinsen Middelshavs-Akhaia, hvis folkegrupper var eldgamle, så pass at poetene sa at de var folk av slaget fra før solen og månen var fødte, som het Lysanias, og poetene kalte den første for Jupiter. Denne, sier Teodoncio, var av utmerket begavelse og kom fra Athen, og fant folket der som levde udannet og som dyr, uten orden, uten lover, uten politi, uten ekteskap, og før også hadde kvinnene felles, og levde uten bystyre av folket eller politi. Derfor var det første han viste dem at de skulle samle seg og leve under en felles lov for alle; og han viste dem å bruke det fornuftige og naturlige ekteskapet, slik at hver hadde sin egen kvinne; for etterpå å litt etter litt introdusere dem for alle de gode skikker. Til slutt gav han dem doktriner, regler og måter for å tjene og ære Gud og gudene; lage templer og altere for dem, ofre og prester. Grunnet dette forundret de grove og simple atenerne seg og anerkjente at det var til stor nytte det de hadde mottatt, de æret han og tok ham som Gud og kalte ham Jupiter og gjorde ham til sin konge.

Det samsvarer med det sa i boken De natura deorum, hvor han ville ha det til at denne var den eldste av kongene i Athen. Den som måtte ville vite mer om dette, les Tostado om Eusebio, De temporibus, i fjerde del, kapittel 90. Derfra ser det ut til at atenerne, mellom hvilke filosofien glitret så mye, samt naturvitenskapen, moralvitenskapen og alle gode lærer, i begynnelsen var ytterst primitive og barbariske og av andre nasjoner betakter som dyr, da de ikke fødtes verken mer opplyste eller politiske enn andre. Dette eksempelet er åpenbart tilstrekkelig som bevis på formålet vi her bringer. Det samme finner og leser man om kong Rhadamantus, kongen av Lykia, og kong Minos, kongen av Kreta, som skapte orden og opprettet politimakt og underla de rikene lover, ifølge Aristoteles, andre bok, kapittel åtte og bok syv, kapittel ti, av Politikken. Til sist, og langt nok om begge, snakker Platon, syvende bok, De lege, og i bok 24, De rethorica, og i bok 34, dialog tolv, De legibus, og Strabon, bok ti. Lykurg, kongen av lakonerne, lot dette bringes frem fra minnet, av de lovene han gav og den ordensmakten han opprettet for dem, som de antikke bøkene er fulle av, som noe til alle de som leser historier og og bøker om republikk og veldig klar filosofi.

Og selv om de gamle eksemplene oppnår så mye mer autoritet blant de vise, jo flere år deres elde har fremskredet, og, som et resultat av dette, bør det som bevis for vårt forsøk holde og endatil være rikelig; men for de som ikke flyr så høyt, men har behov for huslige mirakler for å tro, slik mer alminnelige folk er, vil jeg trekke inn et annet, mer moderne eksempel, for å bekrefte fullt ut alt det ovennevnte. Man leser det i Böhmens historie og pave Pius nevner det i historien han skrev om nevnte region, kapittel tre, hvor man forteller om Zechio Croatino, den første hertugen eller kongen der, som av en viss årsak reiste til det landet hvor folket bodde spredd og som dyr, hvor de sov på det stedet de var da natten tok dem, trekkende på hele sitt hus og det de eide i kjerrer. Maten deres var eikenøtter og frukter fra de ville skogene, selv om de, ifølge det pave Pius sier, livnærte seg med dyrenes melk og det de jaktet. Kvinner og menn gikk nakne, selv om området var veldig kaldt. Denne Zechio innførte dem i å samle seg, og viste dem å pløye og grave i jorden, og å så korn og høste korn, og å bake og spise brød. Slik, fra nesten dyriske og ville mennesker til politisk og rasjonelt liv, innskrenket han dem, og de som kjente det gode og nytten de hadde fått fra ham, valgte ham til konge eller herre eller hertug.

Av disse gamle og moderne eksemplene virker det tydelig å ikke finnes nasjoner i verden, om de enn er enkle og udannede, ville og barbariske, simple, harde eller voldsomme eller nærmest brutale, som ikke kan bli overtalte, brakt og innstrammet til all god orden og properhet og gjøres tamme, fredlige og føyelige, dersom man tar i bruk dyktighet og kunst og man bringer den veien som er rett og naturlig til menneskene, kommer det stort sett godt med å vite, for kjærlighet og fredelighet, mildhet og glede, og man forsøker kun på dette målet.

Årsaken til denne sannheten er, og slik framlegger Cicero det i første bok av De legibus: Det kommer godt med å vite, fordi alle verdens nasjoner er mennesker, og for alle menneskene og hver enkelt av dem er definisjonen bare én, og denne er at de er rasjonelle; alle har sin forståelsee og sin egen frie vilje ettersom de er formet i bildet og likheten til Gud; alle menneskene har sine fem ytre sanser og sine fire indre, og de beveger seg for de samme formålene av dem. Alle har de naturlige utgangspunktene eller frøene for å forstå og lære og kunne vitenskapene og ting de ikke vet, og dette gjelder ikke bare de som heller mot godt, men man finner det også i de som fordervede skikker er onde. Alle trives med det gode og føler velbehag med det velsmakende og glade, og alle forkaster og avskyr det onde, og de hisser seg opp over det smakløse og det som volder dem skade: Nec est quisquam gentis illius que dusem naturam nactus ad virtutem pervenire non possit, nec solum in rectis sed et in pravis actibus insignis est humani generis similitudo, nam et voluptate capiuntur omnes quæ etsi est enim et suavitatis. Et infra: Quæ autum natio non comitatem, non benignitatem, non gratum animum et beneficiis memorem diligit? Quæ superbos, quæ maleficos, quæ crudeles, quæ ingratos non aspernatur? Non odit? Quibus ex rebus cum omne genus hominum sociatum inter se esse intelligatur. Id extremum est quod recte vivendi ratio vivendi ratio meliores efficit, etcetera. Alt dette er fra .

