Gunnar Christensen
Yüklə 1,11 Mb.
|
Olsens enke? En trailersjåfør stopper tydelig stresset etter å ha rattet det store vogntoget omkring i boligområdet på Skøyen, uten å finne rett adresse. Han ruller ned vinduet og roper til Georg: - Hei, du! Kan du si meg veien til "Olsens enke"? Georg stusser, klør seg i hodet. Han vil gjerne hjelpe, men hukommelsen virker ikke som den skal og han tenker: - Hvem er denne enka? Georg svarer lettere forvirret: - Olsens enke? Jeg visste ikke engang at Olsen var død! Stresset ble borte. Sjåføren legger seg over rattet og gapskratter. Gjennom det nedrullede vinduet roper han: - Den var god. Hjertelig takk for hjelpen. Så kjører han videre på leting etter firmaet med det underlige navnet. De første besøk hos bedriftslegen var et prosjekt for Georg: Ned trappene fire etasjer fra leiligheten krever maksimal kraftanstrengelse. Han støtter seg krampaktig i rekkverket. Kreker seg inn i drosja. Ber sjåføren kjøre "mykt". Humper i veien kjennes som slag i hodet rundt Frognerparken til Majorstua. Georg er redd for å ferdes alene fordi bena av og til svikter under han. Kraften i bena dør plutselig hen, uten forutgående varsel: Bena visner og blir følelsesløse. Skremmende å ikke å kunne styre eller forhindre fall. Bare ta av for fall for å forhindre flere skader. Endelig fremme ved hovedinngangen. Bedriftslegens kontor er i kjelleren. Georg vakler inn i heisen. Ned en etasje. Gjennom kjellerganger. Rene labyrinten. Går feil. Nytt forsøk. Endelig fremme. Siger ned i en stol på bedriftslegens venteværelse. - Nå! Hvordan har du det? Bedriftslegen lener seg bakover i stolen forberedt på ei lang lekse. - Alt annet enn bra! - Beskriv det nærmere? - Aner ikke hvor jeg skal begynne. - Gjør et forsøk. - Jeg er utarmet av sterke smerter, kronisk trett, kvalm og svimmel. Smertene presser på tinningen og pannen - hele hodet. Kvalmen kommer i tillegg når smertene går over en bestemt terskel. Svimmelheten kommer ved økende tretthet. Trettheten er der hele tiden... - Hmmm.. - Føler meg urgammel. For sen refleks. Hvis jeg brenner meg på kokeplaten... - Jeg skriver ut en rekvisisjon på E.E.G.-test. Da ser vi om koordineringsevnen din er nedsatt. Hun fyller ut et skjema mens Georg fortsetter: - Jeg er i halvsvime. Som om jeg ikke er våken og ... Får aldri nok hvile. Smertene stjeler energien... Føles som om kroppen er fylt med bly... - Hmm.. - Orker ikke sol eller sterkt lys i ansiktet... Bedriftslegen lytter. Georg slipper å høre "stakkars deg"-uttalelsene han hater å høre. Hun noterer stikkord på kartotekkortet. - Hvordan opplever du hverdagen - rent praktisk? - En kamp om å få til de mest banale gjøremål: Fortvilelse og avmakt når en kokeplate er glemt og svidd mat stinker over hele leiligheten... Oppvasken tårner seg opp. Et glass går i gulvet. Lar det ligge til jeg orker å sope opp glasskår. Prøver å skifte lyspære i taket... økter smerter ved arbeidsstillingen. Jeg åpner ytterdøra og oppdager at nøklene er glemt utenfor i dørlåsen dagen før. Glemmer avtaler med fysioterapeuten tross huskelapper. Lete etter ting. Blir irritert over glemsomheten. Stadige avsporinger i samtaler. Det gir daglig ubehageligheter og overraskelser. - Hmm. - Meningsløs hverdag... - Meningsløs? - Alt belaster meg... - Har du god kontakt med dine venner? - Jeg har sjelden overskudd til å treffe dem. Snakker med dem på telefonen, men husker knapt telefonsamtalene etter at røret er lagt på. Det oppleves som senilitet og skremmer meg. - Det høres ut som du har nedsatt kortidsminne. - Jeg opplever mange sammensatt symptomer jeg vanskelig kan skille fra hverandre. Som en sterk støysending. Det er vanskelig å skille ut støyens enkeltlyder og det støyen overdøver. - Hvordan virker Paralgin Forte? - Jeg får ubehag av dem. - Hvordan er nattesøvnen? - Elendig. Makter ikke å slappe av fordi smertene fremtvinger en hvileløs anspenthet jeg ikke rår over. Jeg vrir meg timevis i sengen. Marerittene fra bilulykken maler hver natt som en utrettelig kvern. Det muskulære stresset knytter seg i leggene, ryggen, nakken, ut i armene og hodet. Biter hele tiden tennene hardt sammen. Som en reaksjon på