Innhold Bind I
Yüklə 0,87 Mb.
|
5. Francisco de Vitoria Relectiones theologicae XII: De Indis et de iure belli relectiones, oversett fra latin til norsk av Seán Erik Scully De Indis Relectio Posterior, sive De lure Belli Hispanorum in Barbaros Jeg tror omsider det er fullt mulig å kunne forsvare disse punktene under krigens rett (ius belli) på bakgrunn av okkupasjon og besittelsen av områdene til barbarene som kalles indianere. Etter å ha drøftet skriftene i min forrige analyse (relectio prior) som spanjolene kan bruke som påskudd for andre områder, enten de er rettferdig eller ikke, bør jeg si noen få ord om krigens rett for å få min siste analyse til å virke mer fullstendig. Men ettersom vi arbeider under tidspress, kan vi ikke berøre alle disse punktene som kan sies om dette tema, og jeg har heller ikke skrevet med slik storhet og verdighet som argumentet og temaet fortjener, men simpelthen så mye som jeg rakk å skrive før fristen løp ut. Derfor skal jeg bare skrive de viktigste betraktningene om dette temaet, sammen med noen svært korte bevis, og jeg skal unngå en del usikkerheter som kan trekkes fram under en slik drøftelse. Jeg skal behandle følgende fire spørsmål: 1. Har kristne lov til å føre krig i det hele tatt? 2. Hvem har rett til å føre eller erklære krig? 3. Hvilke grunner kan og bør finnes for en rettferdig krig? 4. Hva kan man tillate seg selv å påføre fienden i en rettferdig krig? Og i hvor stod grad? Når det gjelder det første spørsmålet, så kan det virke som at krig helt og holdent er forbudt for kristne, for det finnes et forbud mot selvforsvar i følgende passasje: Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat stedet til vreden.82 Og Herren sier følgende i evangeliet: Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Og jeg sier til dere at dere ikke skal stå imot den onde.83 Og: Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.84 Og det holder ikke å svare at Gud ikke befalte dem, men rådet dem til å gjøre det, for det ville selvfølgelig ha vært upassende om alle krigene til de kristne var stikk i strid med Herrens råd. Men alle de lærde er uenige i dette og det er dessuten stikk i strid med det som er allmenn praksis i kirken. For å svare på dette spørsmålet bør det sies at skjønt katolikkene er enige om denne saken, nekter likevel Luther, som lot ingenting stå ufordervet, de kristne å bære våpen mot tyrkerne. Han beror ikke bare på de tekstutdragene jeg siterte fra for dere i stad, men også på det faktum at det ville ha vært Guds vilje dersom tyrkerne skulle invadere kristendommen. Det bør vi heller ikke sette til motverge. Han klarte likevel ikke pålegge tyskerne dette like lett som han gjorde med de andre dogmene, ettersom tyskerne var født for bære våpen. Tertullian var slettes ikke uenig med Luther. I sin bok De Corona Militis (Om soldatens krans) tar han for seg hvorvidt krigstjeneste sømmer seg for de kristne eller ikke. Han kommer omsider fram til at en kristen burde forbys krigstjeneste, og heller ikke være tillat å gå til rettssak. 1. Men om man ser bort fra fremmede meninger, skal jeg svare på dette spørsmålet ved å gi følgende konklusjon: De kristne er tillatt krigstjeneste og har lov til å føre krig. Dette kommer St. Augustin uttrykkelig fram til på mange steder i sine verk, bla. a. i Contra Faustum, i sin 83. bok av Quaestiones, De Verbis Domini, 2. bok av Contra Faustum Manichaeum, i sin preken om Centurions sønn, og i sitt brev til Sankt Bonifacius. Og denne slutningen bevises, liksom Augustin beviser den, av baptisten Johannes' ord til soldatene: «Slå ingen, gjøre heller ikke urett mot noen.» 85 Augustin kommer med følgende innvending: «Men dersom den kristne lære skulle fullt ut skylde på krig, ville de som lette etter råd for frelse i evangeliet blitt bedt om å kaste seg fra våpnene og trekke seg fra alt som har med krig å gjøre.» Men det står skrevet til dem: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»86 For det andre kan det bevises ved hjelp av den fornuftige framgangsmåte til Thomas Aquinas, i Summa Theologica, Secunda secundae, spørsmål 40, læresetning 1. Det er lov å trekke blankt og bruke våpen mot lokale forbrytere og opprørske borgere i henhold til Paulus' brev til romerne, kapittel 13.: «For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor kan man også bruke av sverd og andre våpen mot fiender som kommer utenfra. Slik sies det til lederne i salmen87: «berg småkårsfolk og fattige, og fri dem ut av nidingers hånd!» For det tredje var det også tillatt ifølge naturloven som vi kjenner fra Abraham, som kjempet mot de fire konger (jf. Genesis, kapittel 14). Det samme finner vi i den nedskrevne loven, slik det går klart fram fra David og Makkabeerne. Men den evangeliske loven forbyr ingenting som er tillatt for naturloven, slik Aquinas grundig beretter i Secunda secundae, 1.2., spørsmål 107, i siste læresetning. Derfor kalles den frihetens lov (jf. Jakob, kapittel 1 & 2). Så det som var tillatt etter naturloven og den skrevne loven, er like fullt tillatt etter den evangeliske loven. Og ettersom det ikke er noe tvil om at det er tillatt å drive bort vold med vold i forsvarskrig (ff. De Iustitia et iure, 1. ut vim), må det også, for det fjerde, være mulig å kunne bevise det samme for angrepskrig. Det vil si at vi har en krig hvor vi ikke utelukkende er ute etter å forsvare oss eller ta tilbake det som er vårt, men også for hevne uretten som er blitt påført oss. Dette sier jeg kan bevises under Augustins myndighet, jf. Quaestiones kapittel 83 og kap. Dominus, 23. spørsmål 2: Rettferdige kriger blir ofte definert som 'kriger som hevner urett', dersom en nasjon eller en stat skulle straffes fordi den selv har glemt å hevne det som har blitt gjort dårlig av sine egne, eller for å gi tilbake det som ble revet vekk på en urettferdig måte. For det femte kan det også sies om en angrepskrig at en forsvarskrig heller ikke kan føres uten vanskelighet, uten at også de fiendene som har gjort eller forsøkt å gjøre urett har blitt straffet. Fiendene vil bare bli mindre redd for å angripe for annen gang, om ikke frykten for straff skremmer dem fra å gjøre urett. For det sjette: Målet med krig er fred og sikkerhet for staten, som Augustin skriver i De verbis Domini (Om Guds ord) og Ad Bonifacium (Til Bonifacius). Men det kan ikke være noe sikkerhet i staten, med mindre fiendene avstår fra urett på grunn av frykt for krig. Det ville ha vært en urettferdig betingelse for krig på alle måter dersom det kun var tillat å holde fiendene borte fra staten, uten å kunne forfølge dem ytterligere, om fiendene med urette skulle invadere staten. For det syvende kan det bevises om man retter søkelyset mot undergangen og det gode til hele jordkloden. For jorden ville absolutt ikke kunne være lykkelig, nei, dens tilstand ville ha vært elendig, hvis undertrykkerne, bandittene og ransmennene var i stand til å gjøre urett og undertrykke de gode og uskyldige, og ikke er det tillatt for de uskyldige å gi igjen med samme mynt. Mitt åttende og siste bevis er det som veier tyngst når det gjelder moral, nemlig innflytelsen og forbildene av hellige og gode menn. Mange slike menn har ikke bare forsvart fedrelandet og eiendommene sine i forsvarskrig, men de har også gått inn for å straffe uretten som fiendene har gjort eller forøkt å gjøre mot dem i angrepskrig, som da Jonatan og Simon (jf. Makkabeerne, kapittel 9) som hevnet seg på Jambris sønner for drapet på broren sin Johannes. Vi har også eksempler fra den kristne kirken: Konstantin den store, Theodosius den eldre og andre viden kjente og høyst kristne keisere, som førte mange angreps- og forsvarskriger, selv om rådene deres bestod av svært hellige og skolerte biskoper. 