Innhold Bind I

4. Dante Alighieri. Fra Monarchia, bok en

i

Det synes å være tilfellet for de menneskene Den høyere natur har utrustet med kjærlighet til sannhet, at på samme måte som de har blitt beriket av forfedrenes bestrebelser, slik fortsetter de å arbeide for de kommende generasjoner. På denne måten kan framtiden igjen berikes av deres bestrebelser. La det derimot ikke være noen tvil om at han gjør sin plikt, han som på tross av at han er gjennomsyret av den allmenne lærdom ikke er interessert i å bidra med noe til samfunnet. Han er på denne måten ikke ”lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann” (Sal 1,3), men heller som et fordervende sluk, som alltid tar til seg og aldri gir noe tilbake. Derfor, da jeg ofte tenker på disse tingene, og med mindre jeg en dag skal beskyldes for å skjule talentet mitt, ønsker jeg ikke bare å spire fram selv, men også å bringe fram ny frukt til allmenn nytte og bringe fram sannheter som ikke er forsøkt frambrakt av andre. For hvilken frukt bar egentlig den som atter demonstrerte Euclids teorem, eller som på nytt forsøkte å avdekke lykkens natur, som allerede er avdekket av Aristoteles? Eller den som fortsatte å forsvare alderdommen da den allerede er forsvart av Cicero? Ingen, naturligvis, da denne kjedsommelige overflødigheten heller forårsaker avsky. Og da kunnskapen om det temporale monarki er både svært nyttig og også den mest utilgjengelig blant de skjulte og nyttige sannheter, og siden ingen har forsøkt å belyse dette temaet da det ikke leder til profitt, er det min intensjon å bringe denne kunnskapen fram fra sitt skjulested, slik at mine våkenetter er til nytte for verden. På denne måten vil jeg være den første som vinner et så stort klenodium til min ære. Jeg tilnærmer meg en vanskelig oppgave, en oppgave som er større enn kreftene mine, for jeg stoler ikke så mye på mine egne krefter som på lyset fra den Giveren ”som villig og uten å bebreide gir til alle” (Jak 1,5).

ii

Vi må aller først se på hva det egentlig er, dette som blir kalt et ”temporalt monarki”, og jeg skal tale om dets karakter og dets hensikt. Et temporalt monarki, som noen kaller imperium, er én eneste overmakt overlegen alle andre i tid, til og med overlegen autoritetene i de tingene og over de tingene som måles i tid. Men det oppstår usikkerhet omkring det temporale monarki på grunn av tre anfektelser. For det første tviles det på om det er nødvendig for verdens velvære, for det andre om det romerske folk påtok seg monarkembetet med rette, og for det tredje om monarkautoriteten mottas direkte fra Gud eller fra noen andre, som for eksempel Guds tjener eller stedfortreder.

Visselig, siden enhver sannhet som ikke selv er den første, må fastsettes på grunnlag av et eller annet første prinsipps sannhet, er det nødvendig i hvilken som helst undersøkelse å kjenne til dette prinsippet som det refereres tilbake til, for å sikre sannheten i alle forslag som oppnås videre. Og siden denne behandlingen nettopp er en slags undersøkelse, synes det framfor alt viktig å være grundig med det prinsippet, for seinere forslag faller tilbake på sannheten til dette prinsippet. Man må nemlig forstå at det er visse ting som ikke er underkastet vår evne, og som vi bare kan spekulere i og ikke påvirke med handling, for eksempel matematikk, fysikk og guddommelighet. Men det finnes også andre ting som er underkastet vår makt, og som vi ikke bare kan spekulere i, men også påvirke med handling. Når det gjelder ting, utføres ikke handlingen for spekulasjonens skyld, men spekulasjonen utføres for handlingens skyld da handling er målet for slike ting. Da det aktuelle temaet her er politisk, ja, rettere sagt kilden og utspringet til de riktige statsformer, og da alt innen politikken ligger under vår kontroll, er det klart at det ikke først og fremst er rettet mot spekulasjon, men mot handling. Igjen, da det endelige målet for handlinger er beveger og årsak til alt, følger det at all betydning som ligger i å oppnå målet sitt, blir gitt av målet selv. Målet er første beveger for den som handler. Derfor vil det være én metode for å hogge tømmer til husbygging og en annen metode for å hogge tømmer til skipskonstruksjon. Følgelig vil det som er det universelle målet for menneskeslekten, om det finnes et slikt mål, her være det prinsippet som alle de påfølgende utsagnene som skal bevises, skal demonstreres igjennom. Det er nemlig tåpelig, må vite, å tro at det er ett mål for dette samfunnet og et annet mål for et annet, istedenfor å tro at det er ett felles mål for dem alle.

iii

Videre bør vi derfor nå se på hva som er målet for hele menneskesamfunnet. Når vi har sett det, vil mer enn halve arbeidet være gjort, ifølge Aristoteles’ etikk. Og for å klargjøre det vi søker, skal vi tenke på det at akkurat som det er én bestemt årsak til at naturen produserte tommelen, og en annen til at den produserte hele hånden, og atter en annen grunn forskjellig fra disse til at den produserte armen, og igjen én årsak forskjellig fra alle disse til at den produserte hele mennesket, på samme måte er det én årsak til at den produserte det individuelle mennesket, en annen til at den konstruerte husholdet, en annen til at den konstruerte nærområdet, og igjen en annen til at den konstruerte byen, og til slutt den mest framstående årsaken, som er grunnen til at Gud den evige produserte den universelle menneskeslekten til væren med sin evne*, som er naturen. Det er denne årsaken som søkes her, som er det veiledende prinsippet for undersøkelsen. Som følge av dette bør vi først og fremst vite at Gud og naturen ikke gjør noe forgjeves, men at alt de frambringer til væren, har en oppgave. For i henhold til Skaperens intensjon qua skaper er ingen skapning i sin essensielle natur et endelig mål i seg selv. Det endelige målet er heller den passende aktiviteten for denne essensielle naturen. Som følge av dette er ikke den passende aktiviteten til på grunn av den essensielle naturen, men den essensielle naturen er heller til på grunn av denne aktiviteten. Det er derfor én passende aktivitet for menneskene som helhet, som alle menneskene i sin veldige mengde skapes til. Et enkeltstående menneske eller en enkeltstående husholdning, en landsby eller en by eller et enkelt kongedømme kan ikke oppnå denne aktiviteten på egen hånd. Hva denne aktiviteten faktisk er, vil bli klart om vi avdekker hva som er hele menneskeslektens høyeste potensial. Jeg sier derfor at ingen evne som er delt av flere forskjellige arter, kan være det høyeste potensial for noen av dem. For siden det potensialet som er det høyeste, er nettopp det som definerer arten, ville det, om dette var tilfellet, følge at en og samme essens definerte flere forskjellige arter, og det er umulig. Derfor er ikke det høyeste potensialet for mennesket ganske enkelt det å være til, for dette potensialet deles også av elementene. Det kan heller ikke være substansiell væren, dette finnes også i mineralene. Det kan heller ikke være levende væren, for dette er også i plantene, det er heller ikke sansende væren, dette blir også delt av dyrene. Men den høyeste egenskapen for mennesket er heller den sansende væren i kraft av det potensielle intellektet, denne typen væren er nemlig ikke mulig for noen andre vesener enn menneskene, verken for de som stå lavere, eller de som står høyere. For selv om andre typer væren også har intellekt, er likevel ikke deres intellekt potensielt slik som menneskets, siden slike typer væren eksisterer som intelligens og ikke annet og deres væren ikke er annet enn forståelsen av at de er til, og at de er til uten forandring. Dersom noe annet var tilfellet, ville de ikke vært evige. Det er derfor klart at menneskehetens høyeste potensial er dets intellektuelle potensial eller fakultet. Og siden denne potensialiteten ikke kan aktualiseres hele på en gang i kraft av ett menneske, eller i kraft av noen av de partikulære grupperingene som er utpekt ovenfor, er det nødvendig at menneskeslekten er av en viss størrelse, som hele denne potensialiteten kan aktualiseres igjennom. På samme måte må det være en viss mengde av ting som kan produseres, slik at hele den første materiens potensialitet kan aktualiseres kontinuerlig. Dersom det ikke var på denne måten, ville man at det fantes en potensialitet separat fra aktualisering, hvilket er umulig. Også Averroes sier seg enig i dette i sin kommentar til De Anima. Nå er ikke det potensielle intellektet som jeg prater om, bare rettet mot universelle former eller arter, men gjennom en viss utvidelse også mot det partikulære. Følgelig er det vanlig å si at det teoretiske intellektet blir praktisk gjennom utvidelsen, dets mål er da å handle og produsere. Jeg sier dette i tilknytning til handlinger som reguleres av politisk dømmekraft, og i tilknytning til produkter som formes av evne. Alle disse er laverestående i forhold til tankeevnen, som er den fremste aktiviteten Den høyeste godhet skapte menneskeslekten til. Det redegjøres for dette i Politikken: de av skarpt intellekt hersker naturlig over andre.
iv