smertene. - Hmm. - Kunstig søvn på innsovingsmedikamenter og smertestillende. Tablettene oppleves som siste utvei. Om morgenen føler jeg meg som om jeg ikke har sovet. Ofte har jeg heller ikke sovet. Uansett. Hvor lenge skal jeg ha slike plager? - Jeg kan ikke svare deg sikkert når, men du blir bedre. Vær tålmodig! - Hvordan blir fremtiden? Hverdagen er et søvngjengeri. Uten mening og muligheter. - Har du smerter andre steder enn i hodet? - Iblant sterke støtvise smerter i brystet. De kommer i voldsomme, krampeliknende støt. Til å begynne med fikk jeg panikk og åndenød. En form for muskelkramper i brystmuskulaturen? Det går over av seg selv når jeg makter å slappe av - i den grad jeg makter det... - Hmm. Georg skifter stilling i stolen og dytter støtteputa i korsryggen bedre til rette: - Ryggplagene... Jeg har problemer med å komme opp av sengen om morgenen. Ruller meg ut av sengen. Kreker meg opp fra gulvet. Holder meg fast i radiatoren. Støtter meg til sengen, skapet og veggene... Det gjør godt å klage til bedriftslegen. Hun tar seg tid til å høre på. Georg har en følelse av at hun forstår. Det gjør godt og skaper tillit. Han fortsetter: - Ved gange føles hvert skritt som støt i hodet. Kjenner nummenhet i bena og ustøhet som tiltar med tretthet... - Hmm. - Stiv nakken gir dårlig bevegelighet og ... smerteplager. Det lindrer smertene å stå lenge under en varm dusj. Varme lindrer anspendte muskler. Kulde forverrer plagene. - Jaaahaaa... - Svettetokter... Svetten renner ved konsentrasjon. Særlig ved konsentrasjon om praktiske gjøremål. Som å skru i en skrue eller slå i en spiker. Svettingen gir en ubehagelig følelse i sosiale sammenhenger. Jeg føler svettingen blir lagt merke til av andre mennesker. Får spørrende blikk. - Si litt mer om konsentrasjonsplagene? - Jeg føler tankene ikke kan holde fast ved noe. Har mistet mye av evnen til å styre egne tanker. Ingen kraftanstrengelse kan samle dem når trettheten har overtaket. I samtaler kan jeg plutselig miste evnen til å oppfatte ordenes betydning. Hører et menneske snakke uten å forstå ordenes mening. Som om jeg ikke er helt våken eller drømmer. Jeg prøver å lese hva mennesket sier ut i fra mimikk og tonefall... - Hvordan føles hukommelsesproblemene? - Hukommelsesproblemene gir meg følelsen av å ikke mestre dagliglivet. Som en torpedo under selvtilliten. Jeg mister "tanketråden" i samtaler. Tankerekkene "detter ut" av bevisstheten som om forbindelsen blir kuttet. - Har du prøvd å skrive? - Skriving er blitt en belastning. Tidligere skrev jeg med glede: Formulere, skape en tekst, en artikkel, en avhandling eller et brev. Det gav følelse av kreativitet. Nå er skriving en kamp mot plagene. - Du behøver ikke skrive sålenge du ikke jobber... - Jo. Skriving føles viktigere nå enn noen gang. Slik holder jeg orden på min hverdag. Hva jeg kommuniserer. Hva jeg har sagt, gjort, opplevd og tenkt. Slik får jeg uttrykt meg presist på en kontrollerbar måte. Da får jeg tid til å gjennomtenke formuleringer. - Er det lettere å kommunisere skriftlig enn muntlig? - Ja. Muntlig kommunikasjon går liksom for fort for meg: Tankene og konsentrasjonen følger liksom ikke med. Det oppleves som innslag fra stumfilmens dager der mennesker og trafikk flyr av sted i et ubegripelig tempo. Det føles som om samtaler og TV-sendinger har økt tempoet etter at jeg ble skadet. Skriftlig kommunikasjon gir derfor bedre muligheter og tid til å tenke igjennom det jeg formidler. - Jaaa. hmm.... Bedriftslegen noterer videre. - Hodeskade oppleves som det mest ødeleggende jeg kan forestille meg. Evnen og mulighetene til å bruke og nyttiggjøre intellektet svikter. Dette er en sterk funksjonshemning fordi kommunikasjon var en så avgjørende del av mitt liv før skaden. - Går det greit å lese aviser? - Det tar lengre tid enn før. Hodesmertene øker ved lesning. Jeg makter ikke å lese hele avisen, men myser litt på overskrifter, billedtekster og noen få ingresser. - Mmm... - Plagene er ikke synlige utenpå. Det gjør det vanskeligere for andre å godta at jeg har plagene. Jeg får ofte høre: "Du ser da like frisk ut som før!" - Du nevnte at du var plaget av støy. Er det bestemte