Altrå er hele menneskeslekten én, og alle menneskene med tanke på sin skapning og alle de naturlige tingene er like, og ingen fødes utdannet; og slik har vi alle behov for i begynnelsen å bli veiledet og hjulpet av andre som ble født først. Så når det finnes noen så ville folkeslag i verden, er de som upløyd jord som lett gir ugress og ubrukelige torner, men inni seg har de dyd så naturlig at ved å bearbeide og dyrke den gir den huslige frukter, sunne og nyttige. Alle verdens nasjoner har forstand og vilje, og det som begge disse evnene resulterer i er den frie vilje. Følgelig har alle dyd og ferdighet eller kapasitet og helning mot å bli belært i det gode, overtalt og tiltrukket til orden og fornuft, og til lover, til dyd, og til all godhet, og folkene som ennå ikke har blitt opplært, som heller ikke har hatt noen som har kunnet overtale seg, veilede seg, tiltrekke og beordre seg, gir av seg frukter som i hovedsak er kjødelige og dyriske og ikke rasjonelle. For det kjødelige og dyriske, slik som å spise og drikke og andre handlinger som er felles for oss og dyrene, tar vi og heller mot å ta uten noen tid verken til arbeid, vurdering eller anvendelse av fornuft, men det rasjonelle krever tid, arbeid, vurdering og anvendelse av fornuften. Ennvidere, de kjødelige handlingene er eldre og mer vante, fordi vi kjenner dem helt siden vi fødtes fra våre mødres indre gjennom de ytre sansene, og vi bruker dem. Fornuftens handlinger er mer moderne og mindre anvendte, ettersom vi ikke vet å bruke fornuften før vi er store, fra ni, ti og tolv år; og av disse årsaker gjør vi de kjødelige handlingene lettere, og fornuftens handlinger med vanskelighet. Følgelig, for å utføre de kjødelige har vi ikke behov for noen til å veilede, tiltrekke og be og støtte, og for de andre har vi stort behov for noen til å veilede, tiltrekke og hjelpe og overtale oss.

Til det nevnte er det ingen motsigelse at det en og annen gang hender at vi ser en stupid mann, uskikket og ute av stand til lære, fordi dette kommer av en feil fra naturen, da de ikke på ordentlig vis hadde passet stjernebildene og de naturlige prosessene da den kroppen ble avlet. På grunn av denne feilen er de evnene hindret fra den sjelen mens de er i kjødet, som ikke kan ta dem i bruk for å utføre rasjonelle handlinger, ettersom vi når sjelen er i kroppen ikke kan forstå uten å vende oss til bildene på ting, som vi kaller ånder, slik vi har gått gjennom tidligere. Men etter at sjelen har forlatt kjødet blir den fri fra denne hindringen og frigjort, og denne tåpelige mannen er et monster i den fornuftige naturen og menneskearten, slik det skjer at monstre forekommer grunnet feil i naturen i andre naturlige ting. Slik forekommer det ytterst sjelden monstre i de naturlige ting, da vi ved vidunder ser et dyr med to hoder eller med seks ben, og slik med det andre også. Således og mye sjeldnere ser vi og kan se en dum mann mellom hundre tusen som ikke er i stand til lære og å bli satt under lov og orden og styre, ei heller er i stand til å styre seg selv eller andre, få eller mange.

Grunnen til at disse monstrene i menneskearten kan forekomme mye sjeldnere enn i andre naturlige ting, er at de fornuftige skapningene er skapt i Guds bilde og likhet, Derfor virker ikke deres verdighet eller fullkommenhet over andre skapninger å lide av at naturen har vært mindre eller like mye, men snarere langt mer flittig enn den er med underlegne ting til ikke å feile, og slik unngår man i høyere grad monstrene hos dem enn hos de andre. Ennvidere, sies det gudommelige Forsynet å ha mer utpreget ansvar for de rasjonelle skapningene enn for alle de andre skapningene som ikke ligner på dem, fordi han styrer dem grunnet seg selv eller for seg selv til deres egen fordel, skal man vite. Alle de andre styres dog ikke til deres fordel, men snarere til fordel og nytte og til formål for de fornuftige. Med det samme virker det ikke som om Forsynet vil tillate naturen å feile og lage monstre like mye i arten til slike fremragende skapninger, om ikke mye mindre og sjeldne ganger enn i de andre.

Av dette er det fortsatt nødvendigvis umulig i all umulighet at en nasjon fullstendig er ute av stand, eller av så lite og barbarisk skjønn og av lav og tarvelig forstand, at de ikke vet å styre seg og ikke kan bli innført i og tiltrukket til og opplært i enhver god moralsk doktrine, og for det meste instruert i troens anliggender og overbevist til den kristne religionen, og dette er til å tro på, slik vi har bevist andre steder. Og dette holder som unnskyldning for de folkeslagene i disse landene som man finner boende spredd og adskilt, og ikke i landsbyer som har form av by, og andre som verken bor i små eller store byer, men som streifende bor uten orden, som villmenn, hvis man finner slike som man har funnet noen få av på kysten til havet til fastlandet som vi kaller Florida. Disse vil vi snakke om fremover, om Gud vil, som ikke derfor slutter å være rasjonelle mennesker og mulige å presse til orden og fornuft, bare at de ennå ikke har begynt og de er i den første udannede tilstanden som alle de andre nasjonene var i før de hadde noen som kunne lære dem. Men disse, i denne verden, har man til nå funnet veldig få av, ei heller tror jeg man vil finne dem.