Det er nå tilstrekkelig forklart at den passende aktiviteten for menneskeslekten som helhet er kontinuerlig å aktualisere hele intellektets mulige potensial, primært gjennom tanke, sekundært gjennom handling gjennom dets utvidelse. Og siden det er likt for delen som for helheten, og det enkelte mennesket oppnår denne dømmekraften og visdommen mens han sitter og hviler, er det åpenlyst at menneskeslekten nærmer seg sin passende aktivitet, som er nesten guddommelig, ifølge salmen: ”du gjorde han lite ringere enn Gud” (Sal 8,6), mest fritt og enkelt i ro eller i fredelig stillhet. Følgelig kan det fastslås at universell fred er det beste av alt som er foreskrevet menneskenes lykke. Derfor var budskapet som lød fra det høye til gjeterne, verken rikdom, nytelse, ære, et langt liv, helse, styrke eller skjønnhet, men fred. Den himmelske hærskare sa nemlig: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i” (Luk 2,14). Og dette er grunnen til at Frelseren hilste menneskene ”Fred være med dere” (Luk 24,36, Joh 20,21), det var nemlig rimelig at Den høyeste frelseren uttrykte den høyeste hilsenen. Denne skikken ønsket disiplene hans og Paulus å bevare i hilsenene sine, noe alle kan bekrefte. Fra dette kan man klart se hva som er den bedre, ja, faktisk også hva som er den beste, måten menneskeslekten kan nå sin passende aktivitet på. Og som en konsekvens av dette synliggjøres det mest direkte middelet man bør benytte seg av for å oppnå det som alle våre bestrebelser retter seg mot, slik som mot det høyeste mål, som er den universale fred. Og freden bør anses som prinsipp for den videre argumentasjonen. Som allerede nevnt er det nødvendig å ha fastsatt et slikt prinsipp som alt som skal bevises, faller tilbake på, som en selvsagt sannhet.

v

Så idet vi igjen retter oss mot det som ble sagt i starten, er det tre anfektelser som sår tvil omkring det temporale monarki, eller det som vanligvis kalles ”imperium”, og som gir opphav til usikkerhet. Og som tidligere nevnt er det vår intensjon å gjøre en undersøkelse av disse i den rekkefølgen de kommer, med det fastsatte prinsippet som utgangspunkt. Det første spørsmålet er om det temporale monarki er nødvendig for verdens velbefinnende. At dette er sant, kan bevises med meget overbevisende og klare argumenter, og ingen fornuft eller autoritet kan tale dette imot. Det første av disse argumentene utgår fra Aristoteles’ autoritet i hans Politikken. Hans verdige autoritet fastsetter nemlig der at når en rekke ting retter seg inn mot ett felles mål, er det nødvendig at én av dem leder eller styrer, mens de andre ledes eller styres. Og det er ikke bare forfatterens ærefulle navn som gjør at vi bør vedkjenne dette, men også den induktive argumentasjonen. Om vi tar i betraktning et individuelt menneske, vil vi se at dette også gjelder ham, for da alle hans krefter retter seg mot lykken, er det den intellektuelle kraften som er veiviser og leder for alle de andre. Om ikke dette var tilfellet, kunne han ikke oppnå lykken. Om vi tenker på en husholdning, som har til hensikt å sørge for et godt liv for medlemmene, er det nødvendig at det er én person der som veileder og styrer. Denne personen kaller vi familieoverhode, eller hans representant, i overensstemmelse med Aristoteles utsagn om at ”enhver husholdning styres av den eldste”, og hans oppgave er å veilede og gi lover til de øvrige. Således besvergelsen: ”Måtte du ha en likemann i ditt hus.” Om vi så tenker på en landsby, som skal være støttende hjelp til så vel personer som til saker, er det nødvendig at én eneste person er leder for de øvrige, en som enten utnevnes av noen utenfra eller reiser seg opp blant dem selv som leder med de andres samtykke. Om landsbyen ikke velger seg ut en leder, feiler innbyggerne ikke bare i å oppnå det tilfredsstillende fellesskapet, men noen ganger ødelegges også hele landsbyen dersom mange ønsker å styre. Hvis vi ser for oss en by, som har til hensikt å være tilstrekkelig for at man skal leve godt, er det nødvendig at den har ett styringsorgan. Det gjelder ikke bare for de riktige styresettene, men også for de gale. For om noe annet var tilfellet, ville ikke bare hensikten med det sosiale livet være tilsmusset, men også byen i seg selv ville opphøre å være hva den var. Tenker vi til slutt på ett bestemt kongedømme, som har den samme hensikten som en by, bare med mer tillit til at freden opprettholdes, er det nødvendig at det er én eneste konge som hersker og styrer. Om det var på noen annen måte, ville ikke bare de som bor i kongedømmet, feile i å oppnå målet sitt, men også kongedømmet i seg selv ville falle i ruiner, i overensstemmelse med hva Den ufeilbarlige sannhet har uttrykt: ”Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde” (Matt 12,25, Luk 11,17). Derfor kan argumentet som er framstilt ovenfor, anses som riktig – om dette stemmer i disse tilfellene og i de tilfellene hvor individer er rettet mot et felles mål. Det er nå konstatert at hele menneskeslekter er rettet mot ett felles mål, slik jeg allerede har demonstrert. Som en følge av dette er det nødvendig at det er én person som viser vei og styrer, og han skal kalles enten ”monark” eller ”keiser”. Gjennom dette åpenbarer det seg at verdens velvære avhenger av monarkiet, eller imperiet.

