Innhold Bind I

Sepulveda: En ny Demokrátes

eller

Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne

Til den ærede herr Luis de Mendoza,

greve av Tendilla og marki av Mondéjar

FORORD

Om det er ved rettferdig krig at Spanias herskere og våre landsmenn har undertvunget og er i ferd med å undertvinge de barbariske folkene som på spansk vanligvis kalles indere, og som lever i landene i vest og sør, eller om det er med urette de gjør dette, og hva som er den rettmessige grunnen til å herske over disse folkene, det er, som du vet, edle herre, et viktig spørsmål. Og hvordan vi ser på dette, vil føre til avgjørelser av svært stor betydning. Det dreier seg jo om den hederen og rettferdigheten som er knyttet til de høye og hellige grunnbegrepene, og det dreier seg om herredømmet over utallige folkeslag. Derfor er det rimelig at det har vært heftige diskusjoner om disse spørsmålene, ikke bare privat blant lærde menn, det har også vært en offisiell drøfting i kongens høye råd, som er opprettet for å styre disse folkene og landområdene. Dette rådet besluttet keiser Karl, vår konge, som også er romernes keiser, at du ut fra ditt edle sinn og din visdom skulle lede og styre.ⁱ Nå var det altså stor uenighet om disse viktige spørsmålene blant de høylærde og framstående mennene, og da jeg reflekterte over dem, kom jeg til å tenke på momenter som jeg mente kunne bilegge striden. Jeg fant at jeg ikke burde være tilbakeholdende i et offentlig anliggende som angikk så mange, eller tie når de talte. Dette så meget mer som jeg av høytstående menn med stor autoritet hadde blitt oppfordret til skriftlig å legge fram min oppfatning og slik gjøre min vurdering kjent. Den hadde jeg i få ord allerede lagt fram, og det lot til at de sluttet seg til den. Jeg har gjort dette med glede, og jeg har brukt Sokrates’ metode – slik Hieronymus og Augustinⁱⁱ ofte gjorde – og har drøftet spørsmålet i form av en dialog. Jeg har tatt for meg de rettferdige grunnene til å føre krig rent generelt og reglene for riktig krigføring. Dessuten har jeg samtidig behandlet noen mindre spørsmål som er relevante for saken og velegnet til å gi innsikt i den.

Denne lille boka sender jeg til deg som en pant på og et vitnesbyrd om min dype hengivenhet og ærbødighet overfor deg, deg som jeg alt lenge har respektert dypt og høyaktet på grunn av alle de storartede egenskapene dine og din enestående dannelse. Ta altså imot denne lille gaven, den er i sannhet ubetydelig, men den er båret fram med dyp iver og inderlig velvilje. Og noe som er viktigere: Den er spesielt egnet for dine interesser i den oppgaven og de pliktene du har. For i betydelige offentlige verv har du alt lenge etter keiser Karls vilje og på hans bud både i fredstid og i krig fylt dine oppgaver med den største heder. Din lojalitet og dine store evner i fred så vel som i krig har vært åpenbare for keiseren. Alle er enige om at når det gjelder disse oppgavene, har ingenting ligget deg mer på hjertet enn rettferdighet og kristentro. I disse to sammenfattes alle dyder, og ingen som hersker urettmessig over et folk eller er befalingsmann eller minister hos en som hersker slik, kan holde disse dydene hellig. Derfor er jeg sikker på at denne lille boka vil være kjærkommen: at den myndigheten og det herredømmet som er blitt deg betrodd, er rettmessig og rettferdig — noe som til nå har vært uklart og omstridt — blir nemlig her klargjort og fastslått med sikre og åpenbare begrunnelser. Dessuten legger jeg fram mange ting som store filosofer og teologer har anført om rettmessig og høvelig maktutøvelse. Dels er dette ut fra naturretten som er felles for alle, dels er det ut fra de kristne dogmene.

I en tidligere dialog som heter Den første Demokrátes, gjendriver jeg de kjetterne som fordømmer all krig fordi krig etter Guds lov skulle være forbudt.ⁱⁱⁱ Der har jeg latt samtalepartene diskutere i Roma, og der framfører de argumenter som angår spørsmålet vårt. Derfor syntes jeg det var formålstjenlig å la de samme personene diskutere dette i hagen min ved bredden av Pisuerga for at de der, idet de nødvendigvis måtte gjenta en del av ytringene sine, skulle bringe denne diskusjonen om rettferdig krig til avslutning. Den ene av dem, tyskeren Leopold, som i noen grad er smittet av de lutherske villfarelsene som rir fedrelandet hans som en farsott, begynner denne samtalen.