2. Det andre spørsmålet: Hvem har rett til å føre eller erklære krig? 3. La dette være mitt første forslag til svar på dette: Hvem som helst kan, selv en privatmann, innlate seg på eller føre krig, ettersom styrke kan holdes tilbake med styrke (jf. ovenfor). Derfor kan hvem som helst føre krig uten en annens myndighet, ikke bare for å beskytte personer, men også for å beskytte eiendeler og goder. 4. Denne konklusjonen er imidlertid ikke uangripelig. Kan man anfalle angriperen hvis man kan unngå angrepene til plyndreren eller fienden ved å rømme? Erkebiskopen sier bestemt nei fordi det ikke lenger kan kalles selvforsvar når man beskytter seg selv på en uakseptabel måte, og enhver er forpliktet til å forsvare seg selv ved å påføre angriperen så lite skade som mulig. Så om man måtte drepe eller påføre angriperen store lidelser ved å sette seg til motverge, når man heller kan befri seg selv ved å flykte, bør man velge det siste. Men Panormitanus sier det avhenger: Dersom en skulle nedverdige seg selv ved å flykte, er man ikke nødt til å flykte, men kan støte bort angrepet ved å slå tilbake. Men i motsatt fall, som f.eks. om en munk eller en bonde ble angrepet av en dyktig og sterk kriger, bør han heller flykte. 88 Bartolus gjør ikke noen forskjell på de to tilfellene og hevder at det er tillatt å forsvare seg selv, og sier at man heller ikke skal rømme (jf. 1. i., ff., De Poenis, i 1. Furem, ff., De Sicariis) ettersom flukt er en forbrytelse (jf. Item apud Labeonem, ff., De Iniuriis). Men hvis det er lov å stå imot med våpen for å forsvare eiendommene sine, som han skriver om i kap. Olim og i kap. Dilect., De Sententia Excomunicationis, i 6. bok, bør man få lov til å forsvare kroppen sin i mye større grad, ettersom utgiften er desto større (jf. In servorum, ff., De Poenis). Og dette kan man mene på en overbevisende og trygg nok måte, først og fremst fordi privatretten tillatter dette, slik som skrevet i 1. Furem, og ingen synder ved å følge lovene ettersom lovene har sine berettigelser i samvittighetens domstol (forum conscientiae). Dersom man etter naturloven ikke var tillatt å drepe for å forsvare eiendommene sine, ville det likevel være tillatt etter borgerretten, og ikke bare for lekmenn, men også for prester og fromme menn, så sant det ikke oppstår noe skandale. 5. Andre påstand: Alle stater har rett til å erklære og føre krig. For å granske dette må vi ta hensyn til at det er stor forskjell mellom en privatperson og en stat. En privatperson har en viss rett til å forsvare seg og eiendommene sine, som jeg har sagt tidligere, men han har ikke lov til å hevne en forbrytelse og han har eller ikke lov til å vinne tilbake eiendelene frarøvet ham etter en bestemt tidsperiode. Men han har kun lov til å forsvare seg når faren er overhengende, som advokatene ukontrollert sier. Etter å ha etablert nødvendigheten for forsvar, uteblir tillatelse til krig. Likevel tror jeg at en som har blitt urettferdig slått ned, kan slå tilbake, om det gjøres umiddelbart. Dette gjelder også om angriperen ikke hadde noe ønske om å slåss videre. Men for å unngå å bli krenket, kan f.eks. en som har fått seg en lusing, straks ta et slag med sverdet, men ikke for å hevne seg, men – slik jeg har sagt ovenfor – for å unngå vanære og skam. Men staten har ikke bare lov til å forsvare seg, men også til å hevne seg og sine og forfølge forbrytelsene. Det kan bevises fordi Aristoteles skriver om det i sin tredje bok av Politikken, nemlig at staten bør være tilstrekkelig for seg selv, men ikke kan ivareta det allmenne vel og statens tilstand på en tilfredsstillende måte, hvis ikke den kan hevne uretten og straffe fiendene. Forbryterne ville ha vært klarere og mindre redde for å gjøre urett hvis de fikk gå ustraffet, som nevnt tidligere. Derfor er det nødvendig å ha myndigheten til å styre menneskelige forhold faller i hendene på staten. 6. Tredje påstand: En leder har like stor myndighet til å gjøre dette som en stat har. Dette skriver St. Augustin om i Contra Faustum, hvor han sier følgende: Den naturlige sammenhengen som overensstemmer med fred krever at myndigheten til å føre krig og tilrådighet i krig bør være hos keiseren. Og det kan bevises med fornuft fordi det er staten som har valgt keiseren. Han sitter derfor med makten på statens vegne og har like fullt dens autoritet. Ja, og hvor det alt sitter rettmessige keiser i staten, troner også all autoriteten i hendene på keiseren og uten keiserne blir ingenting utført, om det så er i krig eller fred. 7. Men så kommer de vanskelige spørsmålene. Hva er en stat? Og hvem kan med rette kalles ”keiser”? Det har et kort svar: Staten kan rettmessig kalles et fullkomment fellesskap. Det hersker i midlertidig tvil om hva et fullkomment fellesskap innebærer. Om dette bør det absolutt nevnes at 'fullkomment' er det samme som 'fullstendig'. For det som kalles 'ufullkomment' mangler noe, i motsetning til det som er 'fullkomment', som mangler ingenting. Altså er en fullkommen stat eller et fullkomment fellesskap noe som er fullstendig av seg selv. Dvs. at det ikke tilhører en annen stat, men har sine egne lover, sitt eget råd og sine egne embeter, slik som det kastiljanske kongeriket, det aragonesiske kongeriket, Venezias prinsipater og andre like. Det står heller ingenting i veien for at mange prinsipater og fullkomne stater er underordnet kun én keiser. En slik stat, eller rettere sagt keiseren som har statens myndighet tilhører, har rett til å gå til krig. Ingen andre. 8. Men det er fremdeles ikke helt oppklarende. Hvis mange like stater eller statsledere har én felles herre eller keiser, kan de da føre krig uten sin overordnedes myndighet? Jeg vil svare at dette er noe de utvilsomt kan, liksom kongene som er underordnet keiseren kan krige mot hverandre uten å vente på keiserens myndighet. Det skyldes at staten bør være tilstrekkelig for seg selv, som nevnt tidligere, og den ville ikke kunne være det om det ikke hadde vært for en slik mulighet. 9. Som følge av dette er det klart at andre småkonger og ledere, som ikke leder fullkomne stater, men stater som igjen tilhører andre stater, ikke kan føre krig, slik som hertugen av Alba eller greven av Benavente. De tilhører nemlig det kastiljanske kongeriket, og har som følge ingen fullkomne stater. Men ettersom disse sakene stort sett blir regulert etter nasjonens eller folkets lov, kan sedvanen tillate mulighet og myndighet til å føre krig. Om en eller annen stat eller keier skulle holde fast ved retten om å kunne føre krig på egen hånd etter den antikke skikk, bør han ikke nektes retten til det, selv om staten ellers ikke er fullkommen. Dessuten kan det være nødvendig å tildele den tillatelsen og myndigheten. Hvis bare en by skulle angripe en annen i samme rike, eller en av hertugene skulle angripe en annen hertug, og kongen overså det eller ikke våget å hevne angrepene, kunne byen eller hertugen som ble angrepet ikke bare forsvare seg selv, men også erklære krig, straffe fienden og drepe forbryterne. Det finnes nemlig ikke noe annen passende måte å forsvare seg selv fordi fiendene ikke vil avstå fra angrep hvis de som blir angrepet kun er ute etter å forsvare seg selv. Av den grunn er det også tillatt for en privatmann å angripe fienden, om han ikke kan forsvare seg selv på noen annen måte. Nå har jeg sagt nok om dette spørsmålet. 10. Det tredje spørsmålet: Hvilket formål og grunn kan man ha til å føre en rettferdig krig? Det er spesielt interessant å stille det spørsmålet sett i lys av interessen for og undersøkelsen av indianerne. Mitt første forslag er følgende: Forskjell på religion er ikke en grunn til rettferdig krig. Dette ble mer enn nok bevisst i min forrige analyse hvor vi angrep den fjerde skriften som kunne brukes som påskudd for å ta indianernes eiendom i besittelse fordi de nektet å bli kristne. Dette er hva Thomas Aquinas mener (jf. Secunda Secundae, q. 66. art. 8) og det er dessuten den gjengse oppfatningen blant de lærde. Jeg vet heller ikke om noen som mener det motsatte.