vi

På samme måte som delen står i forhold til helheten, står ordenen i delene i forhold til ordenen i helheten. En del står i relasjon til helheten slik som den står i relasjon til målet sitt og til perfeksjonen sin, og følgelig står ordenen i en del i relasjon til ordenen i helheten slik som den står i relasjon til sitt mål og til sin perfeksjon. Fra dette følger det at den gode ordenen i en del ikke overgår den gode ordenen i helheten, det er heller motsatt. Nå, siden det er to typer orden synlig i ting, altså ordenen delene seg imellom og ordenen mellom delene i relasjon til en annen enhet som ikke er en del – slik som delene av en hær står i relasjon til hverandre og til sin hærfører – er delenes relasjon til den enhetlige enheten bedre fordi den er det endelige målet for relasjonen. Det skyldes at relasjonen delene seg imellom eksisterer på grunn av relasjonen til den enhetlige enheten, og ikke motsatt. Derfor, om en relasjon delene seg imellom kommer til syne mellom de delene som utgjør menneskeslekten, burde den komme enda mer til syne i menneskeslekten gitt som en mengde eller en totalitet på grunnlag av den nevnte syllogismes kraft, da dette er en bedre orden eller type orden. Men denne ordenen blir funnet i alle delene av menneskeslekten, noe som er tilstrekkelig poengtert gjennom det som ble sagt i det forrige kapittelet, og derfor må denne være synlig i helheten. Følgelig må alle de tidligere nevnte delene som er lavere enn et kongedømme, og kongedømmene selv, være rettet mot en leder eller et lederskap, det vil si mot en monark eller mot et monarki.

vii

For øvrig utgjør hele menneskeheten en helhet i forhold til delene den er sammensatt av, og den er videre selv en del i forhold til en helhet. Den er nemlig en helhet i forhold til ett enkelt kongedømme eller folkeslag, slik det ble vist ovenfor, men den er en del i forhold til hele universet. Dette er selvforklarende. Og slik som de mindre delene av menneskeheten er godt tilpasset den som helhet, slik kan også menneskeheten sies å være godt tilpasset sin helhet. Dens deler er nemlig godt tilpasset helheten gjennom ett eneste prinsipp, noe som enkelt kan forstås ut ifra det som er nevnt tidligere. Videre er da også menneskeheten veltilpasset universet eller dets hersker, som er Gud og monark, i henhold til ett eneste prinsipp, det vil si én eneste leder. Og fra dette følger det at monarkiet er nødvendig for verdens velvære.

viii

Alt som er i overensstemmelse med sin første beveger, Gud, er i en god eller i den beste tilstand. Det er selvsagt, bortsett fra for dem som benekter at guddommelig godhet når perfeksjonens topp. Det er Guds intensjon at alt som er skapt, skal representere den guddommelige likhet, i den grad deres egen natur kan motta den. På grunn av dette blir det sagt: ”La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!" (1 Mos 1,26.) For selv om ”i vårt bilde” ikke kan sies om ting som er lavere enn mennesket, kan likevel ”som et avbilde av oss” sies om hva som helst, siden hele universet ikke er annet enn et avtrykk av den guddommelige godhet. Derfor er mennesket i en god, ja, til og med i den beste tilstand da det etterlikner Gud, i henhold til sin natur. Men menneskeslekten er mest lik Gud når den i størst mulig grad er som en enhet, siden enhetens sanne mål bare finnes i denne. Derfor står det skrevet: ”Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én” (5 Mos 6,4, Mark 12,29). Menneskeheten er mest enhetlig når hele forenes til en enhet, og dette kan ikke være tilfellet med mindre alle er underkastet en leder, det sier seg selv. Ut fra dette likner menneskeheten Gud mest når den er underkastet en leder, og følgelig er mest mulig i overensstemmelse med den guddommelige intensjon. Og dette er det som menes med en god eller den beste tilstand, noe som ble bevist i begynnelsen av dette kapittelet.

5. Christine de Pisan

Fra Damenes By (Le Livre de la Cite des Dames [The Book of the City of Ladies, 1405
One day as I was sitting alone in my study surrounded by books on all kinds of subjects, devoting myself to literary studies, my usual habit, my mind dwelt at length on the weighty opinions of various authors whom I had studied for a long time. I looked up from my book, having decided to leave such subtle questions in peace and to relax by reading some small book. By chance a strange volume came into my hands, not one of my own, but one which had been given to me along with some others. When I held it open and saw its title page that it was by Matheolus, I smiled, for though I had never seen it before, I had often heard that like books it discussed respect for women. I thought I would browse through it to amuse myself. I had not been reading for very long when my good mother called me to refresh myself with some supper, for it was evening. Intending to look at it the next day, I put it down. The next morning, again seated in my study as was my habit, I remembered wanting to examine this book by Matheolus. I started to read it and went on for a little while. Because the subject seemed to me not very pleasant for people who do not enjoy lies, and of no use in developing virtue or manners, given its lack of integrity in diction and theme, and after browsing here and there and reading the end, I put it down in order to turn my attention to more elevated and useful study. But just the sight of this book, even though it was of no authority, made me wonder how it happened that so many different men - and learned men among them - have been and are so inclined to express both in speaking and in their treatises and writings so many wicked insults about women and their behavior. Not only one or two and not even just this Matheolus (for this book had a bad name anyways and was intended as a satire) but, more generally, from the treatises of all philosophers and poets and from all the orators - it would take too long to mention their names - it seems that they all speak from one and the same mouth. Thinking deeply about these matters, I began to examine my character and conduct as a natural woman and, similarly, I considered other women whose company I frequently kept, princesses, great ladies, women of the middle and lower classes, who had graciously told me of their most private and intimate thoughts, hoping that I could judge impartially and in good conscience whether the testimony of so many notable men could be true. To the best of my knowledge, no matter how long I confronted or dissected the problem, I could not see or realize how their claims could be true when compared to the natural behavior and character of women. Yet I still argued vehemently against women, saying that it would be impossible that so many famous men - such solemn scholars, possessed of such deep and great understanding, so clear-sighted in all things, as it seemed - could have spoken falsely on so many occasions that I could hardly find a book on morals where, even before I had read it in its entirety, I did not find several chapters or certain sections attacking women, no matter who the author was. This reason alone, in short, made me conclude that, although my intellect did not perceive my own great faults and, likewise, those of other women because of its simpleness and ignorance, it was however truly fitting that such was the case. And so I relied more on the judgment of others than on what I myself felt and knew. I was so transfixed in this line of thinking for such a long time that it seemed as if I were in a stupor. Like a gushing fountain, a series of authorities, whom I recalled one after another, came to mind, along with their opinions on this topic. And I finally decided that God formed a vile creature when He made woman, and I wondered how such a worthy artisan could have designed to make such an abominable work which, from what they say, is the vessel as well as the refuge and abode of every evil and vice. As I was thinking this, a great unhappiness and sadness welled up in my heart, for I detested myself and the entire feminine sex, as though we were monstrosities in nature and in my lament I spoke these words:
      "Oh, God, how can this be? For unless I stray from my faith, I must never doubt that your infinite wisdom and most perfect goodness ever created anything which was not good. Did You yourself not create woman in a very special way and since that time did You not give her all those inclinations which it please You for her to have? And how could it be that You could go wrong in anything? Yet look at all these accusations which have been judged, decided, and concluded against women. I do not know how to understand this repugnance. If it is so, fair Lord God, that in fact so many abominations abound in the female sex, for You Yourself say that the testimony of two or three witnesses lends credence, why shall I not doubt that this is true? Alas, God, why did You not let me be born in the world as a man, so that all my inclinations would be to serve You better, and so that I would not stray in anything and would be as perfect as a man is said to be? But since Your kindness has not been extended to me, then forgive my negligence in Your service, most fair Lord God, and may it not displease You, for the servant who receives fewer gifts from his lord is less obliged in his service.' I spoke these words to God in my lament and a great deal more for a very long time in sad reflections, and in my folly considered myself most unfortunate because God had made me inhabit a female body in this world." pp 3 - 5

