Gunnar Christensen
Yüklə 1,11 Mb.
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- Kapittel 4: Klient
- Fiendens leir
Løgndetektoren - Hold imot! - Hvordan da? Georg ligger på ryggen på kinesologens benk. Behandlingen er i gang. - Du presser hånden på strak arm mot min hånd. Hvis svaret fra kroppen din er "nei" klarer du ikke å holde imot mitt press mot hånden. I motsatt fall klarer du det. - Høres utrolig ut! - La oss prøve. Jeg sier: "Du heter Georg". Nå presser du imot min hånd. Slik. Ser du? Nå klarer jeg ikke å rikke hånden og armen din. La oss prøve videre: Nå sier jeg: "Du heter Per." Så gjør vi det samme... Hold imot! Ser du? Du mister kraften i armen. Hånden din gir etter selv om du holder imot med samme kraftanstrengelsen som før. - Forbausende, men hvordan? - På samme måte spør jeg deg om hva du feiler. Jeg tar kroppsdel for kroppsdel og spør kroppen din: Er noe galt her eller der? Du presser imot og vi får svaret. Nå setter vi i gang. - Dette virker hokus-pokus-aktig! - Jeg kan ikke forklare deg hvorfor. Det er bare slik, og det virker. Etter at jeg har funnet ut hvor plagene ligger, bruker jeg samme metoden i behandlingen. Jeg spør kroppen hvordan jeg skal behandle og vi får svar: Hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Jeg behandler bl.a. ved å slakke eller stramme muskulaturen på stedet hvor plagene sitter. Dette gjøres ved en håndbevegelse mot huden din. Han instruerer: - Slik. - Høres utrolig! - OK. La oss teste det. Først tester vi om du kan holde imot når jeg presser på benet ditt. Georg presser og klarer å holde imot. Kinesologen fortsetter: - Jeg slakker så muskulaturen din i høyre benet... Slik. Prøv nå å holde imot når jeg presser benet til siden... Ser du? Du klarer ikke holde imot. Nå strammer jeg muskulaturen tilbake til utgangspunktet. Hold imot... Ser du? Nå har du fått styrken tilbake. - Forbausende! Slik behandler jeg. I tillegg bruker jeg fotsoneterapi og homøopatisk medisin. Det siste kjenner du fra før. Senere i behandlingen sier kinesologen: - Jeg skal teste om du trenger behandling med homøopatisk medisin. Jeg legger dette glasset sukkerperler på magen din. Så spør jeg kroppen din om dette er rett type. Hold imot! Georgs arm klarer ikke å holde imot: - OK. Feil medisin. Da prøver vi en annen variant. Han skifter ut den første med en ny: - Jeg spør så kroppen din. Vil du ha denne medisinen. Hold imot med armen din. Georg klarer å holde imot. Kinesologen sier: - Ser du? Kroppen din sier "ja takk" til denne medisinen. På samme måte spør jeg meg frem til doseringen av sukkerperlene... Kinesologen gjør det. Georg stirrer forundret på det lille glasset med sukkerperler: - Dette blir mye hokus pokus på en gang. Men la meg stille deg et vanskelig spørsmål. - Kom igjen! - Hva gjør du hvis en pasient ikke kan bruke armene for eksempel på grunn av lammelse? - Da bruker jeg en annen person som mellomledd. - Hvordan? - En annen person fungerer da som instrument for den egentlige pasienten. Det samme problemet oppstår med små barn, som ikke kan reagere som jeg instruerer. Da tester jeg barnet på morens fang. Jeg tester på moren mens hun holder i barnet. Det at hun holder i barnet betyr at hun overfører barnets signaler til sin kropp. Er det snakk om en lam pasient, tester jeg en annen som f. eks. holder pasienten i hånden. Slik overføres kommunikasjonen til meg fra pasienten. - Utrolig! - Ja. Utrolig enkelt. Behandlingen pågår en snau klokketime. Georg føler seg litt slapp etterpå. Følelsen av enkel og presis diagnose beroliger. Er behandlingsresultatet like effektivt, kan dette gi håp om bedring. Det ble flere behandlinger. Spredt over flere år. Venting på bedring. Det sliter på å reise lang vei til en annen by for hver behandling. For Georg oppsto et problem ved denne type alternative behandlinger: Her fikk han diagnoser som var ukjente til nå. Samtidig hevdet behandleren å kunne kurere denne "feilen". Georg kunne ikke gå til legen og si: "Kvakksalveren mener slik og slik, kan du etterprøve om dette er rett?" Fordi enkelte diagnosefunn er vanskelige å etterprøve. F.eks. fikk Georg høre at han hadde to tyggegummier i tarmene på venstre side. Etter fire behandlinger var begge tyggegummiene angivelig borte. Det hevdet kinesologen. Det er til slutt et spørsmål om å tro på effekten av denne form for behandlinger eller ikke. Det finnes kanskje endel dyktige alternative behandlere. Men. Det tar tid, penger og litt flaks å spore dem opp. En stadig frustrasjon for Georg som pasient er avstanden mellom "skolemedisin" og "alternativ" medisin. Hadde disse to "verdener" samarbeidet, ville pasientrollen vært lettere. Georg fikk kontakt med en annen kinesolog i Oslo. Han kalte seg helsepraktiker. Fordi han benyttet flere forskjellige metoder: Kinesologi, fotsoneterapi og akupunktur. Her gikk Georg regelmessig til behandling: To ganger i uken. Denne helsepraktikeren brukte akupunktur sammen med fotsoneterapi for å supplere kinesologien. Helsepraktikeren mente kinesologien er best egnet til diagnose: Fotsoneterapi og akupunktur er best til behandling. De ble enige om at helsepraktikeren skulle bruke éngangsnåler på Georg. Han var engstelig for smitte av HIV tross forsikringer om forsvarlig desinfisering av flergangsnålene. Media hadde servert endel skrekkhistorier om smitte på den tiden.