Dette er altfor logisk for at det trenger å bevises, for ellers ville begge de stridende partene hatt like rettferdig grunn og dermed ville alle ha vært like uskyldige. Det ville ha ført til at det ikke var tillatt å drepe dem, og følgelig implisert en motsigelse, ettersom det ville ha vært en rettferdig krig og derfor ville det ikke ha vært tillatt å drepe dem. 12. Tredje forslag: Verken keiserens berømmelse eller en eller annen fordel han måtte ha er gyldig grunn til krig. Dette er også kjent fordi en keiser bør regulere krig og fred til samfunnets beste, og han bør ikke bruke penger fra statskassa for å fremme sin ære og interesse, og han skal desto mindre utsette borgere sine for farer. Dette skiller en rettferdig konge fra en tyrann fordi tyrannen styrer riket slik det gagner ham, mens kongen styrer regjerer til samfunnets vel. Dette skriver Aristoteles om i fjerde bok av Poetikken, kapittel 10. Dessuten har keiseren fått myndigheten sin fra staten, så han må bruke den til samfunnets beste. Og hva mer er: Lovene bør ikke være fordelsmessige kun for en privatmann, men for det allmenne vel, slik det står skrevet i 4. kapittel av «Erit autem Lex», Isidorus. Derfor bør lovene være til gang for hele folket, og ikke bare for keiserens goder. Det samme gjelder for forskjellen mellom frie menn og slaver, slik Aristoteles skriver i bok 1 av Poetikken, 3. og 4. kapittel, fordi herrene bruker slavene til fordel for seg selv, og ikke slavene. Men de som er frie eksisterer ikke for andres skyld, men for sin egen; således misbruker keisernes borgerne sine ved å tvinge dem til å utføre militærtjeneste og finansiere krigføringen hans. Dette gjør han ikke for det allmenne vel, men av egeninteresse, og han gjør borgerne sine til slaver. 13. Fjerde forslag: Det finnes kun én eneste rettferdig grunn til å gå til krig: Å ha blitt gjort urett. Dette kan først bevises ved St. Augustin, 83. bok, Quaestiones, «(...) rettferdige kriger blir ofte definert etc.», som nevnt ovenfor. Thomas Aquinas (jf. Secunda Secundae, 2.2.spørsmål 40.læresetning) og alle de lærde har konkludert med dette. Som nevnt tidligere skal dessuten en angrepskrig hevne urett og straffe fiendene, men det er kun skyld og urett som må hevnes. Ytterligere har ikke keiseren større makt over fremmede enn sine egne borgere, men han kan ikke svinge sverdet mot sine egne borgere med mindre de har gjort ham urett, og det samme gjelder for fremmede. Dette bekrefter Paulus i et sitat jeg ga dere i stad (jf. Rom.brev., 13.), hvor han sier følgende om keiseren: For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det sikkert at man ikke skal svinge sverdet mot de som ikke skader oss, da det etter naturloven er forbudt å drepe uskyldige mennesker. Jeg ser bort fra om Gud skulle ha en god grunn til å bryte regelen. Han er jo Herren over liv og død, og følger derfor sin egen lov. 14. Femte forslag: Ikke hvilken som helst urett og størrelse av urett strekker til krig. Dette bevises ved at det ikke er lov til å straffe sine egne medborgere ved å ta i bruk hensynsløse straffer, som drap, bannlysning og beslaglegging av eiendommer, for ethvert lovbrudd gjort. Alt som forekommer i krig er grusomt og hensynsløst, som drap, branner og plyndring. Det er ikke tillatt å gå til krig til mot stifterne av små forbrytelser ettersom graden av straff bør samsvare med graden urett (jf. femte mosebok, kap. 25). Det fjerde spørsmålet er om krigens rett, det vil si hva og hvor mye som er i tillatt i en rettferdig krig. 15. Mitt første forslag til svar på dette spørsmål er følgende: I krig er det tillatt å gjøre alt som skal til for å forsvare det allmenne vel. Dette er kjent ettersom formålet med en krig er å forsvare og å bevare staten. En privatmann har også tillatelse til å handle slik i selvforsvar, slik som bevist tidligere, og derfor desto mer er det tillatt for staten eller keiseren. 16. Mitt andre forslag: Det er tillatt å ta tilbake det man har blitt frarøvet eller noe av tilsvarende verdi. Dette er for kjent for at det trenger å bevises siden dette er formålet ved krig. 17. Mitt tredje forslag: Det er tillatt å bruke fiendenes eiendom til å dekke krigsutgiftene og andre utgifter fiendene med urette har påført dem. Dette er åpenbart fordi fiendene som har handlet urett holdes ansvarlig for alt. Keiseren kan derfor kreve skadeerstatning etter krigen. Dessuten, som jeg nevnt tidligere, også fordi en privatmann har lov til å kreve inn alt som skylderen er forpliktet til å tilbakebetale om det ikke finnes noe annen utvei. Hvis det fantes en rettferdig dommer av de to stridende partene, måtte han ha dømt de urettferdige angriperne og urettens opphavsmenn, og de måtte ikke bare tilbakebetale det de tok, men også dekke krigsutgiftene de har påkostet sine motstandere. Men keiseren som fører en rettferdig krig er sin egen dommer i saker som angår krig, som vi snart skal si noe om. Derfor kan han altså kreve alle disse tingene av fiendene. 18. Mitt fjerde forslag: Ikke bare er dette tillatt, men keiseren kan dessuten kan gå enda lengre i en rettferdig krig dersom det er nødvendig for å sikre freden med fiendene, som f.eks. å ødelegge fiendenes borg og bygge en festning på fiendtlig terreng, hvis dette var hva som måtte til for å avverge faren. Det kan bevises fordi fred og det å ivareta rikets sikkerhet er formålet med krig, som jeg tidligere har nevnt. Derfor kan en som fører en rettferdig krig gjøre hva han vil for å sikre freden og rikets sikkerhet. Dessuten regnes fred og ro som menneskets goder, altså kan ikke summen av de materialistiske goder forsørge statens lykketilstand uten at den er trygg, altså må det være tillatt å hevne fiendene som har forstyrret freden på en måte de fortjener. Man kan hevne medborgere og fremmede på samme måte. Det sistnevnte er tydelig: Hvis en eller annen i staten handler urett mot en medborger, vil ikke bare fredsdommeren tvinge forbryteren til å gi skadeerstatning til den rammede, men dersom han skulle føle seg truet av forbryteren, ble forbryteren nødt til å sørge for å ha kausjonister eller forlate byen for å avverge faren. Dette viser at selv etter å ha seiret og gjenvunnet sine eiendeler så er det tillatt å kreve gisler fra fienden, skip, våpen og alt som er nødvendig for å sørge for at fienden utfører pliktene sine på ærlig vis og at de holdes borte fra faren. 