     

In Section I.2.1, three women appear in a shaft of blinding light. "Fearing that some phantom had come to tempt me and filled with great fright, I made the Sign of the Cross on my forehead.⁴⁸" The ladies explain who they are and why they came: Lady Reason would help Christine build a strong foundation for a city to be populated by virtuous women, Lady Rectitude would build the city walls and buildings in the city (houses, palaces, temples city square), finally, Lady Justice would complete the city by adding roofs and architectural details (towers) and by populating the city.

      In Section I.3.3, Lady Reason addresses Christine's doubts:

      "There is another greater and even more special reason for our coming which you will learn from our speeches: in fact we have come to vanquish from the world the same error into which you had fallen, so that from now on, ladies and all valiant women may have a refuge and defense against the various assailants, those ladies who have been abandoned for so long, exposed like a field without a surrounding hedge, without finding a champion to afford them an adequate defense, notwithstanding those noble men who are required by order of law to protect them, who by negligence and apathy have allowed them to be mistreated. It is no wonder then that their jealous enemies, those outrageous villains who have assailed them with various weapons, have been victorious in a war in which women have had no defense. Where is there a city so strong which could not be taken immediately if no resistance were forthcoming, or the law case, no matter how unjust, which was not won through the obstinance of someone pleading without opposition? And the simple, noble ladies, following the example of suffering god commands, have cheerfully suffered the great attacks which, both in the spoken and the written word, have been wrongfully and sinfully perpetrated against women by men who all the while appealed to God for the right to do so. Now it is time for their just cause to be taken from Pharaoh's hands, and for this reason, we three ladies who you see here, moved by pity, have come to you to announce a particular edifice built like a city wall, strongly constructed and well founded, which has been predestined and established by our aid and counsel for you to build, where no one will reside except all ladies of fame and women worthy of praise, for the walls of the city will be closed to those women who lack virtue." pp. 10-11

CHRISTINE SPEAKS OF THE GREAT BENEFIT ACCRUED AND ACCRUING EVERY DAY TO THE WORLD BECAUSE OF WOMEN.

II. 30. 1 "My lady, I see the endless benefits which have accrued to the world through women and nevertheless these mer, claim that there is no evil which has not come into the world because of them." "Fair friend," she answered, "you can see from what I have already said to you that the contrary of what they say is true. For there is no man who could sum up the enormous benefits which have come about through women and which come about every day, and I proved this for you with the examples of the noble ladies who gave the sciences and arts to the world. But, if what I have sal 'd about the earthly benefits accruing thanks to women is not enough for you, I will tell you about the spiritual ones. Oh, how could any man be so heartless to forget that the door of Paradise was opened to him by a woman? As I told you before, it was opened by the Virgin Mary, and is there anything greater one could ask for than that God was made man? And who can forget the great benefits which mothers bring to their sons and which wives bring to their husbands? I implore them at the very least not to forget the advantages which touch upon spiritual good. Let us consider the Law of the Jews. If you recall the story of Moses, to whom God gave the written Law of the Jews, you will find that this holy prophet, through whom so much good has come about, was saved from death by a woman, just as I will tell you.

2.30.2 "In the time when the Jews were in servitude to the kings of Egypt, it was foretold that a man would be born among the Hebrews who would lead the people of Israel out of servitude to these kings. When Moses, that noble leader, was born, his mother, not daring to nurse him, was forced to place him in a small basket and send him downstream. So it happened-according to the will of God who saves whatsoever pleases Him- that Thermutis, the daughter of Pharaoh, was playing on the riverbank at the very moment when the little basket floated by on the water, and she immediately had the basket brought to her in order to find out what was inside. When she saw that it was such a lovely child that a more beautiful child could not be imagined, she was terribly glad. She had him nursed and claimed him as her own, and, because through a oracle he would not take the breast of a woman of a foreign religion, she had him nursed by a Hebrew woman. When Moses, elected by God, was grown, it was he to whom our Lord gave the Law and who delivered the Jews from the hands of the Egyptians, and he passed through the Red Sea and was the leader and guide of the children of Israel. And this great benefit came to the Jews thanks to the woman who saved him. "

36. AGAINST THOSE MEN WHO CLAIM IT IS NOT GOOD FOR WOMEN TO BE EDUCATED.

2.36.1 Following these remarks, 1, Christine, spoke, "My lady, I realize that women have accomplished many good things and that even if evil women have done evil, it seems to me, nevertheless, that the benefits accrued and still accruing because of good women-particularly the wise and literary ones and those educated in the natural sciences whom I mentioned above-outweigh the evil. Therefore, I am amazed by the opinion of some men who claim that they do not want their daughters, wives, or kinswomen to be educated because their mores would be ruined as a result." She responded , Here you can clearly see that not all opinions of men are based on reason and that these men are wrong. For it must not be presumed that mores necessarily grow worse from knowing the moral sciences, which teach the virtues, indeed, there is not the slightest doubt that moral education amends and ennobles them. How could anyone think or believe that whoever follows good teaching or doctrine is the worse for it? Such an opinion cannot be expressed or maintained. I do not mean that it would be good for a man or a woman to study the art of divination or those fields of learning which are forbidden-for the holy Church did not remove them from common use without good reason-but it should not be believed that women are the worse for knowing what is good. "Quintus Hortensius, a great rhetorician and consummately skilled orator in Rome, did not share this opinion. He had a daughter, named Hortensia, whom he greatly loved for the subtlety of her wit. He had her learn letters and study the science of rhetoric, which she mastered so thoroughly that she resembled her father Hortensius not only in wit and lively memory but also in her excellent delivery and order of speech-in fact, he surpassed her in nothing. As for the subject discussed above, concerning the good which comes about through women, the benefits realized by this woman and her teaming were, among others, exceptionally remarkable. That is, during the time when Rome was governed by three men, this Hortensia began to support the cause of women and to undertake what no man dared to under- take. There was a question whether certain taxes should be levied on women and on their jewelry during a needy period in Rome. This woman's eloquence was so compelling that she was listened to, no less readily than her father would have been, and she won her case.