…

Demokrátes: … Dette er altså de tre grunnene som rettferdiggjør krig. Isidor har sammenfattet dem i noen få ord, som jeg har nevnt, og de er nedfelt i Kirkens dekreter.^iv Isidor omtaler her gjengjeldelse for forbrytelser begått under plyndring, noen ganger innskrenker dette seg til straff for forbrytelsen, men som regel omfatter det i tillegg inndragelse av tyvegodset. Det er også andre forhold som rettferdiggjør krig. De er riktignok mindre åpenbare og foreligger ikke så ofte, men de anses ikke desto mindre for høyst berettigede og har støtte både i naturretten og i Guds lov. Av dem er det én som i særlig grad er relevant når det gjelder disse barbarfolkene, de som vanligvis kalles indere, og som du later til å ha gjort deg til forsvarer for: Hvis folk som fra naturens side er bestemt til å adlyde andre, nekter å undergi seg, må de tvinges til undergivelse med våpen hvis ingen annen vei står åpen. De fremste blant filosofene slår fast at ut fra naturretten er dette rettferdig krig.

Kapitel 5

Leopold: Du kommer med merkelige påstander, Demokrátes, og de strider mot det som er den vanlige oppfatningen blant opplyste mennesker.

Dem.: De virker kanskje merkelige, men bare for dem som ikke har trengt inn i filosofien. Og desto mer forundrer det meg at du, som er en lærd mann, holder filosofenes gamle lære, som er helt i overensstemmelse med naturen, for noe nytt og ukjent.
Leo.: Men hvem i all verden er skapt så ulykksalig at han av naturen er dømt til slaveri? For hvis noen av naturen er underlagt en annens herredømme, så er det da det samme som å være gjort til slave av naturen. Eller mener du at juristene, som jo ofte legger vekt på naturretten, ikke mener det alvorlig når de fastslår at alle mennesker i utgangspunktet er født frie, og at slaveri er innført i strid med naturretten?
Dem.: Jeg tror at juristene mener det alvorlig, og at det er meget veloverveid. Men de rettslærde bruker begrepet slaveri på en helt annen måte enn filosofene. For juristene er slaveri noe som har kommet utenfra, en tilstand som er skapt av menneskelig maktbruk og statens lover og av og til av samfunnets normer. Filosofene bruker imidlertid begrepet i forbindelse med medfødt treghet og umenneskelige og barbariske seder. Dessuten må du huske at det ikke finnes bare én type råderett, men mange. Det er på forskjellig måte og ut fra forskjellig rett at en far rår over sin sønn, en ektemann over sin kone, en herre over sin tjener, en embetsmann over borgerne og en konge over sitt folk og dem som er underlagt hans rådevelde. Og selv om myndigheten er av forskjellig art, er det berettiget at den utøves, og i alle sine former bygger den på naturretten, på forskjellig måte, men, slik filosofene lærer oss, ut fra ett naturlig og grunnleggende prinsipp: at det fullkomne hersker og rår over det ufullkomne, det sterke over det som er svakere, og de som utmerker seg ved sine gode egenskaper, over dem som er mindreverdige.^v

Det er i høy grad i overensstemmelse med naturen at i enhver enhet som består av flere deler, enten de er sammenhengende eller atskilt, ser vi at det er noe, selvfølgelig det som er høyerestående, som hersker, mens noe annet er underordnet. Dette sier filosofene. Når det gjelder livløse ting som består av materie og form, er det derfor slik at formen, som er mer fullkommen, rår, mens materien er en underordnet slave. For selv om alt som blir født og dør, består av samme materie, ser vi allikevel at alt beveger seg slik at materien følger formen dit hvor formen enn måtte føre den, slik en tjenestepike følger sin herskerinne. For hvis nå ilden er blitt skapt av jord, slik det som kalles elementer pleier å oppstå, ett element av et annet, streber materien, som før ble trukket nedover, oppover fordi den nå er styrt av formen. Og filosofene sier at dette er enda tydeligere når det gjelder levende vesener, for sjelen leder an og er liksom hersker, mens kroppen er underlagt den og liksom er slave. Og på samme måte er det i sjelen selv, sier de: Den delen som har fornuft, hersker og har makten, en slik makt som er regulert av samfunnets normer, og den andre delen, som ikke har fornuft, er underordnet og adlyder. Og alt dette skjer ut fra denne bestemmelsen, Guds lov og naturens lover, slik at det som er mer fullkomment og høytstående, hersker over det som er mindreverdig og står lavere. Dette må vi iaktta i de tingene som har bevart sin natur ufordervet, og hos de menneskene som har de beste legemlige og sjelelige egenskapene. Hos disse ser vi det nemlig helt klart og tydelig, fordi deres natur er sunn. Men hos de lastefulle og fordervete styrer ofte kroppen sjelen og begjæret fornuften, og dette er ondt og i strid med naturen. Og slik kan vi i ett og samme menneske se husherrens absolutte myndighet, den som sjelen utøver over kroppen, og statens eller kongens myndighet, den som sinnet eller fornuften utøver overfor begjæret.

I alt dette ser vi klart at det er naturlig og passende at sjelen styrer legemet, og at fornuften er overordnet begjæret; likestilling i makt eller motstridende befalinger er skadelig for alle. Og, sier filosofene, dette gjelder menneskene så vel som alle andre levende vesener. Selv om det blant dyrene er slik at de tamme dyrene står over villdyrene, er det likevel bedre og mer passende at tamdyrene er underlagt menneskets myndighet, for bare slik kan de bli beskyttet. På samme måte rår mannen over kvinnen og den voksne mannen over gutten slik en far rår over sønnene sine – de høyerestående og mer fullkomne rår over de lavere og ufullkomne. Slik er det også ellers, sier de, blant menneskene i deres forhold til hverandre: Også der er det slik at noen av natur er herrer og andre slaver. De som overgår de andre i dømmekraft og forstand, om enn ikke i fysiske krefter, de er etter naturen herskere. Men de som er trege og tilbakestående, men er fysisk sterke slik at de kan oppfylle pliktene sine, de er etter naturen slaver. Og filosofene sier at dette ikke bare er rettferdig overfor dem, men også gagnlig, for slik er det etter sin natur de kan tjene herrene sine. Vi ser at dette også er en hellig bestemmelse, for i Ordspråkene leser vi: ”Dåren må trelle for den som er vis.”^vi Og slik er det, forklarer filosofene, med de barbariske og primitive folkeslagene som er fremmede for det sivilisert liv og milde seder og dyder; for dem er det gagnlig og i overensstemmelse med naturen at de underkaster seg og adlyder fyrster eller folk som er mer siviliserte og utmerker seg ved sine gode egenskaper. For slik kan de gjennom de gode egenskapene disse har, og gjennom deres lover og klokskap legge av seg villskapen sin og bli ledet til et mer sivilisert liv, mildere seder og bli opplært i god moral. Og hvis de motsetter seg et slikt regime, kan de tvinges med våpenmakt, og en slik krig vil være rettferdig ut fra naturretten. Aristoteles sier: ”Og slik kommer også på sett og vis måten å skaffe seg ressurser på fra naturen, for jakt er jo en del av det, og jakt er ikke bare beregnet på dyr, men også på mennesker som nekter å undergi seg, selv om de er født til å adlyde. Og slik krig er rettferdig ut fra naturen.”^vii

Dette sier Aristoteles, og Augustin slutter seg til ham når han i brevet til Vincentius sier:^viii ”Eller mener du at ingen skulle tvinges til å handle rettferdig enda du leser at husherren sa til tjenerne sine: ’Nød alle dere finner til å komme inn!’”^ix Og et annet sted sier Augustin:^x ”Det er også mye vi må gjøre med en slags vennlig strenghet for å tukte menn, selv mot deres vilje. For vi må heller ta hensyn til det som er bra for dem, enn til det de selv vil. Og en fars kjærlighet blir sannelig ikke noe mindre når han tukter sin sønn, det være seg aldri så hardt. Det skjer jo at sønnen er uvillig og blir forbitret, men også om han er uvillig, må han bringes på bedre tanker.” La meg sammenfatte: Det at gode menn som utmerker seg ved sin høye moral, sin forstand og sin edle ferd, hersker over de andre, er til fordel for begge parter, sier filosofene, og er rettferdig ut fra naturen. Dette gis til kjenne gjennom folks allmenne oppfatning og nasjonenes alminnelige praksis, en oppfatning og en praksis som begge, erklærer filosofene, er i overensstemmelse med naturretten. For alle stater som har et rettmessig styre og rettskafne konger, pleier utelukkende eller i meget høy grad å ta hensyn til høy moral og klokskap når det gjelder å utnevne øvrighetspersoner som skal treffe beslutninger i saker av stor viktighet. De mener at da vil staten få framgang, og myndighetsutøvelsen vil bli rettferdig og veloverveid. For slike menn lar seg ikke lett lede til urettferdighet på grunn av begjær eller lastefullhet, og de pleier heller ikke å treffe feil beslutninger i tankeløshet, slik de som er mindreverdige, gjør. Hvis du analyserer den, er dette filosofenes politiske lære, det er slik de tenker om statsstyret.
Kapitel 6

Leo.: Hvis makten etter naturretten skal ligge hos dem som har størst innsikt og utmerker seg ved sine gode egenskaper, hva da hvis kongemakten i Tunisia – jeg vil heller finne et eksempel på ulykke hos hedningene enn blant våre egne – på grunn av arverett og alder gikk til en prins som hadde yngre brødre og andre adelige som var langt dyktigere og sto over ham i dyder? Burde ikke en av dem ut fra ditt resonnement forlange kongemakten fordi han var den beste, heller enn denne uegnede prinsen?

Dem.: Hvis vi søker sannheten, Leopold, og det fornuften og den naturlige ordningen krever, burde makten alltid ligge hos de beste og dem som har mest innsikt. For de eneste ekte statene er de som alltid blir styrt av de beste og klokeste som har det felles vel for øye.^xi Og hvis det motsatte er tilfellet, kan det ikke kalles stat. Derfor er optimatenes stat den mest rettferdige og mest i overensstemmelse med naturen fordi det er de med den største innsikten og de beste optimatene som styrer – det er jo det som har gitt navn til staten deres.^xii Men menneskenes lykke er ikke slik at de alltid kan gjøre eller skaffe til veie det som er best og mest tjenlig på forsvarlig måte og uten store ulemper. Legene mener at det er av største viktighet at de gode kroppsvæskene dominerer i menneskekroppen, slik at den kan opprettholde sin naturlige sunne tilstand. Hvis det motsatte er tilfellet, og dårlige og skadelige kroppsvæsker framkaller sykdom, og det da finnes en trygg framgangsmåte som gjør at legene kan kurere sykdommen ved å rense de usunne kroppsvæskene, da gjør de dette. Men hvis det er fare for at de skal svekke hele kroppen alvorlig mens de forsøker å redusere urenhetene i kroppsvæskene, unngår påpasselige leger slike farlige behandlingsmåter. Det er ikke fordi de ikke er klar over at abnormitet i kroppsvæskene er skadelig og i strid med naturen, men fordi de er overbevist om at det er bedre at et menneske har dårlig helse enn at det blir helt ødelagt. Forsiktige og kloke mennesker gjør slik som disse dyktige legene, og hvis det står dårlig til med staten og den liksom har smerter som kommer fra hodet, tåler de stundom – slik apostelen Peter har pålagt oss – urimelige herskere.^xiii Det er ikke fordi det ikke ville være langt mer rettferdig og mer i overensstemmelse med naturen å bli styrt av dem som var de beste, men det er for å unngå at det oppstår borgerkrig og opprør, noe som er et langt større onde og får staten slik den er, til å virke god. For et mindre onde er som et gode, det finner vi også hos filosofene. Derfor sier Augustin: ”En må tåle de onde for å bevare freden, og en må ikke trekke seg legemlig vekk fra dem, men i ånden. Hver og en må gjøre det han kan for å føre de onde på bedre veier, men uten å ødelegge freden.”^xiv Om dette har Thomas sagt: ”En må tåle fyrstens overtredelser hvis de ikke kan straffes uten at det fører til anstøt for folket. Men hvis fyrstens overtredelser er slik at de skader folket på legeme eller sjel mer enn den krenkelsen som ville oppstå, da må de straffes.”^xv Ut fra alt dette forstår vi at en av hensyn til det felles beste må tåle de dårlige, hensynsløse og urettferdige herskerne så vel som et annet statsstyre.
Leo.: Hvis vi for å unngå elendighet bør være tilfredse med staten slik den er, selv om den er aldri så utilfredsstillende, hvorfor skal vi ikke da holde oss borte fra disse barbarrikene for å unngå kriger og store ulykker? Og hvis slik krig du snakker om, er syndig, hvorfor er ikke denne krigen skammelig?
Dem.: Dette er jo to helt forskjellige ting! En konge som har kommet til makten på lovlig vis og etter fedrenes skikk, må en avfinne seg med om han er aldri så fordervet og lite skikket. Det er ikke bare for å unngå elendighet hvis vi skulle forsøke å fordrive ham med våpenmakt eller sette en annen i hans sted, men også fordi vi ikke må krenke lovene som trygger statens velferd ved å gå til krig mot et lovlig regime. Slik krig er syndig og utillatelig. For det første fordi den blir ført uten fyrstens godkjenning, og uten hans godkjenning er ingen krig rettferdig, med mindre det skjer etter hele nasjonens felles vedtak og vilje. Dernest fordi den strider mot forfedrenes lover og sedvane. For å hindre ufred og strid mellom tronpretendenter, noe som ofte splittet folket og førte til borgerkrig og til og med tyrannstyre, fattet de med stor klokskap en beslutning som de fleste nasjonene under stor tilslutning vedtok som hellig og ukrenkelig: at tronfølgen skulle være innen én bestemt familie – en som de i særlig grad respekterte – og at den skulle være basert på arv og førstefødselsrett. Den som da arvet, skulle styre over folk og stater ut fra sine egne og sitt råds veloverveide vurderinger og etter forfedrenes skikk og rettferdige lover. Og dette gikk som oftest slik en ønsket: Kloke og rettferdige konger – eller i hvert fall akseptable – besteg tronen. Vi kan lese at dette skjedde i Sparta med konger fra én familie, nemlig Heraklidene^xvi, og i enda større grad i Spania med Pelagidene, hvis jeg i overensstemmelse med vanlig bruk i mitt fedreland får lov å til bruke det greske navnet på Pelayos^xvii etterkommere. Han ble gjort til konge av folket og var den første kongen etter det fryktelige nederlaget som sarasenerne og maurerne påførte oss. Fra da av til vår egen tid, som Carlos, konge av Spania og romersk keiser, kaster glans over, har denne familien uten avbrudd hatt kongemakten i mer enn 800 år, og vi kan knapt finne én eller to, i hvert fall ytterst få, som ikke med full rett kan regnes blant de gode kongene. Så hvis kongeriket en gang skulle bli utsatt for en slik prøvelse – for av og til straffer Gud et folk for dets synder – må vi med tålmodighet bære en udugelig konge og be til Gud om at Han gir ham et godt sinnelag og fjerner villskapen hans. Da kan han med råd fra de beste og klokeste mennene greie det som han ikke er i stand til ut fra sine egne vurderinger, og styre etter fedrenes seder og ordninger.

La meg sammenfatte: Filosofene sier at lover som ikke er helt gjennom primitive og barbariske, ikke bør endres hvis det ikke er til stor og åpenbar vinning for staten.^xviii Dette gjelder også om en skulle finne andre lover som er bedre. På samme måte skal en ikke gjøre eller beslutte noe som er i strid med lovene uten at det fører til en meget klar og betydelig forbedring, og det må ikke skje uten at kongen eller staten har bestemt det. Og av samme grunn er det bedre å tåle en byrde som ikke er helt uutholdelig. For hvis folk fikk for vane å endre eller avskaffe lover eller overse dem uten å ha en meget tungtveiende grunn, ville det svekke lovenes makt. Statens velferd beror på lovenes makt, og denne makten blir opprettholdt ved at lovene alltid blir respektert. Merk deg vel hvor stor forskjell det er på krigen mot barbarene og en krig når noen har sammensverget seg og frekt går til væpnet angrep på en fyrste som er lite skikket. En slik krig blir ført uten noe statlig vedtak og mot en legitim fyrste, mens den andre er på fyrstens befaling og etter hans vilje. Den ene strider mot eden de har avlagt, mot lovene, mot forordningene og fedrenes skikker, og den fører til stor uro og oppløsning i staten; den andre er etter naturens lover og er til stor fordel for dem som blir beseiret. For de kristne lærer dem milde seder og sømmelig ferd, de vender dem til anstendig og passende oppførsel, og gjennom den riktige læren og fromme formaninger forbereder de sjelene deres til villig å ta ved den kristne troen.
Kapitel 7

Leo.: Men i denne barbarkrigen blir det store blodbad og mannefall – slik er det jo alltid – og dette er en like god grunn til å avstå fra krig for deres skyld som faren for borgerkrig er for oss.

Dem.: Nei, tvert imot! Det har ingen betydning når vi tenker på forskjellen mellom en hellig og rettferdig krig og forbryterske indre stridigheter. For i en urettferdig krig blir uskyldige ofte rammet, men de som blir beseiret i denne krigen og må bite i gresset, rammes av fortjent straff. Og dette bør ikke være noen grunn til tilbakeholdenhet for herskere som er resolutte, tapre og rettferdige. Vi har Augustins ord for dette, når han – som jeg har sagt – sier dette til Faustus:^xix ”Hva er det som er ondt med krig? Er det det at noen dør som før eller senere skulle dø, slik at de som skal leve kan råde i fred? Å misbillige dette er karakteristisk for de feige, ikke for de gudfryktige.” I tilfelle du ikke er klar over det: Forholdene hos disse barbarene er for øvrig slik at vi med ubetydelig tap på begge sider kan nedkjempe svært mange.
Leo.: For at en krig skal anses som rettferdig, Demokrátes, har du selv sagt at det ikke bare kreves en rettferdig grunn, men også en god hensikt, og krigen må føres på rettmessig vis. Men denne krigen mot barbarene fører de, etter det jeg hører, ikke engang med god hensikt. Det eneste de som deltar i den, tenker på er med rette eller urette å skaffe seg størst mulig krigsbytte av gull og sølv. Det strider mot dette stedet hos Augustin som du selv har nevnt: ”Å føre krig er ikke en synd, men å gjøre det for å skaffe seg krigsbytte, det er en synd.”^xx Og Ambrosius^xxi sier noe liknende: ”De som ved en lønnlig tilskyndelse fra Gud blir oppflammet til krig for å forfølge de onde, går ikke fri for anklage når de i ond hensikt ikke søker å straffe overtredelsene, men vil rane til seg eiendommene deres eller legge dem under sitt herredømme.” Spaniernes krigføring er verken rettferdig eller har god hensikt, nei, krigen blir ført med stor grusomhet og store overgrep mot barbarene og er den rene røverferd. Så spanierne plikter i like stor grad å gi tilbake til barbarene det de har røvet fra dem, som landeveisrøvere det de har tatt fra veifarende.
Dem.: En må ikke gå ut fra, Leopold, at en som godtar en fyrstes eller stats herredømme over borgerne og undersåttene, også godtar de syndene befalingsmennene og ministrene begår. Så hvis urettferdige og usle mennesker gjør noe av griskhet eller begår forbryterske grusomheter – og jeg har hørt at mye av den slags forekommer – gjør ikke dette fyrstens og de gode mennenes sak dårligere. Det måtte da være hvis skjenselsgjerningene begås fordi de ikke har vært aktsomme eller hvis de har gitt sitt samtykke. I så fall er fyrster som har samtykket, like skyldige, og Guds dom vil straffe dem like hardt som ministrene. Innocens IIIs fromme utsagn er velkjent:^xxii ”Ikke å motsette seg en overtredelse er det samme som å godta den, og hvis en ikke forsvarer sannheten, går den til grunne.” Hvis du unnlater å gripe inn overfor de vanartede, enda du hadde muligheten, er det så visst akkurat det samme som å støtte dem, og en som lar være å forhindre en åpenbar ugjerning, kan ikke unngå mistanker om at han i hemmelighet er en av dem. Hvis krigen virkelig blir ført slik som du sier, Leopold, blir den ført på en gudløs og forbrytersk måte, og jeg er av den mening at en må gå fram mot dem som handler slik, nesten på samme måte som mot ransmenn og kidnappere. For det er lite eller intet verdt å ha en rettferdig sak hvis en ikke forfølger den på en rettferdig måte. ”Rettferdighet”, sier Herren, ”skal du søke på rettferdig vis.”^xxiii Hvis de rapportene jeg nylig har lest om erobringen av Det nye Spania, er sanne, er det ikke alle som kjemper på en rettferdig måte.^xxiv Nå er det ikke soldatenes og generalenes måtehold eller grusomhet vi diskuterer, vi drøfter denne krigens natur sett i forhold til Spanias rettferdige konge og hans rettferdige tjenere. Og jeg hevder at denne krigens natur er at den blir ført på en god, rettferdig og gudfryktig måte og slik at den synes å kunne føre til en viss vinning for det folket som seirer, men til en meget større vinning for barbarene som blir beseiret. For, som jeg allerede har sagt, disse folkenes natur er slik at vi lett og uten store tap kan beseire dem og tvinge dem til undergivelse. Hvis menn som ikke bare er tapre, men også rettferdige og i tillegg måteholdne og barmhjertige, får ledelsen av dette foretakendet, kan det bli fullført med letthet og uten noen grusomhet eller synd, og, som jeg har sagt: Ikke bare spanierne vil ha fordeler av den, men i langt større grad og av mange grunner også barbarene.

Kapitel 8

For at en krig kan kalles rettferdig, kreves følgende: Først må den erklæres. De må forklare barbarene at hvis de godtar den spanske kongens overherredømme, vil de vinne store fordeler, de vil få de beste lover og andre ordninger, og de vil bli innført i den sanne troen. Men hvis de ikke godtar dette og nekter å underkaste seg, vil kongens menn, som er blitt sendt av ham for å gjennomføre dette, med rette bruke makt mot dem. Hvis nå barbarene krever betenkningstid, må de få nok tid til å sammenkalle et folkemøte og drøfte saken. Å gi dem lengre frist har ingen hensikt. For hvis en skulle vente til de hadde drøftet spaniernes sinnelag, deres skikker og deres evner og sammenliknet dem med sine egne og vurdert hva som var forskjellig hos de to folkene, og videre: retten til å befale og til å adlyde, forskjeller i skikker og tro, hederlighet og sannhet, ville det ta uendelig lang tid og være helt forgjeves. For dette kan de ikke ha noen oppfatning av hvis de ikke godtar vårt overherredømme og over lang tid har fått innføring i våre skikker og blitt opplært i moral og tro.
…
Kapittel 15

Dem.: Men la oss vende tilbake til det vi holdt på med! Hvis det er slik at naturloven var gagnlig for dem som lever etter den og påkaller Herrens navn, mens avgudsdyrkelse alltid skal ha vært ødeleggende – for Paulus sier: ”Avgudsdyrkelse skal ikke arve Kristi og Guds rike.”^xxv – så er det klart at naturloven ikke overholdes av dem som dyrker avguder. Og det er jo ingen tvil om at det å krenke naturloven er en meget stor synd.
Leo.: Hvis det at naturloven har blitt krenket er berettiget grunn til å gå til krig, er jeg enten helt på villspor her, eller så finnes det ingen nasjon en ikke kan gå til krig mot fordi den har syndet og krenket naturloven. For hvor mange nasjoner kan en finne som overholder naturloven?
Dem.: En kan finne mange. Det er snarere slik at alle de nasjonene som i navn og gagn er siviliserte, overholder naturloven.
Leo.: Hva du mener med naturloven i denne sammenhengen, Demokrátes, forstår jeg ikke helt. Vil du si at de som avholder seg fra skjendig begjær og liknende overtredelser, overholder naturloven selv om de er innblandet i andre alvorlige forbrytelser? Og selv med en slik betraktningsmåte er det svært få stater som overholder naturloven. Jeg for min del mener nå at ran, utukt, drap og andre alvorlige forbrytelser – forbrytelser som vi ser at også kristne ofte skjemmer seg ut med – er brudd på naturloven. Og hvis du vil være konsekvent, kan du ikke si meg imot i dette, du som har fastslått at naturloven er en del av den evige loven i en skapning som har fått forstand. Og etter den evige loven fører alle store synder til dødsdom, for de leder jo til den evige død.
Dem.: Dette må ikke bekymre deg, Leopold, la det så visst være sagt at også slike alvorlige synder er mot naturloven. ”For de ville ikke være synder”, sier Augustin, ”hvis de ikke var mot naturen.”^xxvi Og i den første boka av De Officiis, Om pliktene, forklarer Ambrosius at det å leve et sømmelig og anstendig liv er å leve etter naturen, og at det som er i strid med naturen, er skammelig.^xxvii Men du må sannelig passe svært godt på at du ikke i vanvare kommer med generelle uttalelser om en hel nasjon. For selv om enkelte i en nasjon synder mot naturloven, eller enda om hver og en gjør det, kan en ikke derfor si at nasjonen som helhet unnlater å overholde naturloven, slik enkelte yngre teologer med urette har hevdet. Det som angår staten, bør nemlig ikke vurderes ut fra enkeltpersoner, men ut fra de sedene og samfunnsordningene som gjelder i staten. Og filosofen erklærer i tredje bok av Politikken, i det første kapittelet: ”Med dette forstås det som de med den øverste myndighet i staten gjør i statens navn.”^xxviii Juristene er også enige om at det enkeltpersoner gjør, ikke kan gis generell gyldighet, selv om alle og enhver gjør det.

Man kan ikke hevde at nasjoner der det å stjele, bedrive utukt, ågre, ja, legg også til begjær og andre forbryterske gjerninger, regnes som avskyelig og straffes etter lovene og allmenne seder, bryter naturloven. Dette gjelder selv om noen av innbyggerne, ja, til og med de fleste, er delaktige i slike forbrytelser. Heller ikke kan en stat straffes for enkeltindividers forbrytelser hvis staten tar offentlig avstand fra dem og fordømmer dem. På samme måte er det når en person i en stat ubegrunnet og uten godkjennelse fra staten gjør fiendtlige innfall på en annens område, hvis staten straffer slike banditter etter loven, og byttet blir gitt tilbake.

Men hvis en stat var så barbarisk og usivilisert at alle disse ugjerningene som jeg har snakket om, eller bare noen av dem, ikke ble regnet som avskyelige og ikke ble straffet ut fra lovene og statens aksepterte seder, eller hvis bare de aller verste ugjerningene, blant dem den som naturen avskyr mest, ble gjenstand for en svært mild avstraffelse, og noen faktisk mente at de overhode ikke burde straffes – da kan en med full rett si at staten bryter naturloven. For dette er det høye ropet over Sodoma og Gomorra, slik Augustin vitner om når han sier:^xxix ”For hos dem ble disse forbrytelsene ikke bare straffet, de ble begått helt åpenlyst, som om de var beskyttet av loven.” Og et annet sted sier han om dem: ”Det er sømmelig og rett at de som i felles lyst krenker Gud, blir rammet av den samme straff og går til grunne.” Og litt senere sier han: ”De som ikke bare syndet ved sin overtredelse, men ved freidig å gi den åpent til kjenne.” Hvis et folk som er slik, nektet å underkaste seg, kunne de kristne med full rett nedkjempe dem på grunn av deres nedrige forgåelser, deres råskap og hensynsløshet, og det ville være til stor vinning for dette folket hvis usle, usiviliserte og gudløse menn måtte adlyde siviliserte og gode menn som tror på den sanne Gud. Takket være deres formaninger og gjennom deres lover og moral ville de bli ledet til åndelig sunnhet, sømmelig ferd og gudstro. Og dette ville være den fremste oppgave i kristen kjærlighet. Det tilligger ikke vår øverste prest å påtvinge hedningene de kristnes og evangeliets lover eller å straffe dem som bryter dem, på samme måte som han straffer dem som tror på Kristus, en tro som disse ikke har fått. Som jeg har anført tidligere, sier apostelen om dette: ”Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor.”^xxx Men hvis det er mulig å gjøre det uten altfor store vanskeligheter, er det pavens plikt å arbeide for at hedningene skal avholde seg fra forbrytelser og grusomme ugjerninger, fra avgudsdyrking og all gudløshet, hvis han da får anledning til det. I dette arbeidet støtter han seg på Guds bud: ”han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”^xxxi.