19. Mitt femte forslag: Ikke bare er alt dette tillatt, men også etter å ha seiret, gjenvunnet sine eiendeler, sikret freden og rikets sikkerhet, har man lov til å hevne fiendenes urett og straffe fiendene for de forbrytelsene de har gjort. Som bevis for dette må vi må huske at keiserne ikke bare har makt over sine, men også over fremmede, til å hindre dem fra å handle urett, både etter folkeretten og myndigheten til hele verden. Ja, også etter naturretten, ettersom jorden ville gått i oppløsning om det ikke eksisterte en kraft og autoritet til å straffe gjerningsmennene og sørge for at de ikke skader gode og uskyldige menn. Alt som er nødvendig for å styre og bevare jorden har sitt opphav fra naturretten, og vi kan ikke på noen måte bevise at staten har myndighet etter naturretten til å straffe de borgerne som utgjør en trussel. Dersom staten kan gjøre dette mot sine egne borgere, er det ikke noe tvil om at man ellers i verden kan gjøre det samme mot farlige og dårlige mennesker, men kun gjennom keiseren. Det er derfor klart at keiserne kan straffe fiendene som har gjort urett mot staten. Og fiendene er like bundet til keiseren som om han var en ordentlig dommer etter at krigen har begynt som seg hør og bør. Dette bekreftes ved at verken fred og ro, som begge er hensikten med krig, kan bevares på noen annen måte enn at fiendene straffes med hard behandling og pengebøter for å skremme dem fra å begå slike lovbrudd på ny. Alle dette kan bevises ved myndigheten og fremgangsmåtene til gode menn. Slik som sitert ovenfor førte makkabeerne krig ikke bare for å vinne tilbake sine tapte eiendeler, men også for å hevne urett. Kristne ledere og keisere har gjort det samme. Dessuten fjernes ikke skam og vanære fra staten bare ved å seire fullstendig over fienden, men også ved å straffe dem strengt. En keiser er blant annet nødt til å forsvare og vedlikeholde statens ære og autoritet. Det er mye som kan stilles spørsmålstegn ved av det jeg har sagt ovenfor. For det første er det vanskelig å svare på følgende angående rettferdig krig: Er det nok at keiseren selv tror at han har god nok grunn til å føre rettferdig krig? 20. Mitt første forslag til dette er at det ikke alltid er nok. Mitt første bevis er at det finnes tilfeller av mindre betydning hvor det ikke er nok at keiseren eller privatmannen selv tror han handler rett. Dette er kjent fordi de kan streife omkring ubeseiret og slik det passer dem, og en enkelts mening er ikke nok til å si om en handling er god eller ikke. Kun den vise kan ta stilling til det. Dette vet vi fra andre bok av Etikken. Ellers ville man ha fått 'rettferdige kriger' fra begge hold ettersom de begge vil tro at de hadde god grunn til å gå til krig, skjønt det ikke er vanlig at keiseren går til krig i ond tro. Dermed ville alle som førte krig ha vært uskyldige, og det ville ha vært tillatt å drepe dem i krig som følge av dette. Tyrkere og sarasenere kunne ha ført rettferdige kriger mot kristne ettersom de tror at de ville ha adlydt Gud. 21. Mitt andre forslag: Om man vil drøfte på en rettferdig og god måte, er det nødvendig å undersøke rettferdigheten og grunnene til krig ved rettferdig krig nøye, likeledes som det er nødvendig å lytte til motpartens argumenter. En vis mann må prøve ut alt verbalt før han kan sette det i verk, slik som komedieforfatteren sier, og han bør oppsøke de gode og vise menene som snakker fritt, uten å være påvirket av sinne, hat eller lyst. Men som Sallust sier er det slettes ikke enkelt å se forskjellen på sannheten hvor disse lastene bestemmer. Dette er åpenbart siden det er vanskelige oppnå sannhet og rettferdighet i moralske spørsmål. Hvis man slurver når man prøver å finne dem, vil man lett feile. Slik en feil ikke kunne unnskyldes, særlig ikke i en så viktig sak som handler om fare og ulykke for alle våre nærmeste, som vi elsker som oss selv. 22. Min andre tvil: Bør undersåttene granske grunnen til krig eller kan de gjøre krigstjeneste uten å stille spørsmålstegn ved budene, liksom liktorene utfører pretorens påbud uten videre ettertanke? Mitt første forslag til denne tvilen er: Hvis en undersått er overbevist om at krigen er urettferdig, han har ikke lov til å gjøre krigstjeneste, selv ikke på sin overordnedes kommando. Dette er innlysende fordi ingen myndighet har lov til å drepe uskyldige. I dette tilfelle er fiendene uskyldige, ergo har man heller ikke lov til å drepe dem. Dessuten vil keiseren begå urett ved å føre krig i dette tilfelle. Men ikke bare de som gjør urett, men også de som roser de som gjør det, fortjener å dø (jf. Paulus' brev til romerne, kapittel 1). Derfor kan heller ikke soldatene som kjemper i ond tro unnskyldes. Dessuten har man ikke lov til å drepe uskyldige medborgere på keiserens kommando, og heller ikke fremmede. 23. Vi har derfor følgende resultat: Hvis undersåttene har bevissthet om krigens urett, har de ikke lov til å gå til krig, enten de tar feil eller ikke. Dette er kjent fordi alt som ikke skjer i tro, er synd (ibidem, kapittel 14). 27. Min tredje tvil: Hva bør gjøres når det tvil om rettferdigheten til krig, eller med andre ord, når begge parter begge har klare og gyldige grunner til krig. Mitt første forslag når det gjelder keiserne selv er følgende: Hvis den ene var i lovlig besittelse av noe, kan ikke den andre parten gå etter med krig og våpen, så lenger det hersker tvil. La meg prøve å forklare det med et eksempel. Dersom Frankrikes konge lovlig eide Burgund, men man var i tvil om det var lovlig eller ikke, kunne likevel ikke keiseren drive ham ut med krig og våpen, og franskekongen kan heller ikke gjøre det samme med Napoli eller Milan. Dette kan bevises ved at tvilen kommer innehaveren til gode. Dessuten vil aldri dommeren ta fra innehaveren eiendommen hans under tvil, dersom saken ble brakt inn for retten. Om det så er gitt at keiseren, som holder seg innenfor loven, er sin egen dommer i dette tilfelle, kan han ikke lovlig ta fra den rettmessige innehaveren eiendommen sin så lenge han er i tvil. Dessuten er det heller ikke lov å ta fra den rettmessige innehaveren eiendommen i en privatmanns tilfelle dersom man er i tvil. Det samme gjelder for keiserne ettersom lovene er keisernes lover. Hvis det derfor ikke er tillatt å frata den rettmessige innehaveren hans eiendommer etter menneskelige lover om man skulle være i tvil, kan det samme innvendes for keiserne: Adlyd loven som du selv har foreslått ettersom enhver lovgiver bør følge de samme lovene. Hadde det dessuten vært annerledes, ville krigen vært rettferdig fra begge sider, og den ville aldri blitt løst. For hvis det var tillatt for enhver å gå til angrep under tvil, ville motparten hatt lik rett til å forsvare seg selv, og om den ene parten skulle vinne det tilbake, kunne den andre ha krevd det tilbake igjen. Følgelig ville man ha fått en krig uten ende som hadde medført ulykke og tilintetgjørelse av folkene. 31. Dette er mitt femte forslag. For det første: Det er ikke noe tvil om at undersåttene har lov til å følge sin overordnede i forsvarskrig, selv i tvil. Ja, fordi de er jo forpliktet til å følge ham, og det er de også i angrepskrig. Mitt første bevis er at keiseren, som nevnt tidligere, ikke alltid kan og bør gjengi begrunnelsene for krig til undersåttene sine. Hvis undersåttene ikke kan føre krig med mindre de er tilfreds med grunnen til krig, vil staten utsettes for stor skade og fienden vil fritt og uhindret kunne gjøre urett mot staten. Dessuten bør den trygge siden følges i tvilstilfeller. Men hvis undersåttene ikke følger sin overordnede i krig i tvilstilfeller, risikerer de å overlate staten til fienden, og det er mye verre enn å kjempe mot fienden under tvil. Derfor bør de heller krige. Dette er helt åpenbart ettersom liktoren er nødt til å adlyde dommeren, selv om han er i tvil om det er rett. Det ville vært svært farlig om han gjorde det motsatte. Dessuten støtter St. Augustin dette argumentet i Contra Faustum (Manichaeum): Hvis en rettskaffen mann skulle tjene som soldat under en gudløs konge, kan han rett framgå til krig på kongens befaling, gitt at befalingen ikke er mot Guds ord, eller om at det ikke er sikkert om den er. 89 Se, her uttrykker Augustin tydelig at hvis det ikke er sikkert, – dvs. hvis det ikke er sikkert om det er mot Guds befaling – så har undersåtten lov til å føre krig. Og Hadrian kan ikke løsrive seg fra Augustins myndighet, samme hvor mye han vrir og vender på det. Konklusjonen vår samsvarer uten tvil med Augustins. Og det vil heller ikke være til noe nyte å si at en slik person bør slutte å tvile og være enig i om at det er en rettferdig krig. For det gjenstår å nevne at dette moralsk sett er umulig, slik som i andre tvilstilfeller. Det virker som at Hadrian tar feil om dette fordi han tenker som følgende: «Hvis jeg er tvil om denne krigen er rettferdig for keiseren min eller om det finnes en god nok grunn til å føre krig, bør jeg umiddelbart stille meg tvilende til at jeg har tillatelse til å gå til denne krigen eller ikke. Jeg innrømmer at jeg på ingen måte har lov til handle mot tvilen til samvittigheten min, og hvis jeg er usikker på om det er tillatt for meg å gjøre det eller ikke, synder jeg hvis jeg gjør det. Av dette kan man ikke slutte at jeg tviler på om grunnen til denne krigen er rettferdig, følgelig tviler jeg på om jeg kan gå til krig eller tjene som soldat i denne krigen. Nei, tvert imot. Man kan slutte at jeg har lov til å krige under min keisers kommando, hvis jeg er usikker om krigen er rettferdig. Det samme gjelder for en liktor. Selv om han har sine tvil om at dommerens avgjørelse er rettferdig, stiller han ikke spørsmålstegn ved å utføre arbeidsoppgavene sine. Nei, fordi han er pliktet til å utføre dem. Videre, hvis jeg tviler på at dette er kona mi, er jeg derfor nødt til å gi tilbake det jeg skylder henne.» 32. Denne fjerde tvilen er: Kan en krig være rettferdig for begge parter? Dette er svaret: Første forslag: Om man ser bort fra uvitenhet er dette umulig ettersom de ikke har lov til å krige mot hverandre, verken ved angrep eller forsvar, hvis det er tydelig at begge parter er rettferdige og holder seg til loven. Andre forslag: Hvis man antar en sannsynlig uvitenhet om gjerningen eller loven, kan krigen være rettferdig per se fra den parten hvor den sanne rettferdigheten er. Men fra denne andre parten, kan krigen også være rettferdig, men i betydningen at den i god tro er fritatt fra synd, ettersom bunnløs uvitenhet er en fullkommen unnskyldning. Dessuten kan dette ofte være tilfelle, i alle fall for undersåttenes del. Selv om det er gitt at keiseren som fører den urette krigen kjenner til krigens urett, kan undersåttene likevel følge keiseren sin i god tro, som nevnt tidligere. Derfor kan undersåttene på hver sin side kjempe lovlig i krig. 34. Det er mange uklare punkter omkring et annet spørsmål, nemlig: Hvor mye er tillatt i en rettferdig krig? Først: Er det tillatt å drepe uskyldige i krig? Det virker som det er tillat fordi Israels sønner først drepte spedbarn i Jeriko, som kjent fra Josva (kap. 6), og senere drepte Saul gutter i Amalek, som kjent fra bok 1 av Samuel, kapittel 15., og i begge tilfellene skjedde det på Guds ordre og ved Hans fullmakt. Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det, som kjent fra Paulus' brev til romerne, kapittel 15. Så dersom dagens krig er rettferdig, må det være tillatt å drepe uskyldige. 35. Mitt første forslag til oppklaring på dette punktet er: Det er aldri lov til å drepe et uskyldig menneske med vilje per se. Det bevises først av Andre mosebok, kapittel 23: Du skal ikke drepe den uskyldige og rettferdige. For andre gang: Grunnlaget for rettferdig krig er urett, slik som jeg tidligere har vist. Men ettersom uretten ikke kommer fra den uskyldige, kan man derfor ikke bruke dette mot ham i krig. For det tredje: Det er lov å straffe uskyldige i staten for de forbrytelsene som de skyldige har begått, følgelig er det heller ikke lov å straffe de uskyldige hos fienden for uretten de skyldige har begått. For det fjerde: Hadde ikke dette vært tilfelle, ville krigen ha vært rettferdig på begge sider, men da måtte man han ha sett bort fra uvitenhet, og det er umulig, som jeg har vist tidligere. Og følgen av dette er tydelig fordi det er klart at uskyldige mennesker kan beskytte seg mot enhver som prøver å drepe dem. Alt dette bekreftes i Femte mosebok, kapittel 20, hvor Israels sønner får ordre om erobre en by med makt og drepe alle unntatt kvinner og småbarn. 36. Av dette kan en slutte at det heller ikke er lov å drepe spedbarn i krigen mot tyrkerne, da det er åpenbart at de er uskyldige. Ja, det samme gjelder for kvinnene. Dette er opplagt ettersom de som regel blir betraktet som uskyldige i krig, med mindre det var opplagt at en eller annen kvinne var skyldig. Ja, denne samme erklæringen bør gjelde om harmløse bønder hos kristne. Ja, også om den fredelige sivilbefolkningen siden de alle betraktes som uskyldige, og ikke som fiender. Det er heller ikke tillatt å drepe prester eller munker ettersom de betraktes som uskyldige, inntil det motsatte er bevist, som f.eks. når de aktivt er med i kampene. 37. Mitt andre forslag: Noen ganger er det tillatt å drepe uskyldige ved en tilfeldighet, selv om det var bevisst, som f.eks. når en festing eller by hvor det åpenbart finnes mange uskyldige blir rettferdig angrepet, og heller ikke bruke krigsmaskiner eller skyte med kastevåpen og ild mot bygningene på noen annen måte uten at også uskyldige blir rammet liksom de skyldige. Det bevises ved at dette er den eneste måten å føre krig mot de som selv er skyldige, og rettferdigheten til de stridende ville ellers ikke hatt noe virkning. Og motsatt, om byen ble urett angrepet, og rett forsvart, ville det ha vært tillatt å fyre av kanonskudd og andre kastevåpen mot beleirerne og mot leiren til fienden, selv om det antageligvis fantes noen barn og andre harmløse blant dem. Likevel må vi nøye betrakte det som ble sagt for ikke så lenge siden, nemlig at man må sørge for at krigen ikke forårsaker mer skade enn den skal prøve å forhindre. Men dersom å gå til angrep på festningen eller byen, hvor fiendenes garnison og mange uskyldige oppholder seg, ville hatt lite betydning for å vinne krigen, ville det ikke ha vært rett å drepe mange uskyldige ved å skyte ild, bruke krigsmaskiner eller på en annen måte, bare for å angripe få forbryterne. Dette ville ha medført at uskyldige gikk til grunne sammen med forbryterne. Derfor er det aldri lov å drepe uskyldige, selv ved uhell, hvis ikke man kan utruste seg til og føre en rettferdigkrig på noen annen måte, som evangeliet etter Matteus, kapittel 13 sier: «For når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten.» 38. Men det er uvisst om det er tillatt å drepe uskyldige på grunnlag av de mulig kan utgjøre en trussel i fremtiden. For eksempel er barna til sarasenerne uskyldige, men man har med det rette grunn til å frykte at de kommer å vokse opp, kjempe og gå til krig mot de kristne med stor fare. Og dessuten regnes sivile menn som ikke er soldater som uskyldige, men det hindrer dem ikke fra å gripe til våpen og utgjøre en trussel seinere. Så er det tillatt å drepe dem? Ja, det er tillatt etter samme regel som tillatter å drepe andre uskyldige ved uhell. Ifølge Femte mosebok ble Israels sønner beordret til å drepe alle de voksne mennene da de angrep en annen by. Og man kan heller ikke anta at alle disse voksne mennene var forbrytere. Jeg synes likevel ikke at det bør være tillatt, selv om det muligens kan forsvares i et slikt tilfelle, ettersom man ikke bør begå forbrytelser for å unngå andre forbrytelser som er enda større. Det er uakseptabelt at en skal drepes for en synd som de ennå ikke har begått. Man kan dessuten ty til andre løsninger for å vokte seg for dem i fremtiden, som f.eks. fangenskap, landsforvisning etc., som vi snart skal snakke om. Av dette kan en slutte at dersom det er åpenbart at en soldat er uskyldig og de andre soldatene kan løslate ham, er de nødt til å gjøre det., enten om seieren alt er vunnet eller om krigen fortsatt er i gang. Til motsatsens sak vil jeg svare at Gud, som ble opprørt og indignert over folket og ønsket å ødelegge dem helt, ga spesifikke ordre om at dette skulle gjøres. Slik sendte han også ild mot Sodoma og Gomorra, og drepte derfor like mange uskyldige som skyldige. Selv er han Herren over alt, og han ga ikke tillatelse til dette etter en allmenn lov. Og man kunne ha svart på samme måte etter Femte mosebok, kapittel 20. Men ettersom en allmenn krigslov er blitt overlevert til all framtid, virker det heller som om Gud har skrevet den fordi alle voksne menn regnes som skyldige i fiendestaten og fordi uskyldige ikke kan holdes atskilt fra skyldige. 39. Min andre tvil er: Er det tillatt å plyndre uskyldige i en rettferdig krig? Og dette er mitt første forslag: Det er åpenbart at det er tillatt å ta fra de uskyldige de godene og redskapene som fienden kan bruke mot oss; slik som våpen, skip og krigsmaskiner. Det er klart, for vi kunne ikke ha oppnådd seier på noen annen måte, og seier regnes som formålet med krig. Ja, det er også tillatt å ta penger fra de uskyldige, brenne og ødelegge kornet på åkrene deres og drepe hestene deres, hvis det som skal til for å svekke fiendenes krefter. Av dette kan en slutte følgende bevis: Hvis krigen varer en evighet, kan man plyndre alle som tilhører fienden uten forskjellsbehandle forbrytere og uskyldige. Dette kan man fordi fienden nærer en urettferdig krig ut ifra midlene deres, og på motsatt måte svekkes kreftene deres hvis borgerne deres plyndres. 40. Mitt andre forslag: Hvis man kan føre krig nokså problemfritt uten å plyndre bøndene og andre uskyldige, er det tydelig at man ikke har lov til å plyndre dem. Sylvester hevder i Bellum, I § 10 at grunnlaget for krig er urettferdighet, og derfor bør man ikke ta i bruk krigens rett mot uskyldige, hvis uretten kan erstattes fra et annet hold. Ja, Sylvester legger til at selv om det var en god nok grunn til å plyndre uskyldige, så ville vinneren av krigen likevel vært pliktet til å gjenoppbygge for dem det som var igjen etter at krigen var ferdig. Men jeg syns ikke dette er nødvendig fordi, slik jeg har nevnt tidligere, er alt fordelsmessig og holder seg til loven til de som fører rettferdig krig, så lenge det blir utført etter krigens rett. Av den grunn tror jeg ikke at de er pliktet til å tilbakebetale det de har lovlig har erobret. Likevel er Sylvesters kritikk både gudfryktig og usannsynlig. Det er på ingen måte tillatt å plyndre fremmede og besøkende hos fienden, med mindre de åpenbart er skyldige, ettersom de ikke regnes som fiender. 41. Mitt tredje forslag: Hvis fienden nekter å gi tilbake de tingene som de urettmessig har stjålet, og ofrene ikke er i stand til å komme til hektene igjen, kan ofrene kreve erstatning fra hvor som helst, likegyldig om det er fra skyldige eller uskyldige. Hvis f.eks. franske kjeltringer skulle gjøre et raid mot spanjolenes terreng, og kongen av Frankrike ikke ønsket å tvinge sine menn til å gi tilbake byttet, selv om han kunne, kunne spanjolene ha plyndret franske handelsmenn og bønder på vegne av sin konge, uavhengig av hvor uskyldige ofrene måtte være. Selv om Frankrike og den franske kongen er uangripelige i utgangspunktet, har de likevel forsømt å hevne sine landsmenns umoralske gjerninger. De står derfor ansvarlige for uretten, slik St. Augustin sier, og spanjolene har dermed lov til å handle slik. Og keiseren som er berørt kan motta kompensasjon fra hvert medlem og hver del av staten. Det er derfor ikke noe galt med kaperbrev og represalier som keiserne har innvilget i alle slags tilfeller, per se, siden den ene keiseren lover å dekke tapene av eiendommene til keiseren som har blitt berørt på grunn hans forsømmelse og urett. Ja, selv hvis hans egne uskyldige må lide. Men disse brevene er svært risikable og byr på drap og plyndring. 42. Min tredje tvil: Har man likevel lov til å holde barn og andre uskyldige som fanger og slaver, forutsatt at man ikke har lov til å drepe dem? Vi skal komme til bunns i dette ut fra ett eneste forslag: Man har lov til å holde uskyldige i fangenskap på samme betingelse som man har lov til å plyndre dem ettersom frihet og fangenskap regnes som skjebnens mange goder. Når en krig har som betingelse at det er tillatt å plyndre alle fiendene og beleire alle eiendommene deres uten forskjell, er det også lov å holde fiendene i fangenskap, enten de er skyldige eller uskyldige. Ettersom krigen mot hedningene er slik, siden den er uendelig lang og hedningene aldri kan gjøre godt igjen for de ugjerningene og skadene de har gjort, bør man virkelig ikke tvile på at det også er tillatt å holde barna og kvinnene til sarasenerne i fangenskap og slaveri. Men ettersom de kristne har blitt gitt et løfte i henhold til naturretten om at de selv ikke kan bli slaver ved krigens rett, er ikke slik undertrykkelse tillatt i en krig mellom kristne. Men hvis dette er nødvendig for å nå formålet med krigen, er det også tillatt å ta uskyldige som krigsfanger, men vi skal ikke bruke dem som slaver, men vi skal holde dem som gisler og kreve løsepenger for deres løslatelse. Men man må likevel ikke overskride grensen for hva som er nødvendig i krig og hva som er vanlig for krigførende makter som holder seg til loven. 43. Min fjerde tvil er følgende: Kan man drepe gisler som man enten har tatt fra fienden under våpenhvile eller mot slutten av krigen hvis han skulle bryte sitt løfte og skulle holde seg til avtalene deres? Jeg har kun et svar til dette: Det er rettferdig å drepe gislene i dette tilfelle hvis de ellers kan regnes som fiender, fordi de f.eks. har gått til angrep. Men hvis de er uskyldige, f.eks. på grunnlag av at de er barn eller kvinner, er det åpenbart at de ikke kan drepes ut fra det jeg tidligere har nevnt. 44. Min femte tvil: Er det likevel tillatt å drepe alle forbrytere i en rettferdig krig? For å svare på dette spørsmålet bør vi ta hensyn til det vi tidligere har nevnt om at vi først og fremst fører krig for å beskytte oss og våre eiendommer. For det andre fører vi krig for å vinne tilbake det som har blitt frarøvet oss. Tredje og fjerde grunn er henholdsvis for å hevne urett og sikre fred og sikkerhet. 45. Når dette er sagt, er mitt første forslag følgende: I kampens hete, enten idet man angriper eller forsvarer en by, er det tillatt å drepe alle som kjemper imot uten forskjell; og det skal gjøres hurtig, så lenge anliggende står i fare. Dette er åpenbart siden de motstridende partene ikke kan føre krig på en annen måte enn å fjerne de som står i veien eller kjemper imot. Men det som er vanskelig å svare på, er om det er tillatt å drepe alle som har gått til angrep mot oss, selv om vi har vunnet krig og de ikke lenger er en trussel for oss. Ja, det er klart. En av de militære forskriftene Gud ga, som jeg har nevnt tidligere (jf. Femte mosebok, kapittel 20), var nemlig å drepe all innbyggerne i byen man har erobret. Følgende står skrevet om dette i passasjen: «Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. Hvis folket i byen tar imot fredstilbudet og åpner portene for deg, skal de alle gjøre tvangsarbeid for deg. Hvis de derimot ikke vil slutte fred, men føre krig med deg, skal du beleire byen. Herren din Gud vil gi den i dine hender, og alle mennene der skal du hogge ned med sverd. Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet bytte i byen kan du ta med deg.» 46. Mitt andre forslag: Selv når seieren er vunnet og faren er over, har man lov til å drepe forbryterne. Beviset på dette er, som sagt nylig, at man ikke begynner en krig bare for å vinne tilbake eiendom, men også for å hevne urett. Man bør derfor drepe opphavsmennene til uretten for den uretten de har begått. Dessuten er dette også tillatt mot våre egne forbrytere, og dermed også mot fremmede, ettersom, som nevnt ovenfor, en keiser ved krig har lik myndighet ved krigens rett som en rettmessig dommer og keiser. Det er dessuten lov å gjøre det selv om de er ufarlige for øyeblikket, ettersom fienden kan utgjøre en trussel i fremtiden, med mindre fienden holdes tilbake av frykt for å bli straffet. 47. Mitt tredje forslag: Det er ikke alltid tillatt å drepe forbryterne utelukkende for å hevne urett. Et bevis for dette er at det heller ikke er lov blant borgerne å drepe alle forbrytere, selv når det er hele byen eller provinsens skyld. Det er heller ikke lov å drepe og ødelegge hele befolkningen i et allment opprør. Theodosius den store ble hindret adgang til kirken av Ambrosius av Milano for liknende ugjerning. En slik gjerning ville ha vært dårlig for det allmenne vel, selv om det likevel er formålet med krig og fred. Derfor er det ikke tillatt å drepe alle forbryterne blant fienden. Vi må derfor ta i betraktning hvilken urett fienden selv har blitt påført og fiendens misgjerninger. Nå som vi er ferdige med å betrakte dette, bør vi se nærmere på hevn og straff som ikke involverer grusomhet og umenneskelighet. I denne forbindelse sier Cicero i De Officiiis (Om pliktene), bok 2 følgende:
Og Sallust sier følgende: «De eldre, de frommeste av dødelige, tok ingenting fra de beseirede foruten hva uretten tillot.» 48. Mitt fjerde forslag: Av og til er det tillatt og hensiktsmessig å drepe alle forbryterne. Dette bevises ved at man fører krig for å sikre fred og sikkerhet. Men av og til kan ikke sikkerheten oppnåes på noe annet måte enn å rydde alle fiendene unna veien. Dette skjer særlig mot de vantro som man aldri kan vente seg å slutte fred med på noen som helst betingelse. Ja, den eneste redningen er å drepe alle de som kan gå til angrep mot oss, men det forutsetter selvsagt at de er skyldige. Slik bør denne forskriften i Femte mosebok tolkes. Men jeg tror ikke det er tillatt i en krig mot kristne. Hvis seiersherren alltid drepte motstanderne sine, ville det ha medført en utslettelse av menneskeætten og jordkloden ville raskt ha blitt ensomt forlatt, siden det nødvendigvis oppstår strid og kriger mellom keiserne. Man ville heller ikke ha ført kriger til fordel for folket, men i stedet ha brakt store ulykker over folket. Derfor er det nødvendig at straffen står i forhold til forbrytelsen, og hevnen skal ikke overgå den. Vi må også ta hensyn til at undersåttene ikke er tvunget og bør heller ikke granske grunnene til krig, men de kan følge keiseren sin til krig og føye seg etter hans og det offentlige rådets myndighet. Av det kan vi slutte at selv om krigen som regel virker urettferdig for den ene parten, så er likevel de soldatene som kriger og forsvarer eller angriper borgerne fra hver sin side uskyldige. Selv tror jeg at man ikke kan drepe en eneste av de som er blitt overvunnet og ikke lenger utgjør noe reel fare for motstanderne sine dersom man kan anta at de gikk til krig i god tro. 49. Min sjette tvil: Er det tillatt å drepe de som har overgitt seg eller blitt tatt til fange under forutsetning av at de er skyldige? Mitt svar til dette er at det er ingenting i veien for at man skal kunne drepe fanger eller de som har overgitt seg hvis de er skyldige, så lenge man selv er rettferdig. Men ettersom mange av lovene i krig som er blitt stiftet er basert på folkenes rett (ius gentium), ser den ut til å være vedtatt i henhold til krigens sedvane og bruk at fanger ikke skal drepes (med mindre de skulle flykte) etter at seieren er blitt vunnet og faren er over. Folkenes rett må overholdes siden gode menn har som vane å overholde den. Jeg har til nå verken lest eller hørt om en slik skikk om de som har overgitt seg. Når en festning eller by kapitulerer, pleier de som har overgitt seg å stille betingelser slik at de kan ha hodet i behold og kan gå fri uskadd. Visselig gjør de dette fordi de frykter at en betingelsesløs kapitulasjon vil føre til døden. Vi leser at dette har skjedd flere ganger. Det virker ikke urettferdig at de mer kriminelle blir drept på bud fra keiseren eller dommeren hvis byen kapitulerer uten å ta visse forholdsregler. 50. Min syvende tvil: Blir alt som er tatt i en rettferdig krig okkupantene sitt til odel og eie? Mitt første forslag: Det er ikke noe tvil om at okkupantene har rettmessig krav på alt det de har tatt i en rettferdig krig, men bare det som står i forhold til det de selv har blitt frarøvet og hva krigen har kostet dem. Dette forslaget trenger heller ikke noe bevis ettersom det er formålet med krig. Men om man ser bort fra gjenoppbygning og erstatning vi må gjøre forskjell på om ting som er blitt tatt i krig enten er flyttbare, som f.eks. penger, klær, sølv, gulv, eller ikke-flyttbare, som f.eks. gårder, byer og festninger.