2.36.3 "Similarly, to speak of more recent times, without searching for examples in ancient history, Giovanni Andrea, a solenm law professor in Bologna not quite sixty years ago, was not of the opinion that it was bad for women to be educated. He had a fair and good daughter, named Novella, who was educated in the law to such an advanced degree that when he was occupied by some task and not at leisure to present his lectures to his students, he would send Novella, his daughter, in his place to lecture to the students from his chair. And to prevent her beauty from distracting the concentration of her audience, she had a little curtain drawn in front of her. In this manner she could on occasion supplement and lighten her father's occupation. He loved her so much that, to commemorate her name, he wrote a book of remarkable lectures on the law which he entitled Novella super Decretalium, after his daughter's name.

2.36.4 "Thus, not all men (and especially the wisest) share the opinion that it is bad for women to be educated. But it is very true that many foolish men have claimed this because it displeased them that women knew more than they did. Your father, who was a great scientist and philosopher, did not believe that women were worth less by knowing science; rather, as you know, he took great pleasure from seeing your inclination to learning. The feminine opinion of your mother, however, who wished to keep you busy with spinning and silly girlishness, following the common custom of women, was the major obstacle to your being more involved in the sciences. But just as the proverb already mentioned above says, No one can take away what Nature has given,'your mother could not hinder in you the feeling for the sciences which you, through natural inclination, had nevertheless gathered together in little droplets. I am sure that, on account of these things, you do not think you are worth less but rather that you consider it a great treasure for yourself; and you doubtless have reason to. " And 1, Christine, replied to all of this, "Indeed, my lady, what you say is as true as the Lord's Prayer."

THE ROLE OF WOMEN AND MAGDALEN

1. 10. 3 "My lady, men have burdened me with a heavy charge taken from a Latin proverb, which runs, 'God made women to speak, weep, and sew, which they use to attack women. "Indeed, sweet friend , she replied, "this proverb is so true that it cannot be held against whoever believes or says it. Early on, God placed these qualities in those women who have saved themselves by speaking, weeping, and sewing. And in answer to those who attack women for their habit of weeping, I tell you that if our Lord Jesus Christ-from whom no thought is hidden and who sees and knows every heart-had believed that women's tears come only from weakness and simple-mindedness, the dignity of His most great Highness would never have been so inclined through compassion to shed tears Himself from the eyes of His worthy and glorious body when He saw Mary Magdalene and her sister Martha weep for their dead brother Lazarus the leper and then to resurrect him. What special favors has God bestowed on women because of their tears! He did not despise the tears of Mary Magdalene, but accepted them and forgave her sins, and through the merits of those tears she is in glory in Heaven. Similarly, He did not reject the tears of the widow who wept as she followed the corpse of her only son as it was being carried away for burial. And our Lord, the fountain of all pity, moved to compassion by her tears as He saw her weep, asked her, 'Woman, why do you weep?' and then brought her child back to life. God has performed other miracles, which are found in the Holy Scriptures and would take too long to relate, on behalf of many women because of their tears, and continues to do so, for I believe that many women, as well as others for whom they pray, are saved by the tears of their devotion. Was not Saint Augustine, the glorious Doctor of the Church, converted to the Faith by his mother's tears? For the good woman wept continuously, praying to God that it would please Him to illuminate the heart of her pagan, unbelieving son with the light of faith. Saint Ambrose, to whom the holy lady often went to ask that he pray to God on behalf of her son, told her for this reason, 'Woman, I believe it is impossible that so many tears could be shed in vain.' O blessed Ambrose who did not think that women's tears were frivolous! And this might answer those men who attack women so much, because thanks to a woman's tears does this holy luminary, Saint Augustine, stand at the fore of the Holy Church which he completely brightens and illuminates. Therefore, let men stop talking about this question.

1. 10. 5 Similarly, God endowed women with the faculty of speech-may He be praised for it-for had He not done so, they would be speechless. But in refutation of what this proverb says, (which someone, I don't know whom, invented deliberately to attack them), if women's language had been so blameworthy and of such small authority, as some men argue, our Lord Jesus Christ would never have deigned to wish that so worthy a mystery as His most gracious resurrection be first announced by a woman, just as He commanded the blessed Magdalene, to whom He first appeared on Easter, to report and announce it to His apostles and to Peter. Blessed God, may you be praised, who, among the other infinite boons and favors which You have bestowed upon the feminine sex, desired that woman carry such lofty and worthy news." "All those who are jealous of me would do best to be silent if they had any real my lady," I said, "but I smile at the folly which some men have expressed and I even remember that I heard some foolish preachers teach that God first appeared to a woman because He knew well that she did not know how to keep quiet so that this way the news of His resurrection would be spread more rapidly." She answered, "My daughter, you have spoken well when you call them fools who said this. It is not enough for them to attack women. They impute even to Jesus Christ such blasphemy, as if to say that He wished to reveal this great perfection and dignity through a vice. I do not know how a man could dare to say this, even in jest, as God should not be brought in on such joking matters. But as for the first question, regarding talking -in fact it was fortunate for the woman from Canaan who was so great a talker ' and who would not stop yelling and howling after Jesus Christ as she followed Him through the streets of Jerusalem, crying, 'Have mercy on me, Lord, for my daughter is sick.' And what did the good Lord do? He in whom all mercy abounded and abounds and from whom a single word from the heart sufficed for Him to show mercy! He seemed to take pleasure in the many words pouring from the mouth of this woman ever perseverant in her prayer. But why did He act like this? In order to test her constancy, for when He compared her to the dogs-which seemed a little harsh because she followed a foreign cult and not that of God-she was not ashamed to speak both well and wisely when she replied, 'Sire, that is most true, but the little dogs live from the crumbs from their master's table.' 'O most wise woman, who taught you to speak this way? You have won your cause through your prudent language which stems from your good will.' And one could clearly see this, for our Lord, turning to His Apostles, testified from His mouth that He had never found such faith in all of Israel and granted her request. Who could sufficiently sum up this honor paid to the feminine sex which the jealous despise, considering that in the heart of this little bit of a pagan woman God found more faith than in all the bishops, princes, priests, and all the people of the Jews, who called themselves the worthy people of God? In this manner, at equal length and with great eloquence, the Samaritan woman spoke well on her own behalf when she went to the well to draw water and met Jesus Christ sitting there completely exhausted. 0 blessed Godhead conjoined to this worthy body! How could You allow Your holy mouth to speak at such length for the sake of this little bit of a woman and a sinner who did not even live under Your Law? You truly demonstrated that You did not in the least disdain the pious sex of women. God, how often would our con- temporary pontiffs deign to discuss anything with some simple little woman, let alone her own salvation?"