Den nye kinesologen oppnådde resultater: Georg hadde smerter og plager etter et akutt nyresteinsanfall. Innleggelsen på Ullevål sykehus urologisk avdeling reduserte feberen, men nyresteinen var der like fullt. Han sto på venteliste til "nyresteinsknuseren" ved Ullevål sykehus. Etter behandling hos kinesologen, kom nyresteinen ut "naturlig" vei - med urinen - etter få behandlinger. Stor var nyresteinen: 3 x 1,5 cm. Ingen behagelig "fødsel". Steinen ble brakt til sykehuset til veiing, måling og analyse. Der ble det sagt: - Du var heldig. Vær glad den ikke satte seg på tvers. Da hadde det vært akutt kritisk. Nyresteinen var det mest håndgripelige tegn på effekt av behandlingen hos helsepraktikeren. Det var trolig behandling med fotsone som ga denne effekten. Fotsonebehandling har også hatt gunstig effekt på akutte ryggplager. Georg har derfor tro på fotsoneterapi. Fotsonebehandlingen baserer seg på tanken om at hver kroppsdel har sine referansepunkter på foten. De fleste punkter er under foten. Ved å trykke på disse punktene kan den skadde eller syke kroppsdel bedres. Behandleren bruker knoken eller tommelen ved behandlingen. Punkter som refererer seg til plager er oftest smertefulle. Georg opplevde sterke smerter på punkter under foten, som refererer seg til ryggen. Også behandlingen hos helsepraktikeren dempet smerteplagene bare på kort sikt. Derfor måtte Georg stadig ha nye behandlinger for å klare seg med mindre smertestillende. Selv om slike behandlinger ikke ble dekket av trygdekontoret eller forsikringsselskapet. Hele tiden var han oppmerksom på mulige "innbilningseffekter": At han suggererte seg til å være bedre enn tilfellet var. Fordi han gjerne ville bli bedre. Etter at Georg hadde vært frustrert over manglende varige, følbare resultater en tid, hendte dette: En dag glemte kinesologen å sette engangsnåler: Han satte nåler som var brukt tidligere. Georg oppdaget det etter at han hadde satt tre nåler. Georg sa i fra. Helsepraktikeren ble forvirret og beklaget seg med at han var trett og overarbeidet. Tok så ut nålene. Denne episode kom etter drøye to års behandling og var den utløsende faktor til at Georg avsluttet denne behandlingsformen. Kinesologibehandlingen var i tillegg kostbar og akupunkturnålene smertefulle. Da behandlingene nå hadde vart over flere år, hadde Georg nådd et psykologisk og økonomisk metningspunkt. Georg har nå forsøkt en rekke såkalte "alternative behandlinger": Homøopat, nålakupunktur, kinesologi, soneterapi, healing m.fl. Felles for disse alternativene er at de gir forventninger om bedring eller total helbredelse. Men. Det kan ta tid. Det betyr i praksis at behandlingen koster betydelig før Georg finner ut av om han har nytte av den. Det er umulig for Georg å vite behandlerens kompetansenivå og ambisjoner. Å gjøre pasientene friske eller bare å tjene penger. Flere behandlere har startet praksis med liten utdannelse og erfaring. Mange påstander som kommer frem i diagnosene, kan dessuten være feil eller vanskelig å etterprøve. Det er en ulykke for Georg som pasient at slike behandlere ofte ikke er kontrollert på kvalifikasjoner. Han har tenkt: - Det kan ikke skade. Så lenge det ikke er snakk om medisiner som kan gi bivirkninger. Et viktig håp er tent. Så er Georg "hekta på kroken for en stund": Tusenlappene flyr unna. Et utall behandlinger. Tiden går. Han har prøvd å tenke ut i fra disse behandlernes premisser. Latt dem få en sjanse, flere sjanser til å vise resultater. Det er ikke alltid lett å avsløre bedring på kort sikt. Fordi all behandling må gis tid til å virke. Der har vært noen gode kortsiktige resultater: Smertedempende effekter ved akupunktur eller fotsoneterapi. De langsiktige effektene er ikke like oppmuntrende. Plagene kommer tilbake. Flere tusen kroner fattigere har Georg avsluttet behandlingen: "Keiserens nye klær". Dette blir dyrt. Fordi intet dekkes av det offentlige og forsikringsselskapet hans ikke dekker slike utgifter. Det er mulig Georg er blitt "miljøskadd" av lang akademisk utdanning: Han reagerer på den "simsalabim-tankegangen" han finner hos endel alternative behandlere. Georg ønsker seg en bedre begrunnelse for årsakssammenhenger. Bedre dokumentasjon og forklaring på hvorfor behandlingen virker som det hevdes. En bedre forklaring enn: "Det bare er slik". Enkle forklaringer uten motforestillinger vekker mer tvil enn tro på behandlingen hos Georg nå. Kulturen rundt de alternative behandlerne bærer dessuten preg av at utøverne ofte har lav utdannelse. De har lært seg en behandlingsform på et kortvarig kurs og holder seg til den. Ved mulig kursing og praksis oppdaterer de seg. Andre viser til spesielle personlige evner de har oppdaget. Den tradisjonelle medisinen har kanskje et for høyt nivå på kravet om dokumentasjoner før en behandling kan aksepteres? Det arbeides ikke utifra et "føre var" prinsipp. Alt må bevises vitenskapelig før det blir godtatt som rett lære. Det betyr at det ofte går lang tid fra mistanker om årsakssammenhenger kommer frem, til det er undersøkt og akseptert som rett. På denne måten er de "to verdener" uten kommunikasjonslinjer med få unntak. Det betyr at pasientene må prøve seg frem i et landskap de har liten forutsetning for å vurdere kvaliteten av. Pressen bidrar til å markedsføre og legitimere de alternative behandlerne. Offentliggjøringen gir dem den legitimitet de mangler utifra mer formelle krav. Pasientene ville vært bedre tjent med en offentlig godkjenningsordning. En godkjenningsordning basert på formelle utdanningskrav og påviselige resultater. En uavhengig, nøytral godkjenningsordning som ikke er dominert av skolemedisinens holdning til disse behandlingsalternativene. Norge bør kunne trekke inn utenlandske kapasiteter i en slik godkjenningsnemd. Dette for å forhindre at det nasjonale miljøet av helsetilbud gjør slikt nemndsarbeid for snevert. Målet må være en ordning som gjør det lettere for pasientene å orientere seg om kvaliteten av behandlingene, etterprøving av resultatene etc.
I fengsel
Etter politiavhøret høsten 1983, kontaktet Georg både Oslo og Østerdal Politikammer. Han ønsket orientering om resultatet av politiets videre arbeid med bilulykken etter avhøret. Georg møtte barrierer: Som legmann har Georg ikke innsynsrett i saken, fikk han opplyst. Selv som implisert måtte Georg henvende seg via en advokat, om han ville lese politidokumentene. Georg var oppgitt og irritert. Det virket håpløst byråkratisk. Han ble tvunget til å søke advokathjelp for en slik filleting som å lese noen stakkers politidokumenter... En bekjent tipset Georg om en nyutdannet jurist som "sikkert var rimelig i sitt honorarkrav". Desember 1983 møtte Georg på advokat Reidar Fjells kontor i Korsgaten. En sliten gammel bygård på Oslos sentrale østkant. Her fantes lite som minnet om høyt honorarkrav. Det beroliget Georg med slunken lommebok. Det knaket i den slitte tretrappen opp til kontoret i andre etasje. Oppgangen var mørk og skitten. En skjev dør med høy dørstokk ledet inn til venteværelset. Georg ventet seg lite av dette møtet. Hans eneste tanke var å få lest politidokumentene. Uvissheten om hendelsesforløpet i saken gnaget på nervene. Han ønsket å gjøre hva han kunne for å få bedre kjennskap til omstendighetene omkring bilulykken. Advokat Fjell var en våken ung mann som foreslo en fremdriftsplan for det videre arbeidet. Da advokat Fjell mottok politidokumentene fra Østerdal politikammer sa han: - Du har en erstatningssak å føre mot Frans Erstads forsikringsselskap Norsk Bilforsikring. Selskapet er erstatningspliktig for det inntektstap du har lidt og vil komme til å lide i fremtiden. Dessuten har du krav på ménerstatning. Advokaten bladde videre mens han dampet iherdig på sigaretten. Røyken sved Georg i øynene og tettet nesen. Han var kvalm og hadde mest lyst til å gå, men ble pliktskyldig sittende. Advokatens hemningsløse røyking plaget. Georg er allergisk mot røyk. Georg hadde ikke hatt overskudd til å tenke konstruktivt gjennom sine juridiske og økonomiske problemer fremover. Aller minst funnet løsninger på denne situasjonen. Han konsentrerte alle kreftene omkring sin rekonvalesens. Erstatningskrav hadde ikke vært i hans tanker. Advokat Fjell sa: - Her er det noe muffens! På Georgs vegne skrev advokaten et brev til Østerdal politikammer: Viste til Georgs opplysninger om en lunsj like før bilulykken, antydet promillermistanker, og ba om ny politietterforsking i saken. Advokaten etterlyste kvittering etter lunsjen ved Antasjø kafé. Dette for å avsløre alkoholkonsumet under lunsjen. Østerdal politikammer svarte med et nytt dokument i saken. Konklusjonen lå i følgeskriftet til rapporten: "... det synes formålsløst å igangsette etterforsking med henblikk på mulig promillekjøring..." I rapporten het det: "Angående trafikkuhell ved Einnund på rv. 29 ..... den 13.08.83 ca. kl. 1600. En viser til brev av .... 84 fra adv. Reidar Fjell og påtegning av .....84 fra Østerdal politikammer. Da rapportskriveren mottok meldingen fra lensmann Jordhaug gikk denne ut på at en person var skadet og blitt med en annen bil til lege. Antakeligvis lege i Alvdal. Rapportskriveren forsøkte å påtreffe lege i Alvdal på telefonen for å sjekke personskaden. Da dette ikke lyktes ble det foretatt utrykning til åstedet. Begge partene var reist fra stedet, og en kunne bare etter spor i vegbanen anta et sted hvor kollisjonen var inntruffet. Det ble imidlertid kjørt lengre på rv. 29 i retning Folldal enn oppgitt kollisjonssted for å være sikker på at åstedet var besøkt. Rapportskriveren returnerte da til Alvdal og meningen var at forholdet skulle undersøkes nærmere med en gang. Det forelå imidlertid på dette tidspunkt ingen opplysninger som tydet på at noen av partene var alkoholpåvirket under kjøringen. Det synes derfor vanskelig i dag og begynne en etterforsking med tanke på å få klarlagt dette spørsmålet. Da rapportskriveren nesten var tilbake i Alvdal møtte jeg 1. betj. Moen som trengte bistand i et annet forhold. Dette oppdraget ble prioritert høyere enn overnevnte kollisjon fordi en lege ba om bistand i forbindelse med transport av sinnslidende person til Sanderud sykehus i Hamar. Det ble derfor ikke foretatt nye undersøkelser i trafikksaken før dagen etter på onsdag den 14.08.83. da fremkom det opplysninger om at en person var kjørt til Tynset sjukehus og lå der til observasjon. Det ble da også fra legehold opplyst at personskaden var ubetydelig. Heller ikke på dette tidspunktet fremkom det opplysninger om at en av partene skulle være påvirket av alkohol under kjøringen. Sign.: Stein Vang, Alvdal og Follo lensmannskontor." Frans Erstad ble bøtelagt etter bilulykken. Boten kostet han 600 kroner. Georgs kostnad etter den samme ulykken var 100% arbeidsuførhet og 50 % medisinsk ufør. I tillegg en lang kamp mot Erstads forsikringsselskap, Norsk Bilforsikring om sitt erstatningskrav. Samt en rekke forviklinger og problemer med ligningskontoret. I forelegget til Frans Erstad het det: "Frans Erstad født......forelegges for overtredelse av vegtrafikklovens § 31, jfr. § 3 - bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved tirsdag 13 august 1983 ca. kl. 1600, på Rv 29 ved Einnund i Folldal som fører av personbil med kjennetegn BL ...... ikke å ha vært tilstrekkelig aktpågivende og varsom idet han kjørte inn i og kolliderte med forankjørende personbil DD ....... , som bremset opp på grunn av sau i vegbanen. alt med den følge at store materielle skader oppsto og passasjer i forankjørende personbil, Georg Carlsen ble skadet og innlagt på Tynset sjukehus i 5 dager en bot på kroner 00/100 kr. 600,- eller, hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i - fem - 5 dager ...... Østerdal Politikammer, ... oktober 1983." Da Georg forlot advokat Reidar Fjells kontor denne kalde desemberdagen i 1983, hadde han en knugende, ubehagelig følelse. Georg var blitt konfrontert med de juridiske konsekvensene av ulykken han ikke hadde tenkt på tidligere. Godt at politietaten var så firkantet og byråkratisk at han ikke fikk lese politidokumentene uten bistand av advokat. Ellers hadde Georg vært uvitende om sitt legitime erstatningskrav mot skadevolders forsikringsselskap. Nå glimtet et håp om bedre økonomi. Ei sort katte krysset veien foran Georg. Han stusset et øyeblikk. September 1984 står Georg igjen foran Antasjø kafé. Det hadde vært en tung dag. Han hadde ved venners hjelp kjørt en del av veien ulykkesdagen et drøyt år i forveien. Målet var Antasjø kafé. Han husket ikke navnet. Heller ikke hva eieren het. Han soknet etter denne karakteristiske kaféen. Nå står han utenfor og fomler. Gruer seg til å gå inn. Hva skal han si? Georg tar noen runder i hageanlegget for å samle tankene før han våger seg inn. Underlig å stå inne i kaféen igjen. Georg føler seg trist og anspent. Da han sist sto her var han frisk og uvitende om hva han hadde i vente minutter senere. Georg prøver å se for seg hvor hver enkelt deltaker i reisefølge satt: Der Georg satt og snakket med generaldirektøren. Der koldtbordet sto. Møblene er plassert anderledes nå med ordinær kafédrift... Samtalen med eieren, Karen Gaard er i gang få minutter senere. Georg har ikke klart for seg hvordan han skal formulere seg. Omsider får han forklart henne hva det gjelder. Hun sier: - Joda. Den lunsjen husker jeg godt. Hun legger ut om detaljene i menyen. Det føles godt å høre at han har vært her, at det var her han spiste lunsj like før bilulykken. Georg har ved så mange anledninger fått negativ respons på hva han mener er rett i hendelsesforløpet etter ulykken. Verst var offensiven mot han i Statens Energi. Georg spør: - Serverte du alkohol ved lunchen? - Nei! Bare pils, svarer hun. Hun husker ikke Georg. Naturlig nok. Heller ikke andre enkeltpersoner som deltok. Det er derfor ikke mulig for henne å si hvem som drakk pils. Georg ber om å få se regnskapsbilag av regningen på lunsjen. Hun er ikke sikker på om der ble sendt faktura. Georg ber om å få kontakte henne senere hvis det blir behov for flere opplysninger. De utveksler adresser. I årevis hadde Georg problemer med å forholde seg aktivt til etterforskning i saken. Hendelsesforløpet la seg som et lokk av angst over han. Han var handlingslammet. Følte seg ute av stand til å se og vurdere hva som var best. Engstelig for å foreta seg noe galt: Noe han senere ville angre på. Noe som kunne forkludre eller vanskeliggjøre saken. Georg var også redd for å si for mye om hendelsesforløpet. Han følte seg ute av stand til selv å vurdere eget beste og hva som gagnet saken best. Den juridiske verden var fremmed og uforståelig. Det gjorde Georg usikker. Dessuten hadde han av og til blitt gjort oppmerksom på logiske brister i eget resonnement. Det virket passiviserende: Georg famlet. Var han blitt irrasjonell? Først i 1989 skrev Georg til Antasjø Kafé. Ba om å få tilsendt fotokopi av regningen. Han forklarte litt nærmere om ulykken. Slik at eieren skulle forstå det han ikke maktet å fortelle ved besøket i 1984. Hun svarte kort tid etter. Fortsatt husket hun lunsjen. Hun mente den ble betalt kontant på stedet, fordi det ikke fantes faktura på lunsjen i hennes regnskapspapirer. Georg hadde ingen nytte av en advokat innsatt i fengsel. Det var siste sted han ventet å finne sin advokat. Situasjonen fortonet seg frustrerende og uholdbar. Han ble ikke gitt forvarsel om at advokaten skulle sone fengselstraff. Nyheten kom til han via massemedia. Georg opplevde dette som et tillitsbrudd. Han besluttet å skaffe seg en ny advokat. Georg forhørte seg nøye før valg av ny advokat: Advokater annonserer ikke sine spesialfelter: Der de har sin faglige tyngden og praktiske erfaring: Slik som leger, håndverkere og andre yrkesgrupper på de gule sidene i telefonkatalogen. Ingen advokater hadde på dette tidspunkt tilleggstittel: "Spesialist i erstatningsrett" eller tilsvarende. Georg spurte venner og bekjente til råds. Han søkte en advokat som kunne bistå han i en eventuell erstatningsak. En etablert advokat med erfaring innen erstatningsrett. En dyktig person med interesse for og engasjement i den type saker Georgs problemer representerer. Georg fikk opplyst at skadevolders forsikringsselskap dekker utgifter til juridisk hjelp. Det var en lettelse. Fiendens leir Veldresset, usikker og skjelven sitter Georg i vestibylen. Vestibylen han tidligere passerte daglig til og fra sitt virke i Statens Energis hovedkontor på Majorstua i Oslo. Georg føler seg fremmed og uønsket her nå. Avtalen med den nye advokaten Kjetil Hovden, er å møte i vestibylen før forhandlingene med representantene for Statens Energi. Utenfor står ulykkesbilen opprettet som om ulykken ikke har funnet sted. Opprørende for Georg å oppdage at bilen fortsatt mangler sikkerhetsseler og nakkestøtter i baksetet. Bilen er fremdeles like trafikkfarlig som ulykkesdagen. Det sårer Georg. Har ledelsen ikke tatt lærdom av hans skade? Sjåførene liker ikke å kjøre denne bilen nå, fordi den ikke er godt nok rettet opp etter skaden: Bilen har fortsatt skjev ramme og "ligger dårligere på veien enn før", forteller en av sjåførene. Foranledningen til dette møtet var et rekommandert brev fra Statens Energi til Georg der han ansees som "løst fra sin stilling". Georg hadde på dette tidspunkt ikke gitt opp håpet om å bli frisk og arbeidsfør. I sin henvendelse til advokat Hovden hadde Georg gjort det klart at han ikke kunne godta oppsigelsen. Han anså oppsigelsen usaklig. En oppsigelse som følge av langt sykefravær, forårsaket av en arbeidsulykke på tjenestereise. I brev til Statens Energi skrev derfor advokaten bl.a. at Georg "anså oppsigelsen ikke saklig begrunnet. Advokat Hovden fremmet krav om et forhandlingsmøte med henvisning til arbeidsmiljølovens bestemmelser. Før oppsigelsen kom, rådet advokat Hovden Georg til å si opp stillingen i protest mot den dårlige behandlingen han hadde fått av sin arbeidsgiver. Dette forslaget likte Georg dårlig. Slik forholdet til arbeidsgiver hadde utviklet seg, innså han at det neppe ville bli særlig hyggelig arbeidsklima her hvis han ville tilbake i den "gamle" jobben. Men. Georg følte behov for å ha en stilling som basis for en søknad på ny stilling, hvis han ble frisk. - Jeg lurer på hva de vil oss, sier advokat Hovden da han omsider dukket opp - forsinket med en sliten stresskoffert. - Hva de vil oss? Georg undrer seg. Husker ikke advokat Hovden at han tok initiativ til dette møtet? Hva betyr dette? Er han uforberedt på møtet? De samtaler videre i vestibylen i påvente av beskjed om hvor de skal møte hvem. Advokat Hovden er for første gang hyggelig og uformell. Det er en ny erfaring for Georg: Tidligere var Hovden oftest arrogant og lite forståelsesfull overfor Georg og hans plager. Georg satt oftest og fomlet med sine huskelapper på advokatens kontor mens han dikterte "sine" brev i saken. Brøt Georg inn for å korrigere feil i diktaten, ble advokaten tydelig irritert. Enkelte ganger overhørte han Georg. Dikterte videre uten å vøre Georg. Det var blitt et mønster at advokaten begynte å diktere brev før Georg fikk satt seg. Som om Georg var et ubehagelig vedheng som dessverre måtte være til stede mens advokaten jobbet. Dette frustrerte Georg. Han forsto ikke hvorfor advokaten behandlet han slik. Så grenseløst nedlatende. Georg forbannet den som anbefalte advokaten til han. Mens de sitter i resepsjonen passerer Ola Dyrskog flere ganger i bakgrunnen. Han kjørte bilen Georg satt i ulykkesdagen. Georg hilser på han: Dyrskog hilser brydd tilbake og forsvinner. Georg henvender seg igjen i resepsjonen. Resepsjonisten aner fortsatt ikke noe om møtet, ringer igjen til personalavdelingen. Joda. De er ventet og kan møte i personalavdelingen på rom nummer... Georg er forundret over denne arrogante holdningen hos representantene for Statens Energi. De har avtale om å møte i resepsjonen. Ingen kommer dit for å møte dem. Resepsjonisten er ukjent med møtet. Georg møter en kald skulder fra første stund. Ingen av Statens Energis representanter på dette forhandlingsmøtet deltok på tjenestereisen da ulykken skjedde: Direktør Eirik Bøe og førstekonsulent Tønnes Wold. De signerte oppsigelsesbrevet til Georg. I tillegg møter personalsjefen. Formalitetene er i gang. Statens Energi-representantene viser til lover og regler samt "rimelighet". Straks advokat Hovden gjør forsøk på å forsvare Georgs partsinteresse i saken, forstår Georg at advokat Hovden ikke har forberedt seg. Han blir sittende nervøst å bla i en lovbok han låner av motparten. Sin egen bok har han glemt. I tillegg finner han ikke frem i denne lovboka. Etter flere forgjeves forsøk på å finne frem i boka, leverer han den resignert tilbake idet han sier: - Opprettholdes oppsigelsen av Carlsen, må dere være forberedt på sterke reaksjoner. Herrene ser megetsigende på hverandre. Direktør Bøe svarer: - Vi er vant til å være ute i hardt vær. Det skal vi nok klare å takle. Georg forstår. Her finnes ingen medmenneskelighet og forståelse. Møtet føles formålsløst. Her gjelder kun regler og paragrafer i en avmålt, forretningsmessig atmosfære. Møtet blir avsluttet med avtale om at kopi av "protokoll" skal sendes advokat Hovden. Da de tar heisen ned etter møtet, trekker advokat Hovden nonchalant på skuldrene og sier: - Feil strategi. Dette irriterer Georg. Sannheten er åpenbar: Hovden kan ikke leksa si. Han har ikke forberedt seg. Georg er flau og pinlig berørt. Ydmyket på det verste overfor sine motstandere. Der Georg står nær advokat Hovden i heisen lukter han tydelig bakrusen hans. Er det derfor advokaten er så hyggelig mot Georg til en forandring? Fordi han har dårlig samvittighet? Uflaks at advokaten stiller i en slik forfatning. Har Hovden problemer med alkohol, er dette advokatvalget en katastrofe. Advokaten vil da lettere kunne sympatisere med skadevolder og fyllekjører. Uker senere treffer Georg personalkonsulent Wold fra Statens Energi i en kolonialforretning. Han spør: - Hvordan har du fått tak i en slik advokat? Georg er flau og svarer unnvikende. Personalkonsulenten råder Georg til å søke invalidepensjon i Statens Pensjonskasse. Rådet provoserer og sårer Georg som ikke ønsker pensjon. Han vil i jobb igjen så fort han kan. På dette tidspunktet har Georg satt inn all sin energi på å bli frisk. Å søke uførepensjon er ikke i hans tanker. Advokat Hovden var ikke engasjert i Georgs sak. Han manglet den nødvendige kompetanse i erstatningssaker. Hovden ble en vesentlig psykisk belastning for Georg: Til nå hadde advokat Hovden ikke forsvart Georgs interesser. Hovden hadde i tillegg uorden i papirhaugen som stadig vokste. Han rotet bort legeerklæringen fra nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus og måtte tilskrive sykehuset etter en ny kopi. Han halte ut tiden i alt han foretok seg. Kvitteringene på sykeutgifter ble borte. Ringte Georg for å forhøre seg, ble han oftest avvist av forværelset. En gang slapp Georg gjennom denne barrieren: Da fikk han responsen: - Du maser slik at jeg ikke får jobbet! Ved et av møtene hos Hovden, la Georg frem sin ulykkesforsikring. Den var tegnet i Norsk Bilforsikring året før ulykken skjedde. Ulykkesforsikringens