Det er også tillatt å frata fiendene en del av eiendommen deres for å straffe deres urett, eller rettere sagt hevne seg. Ja, man kan til og med tenke seg at det er tillatt å beslaglegge festningen eller byen deres. Men som vi har sagt tidligere bør det skje med styring, og man kan ikke erobre og plyndre så mye som kreftene og våkenstyrken gjør mulig. Hvis det både er nødvendig og hensiktsmessig for krigen å beslaglegge en større del av jorden til fienden og beleire mange av byene deres, bør fienden tilbakebetales når konflikten er løst og krigen er over. De bør bare holde igjen så mye som er rettferdig som kompensasjon for uretten de har lidd og dets økonomiske følger, samt utgiftene for å hevne uretten. Det er både rettferdig og medmenneskelig ettersom straffen bør stå i forhold til straffen. Det ville ha vært uakseptabelt hvis spanjolene skulle ha rett til å erobre hele Frankrike om noen franskmenn raidet husdyrene til spanjolene og brente ned et enkelt distrikt. Men det er åpenbart fra denne dedikasjonen i Femte mosebok, kapittel 20 at det er tillatt å erobre enten en del av jorden eller en by som tilhører fienden. Der gis det tillatelse til å okkupere en by, som ikke ønsker å slutte fred, i krig. Dessuten er det tillatt å straffe indre forbrytere på samme måte, dvs. å frata dem jorden, festningen eller hjemmene sine i henhold til omstendighetene. Dette gjelder også for fremmede. Dessuten kan en overdommer på rett vis straffe opphavsmannen til forbrytelsen ved å ta fra ham byen eller festningen. En keiser som har blitt gjort urett kan gjøre dette fordi han har fått rollen som en dommer etter krigens rett. Dessuten var det på den måten og med denne tittelen det romerske imperiet ekspanderte og utviklet seg, nemlig ved å erobre etter krigens rett de byene og provinsene til fienden som de ble behandlet urettferdig av. Likevel forsvares romerriket som rettferdig og rettmessig av St. Augustin, Hieronymus, Ambrosius, Thomas Aquinas og andre ærverdige lærde. Ja, Herren synes å rettferdiggjøre det i følgende passasje: «Gi keiseren hva som tilhører ham.» Og Paulus, som henvendte seg til keiseren, sier det samme, og i sitt brev til romerne, kapittel 13, minnet han dem på at de er de høye maktene og keisernes undersåtter, og han ba dem etale skatt til alle som sitter med makten i romerriket.
Svaret mitt må være at det utvilsomt er tillatt, og ikke bare for å kompensere utgiftene de har påkostet, men også som straff og hevn. Dette går klart fram ut fra det jeg har nevnt ovenfor og fra en passasje i Femte mosebok, kapittel 20, hvor det står følgende: Hvis de (jødene) ankommer byen for å angripe den av rettferdig grunn, og da byen tar imot dem og åpner portene sine for dem, skal hele folket som bor i byen bli reddet og tjene dem ved å betale skatter. Dermed har både denne loven og bruken av krig blitt ivaretatt. 58. Min niende tvil: Er det tillatt å avsette fiendenes keisere? Kan man innsette nye, eller skal man beholde prinsipatet? Mitt første forslag: Det er ikke lov til å gjøre dette hvor som helst og heller ikke av hvilken som helst grunn til rettferdig krig. Dette går klart fram ut fra hva som er blitt sagt tidligere. Straffen bør nemlig ikke overskride omfanget og hensikten ved urett. Nei, man må innskrenke antall dommer og øke antall belønninger. Dette er ikke bare en menneskerett, men også en naturrett og en guddommelig rett. Så hvis vi antar at uretten som fienden har begått rettferdiggjør det å gå til krig, vil det ikke alltid rettferdiggjøre å styrte fiendenes prinsipat og avsette de rettmessige og sanne keiserne. Dette ville fullt ut ha vært grusomt og inhumant. 59. Mitt andre forslag: Man kan ikke nekte for at man av og til kan ha gyldige grunner til å bytte ut keiserne eller styrte prinsipatet. Det kan f.eks. skyldes at utgiftene og skadene er såpass store og grusomme, eller kanskje aller mest at det ikke kan sikres fred eller sikkerhet på noen annen måte, at en stor fare ville henge over staten, om man ikke handler. Dette er åpenbart: Hvis det er tillatt å erobre en by om grunnen er god nok, som sagt tidligere, så bør det også være tillatt å avsette prinsipatet. Det samme gjelder også for provinsen og keiseren av provinsen, hvis man har en veldig god grunn. Med hensyn til 6., 7., 8. og 9. tvil bør vi legge merke til at stundom, nei, ofte, så er det ikke bare undersåttene som ikke har noe god grunn til krig, men også keiserne selv. De går likevel til krig i god tro. Ja, i slik en god tro at de fraskrives all skyld, som f.eks. når han fører krig etter omhyggelig overveielse og lærdommen til lærde og gode menn. Og ettersom ingen burde straffes uten skyld i et slikt tilfelle, selv om seiersherren har lov til å vinne tilbake det han har tapt og å få dekket eventuelle krigsutgifter, har han likevel ikke lov til å drepe hvem som helst etter å ha vunnet krigen. Seiersherren har heller ikke rett til å ta mer enn han har krav på eller hva han trenger her på jorden fordi alt annet vil være straff og bør ikke ramme de uskyldige. Vi kan oppsummere alt dette med noen retningslinjer og regler for krigføring. 60. Første retningslinje: Dersom keiseren har myndighet til å føre krig, bør han først og fremst ikke oppsøke anledninger og grunner til å føre krig, men han bør leve i fred og harmoni med alle sine medmennesker, slik Paulus råder oss til å gjøre i sitt brev til romerne, kapittel 12. Han bør tenke på at de andre er naboene hans, og at vi er nødt til å elske dem slik de elsker oss, og at vi alle har en felles Herre. Og vi skal legge fram vår sak i Hans rettssal. Det er ytterst grusomt å søke etter og glede seg over å drepe mennesker som Gud har skapt og Jesus har dødd for, men det er kun nødvendig om nødvendigheten ved krig tvinger en til å gjøre det. Andre retningslinje: Når man på bakgrunn av rettferdige grunner har blitt enige om krig, skal man ikke føre krigen for å tilintetgjøre folket som den er rettet mot, men for å kreve sin rett, forsvare fedrelandet og staten sin, og for å sikre fred og trygghet for fremtiden. Tredje retningslinje: Når krigen er blitt gjort ende på og seieren er vunnet, må man bruke seieren med måtehold og kristen tilbakeholdenhet, og seierherren må oppkaste seg selv som dommer over de to statene; hvorav den ene staten har blitt rammet og den andre har handlet urett. Slik vil han altså slutte dommen sin som dommer og ikke som anklager, slik at den rammede staten får den erstatningen den fortjener. Men dette skal medføre så lite som mulig unødvendig skade for forbryterstaten mens forbryterne skal få lovens strengeste straff. Dette skyldes at det først og fremst er keiserne som har all skylden blant de kristne ettersom undersåttene kriger på vegne av keiserne sine i god tro, og at dette er totalt urettferdig. Slik sier poeten Horats: Grekerne må unngjelde for kongenes dårskaper Yüklə 0,87 Mb. Dostları ilə paylaş:
|