former for støy? - Alle former for støy plager. Lyden fra støvsugeren... Monotone ensartede lyder gjør meg sliten og irritabel. Trafikkstøy er et mareritt. Jeg skyr forretninger og supermarkeder som spiller musikk over høyttalere. Likeledes restauranter og andre lokaler med høyt støynivå. Varheten overfor lyder føles plagsom... Lyd og støy er en del av dagliglivet. Stillheten er mangelvare i bymiljø... Hodepinen er kraftig etter den lange samtalen. Bedriftslegen stresser ikke tempoet ved å fyre løs spøsmål like etter at Georg sluttet å snakke. Hun har tid. Georgs første forsøk på å spasere gjennom Frognerparken til bedriftslegen føltes som et prosjekt lik en polekspedisjon. Planer og veivalg var klarlagt god tid i forveien. Hjelp til å støtte var mobilisert. Ville Georg klare turen? Han måtte prøve. Var innstilt på å slite for å gjenvinne helsa. Kjempe for å gjenvinne et normalt liv. Et normalt funksjonsnivå. Det var langt mellom benkene i parken denne dagen. Alt i Georg fungerte tregt: Han var som en en "olding" som skulle loses på en liten luftetur i Frognerparken. Pensjonister jogget forbi han. Georg følte et savn ved ikke å kunne jogge. Det uoppnåelige. Han klamret seg til trær langs ruta. Satt matt, tungpusten og svett på benkene. De to hjelperne vekslet blikk. Kom med oppmuntrende bemerkninger når Georg tok fatt på nye anstrengelser etter hvilepauser. Slitsomme skritt i langsomt tempo. Hvert skritt kjentes som støt i hodet etterfulgt av smertereaksjon. Best var det å gå på gressbakken. Asfalten var for hard. Georg takket hvert tre han kunne støtte seg til. Et tre å holde i: Noe fast å støtte seg på. Hele tiden vurderte han tilbakelagt avstand. Da halvparten av veien var tilbakelagt, hadde han ikke noe valg. Resten måtte også tilbakelegges. Siden ulykkesdagen hadde Georg denne følelsen av uvirkelighet. Var dette virkelig Georg? Han som for et par år siden trente karate, som hver sommer gikk fjellturer i Jotunheimen og Hardangervidda med telt og opp-pakning. Han som padlet kajakk, som rodde, som syklet, som svømte. Nå forstår han hvor sterkt identitenen er knyttet til eget funksjonsnivået. Nå som bevegelsesmulighetene er senket drastisk på kort tid. En rekke egenskaper han identifiserer seg med er blitt borte. Som om fundamentet har falt sammen under han. Listen over hva han ikke mestrer, vokser for hver dag. Det oppleves pinlig å ikke mestre enkel hoderegning. Å ikke kunne kontrollere at han har fått tilbake rett vekslepenger. Fordi han ikke får til å "regne i hodet". En identitetskrise har grepet Georg. Hvem er han nå? Hva er han nå? Først ett år etter skaden anbefalte en fysioterapeut Georg å gå med støttekrage, korsett om korsryggen og støtdempende såler i skoene. Slike hjelpemidler lindrer plagene. De har også en viktig bivirkning: De bidrar til å synliggjøre skaden for andre. Det kan av og til være nødvendig... Uønsket - Tygg Paralgin Forte og stå på! Faller du først ut av yrkeslivet, viser mine erfaringer at du faller ut for godt. Derfor må du ikke gi opp. Prøv om du kan fungere i halv stilling! Bedriftslegen gikk aktivt inn for å få Georg i jobb igjen. Han begynte i halv stilling. Ikke fordi han følte seg i stand til det. Han ønsket å komme igang. Men alt første dag på jobb kom reaksjonen: Smerteplagene øket dramatisk. Konsentrasjonen sviktet. Tankene fløt ut og ble borte i et tåket intet, som å fange en sky med hendene. Bokstavene danset og fløt over i hverandre som et speilreflekskamera ute av fokus. Hodesmerte, stivheten i nakken og kvalme gjorde arbeidsdagen til et helvete. Som frisk fikk Georg god respons på sitt arbeid. Nå opplevde han spydige bemerkninger på arbeidsplassen: - Forsøker du å få deg en lengre ferie? Georg hørte intet fra sitt reisefølge ulykkesdagen. Ikke et spørsmål om han "har det bra" eller "hvordan står det til?" Som om Georgs plager var dem knekkende likegyldig. En dag møtte Georg tilfeldig hovedstyresekretær Ola Dyrskog i korridoren. Dyrskog rygget overrasket da han så Georg. Tok seg inn og sa: - Denne bilulykken holder du tett om! Ordene kom uventet. De lød som et angrep og en bebreidelse. Georg ble målløs. Han så forundret på