pålydende var kr. 550.000 ved invaliditet og kr. 50.000 ved død. Advokat Hovden så likegyldig på forsikringen, langet den så tilbake med ordene: - Den der får du ikke noe på. Hvert møte med advokaten ble en psykisk belastning. Georg manglet overskudd til å takle situasjonen. I brev til Norsk Bilforsikring satt advokat Hovden dagsorden for møtet med Norsk Bilforsikrings representant: "Jeg antar at det nu ikke er grunnlag for å vente ytterligere på en endelig erstatning, og tør foreslå at det avholdes et møte hos dem hvor undertegnede og Georg Carlsen er til stede. Carlsen vil da søke å redegjøre for det tap han allerede har lidt, og det tap som må forventes i fremtidig inntekt. Videre blir det snakk om ménerstatning." Georg var sjokkert. Mente advokat Hovden at Georg skulle foreta erstatningsberegningen? Først trodde Georg det var snakk om en advokatteknisk formulering. At advokat Hovden fremmet denne beregningen på hans vegne. Georg var forberedt på at advokaten skulle foreta en erstatningsberegning. Det tok han som en selvfølge. Men advokaten hadde ikke diskutert tall med Georg. Ikke bedt han innhente dokumentasjoner eller på annen måte forberede et erstatningskrav. Første gang Georg nevnte temaet erstatningskrav sa advokaten: - Bare si et beløp så skal jeg prøve å forsvare det. Andre gang sa han: - La oss se hva Norsk Bilforsikring foreslår! Tredje gang: - Du kan vel regne med å få en to hundre tusen kroner. Han gjorde en nonchalant håndbevegelse. Som om summen var helt uvesentlig for han. Flakkende og unnvikende utsagn om erstatningsberegningen gikk Georg på nervene og forsterket mistanken om inkompetanse og likegyldighet. Da Georg purret skriftlige, skrev advokat Hovden blant annet til Georg: " Ikke noe kan gjøres i en håndvending". Da hadde Hovden hatt saken i drøye to år. En septemberdag i 1986 ble Georg innkalt til advokat Hovdens kontor: Her møtte han Norsk Bilforsikrings saksbehandler Harry Solfjell for første gang. Denne saksbehandleren markerte seg som den personifiserte "fienden": Han kranglet på kravene om ákontoutbetalinger, mistenkeliggjorde Georgs sykeutgifter til legebehandling, medisiner m.m. Han krevde spesifikasjoner og reseptkopi av alle medisininnkjøp, krevde legeattestasjon av hver enkelt sykeutgift og hver enkelt resept. Han krevde at alle medisinene skulle kjøpes ved ett bestemt apotek. Hos denne mannen fantes ingen forståelse for trafikkoffrenes plager. Georg var i økonomisk krise som følge av den skaden han var påført. Kravet om ákontoutbetaling var velbegrunnet og veldokumentert. Georg hadde gjeld som sto i et rimelig forhold til den inntekten han hadde da ulykke skjedde. Overgangen til attføringstrygd og siden uførepensjon gjorde gjeldsbyrden betydelig tyngre å bære. Georg maktet ikke å betale renter og avdrag på sin studiegjeld. Lån på leiligheten tynget. Det ble en psykisk belastning å ha gjeld. Fordi fremtiden var usikker på alle måter. Likevel krevde denne saksbehandleren fortsatt bedre dokumentasjon: Det var umulig å dokumentere Georgs økonomiske situasjon bedre enn alt var gjort. Dette virket som et taktisk spill for å utmatte. Saksbehandleren førte en kynisk krig. Spekulerte han i at Georg kan bryte sammen som følge av motgang og plager? Han ordla seg som om om alle trafikkskadde var svindlere og kjeltringer. Alle Georgs utgifter ble mistenkeliggjort til hver minste detalj. Her fantes ingen medfølelse og forståelse. Georg følte seg krenket og mistenkeliggjort som om han var en forbryter. Forsikringsselskapets mangel på etikk var nå åpenbar: Her skal det ikke betales ut et øre for mye. Erstatningsforhandlingene skal trekkes ut i langdrag for å trette ut den skadelidte. Dette er en rå kamp. En kynisk kamp: Denne politikken har selskapet stor økonomiske gevinst av å føre. Trafikkskadde mennesker har sjelden ressurser til å stå imot en så sterk overmakt. Saksbehandlerens holdning såret og ydmyket, men tente Georgs kamplyst og stahet. Han bestemte seg for å kjempe mot denne overmakten så langt han hadde krefter: Kampen mot forsikringsselskapet var nå det eneste alternativ han så fremover. Kampen ble et mål. Georgs lege sa: - Kravet fra Norsk Bilforsikring om at du kun skal kjøpe alle medisiner på ett apotek er tøvete og meningsløs. - Jeg ber deg ta kravene til etterretning, sa derimot advokat Hovden. Han orienterte Georg aldri om rettigheter. Georg følte seg mer usikker på egen sak nå en før han engasjerte advokat Hovden. Nå satt Georg ansikt til ansikt med Norsk Bilforsikrings hensynsløse og kyniske saksbehandler. Georg hadde ikke hatt noen seriøs samtale med advokat Hovden om erstatningens størrelse, ei heller strategien før møtet med saksbehandleren. Møtet med Norsk Bilforsikrings saksbehandler utviklet seg til en diskusjon om legeerklæringen fra Ullevål sykehus: Legeerklæringen fylte ikke Norsk Bilforsikrings strenge krav til dokumentasjon av skadeomfanget. Advokat Hovden "tok dette til etterretning" som så ofte tidligere. Han dikterte brev til professoren på Ullevål sykehus med forespørsel om en mer presis formulering av mulig, varig invaliditet. Advokat Hovden og saksbehandler Harry Solfjell dampet ivrig på møtet. Sigarettosen lå tett. Georgs allergiplager brydde Hovden seg ikke om. Plagen var "tøvete". Hovden gjorde dessuten ikke saksbehandleren oppmerksom på Georgs allergiplager. Hovden tok ikke hensyn til dem. Dette var et møte mellom dem: Forsikringsselskapets representant og advokat Hovden. Georg var kun en "nødvendig" ballast de måtte innfinne seg med. Slik oppfattet Georg situasjonen. Han var nå så defensiv at han ikke maktet å ta opp problemet med røykallergi. Etter en tid forlot Hovden kontoret for å kopiere dokumenter i naboværelset. Da kom saksbehandlerens bombardement av spørsmål. Han hadde åpenbart en mengde personopplysninger om Georg, hans familieforhold, foreldres yrke og bopel, familiens forsikringsforhold m.m. Han ønsket bekreftelse på disse opplysningene. Stilte flere spørsmål. Georg undret seg: Hvorfor hadde forsikringsselskapets mann funnet det interessant å innhente disse opplysningene? Ved møtets avslutning sa advokat Hovden til saksbehandleren: - Så sender du de avtalte pengene? Saksbehandleren nikket og smilte. Advokat Hovden åpnet døren for han og fulgte han ut. De ble stående lenge å prate i gangen. Georg hørte ikke om hva. Hovden kom så inn på kontoret, henvendte seg så fornøyd til Georg: - Hyggelig fyr. Ikke sant? Hvilke penger som skulle sendes advokat Hovden for hva, fikk Georg aldri vite. Åpenbart ikke penger til Georg. Krav om àkontoutbetalinger til Georg var avvist. Etter dette møtet var Georg usikker på om han hadde møtt "venn" og "fiende" eller to "fiender". Senere fikk Georg kjennskap til at denne saksbehandleren av forsikringskolleger er kjent for sin skruppelløse behandling av saker med trafikkskadde. Blant metodene han brukte var bestikkelser, direkte uanmeldte visitter til skadelidte, m.m. Han var en "god mann" for Norsk Bilforsikring. En fiende av trafikkskadde. Når Norsk Bilforsikring kan ha en slik mann ansatt, forstår Georg hvilken politikk selskapet står for. Denne skruppelløse saksbehandleren sluttet senere hos Norsk Bilforsikring, og åpnet egen praksis for å "hjelpe" trafikkskadde. Kanskje mer penger å tjene på å skifte side? Dette varsler at kampen om skadeerstatningen blir hard. Derfor trenger Georg nå en annen dyktig advokat. En som kan og vil forsvare Georgs interesser... En dag møtter Georg en tidligere kollega på gaten i Oslo. Kollegaen sier: - Herregud! Har du advokat Hovden på saken din? Kollegaen gjør en oppgitt håndbevegelse for å understreke ordene og fortsetter: - Du vet jeg er tørrlagt alkoholiker? Georg nikker. Det var en kjent sak i redaksjonen der de arbeidet at kollegaen hadde "ligget åtte år i rennesteinen" og deretter maktet å komme tilbake til et normalt liv ved gode venners hjelp. Den tøffe bakgrunnen hans til tross. Georg lærte han å kjenne som et fintfølende og etisk høytkvalifisert menneske. Kollegaen fortsetter: - Da vi jobbet sammen fortalte jeg deg litt om mitt liv. Det jeg levde før jeg ble journalist i avisen. Derfor kjenner jeg mange hardt belastede alkoholikere. Din advokat er en av dem. Hør mitt gode råd: Stol ikke på den mannen. Bli kvitt han så fort som f... Georg er målløs. Dette er verre enn han i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg. Georg gikk fra asken til ilden da han engasjerte advokat Hovden. Kollegaen ser Georgs reaksjonen og fortsetter med intens stemme: - Skaff deg en annen advokat før det er for sent! - Hovden er den andre advokaten jeg har på denne saken. Jeg er redd forsikringsselskapet motsetter seg at jeg skifter nå igjen. Dessuten. Hvilken garanti har jeg for at en annen advokat er bedre? Kollegaen tar et skritt nærmere og ser inntrengende på Georg: - Alt er bedre enn den mannen! Georg inviterer kollegaen hjem for videre samtale. Kollegaen har fri noen timer og takker ja. I løpet av kvelden får Georg ytterligere, detaljerte opplysninger om advokat Hovdens alkoholproblemer. Georgs venn og kollega gjentar: - Jeg festet mye sammen med advokat Hovden da jeg lå nede for Kong Alkohol. Jeg vet hva jeg snakker om: Stol ikke på den mannen! Yüklə 1,11 Mb. Dostları ilə paylaş:
|