1.10. 6 "Nor did the woman who sat through Christ's sermon speak less wisely. For she was so fired up by His holy words that-as they say, women can never keep quiet- she then fortunately spoke the words which are solemnly recorded in the Gospel, which she loudly pronounced after having stood up through great force of will, 'Blessed is the womb which bore You and the breasts which You sucked.'

1. 10. 7 "Thus you can understand, fair sweet friend, God has demonstrated that He has truly placed language in women's mouths so that He might be thereby served. They should not be blamed for that from which issues so much good and so little evil, for one rarely observes that great harm comes from their language.

1.10. 8 "As for sewing, truly has God desired that this be natural for women, for it is an occupation necessary for divine service and for the benefit of every reasonable creature. Without this work, the world's estates would be maintained in great chaos. Therefore it is a great wickedness to reproach women for what should redound to their great credit, honor, and praise."

CONCERNING THE SISTERS OF OUR LADY AND MARY MAGDALENE.

3. 2. 1 "Now the incomparable Empress resides with us, regardless of whether it pleases the malicious slanderers. Her blessed sisters and Mary Magdalene also dwell with her, for they stayed steadfastly with her, next to the Cross, during the entire Passion of her Son. What strong faith and deep love those women possess who did not forsake the Son of God who had been abandoned and deserted by all His Apostles. God has never reproached the love of women as weakness, as some men contend, for He placed the spark of fervent love in the hearts of the blessed Magdalene and of other ladies, indeed His approval of this love is clearly to be seen. "

"I know another small book in Latin, my lady, called the Secreta mulierum, The Secrets of Women, which discusses the constitution of their natural bodies and especially their great defects." She replied, "You can see for yourself without further proof, this book was written carelessly and colored by hypocrisy, for if you, have looked at it, you know that it is obviously a treatise composed of lies. Although some say that it was written by Aristotle, it is not believable that such a philosopher could be charged with such contrived lies. For since women can clearly know with proof that certain things which he treats are not at all true, but pure fabrications, they can also conclude that the other details which he handles are outright lies. But don't you remember that he says in the beginning that some pope- I don't know which one- excommunicated every man who read the work to a woman or gave it to a woman to read?" "My lady, I remember it well." "Do you know the malicious reason why this lie was presented as credible to bestial and ignorant men at the beginning of the book?" "No, my lady, not unless you tell me." "It was done so that women would not know about the book and its contents, because the man who wrote it knew that if women read it or heard it read aloud, they would know it was lies, would contradict it, and make fun of it. With this pretense the author wanted to trick and deceive the men who read it. " "My lady, I recall that among other things, after he has discussed the impotence and weakness which cause the formation of a feminine body in the womb of the mother, he says that Nature is completely ashamed when she sees that she has formed such a body, as though it were something imperfect." "But, sweet friend, don't you see the overweening madness, the irrational blindness which prompt such observations? Is Nature, the chambermaid of God, a greater mistress than her master, almighty God- from whom comes such authority, who, when He willed, took the form of man and women from His thought when it came to His holy will to form Adam from the mud of the ground in the field of Damascus and, once created, brought him into the Terrestrial Paradise which was and is the most worthy place in this world here below? There Adam slept, and God formed the body of woman from one of his ribs, signifying that she should stand at his side as a companion and never lie at his feet like a slave, and also that he should love her as his own flesh. If the Supreme Craftsman was not ashamed to create and form the feminine body, would Nature then have been ashamed? It is the height of folly to say this! Indeed, how was she formed? I don't know if you have already noted this: she was created in the image of God. How can any mouth dare to slander the vessel which bears such a noble imprint? But some men are foolish enough to think, when they hear that God made man in His image, that this refers to the material body. This was not the case, for God had not yet taken a human body. The soul is meant, the intellectual spirit which lasts eternally Just like the Deity. God created the soul and placed wholly similar souls, equally good and noble in the feminine and in the masculine bodies. Now, to turn to the question' of the creation of the body, woman was made by the Supreme

Craftsman. in what place was she created? In the Terrestrial Paradise. From what substance? Was it vile matter? No, it was the noblest substance which had ever been created: it was from the body of man from which God made woman. " "My lady, according to what I understand from you, woman is a most noble creature. But even so, Cicero says that a man should never serve any woman and that he who does so debases himself, for no man should ever serve anyone lower than him." She replied , The man or the woman in whom resides greater virtue is the higher; neither the loftiness nor the lowliness of a person lies in the body according to the sex, but in the perfection of conduct and virtues. And surely he is happy who serves the Virgin, who is above all the angels." "My lady, one of the Catos- who was such a great orator-said, nevertheless, that if this world were with- out women, we would converse with the gods." She replied, "You can now see the foolishness of the man who is considered wise, because, thanks to a woman, man reigns with God. And if anyone would say that man was banished because of Lady Eve, I tell you that he gained more through Mary than he lost through Eve when humanity was conjoined to the Godhead, which would never have taken place if Eve's misdeed had not occurred. Thus man and woman should be glad for this sin, through which such an honor has come about. For as low as human nature fell through this creature woman, was human nature lifted higher by this same creature. And as for conversing with the gods, as this Cato has said, if there had been no woman, he spoke truer than he knew, for he was a pagan, and among those of this belief, gods were thought to reside in Hell as well as in Heaven, that is, the devils whom they called the gods of Hell-so that it is no lie that these gods would have conversed with men, if Mary had not lived."

CONCERNING SEVERAL WOMEN PROPHETS.