Dyrskog. Georg forsto ikke hva Dyrskog mente. Dyrskog gikk så raskt videre uten flere ord. Georg følte seg defensiv på grunn av dårlig allmentilstand. I tillegg var han lettere forvirret etter den kjølige velkomsten på jobben. Georg kjente Dyrskog dårlig og tenkte: - Er han noe spesiell eller har han dårlig samvittighet etter telefonsamtalen på Tynset sykehus dagen etter ulykken? Da han startet den traumatiske episoden omkring min hjemreise fra sykehuset. Denne episoden i korridoren inntraff før politiavhøret. Georg var derfor ikke orientert om at Dyrskog hadde stukket av fra åstedet før politiet kom. Georg måtte kapitulere. Etter få dager fikk han igjen full sykemelding. Forsøket i deltidsstilling resulterte i en dramatisk forverring av plagene over lengre tid. Georg holdt sengen flere uker etter det mislykkede jobbforsøket. Regelmessig innkalling til kontroll hos bedriftslegen. En nevrologisk undersøkelse på EEG-laboratoriet bekreftet nedsatt koordineringsevne. Bedriftslegen var den eneste som behandlet Georg normalt i Statens Energi etter bilulykken. De fleste han tidligere jobbet sammen med, kom med mistenksomme kommentarer til helsetilstand og fortsatt sykemelding. Georgs versjon av det som hendte i bilulykken ble ikke trodd. En annen og sterkt bagatellisert versjon var alt spredd til ansatte på en effektiv måte. Georg ble sett på som en utnytter av sykemeldinger. Et gipset bein, bandasjert hode eller noe annet som synliggjorde en skade, hadde han ikke. Ville han fått en bedre mottakelse med en synlig skade? Via godt orienterte personer, fikk Georg kjennskap til informatørene i Statens Energi. Det var reisefølget. De hadde vært tidlig ute. De jobbet iherdig for å mistenkeliggjøre Georg og spre sin bagatelliserende versjon: - Carlsen spiller syk. Han er ute etter å tilsnike seg en ekstra ferie. Hovedstyrerepresentant Erlend Bekken hadde vært aktivt ute med sin versjon. Det ryktes Georg fra pålitelige kilder. Bekken hadde snakket med direktørene og fagsjefene som igjen hadde bragt historien videre nedover i hierarkiet. Hovedstyresekretær Ola Dyrskog hadde fulgt samme strategi. Han tok for seg informasjonskontoret og Georgs nærmeste medarbeidere. Da dette ble kjent for Georg, hadde han ingen kjennskap til hendelsesforløpet politibetjenten fortalte om i avhøret. Han forsto derfor ikke hvorfor ledelsen jobbet så iherdig for å baktale han og bagatellisere ulykken. En bilulykke hadde inntruffet. Beklagelig for alle parter. Særlig for Georg som ble skadd. Hvorfor skulle han, den nyansatte informasjonskonsulenten, mistenkeliggjøres og mobbes? I ettertid er det bittert for Georg å tenke på hvordan han ivret etter å bli frisk. Trodde han skulle bli frisk. Slik at han kunne fortsette i jobb. Han var i gang med en utredning om hvordan informasjonskontoret kunne bedre informasjonstjenesten internt og eksternt. Det var inspirerende å jobbe med større utredningsoppgaver. Telefonen ringte hos bedriftslegen. Georg satt der opprørt og utmattet etter å ha fortalt henne om politiavhøret, og hendelsesforløpet etter bilulykken. Han hadde funnet en logisk forståelse av situasjonen han var i. Bedriftslegen var tydelig fortvilet og engasjert i problemene. Hun tok telefonen. Georg gjenkjente stemmen i den andre enden av telefonrøret. Det var direktør Eirik Bøe, leder for administrasjonen. Det gjaldt Georg. Bedriftslegen fikk i meget bestemte ordelag ordre om å friskmelde Georg omgående. Klikk. Røret ble lagt på. Bedriftslegen så med ett sliten ut. Etter en tenkepause sa hun: - Jeg må be deg søke en annen lege. En lege utenfor bedriftshelsetjenesten her på huset. Georg hadde vært for opptatt av egne problemer til å forstå hvilken håpløs kryss-press-situasjon bedriftslegen var kommet i på grunn av han. Dette var ikke den eneste henvendelsen hun hadde fått fra ledelsen. Det hadde blitt mange. Underdirektør Eirik Duus hadde oppsøkt bedriftslegen og fremmet falske påstander om samarbeidsproblemer ved informasjonskontoret. Underforstått. Georg ønsket videre sykemelding av den grunn. Georg hadde tidligere et godt samarbeidsforhold til Duus. Den lille, litt krokete mannen med våkne øyne bak store