2. 4. 1 "But these ten ladies were not the only ladies in the world prophesying thanks to a remarkable gift from God, rather there were a great many others indeed, in all the religions that have been followed. For if you seek in the Jewish religion, you will find many of them, like Deborah, who was a woman prophet during the time when judges ruled over Israel. The people of God were delivered from servitude to the king of Canaan, who had held them as slaves for twenty years, by this Deborah and by her intelligence. Likewise, was not the blessed Elizabeth, cousin of our Lady, a prophet when she declared to the glorious Virgin who had come to see her, 'How does it happen that the Mother of God has come to me?' Yet without the spirit of prophecy Elizabeth would not have known that Mary had conceived of the Holy Spirit, just like Simeon the prophet, to whom our Lady presented Jesus Christ at the altar of the temple during the Feast of Lights. And the holy prophet knew that this was the Savior of the World and he took the child in his arms when he said, 'Nunc dimittis.' And as soon as the good lady Anna, who was walking through the temple as she performed her duties, saw the Virgin holding her child enter the temple, she knew in her spirit that this was the Savior, and so she knelt and adored Him and said in a loud voice that this was He who had come to save the world. You will find many other women prophets in the Jewish religion, if you pay attention, and in the Christian religion you will find almost an endless number, along with numerous holy women. But let us proceed beyond these ladies-because one could say that God favored them with a special boon-and let us speak more about pagan women again. "Holy Scripture mentions that when the queen of Sheba, who was endowed with superior understanding, heard about Solomon, whose fame had spread throughout the world, she desired to see him. For this reason she travelled from the regions of the Orient, from the farthest corner of the world, leaving her country and riding through the lands of Ethiopia and Egypt, accompanied by a distinguished entourage of princes, lords, knights, and noble ladies of high estate and carrying many precious treasures, she arrived in the city of Jerusalem in order to see and visit wise King Solomon and to test and verify what was said about him throughout the world. Solomon received her with great honor, as was fitting, and she spent a long time with him, testing his wisdom in many fields. She put many problems and questions to him, as well as several obscure and cryptic riddles, all of which he solved so well as soon as she would propose them that she declared that he possessed such extraordinary wisdom not because of human wit but thanks to a special gift from God. This lady gave him many precious presents, including the saplings of small trees which product sap and yield balm and which the king had planted near a lake called Allefabter, ordering that they be carefully cultivated and tended there. And the king likewise gave her many precious jewels. "Several writings mention this woman's wisdom and prophecies. They relate that while she was in Jerusalem and Solomon was leading her to see the noble temple which he had had built, she saw a long board lying over a mud puddle which served as a plank to cross this mire. Thereupon, seeing this board, the lady stopped and worshipped it, saying, 'This board, now held in such great contempt and set under foot, will, when the time comes, be honored above all other pieces of wood in the world and adorned with precious gems from the treasuries of princes. And He who will destroy the law of the Jews will die on the wood of this plank.' The Jews did not take this pronouncement as a joke but removed the board and buried it in a place where they thought it would never be found. But what God wishes to save is well protected, for the Jews did not know how to hide it so well that it was not rediscovered during the time of the Passion of our Lord Jesus Christ. And it is said that from this plank the Cross was fashioned upon which our Savior suffered His death and passion, and thus this lady's prophecy was fulfilled."


2. Amerigo Vespucci. Fra Mundus Novus. Amerigo Vespuccis brev til Medici
Amerigo de Vespucci til Lorenzo Pietro de Medici, vær hilset.
I løpet av de siste dagene har jeg skrevet nokså detaljert til deg om tilbakekomsten min fra de nye områdene som vi lette nøye etter og oppdaget fra flåten vår –flåten ble både finansiert og kommandert av Hans Kongelige Høyhet av Portugal. Disse områdene må vi få lov til å kalle Den nye verden (Mundus novus), ettersom ingen av våre eldre visste om dem, og ettersom dette er noe helt nytt for alle som hører om dem. For dette strekker seg utover den oppfatningen som var utbredt i antikken, da de fleste hevdet at det ikke fantes fastland sør for ekvator, foruten et hav som de kalte Atlanterhavet. Og de få som hevdet at det fantes fastland der borte, forklarte det ved å ta i bruk en rekke begrunnelser om at jorda ikke var beboelig. Men den siste sjøreisen min bekreftet at forestillingen deres var usann, og heller motsatt av sannheten på alle måter, ettersom jeg oppdaget fastland i de sørlige delene som var tettere bebodd av folk og dyr enn Europa, Asia eller Afrika, med et klima som er mer temperert og behageligere enn klimaet i områdene vi kjenner til. Dette vil du få lese mer om nedenfor. Der skal jeg oppsummere hovedpunktene i hendelsene og de hendelsene som jeg så eller hørte i Den nye verden som er verdt å kommentere eller huske. Men det gjenstår til seinere.

Vi reiste av gårde med tre skip fra Lisboa 14. mai 1501, på den ovennevnte kongens befaling, mot sør for å undersøke de nye områdene, og vi seilte sørover i 20 måneder uten stans. Forløpet til denne sjøreisen var følgende: Reisen vår gikk gjennom De salige øyer (det ble de engang kalt, men nå kalles de Kanariøyene), som ligger i tredje klimasone og grenser til den bebodde østen. Derfra for vi gjennom Atlanterhavet til den mauriske kysten og helt fram til Kapp Svart, som Ptolemaios kalte det. Våre menn kaller området Kapp Verde, mens maurerne kaller det Beseghice (og området jeg nevnte først, kaller de Mandinga). Kappet ligger ni breddegrader mot nord innenfor den brennende sonen fra ekvator, og er befolket av svarte folkeslag og stammer. Etter å ha samlet krefter og nødvendige midler for reisen vår, lettet vi ankrene, heiste seilene i vinden og startet ferden over det enorme havet mot sør, men endret straks retning vestover takket være vind fra sørøst. Og fra vi reiste fra det nevnte kappet seilte vi i to måneder og tre dager før vi fikk øye på land. Når det gjelder hva vi led på det herjende hav, hvilke farer for skipbrudd og fysiske smerter vi måtte tåle, og hvilke redsler vi var plaget med, velger jeg å overlate det å vurdere ferden vår til dem som kjenner slike forhold. Og for å kunne gi en oppsummering av alt må du vite at det regnet sammenhengende 44 av de 67 dagene vi seilte, og himmelen var hele tiden mørklagt av lyn og torden, slik at vi aldri fikk se sola om dagen og den skyfrie himmel om natten. Det førte til at vi ble så redde at vi nesten hadde gitt opp håpet om å overleve. Men blant alle de grusomme stormene på hav og himmel ønsket Herren å vise oss fastlandet, de nye områdene og den ukjente verdenen. Da vi så det, ble vi så glade som enhver kan forestille seg at de som klarer å berge seg fra mange ulykker, blir. 7. august 1501 kastet vi ankrene ved kysten langs områdene vi kom til, og takket Gud gjennom bønn og unison sang – og de fleste var med. Der oppdaget vi at landet ikke var en øy, men et kontinent, både fordi kysten strakk seg på langs – og ikke omsluttet seg selv – og fordi området var tett bebodd. På land fant vi nemlig utallige stammer, folkeslag og alle slags ville dyr som vi kjenner til fra før, og dessuten mange som vi ikke kjenner til, som det ville ha tatt altfor lang tid å fortelle om hver for seg. Gud viste oss stor nåde da vi gikk i land fordi vi gikk tom for ved og vann og bare kunne overleve noen få dager til på havet. Ære og takksigelse til Vårherre.

Vi fattet en plan for sjøreisen, og vi skulle følge kysten østover, uten å slippe kysten av syne.

Snart hadde vi seilt så lenge at vi nådde dit kysten dreier sørover. Avstanden fra det stedet hvor vi først gikk i land, til det stedet vi kom til, var 300 nautiske mil. Vi gikk omkring langs kystlinjen og hadde samkvem med de innfødte. Det skal du snart få høre mer om. Jeg har helt glemt å nevne for deg at avstanden mellom Kapp Verde og de ytterste delene av fastlandet var 700 nautiske mil, selv om vi muligens seilte mer enn 1800 nautiske mil, dels fordi vi ikke kjente til områdene og mannskapet ikke kunne veien, dels fordi det dårlige været og de kraftige vindene stadig sendte oss ut av kurs. Men hvis ikke følgesvennene mine hadde satt sin lit til meg, som kjente til kosmografien, ville ingen om bord, selv ikke kapteinen, visst at vi var etter 500 nautiske mil.