hornbriller. Duus deltok ikke selv på tjenestereisen, men stolte åpenbart på den versjon han hadde hørt av generaldirektøren. Georg opplevde det sårende at Duus dolket han i ryggen på denne måten. Bedriftslegen ble i tillegg sanksjonert av ledelsen fordi hun overprøvde generaldirektørens beslutning om å la Georg reise hjem alene. Etter at Georg var undersøkt av nevrolog, fastholdt bedriftslegen at en hjemreise alene fra Tynset var uforsvarlig. Georg er dypt takknemlig for den hjelp bedriftslegen gav i denne kritiske situasjonen. Takknemlig for den ekstrabelastning hun påtok seg for hans skyld. Hun var først lege og medmenneske, dernest ansatt ved Statens Energi. Georg kontaktet ny lege som henviste han til en omfattende nevrologisk utredning ved Ullevål Sykehus. Da dette ble kjent for ledelsen i Statens Energi, begynte telefonterroren: Hver dag ringte informasjonssjef Stein Stadheim, Georgs nærmeste overordnede i Statens Energi. Han stilte de samme spørsmålene. Fikk de samme svarene. Først trodde Georg det var ekte interesse for hans helsetilstand. Etter en tid forsto han det var bevisst, systematisk telefonterror. Georg utviklet telefonskrekk. Først da han flere ganger nektet å svare på spørsmålene og la på røret, sluttet terroren. En desperat handling fra Statens Energi-ledelsen som nå følte situasjonen var utenfor deres kontroll. En dag møtte Georg generaldirektør Nilsen i Frognerparken. Georg kom vaklende fra fysioterapibehandling gjennom hovedporten mot broen Gustav Vigeland dekorerte med sine vakre figurer. Georg var på vei hjem.
Høsten 1985 mottok Georg et rekommandert brev fra Statens Energi: "I brev herfra 8 januar i år ble De - etter søknad fra advokat Kjetil Hovden - innvilget tjenestefrihet uten lønn i inntil 1 år fra 1. oktober 1984. Fra Oslo trygdekontor, Avdeling for yrkesskade og krigspensjon, har vi fått melding om at den skade De har vært utsatt for er godkjent som yrkesskade av Rikstrygdeverket. Under henvisning til dette samt tidligere korrespondanse i saken med advokat Hovden, vil De bli å anse som løst fra stillingen som informasjonskonsulent ved Statens Energis hovedkontor fra og med utgangen av september måned f.k. dersom De fra nevnte tidspunkt fortsatt - av helsemessige grunner - ikke er istand til å gjenoppta tjenesten her. Blant annet av hensyn til bemanningssituasjonen ved Informasjonskontoret, er det ønskelig å få underretning fra Dem om dette så snart som mulig, slik at stillingen kan disponeres av AI til sitt opprinnelige formål. Advokat Kjetil Hovden har fått tilsendt kopi av dette brev." Brevet var signert direktøren for administrasjonsavdelingen Eirik Bøe og en personalkonsulent. Georg hørte aldri et ord fra direktør Frans Erstad, sjåføren i bilen som kom bakfra. Ola Dyrskog som kjørte bilen Georg satt i, oppførte seg underlig da Georg traff han: Unnvikende og skulende. Generaldirektør Sigurd Nilsen og hovedstyre-representantene dyttet problemet Georg Carlsen over på underordnede medarbeidere. Holdningen arbeidsgiveren møtte Georg med etter bilulykken, sperret mulighetene for rask bedring. Behandlingen Georg fikk av sin arbeidsgiver, var en unødig hard tilleggsbelastning i en vanskelig rekonvalesenstid. Et hardt psykisk press Georg godt kunne unnvært. Det forverret og forlenget plagene. Arbeidsgiveren blokkerte således en vesentlig og viktig mulighet for Georg til å komme tilbake til yrkeslivet. Beskjeden var klar: Georg var uønsket. En vakker bukett røde roser med ønske om god bedring kom til Georg en av de tunge høstdagene 1983: Avsender var sekretæren på Statens Energis informasjonskontor hvor Georg jobbet. Denne buketten betydde mye... Kollaps - Vi trodde du var død! Georg ser opp på sine foreldres vettskremte ansikter. Kjenner skjelvingen fra mors hånd på pannen. Først tåket omriss, så gradvis klarere under lampelyset. - Hvor er jeg? - Hva hendte? Georg ligger på gulvet i gangen mellom soverom og bad. Husker ikke hva som hendte forut for bevisstløs tilstand. Hvorfor han ligger på gulvet og ikke i sengen. Var han på vei til toalettet da han ble borte? Georg er i sine foreldres bopel på Sørlandet. Midt på natten ble foreldrene vekket av et kraftig smell. De styrtet ut i gangen og fant Georg liggende livløs på gulvet foran baderomsdøren. Far sa: - Det var uhyggelig! Du lå der med åpne, stive, livløse øyne som om du var død. Georg hadde vært bevisstløs lenge nok til å gi dem panikk. De fikk ikke sove mer den natten. Legen tilkalles. Kollapset var total fysisk og psykisk utmattelse. Dette var en av flere kollapser etter bilulykken. Kroppens signal om overanstrengelse. Kroniske smerter. Smerter som aldri forsvinner, men øker og minker i styrke og intensitet... De endeløse, søvnløse nettene. Katastrofen forsvinner ikke fra bevisstheten, men kommer stadig tilbake i ulike forkledninger fjernere fra det opprinnelige hendelsesforløpet ettersom tiden går. Det psykiske maskineri gir ekko. Dag og natt. Kroppen er anspent, musklene stramme. Svett vrenger Georg seg fra side til side i sengen herjet av plagene. Georg har sine maktmidler. Flere journalister ivrer etter hans "story". Georg kan forsvare seg. La sin versjon støttet av kopiene fra politirapportene bli spredd ut til offentligheten. En tabloidjournalist ivrer etter å få "saken". Georg har muligheten til å slå tilbake. Han føler spenningen og pirringen ved å ha dette maktmidlet. Midlet som kan få saken i gang i offentlighetens lys. Det vil tvinge frem forklaringer fra de impliserte. Sette spørsmålstegn ved deres handlemåte og hva som skjedde etter at Georg ble kjørt til sykehuset på Tynset. Men Georg gjør det ikke... Hvorfor? Han makter det ikke. Han er for belastet og avkreftet til å makte mediaoppmerksomheten. Dessuten. Kunne han stole på journalistenes "vinkling" av tragedien? Georg har selv vært journalist og sittet på "desken" som vaktsjef i en avis. Vurderte headlines: Overskriftene, ingressen, bildene, brødteksten ut i fra spissformuleringer: Hva slår best? Hva "selger" best? Hadde Georg tid til å tenke på annet enn den journalistiske profiléringen i det forhastede, hektiske pressemiljøet? Neppe. Slapp han løs historien, fikk den sitt eget liv, sin egen dynamikk. Resultatet av "sleppet" kan bli totalt utenfor hans kontroll. Hadde han vært uten presseerfaring, hadde han kanskje trodd på "hjelp og støtte" ved å gå til avisene. Georg kjente pressemiljøet, men ikke godt nok til å stole på hjelp derfra. Han tok ikke risikoen. Han hadde tidligere erfart hvordan journalistjobben går foran kollegialiteten og medmenneskelige hensyn. Nå hadde Georg mer enn nok med å holde "hodet over vannet". Statens Energi og hovedstyret var ressurssterke. De ville trolig gå til en motoffensiv med uetiske knep. Gjøre bruk av sine kontakter og loyale "kamerater". Slik de hadde gjort internt i bedriften. Georg var like ved, flere ganger. En telefon til en journalist og det hele var i gang... Natten er rolig. Det er fredstid. Naturen er stille. Mennesker og dyr sover. Dagens opplevelser - stress, mas og gode stunder kvernes sammen med fortidens erfaringsmateriale. Bearbeides og filtreres i drømmene. Drømmene renser sinnet. Skaper balanse så funksjonene er friskere når en ny dag gryr. Drømmene er sinnets nyrer. Søvnen er et kostelig gode. Må passes på, bevares for freden og harmonien i menneskesinnet: Den mentale sunnhet. Er det oppmagasinerte opplevelsesmaterialet for tungt, arbeider drømmene tungt. Drømmemaskineriet er overbelastet. Søvnen blir urolig, eller kommer ikke på naturlig måte. Drømmene klarer ikke bearbeide og harmonisere bombardementet av stress. Da gir natten ikke fred. Urolig søvn og våkenetter, liksom en flyktning: Georg flykter, men rikkes ikke fra den onde sirkel: Marerittets djevelske jerngrep. Et erindringsbilde fra hovedstyrebefaringen setter prosessen i gang på ny denne natten. Marerittet av opplevelsesgods fra bilulykken: - Ser dere miljøaktivister ved våre stoppesteder, så stopper vi ikke. Da er det klampen i bånn! Det var hovedstyremedlemmet Are Hess' klare beskjed til sjåførene underveis samme dag Georg ble skadd. Hendelsesforløpet før bilulykken passerer igjen revy som i så mange tidligere mareritt. Etter at Georg er kjørt til sykehuset blir drømmebildet igjen ved ulykkesstedet. Antakelser og logiske slutninger han ikke tør nevne i våken tilstand arbeider. "Vi stopper ikke ... Gi bånn pinne..." Holdningene til den håpefulle Krf.-ordføreren normgir drømmenes hendelsesforløp. Intet må komme i veien for de politiske karrierer og posisjoner. Blir det ubehageligheter så gi "bånn pinne". Kjør fra det. De legger sin kabal. En bilulykke med personskade. Dyrskog har promille. Erstad er dopet av sine medisiner. Det er verre enn demonstrasjoner med pressedekning langs reiseruta. De kjenner trafikkreglene ved personskade, men regler er for almuen. Her ordner vi opp selv. Politiet må holdes unna til alle er reist videre. En forbipasserende kranbil løser problemet med de maltrakterte bilene. Ulykkesstedet ryddes. De reiser videre med det nødvendige forsprang på den underbemannede lensmannsetaten plattfot på stedet. De holder sammen nå. Alle har de sine motiv. Slipper dette ut blir de alle skadelidende. Generaldirektøren står som den øverste ansvarlige. En slik sak er høyest ugunstig nå da en reorganisering av direktoratet står for døren. Det handler om makt og maktkamp. Hovedstyremedlemmene har sine politiske mål: Velgergunst er viktig. Negativ presseomtale kan føre til strykninger på stemmeseddelen, mistillit og motstand internt i partiet. Ikke lett å være topp-politiker i et demokrati... Ola Dyrskog er den praktiske arrangør for turen. Han har sydd sammen turprogrammet for tjenestereisen. Han soler seg fortsatt i sin tittel fra forsvaret. "Major". En promilledom gir riper i denne karriérelakken. Dessuten han kunne ha forhindret ulykken. Han kunne avstått fra pils til maten. Han kunne redusert farten. Han kunne manøvrert unna sauene. I speilet så han at Erstad ikke kunne stoppe i tide. Han hadde under kjøreturen høylytt irritert seg over Erstads kjørestil. Han ville gi Erstad en lære-penge. Bråbremsen var et innfall i affekt, og vurderingsevnen var redusert av alkoholpåvirkningen. At det ble personskader, hadde han ikke tatt med i kalkylen... Frans Erstad vet han er alvorlig svekket av sykdom og medikamenter. Han burde ikke kjørt bil. Han har ikke gyldig sertifikat og bryr seg ikke om legens advarsler mot bilkjøring. En ulykke med personskade er nå resultatet av kjøringen hans. Han er 66 år. Om ett år er pensjonsalderen oppnådd. Han har søknad inne om å bli i stillingen til han er 70 år. Denne ulykken kan forhindre disse planene. Sykdommen har ikke svekket interessen for jobben. Jobben som har gitt han ære og berømmelse. En komité han ledet er oppkalt etter han. Bilulykken kan skade ønsket om å bli sittende. Uheldig presseomtale med offentliggjøring av "pinlige" detaljer kan skade ettermæle. Alt peker i samme retning. Denne personskaden må "takles". De reiser videre. Får det nødvendige forspranget på lensmannsfolkene. De kjenner nøkkelpersoner i de sentrale, overordnede myndigheter om nødvendig... Daglig ringer generaldirektøren Tynset sykehus. Han får høre at røntgenbildene viser ingen brudd. Samtalene benyttes til å "melke" opplysninger ut av assisterende og fungerende overlege ved kirurgen med faderlig, omsorgsfull tone. Ivrige følger alle med i opplysningene som kommer frem. Som ofte ellers er det Krf.-mannen Are Hess som fører an: - Strategien er klar. Det er mangel på konkrete, fysisk påviselige funn. Det er mangel på nevrologisk ekspertise. Det gir en ypperlig mulighet til å mistenkeliggjøre Carlsen. Jo mindre skaden blir diagnostisert til, dess mer formildende blir situasjonen. Hvis offentligheten skulle få snusen i dette. Vi kan vise til at vi ikke er leger og feilvurderte situasjonen. Så bare et skrubbsår på kneet hans. Vi kan si han var ved bevissthet hele tiden og kommuniserte med oss. Det blir Carlsens ord mot alle oss andre. Hvem blir trodd? I sine daglige "omsorgsfulle" henvendelser til Tynset sykehus, fletter generaldirektøren inn de oppdiktede personalkarakteristika som mistenkeliggjør, påvirker og setter spørsmålstegn ved skaden. Assisterende overlege vet hun snakker med Georgs øverste sjef. Hun vet ikke hvor kort tid han har vært ansatt. Generaldirektøren er en mann med autoritet, makt og innflytelse i kraft av sin stilling og posisjon. Sjåføren Boge Ruud får ordre om å følge opp Dyrskogs "telefonterror" fra mobiltelefonen i bilen: - Du må selv sørge for hjemtransporten. Den er ikke vårt bord. De lytter. De merker seg tilfreds Georgs reaksjoner. Terroren virker. Georg blir nervøs og urolig. Bra. Planen virker. Sykehusets assisterende overlege observerer og trekker konklusjonen: - Georg Carlsen er en nervøs, hypokondrisk person. Han overdriver sine symptomer for å tilsnike seg fri fra jobben. Hva er fysiske og hva er psykiske plager hos Carlsen? Det er en belastning å ha en slik pasient. Det kan gi ubehageligheter. Dessuten. Det daglige telefonmaset fra generaldirektøren tar unødig mye tid: Presset om å utskrive pasienten. Sanksjonstrusselen mellom linjene... Hvorfor er generaldirektøren så opptatt av denne pasienten? Det har hun ikke tid til å gruble over. Avdelingen er overfylt med oppgaver. Tiden er knapp, arbeidsdagen hektisk. Fungerende overlege er ikke nevrolog eller psykolog. Dette er en kirurgisk avdeling. Her stilles diagnosene ut i fra konkrete funn. Dessuten er Carlsen ingen "lydig" pasient. Han tar til motmæle. Han lager trøbbel om hjemreisen sin. Mulig generaldirektøren har rett. Jeg skriver han ut... Georg våkner kliss våt av svette: Hvilken paranoid drøm. Han går opp i stua. Setter seg i salongen med en kald yoghurt. Blar i en avis uten å lese. Sinnet må roes ned. Tankene går uvilkårlig til drømmen. Får han aldri fred? En time senere har Georg roet seg i vannsengen. Bølgene duver han til ro. Men drømmene arbeider videre. Et nytt mareritt er i gang. Georg gjenopplever frustrasjoner og avmaktsfølelse på arbeidsplassen etter ulykken. Bagatelliseringsprosessen er i gang. Georg Carlsen skal mobbes bort fra Statens Energi. Overmakt. "Autoritetene" har vært først ute. Georg ser for seg hvorledes han vakler i korridorene på vei til og fra bedriftslegen. Innom informasjonskontoret. Hvem er venn, hvem er fiende. Sinnets kvern maler videre liksom en skrekkfilm: Georg ser for seg Ola Dyrskogs kontor. Telefonen ringer. Han tar den. Det er fra politiet. Det gjelder bilulykken i Alvdal. Dyrskog forklarer. Han tar hensynsfulle opphold mens politibetjenten noterer. - Personskader? Å jo, det er denne Georg Carlsen. Han er ansatt hos oss. Han har adresse... For å forberede deg litt på han der... Han er ute etter direktør Erstad, aner ikke hvorfor, men... Han har sin egen versjon av ulykken som stemmer dårlig med virkeligheten. Vitneutsagnet hans ville jeg ikke legge særlig vekt på, men det må vel med... Dyrskog hører med tilfredshet at politibetjenten "går på kroken": - Så denne Carlsen er en brysom kar? Dyrskog: - Det er vår erfaring. Politibetjenten kvitterer: - Jeg forstår. Takk for opplysningene. - Selv takk. Dyrskog ringer av. Han føler seg tilfreds: Summerer opp sine disposisjoner så langt: Carlsen mistenkeliggjøres. Slik blir hans vitneforklaring tillagt mindre vekt. Det gjør Dyrskogs egen forklaring mer sannsynlig. Den samsvarer godt med Erstads. Innholdet er avtalt... Dyrskog har ligget i forkant. Ingen viktige papirer er å oppdrive ved verkstedet der firmabilen ble reparert. Det ble ingen takst. Heller ikke fotografering av ulykkesbilen som vanlig er ved større skader: Ikke nødvendig. Ingen tvist om prisen... Antasjø kafé. Her fikk Energiverket a/s en uspesifisert regning. De spanderte. Betaling ved disken før vi dro. Slik man bruker ved slike anledninger. Alkoholkonsumet skal selvfølgelig ikke nevnes i slike sammenhenger. Det angår ikke revisjonen. Han lener seg tilbake i kontorstolen. Brikkene faller på plass. Nå gjelder det bare å presse på bedriftslegen, så vi får kuet Carlsen til taushet... Overmakt. Hvem kan Georg stole på? Georg våkner igjen, badet i svette. Tenner lyset. - Hvorfor skulle dette hende meg? HVORFOR MEG? Nytteløst å sove mer i natt. Georg står opp. Forbereder seg på en ny dag. Men håper på et bedre liv senere... Georg husker ennå den udelte gleden han følte ved å stå med nyervervet sertifikat i hånden på 18-årsdagen. Langt mer enn konfirmasjonen var bilsertifikatet et adgangstegn til den voksne verden. Han så med glede og forventning mot sitt videre liv som voksen. Alt var så mye enklere dengang... Yüklə 1,11 Mb. Dostları ilə paylaş:
|