For vi forvillet oss bort og tok en del feilslutninger, og det var bare instrumentene (som alle vet var kvadrant og astrolabium) som viser høydene på himmellegemene, som viste posisjonen vår. Deretter fulgte alle de andre meg med stor kyndighet. Jeg viste dem nemlig hvordan jeg kunne vite mye mer om seiling enn alle de andre kapteinene i verden, selv uten at jeg trengte å konsultere et sjøkart. Kapteinene kjenner nemlig bare til de stedene hvor de har seilt flere ganger. Der hvor det nevnte landemerket viste oss kystretningen sørover, ble vi enige om å seile for å fastslå hva som fantes i disse områdene. Vi seilte cirka 600 nautiske mil langs kysten, og vi gikk ofte i land for å ha samkvem med innbyggere i områdene, og vi ble varmt mottatt. Noen ganger var vi med i 15 eller 20 dager i strekk, og vi ble alltid tatt godt vare på, som du vil høre mer om seinere. En del av det nye området er innenfor den tropiske sonen, fra ekvator og sørover, for den begynner 8 breddegrader fra ekvator. Da seilte vi så lenge at vi passerte steinbukkens vendekrets og nådde fram til Sørpolen, på det punktet som er 50 breddegrader over sonen, og vi var ikke mer enn 17,5 breddegrader unna Antarktis. Heretter skal jeg fortelle om hva jeg har sett og blitt kjent med av naturen, om folkene og skikkene deres, om landets ressurser og fruktbarhet, om himmelens oppstilling, om himmellegemer og spesielt om stjernenes posisjoner, for jeg kartla mer enn en åttendedel av himmelsfæren som forfedrene våre aldri har sett.

For det første når det gjelder folkene, fant vi så mange forskjellige folkeslag i disse områdene at det var umulig å telle dem (slik det står i Åpenbaringen). Menneskene var fredelige og medgjørlige. Alle av begge kjønn gikk rundt nakne, slik de kommer ut av mors liv, og de dekket ikke til en eneste kroppsdel – og slik går de til de dør. De hadde nemlig store, velordnete kropper som var tette og velproporsjonerte. De hadde rødlig hud, og det tror jeg er fordi den har blitt farget av sola når de går rundt uten klær. De hadde rommelig og svart hår. De var raske på foten og hadde et fritt og tiltalende utseende, som de selv ødela ved å gjennombore kinnene, leppene, neseborene og ørene. Og du må heller ikke tro at hullene var små, eller at disse menneskene bare hadde ett hull. Jeg har nemlig sett noen ha sju hull bare i ansiktet, hvor hvert av dem har vært så store som plommer. De tettet igjen disse hullene med blå steiner, marmor, krystall, vakre steiner av alabast, kritthvite knokler og andre kunstferdige pyntgjenstander etter deres skikk. Hadde du sett dette, som virker så fremmed og avskyelig for oss – nemlig et menneske som bare hadde steiner i kinnene og leppene, som hver og en var en håndsbredd lange – ville du nok ha blitt forbauset. Enn videre anslo jeg vekten av disse sju steinene til rundt seksten unser. De hadde dessuten tre hull i hvert øre der de hadde hengt steiner i ringer. Denne skikken er bare for menn – kvinnene gjennomboret ikke ansiktet sitt, bare ørene. En annen av skikkene deres er svært skammelig og under enhver menneskelig verdighet. For når kvinnene blir vellystige, får de penisen til mennene deres til å svulme opp, slik at den kan virke deformert. Det gjør de ved hjelp av et slags kunstgrep og bitt som minner om giftige dyr. Og det er mange som mister kjønnsorganet som følge av dette og blir evnukker. De har ingen klær og ingen ull, lin eller bomull (det trenger de heller ikke), og de har ingen privat eiendom – alt er felles. De lever sammen uten konge eller annet overhode, men hver og en er sin egen konge og kan ha så mange koner han lyster. Sønnen har seg gjerne med moren og med datteren, og alle har seg med den første og beste de møter. De står fritt til å skille seg så mange ganger de ønsker, og de har ingen regler for dette. De har ingen form for avgudsdyrkelse eller lov. Hva mer skal jeg si? De lever i ett med naturen, og kan heller sies å være epikureere enn stoikere. De omgås ikke med markedsmenn og markeder, og de går til krig uten stridskunst og orden. De eldre får de unge til å gjøre hva de ønsker, og de får dem til å slåss slik at de dreper hverandre. Krigsfangene sørger de for å drepe for å kunne livnære seg av dem, ettersom de spiser hverandre, og det er vanlig at de seirende spiser de beseirede. Menneskekjøtt sto ofte på menyen deres. Du må tro meg på mitt ord. Jeg har nemlig sett at en far spiste barna sine og kona si, og jeg kjenner en mann (som jeg også har snakket med) som sies å ha spist mer enn tre hundre menneskekropper. Jeg var dessuten i en by i 27 dager, og der var jeg vitne til at menneskekjøtt var blitt saltet og hengt opp fra bjelkelagene til husene, slik som vi har for vane å henge opp griseflesk. Jeg skal si mer. Selv undret de seg over hvorfor ikke vi spiser fiendene våre, og hvorfor ikke vi bruker fiendenes kjøtt, som visst nok skal smake kjempegodt, til mat. Våpenet deres er pil og bue, og når de haster av gårde til kamp, dekker de ingen av kroppsdelene sine for å beskytte seg selv. På dette området er de virkelig som dyr. Vi forsøkte så mye vi kunne å få dem til å avstå fra denne vanen og ta avstand fra disse dårlige skikkene. De lovet oss at de skulle gjøre det. Kvinnene (som nevnt) var rene, hadde fine former og var slettes ikke så stygge som man gjerne kunne tro (ettersom de var laget av kjøtt), selv om de gikk rundt nakne og var vellystige. Styggheten deres syntes ikke så godt fordi de hadde en solid beinbygning. Vi undret oss over at ingen av dem hadde hengepupper. Og man kunne ikke se forskjell på de som alt hadde født barn, og jomfruer ved innsyn av formen og åpningen på livmoren, og kroppene deres liknet på hverandre, men jeg lot være å studere dette av moralske grunner. Når de hadde anledning til å omgås kristne, ble de drevet av en lidenskapelig sexlyst og besudlet kyskheten sin ved å prostituere seg. De lever i 150 år. De blir sjelden syke, og hvis de blir angrepet av en eller annen form for sykdom, helbreder de seg ved hjelp av røttene til noen urter. Dette er det jeg kjenner til som det mest bemerkelsesverdige ved dem.

3. Juan Ginés de Sepúlveda. En ny Demokrátes eller Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne