Gunnar Christensen

Rop om hjelp
Skjelvetoktene kom da Georg ble trillet på båre inn på Tynset sykehus. Hele kroppen ristet hemningsløst og voldsomt. Som fra en ytre påvirkning utenfor Georgs kontroll. Sjokkreaksjonene kom veltende som stormfulle bråttsjøer. Et ras av kaotiske tanker og følelser. Den kraftige, pulserende hodesmerten. Et ustanselig ekko av metall som smadres.
Båren ble plassert utenfor røntgenavdelingen mens personalet ble tilkalt. Georg ba om håndvesken. Skjelvende gravde han frem visittkortet. Ba om varsel til sine nærmeste pårørende. Han var redd. Her var kun fremmede. De sterke smertene alarmerte: Døden føltes truende nær. Georg ville ikke dø blant fremmede.
En ung kvinne presenterte seg som lege, trolig turnuskandidat. Hun sa:
- Røntgenpersonalet er ikke på jobb. De blir tilkalt nå. Du må vente.
Imens ble den andre passasjeren Tormod Lind undersøkt. Han var tilbake i sykehuskorridoren etter kort tid. Lind var lettet. Han hadde ikke alvorlige skader, og kunne utskrives straks.
En andpusten, middelaldrende kvinne kom løpende med halvt igjenknappet, flagrende hvitfrakk. Hun var "røntgenpersonalet". Georg ble trillet inn i røntgenavdelingen. Alle ble utstyrt med verneutstyr mot røntgenstråling, unntatt Georg. Det ble tatt en mengde bilder. Han ble halt og dradd i sideleie, ryggleie, på magen og sideleie i motsatt retning. Det var smertefullt å skifte stilling.
Venting.
Bildene ble ikke "gode nok". Så nye bilder med samme prosedyre. Hektiske romsteringer. Fremmede lyder. Store røntgennegativer ble dradd ut og inn under Georg. Skader i hode, rygg og en skramme på høyre kne.
"Velkomstkomitéen" ventet da Georg ble trillet ut fra røntgenlaboratoriet. Generaldirektør Sigurd Nilsen ventet sammen med hovedstyrerepresentantene. Ansikter i alvorlige folder. De to sjåførene Frans Erstad og Ola Dyrskog manglet.
- Ingen brudd, men innleggelse er nødvendig, sa legen.
De sto rundt Georg. Det ble ikke sagt mye. Ordveksling mellom generaldirektøren og legen. Hovedstyremedlemmet Are Hess fra Bergen sa så med oppriktig, høytidelig røst:
- Alt skal bli gjort for å hjelpe deg på best mulig måte.
Han tok Georg ettertrykkelig i hånden for å understreke ordene.
De gikk.

Første natten på Tynset sykehus.

Georg lå på overvåkningen. Personalet holdt han våken hele natten av frykt for hjerneblødning. Han skrek på smertestillende tabeletter og sovemedisiner, men fikk det ikke. Denne natten var et helvete. Smertene, kvalmen, svimmelheten, stivheten herjet. Han var mørbanket. Natten var lang. Uendelig lang...

En ny dag.

Morgenaktivitetene var i gang. Georg hadde "stått han av", som folk sier nordpå. Spørsmålene surret i hodet:
- Får jeg leve? Hvor hardt skadd? Hvordan skal jeg tolke kroppens smertesignaler. Vil jeg bli frisk eller er jeg varig skadd?
Det var smertefullt å skifte stilling i sengen. Alle muskulære kroppsfunksjoner fungerte som om "batteriene" på det nærmeste var utladde. Trege, slappe bevegelser. All bevegelse var tung. Det føltes trygt å være på et sykehus når helsetilstanden er elendig.
Fra "intensiven" ble Georg trillet inn på eget rom ved kirurgisk avdeling. Stadig nye ansikter kom innom i forskjellige konkrete ærend. Dagens rutiner. Georg fulgte med i halvsvime som best han kunne. På gulvet ved siden av sengen lå den smadrede kofferten. Innholdet tøt ut her og der. Låsene var ødelagt. Koffertlokket sto halvåpent på skakke. Personlige eiendeler lå der i en krøll. Findressen i anledning hovedstyrebefaringen var vridd og krøllet. Georg følte seg like maltraktert som denne kofferten. Tankene flakket. Et ustrukturert tankekaos. Gårsdagens dramatiske hendelser. Et mareritt igjen og igjen. Når Georg prøvde å formidle seg til omgivelsene, føltes sanseapparatet sterkt redusert. Han snøvlet og hadde vansker med å forklare seg.
Georgs engstelige foreldre ringte fra Sørlandet. De hadde mottatt beskjed og ville reise til Tynset. Han prøvde å berolige dem: "Pyntet litt" på det inntrufne. Berolige seg selv derimot, klarte han ikke.
En sykepleier kom atter inn med telefonen, plugget i kontakten og langet Georg rø-ret. Det var Ola Dyrskog, hovedstyresekretæren som kjørte bilen han ble skadd i. Dyrskog ringte fra Røros og sa:
- Vi har dradd videre. Din hjemreise er legenes ansvar!
"Klikk", samtalen var brutt. Dyrskog hadde åpenbart dårlig tid. Programmet skulle følges. Hvorledes Georg hadde det, brydde Dyrskog seg tydeligvis ikke om. Georgs hjemreise når den tid kom, var ikke hans bord...
På dette tidspunkt føltes utskrivingen fra sykehuset fjern for Georg.
Alle røntgenbildene måtte taes på nytt nok en gang. De var fortsatt ikke "gode nok". Ny runde på røntgenavdelingen. Georg ble urolig. Hva betydde dette? De uhorvelige problemene med å forflytte seg fra trillebåren til røntgenbenken for nye bilder, gav han liten optimisme om rask utskrivning. Inntak og avtrede måtte skje i liggende stilling i sykesengen.
Georg ble liggende og tenke på hva Ola Dyrskog hadde gitt beskjed om:
- Arbeidsgiver fraskrev seg ansvar for hjemreisen. Kan det være rett? Jeg var på tjenestereise da ulykken skjedde. Situasjonen er ny for meg. Jeg har ingen idé om mine rettigheter. Dette virker underlig...
Legevisitten kom. Georg spurte. Svaret lød:
- Pasientene blir vanligvis hentet av pårørende.
- Jeg bor i Oslo!
- Hjemtransporten er ikke vårt ansvar.
Georg trengte hjelp til å komme tilbake til Oslo når utskrivning kom på tale. Det var klart. Ansvarsfraskrivelsene fra både arbeidsgiver og sykehuset begynte å plage Georg. Han hadde mer enn nok med sine plager etter bilulykken. Dette stresset la stein til byrden.
Dagen etter ringte generaldirektørens sjåfør Boge Ruud og ga samme beskjed:
- Du må selv sørge for hjemreisen etter utskrivning!
- Urimelig, protesterte Georg. Problemet med hjemtransport føles som en unødig og umenneskelig ekstrabelastning i en fra før sterkt belastet situasjon. Han fattet ikke hvorfor en ressurssterk arbeidsgiver som Statens Energi ville vise seg så smålig og påføre han slike ekstraplager.
De påfølgende dagene fulgte samme prosedyre: Tidlig hver morgen ringte Boge Ruud med samme beskjed. Georg protesterte. Ble nervøs. Han følte telefonsamtalene som psykisk terror:
- Hvorfor stresse meg på denne måten? Jeg ligger avkreftet på Tynset sykehus. Krangling om hjemreisen er det siste jeg trenger. Jeg har opplevd en katastrofe. Nå trenger jeg hvile og ro.

Georg fikk panikk da beskjeden kom: Neste dag skulle han utskrives. Dagen før hadde han kreket seg egenhendig på toalettet: Støttet mot veggen og med en sykepleier parat om svimmelheten skulle ta overhånd. Støl. Sjokkerende støl etter bare en knapp uke i sengen. Smertene var fortsatt sterke tross smertestillende tabletter. Hvordan skulle han makte den lange hjemreisen alene? Fra telefon på nattbordet fikk Georg formidlet beskjed til bedriftslegen hos Statens Energi i Oslo. Bedriftslegen som undersøkte han ved ansettelsen i februar samme år. Georg beskrev symptomene og hendelsesforløpet i bilulykken etter beste evne. Bedriftslegen lovet å gjøre hva hun kunne.

Fungerende overlege hadde bestemt utskrivingen. Hun sto der foran sengen i spissen for sine "helsetropper". Som ved øvrige legevisitter demonstrerte hun sin autoritet. Ingen mukket.
Da sprakk det for Georg. Han nektet å bli utskrevet før problemet med hjemtransport var løst på en betryggende måte. Han viste til at hjemreisen fra Tynset til Oslo var urimelig lang på egen hånd. Hun gjentok at det var ikke hennes problem. Slik var reglene. En videre opphetet ordveksling mellom Georg og overlegen fulgte. Georg merket at han fullstendig mistet fatningen og straks etter var et munnhuggeri i gang. Georg fikk voldsomme skjelvinger, svetten haglet og han fryktet at han skulle besvime. Den tause flokk pleiere og leger fulgte opptrinnet med bekymrede miner. En underordnet lege mente før visitten at utskriving nå var for tidlig. Georg følte denne legen hadde rett. Nå sto han lydig og taus i "helsetroppen". "Troppsjefen" hadde gitt sin ordre.
Overlegen snudde på hælene. Visitten var over. Straks etter kom en sykepleier inn med blodtrykksmål. Hun virket stresset og svarte unnvikende på spørsmål. Da blodtrykkmålingen fortsatte med korte intervaller utover dagen, forsto Georg at blodtrykket var svært høyt. Han ville vite hvor høyt. Det hadde pleierne ikke fullmakt til å fortelle. Disse blodtrykkmålingene ble ikke nevnt i epikrisen fra oppholdet på sykehuset.
Foranledningen var sjåfør Boge Ruuds siste telefon samme morgen. Georg truet med å ta taxi til Oslo fra Tynset på Statens Energis regning. Straks etter ringte generaldirektøren for første gang. Han sa:
- Jeg har daglig snakket med fungerende overlege ved avdelingen. I fellesskap har vi kommet til at det er forsvarlig å la deg reise tilbake til Oslo med tog alene. Statens Energi betaler reisen på første klasse.
"Første klasse" eksisterte ikke i NSBs rutetilbud på disse trakter. Georg undret hva generaldirektøren hadde snakket med overlegen om hver dag i løpet av innleggelsen. Hvorfor hver dag?
Senere fikk Georg vite at hans samtaler med Boge Ruud fra sykesengen ble "kringkastet" på mobiltelefonen i "direktørbilen". Slik at hele reisefølget kunne få del i dem.
En sykepleier kom inn: Andpusten fortalte hun at Statens Energi skulle sende en tjenestebil for å hente Georg. Blodtrykket må ha roet seg etter denne beskjeden, for tidsintervallet mellom blodtrykkmålingene ble lengre og sykepleierne syntes å puste lettet.
Neste telefonsamtale med Oslo avslørte at Georg hadde fått falsk beskjed. Det kom ingen tjenestebil. Overlegen hadde trolig bevilget seg denne løgnen for å roe han ned.
Bedriftslegen var nå Georgs siste håp. Hun reagerte raskt og krevde at Georgs samboer skulle sendes til Tynset for å følge på Statens Energis bekostning. Ikke med bil, men tog fordi veiene var dårlige og reisen lang. En togreise var mer skånsomt med hodeskade mente hun.
Slik ble det.

Utskrivningsdagen ble den lengste dagen i Georgs liv: En kort, formell og kjølig avskjed på avdelingen. Så den endeløse korridoren. Tok den aldri slutt? Støl, svimmel og kvalm med pulserende hodepine støttet han seg langs veggene i sykehuskorridorene. Snublende skritt mot utgangen. Som en olding. Redd for å falle. Georgs samboer bar bagasjen. Han hadde mer enn nok med å stå oppreist. Glad for å komme bort fra Tynset sykehus. Men skremt ved tanken på den lange hjemreisen. En drosje kjørte dem til jernbanestasjonen. Toget var forsinket. Typisk. Lang venting på en jernbanebenk i stekende sol. Umulig å finne en komfortabel sittestilling på trebenken. Ryggen verket. Stølheten plaget. Georg følte seg svak, hjelpeløs og forkommen. Han så utover et flatt og fremmed innlandslandskap omkring jernbanestasjonen og et bygdesentrum. Han hadde aldri vært her før. Følte behov for å komme herfra raskest mulig. Episoden på sykehuset gav han følelsen av å være uvelkommen.

Togreisen fra Tynset til Oslo føltes endeløs. De regelmessige dunkene fra skinneskjøtene kjentes som små slag mot hodet. Dunk. Dunk. Dunk. Umulig å få seteryggen i liggestilling. Togsettet var gammelt og lite komfortabelt. Smertene økte for hvert dunk i skinnegangen. Sidelengs, vaggende ristning i svake kurver. Ledsaget av knirk og knak i vognen. En endeløs mengde trær for forbi togvinduet. Georg ble svimmel av å se ut. Kvalmen hang i halsen. Som en stadig trussel om å spy. Spyposen var klar i hånden. Turene til togtoalettet: Ustø gange forsterket av togets risting.
- På første klasse, sa genaraldirektøren. Fanden ta han...
Da de ankom Oslo Sentralbanestasjon var Georg totalt utmattet. Sansene føltes matte. Hendelsesforløpet opplevdes som i halvsøvne. Ørsken ble han hjulpet ut av toget. Ut av sentralbanebygget støttet av samboeren. Han sto og svaiet i en lang drosjekø. Inn i ei dieseldrosje med spy- og urinlukt i baksetet.
Utmattet kavet Georg de siste stegene fra drosja til leiligheten i Oslo. Støttet mot trappenes gelender. Det var sent på kveld.
Tjenestereisen var slutt.

Avhør
Politibetjenten var sivilkledd. Han presenterte seg, viste sitt politiskilt og dumpet uhøytidelig ned i salongen uten å ta av seg skinnjakke og sko. Grov frem papirer fra innerlommen og brettet dem ut foran seg.
Georg var overrumplet av det uanmeldte politibesøket. Betjenten burde ringt og avtalt et møte på forhånd, fremfor å komme uanmeldt. Tanker omkring formalia som politiavhør hadde ikke streifet Georg. Plagene etter bilulykken var mer enn nok. Han var utslitt av hodesmerter og konsentrasjonsproblemer. Det var sent på dagen. Han var deprimert og uopplagt, men så straks det fordelaktige i en politietterforskning av bilulykken: Georg får svar på sine ubesvarte spørsmål. Saken er i gode hender. Opplysningene fra politiet er objektive og presise. Han kan stole på deres vurderinger og konklusjoner. Etterforskningen vil være til stor hjelp...
Georg kavet seg opp fra liggestilling i sofaen og var villig til å forklare seg. Betjenten så undersøkende på ham en stund før han sa:
- Du skal altså hevne deg på direktør Frans Erstad nå?
- Hva?
Georg så måpende på betjenten. Betjenten så inntrengende på Georg og gjentok spørsmålet. Georg var forvirret og forsto ikke hva betjenten mente. Heller ikke hva som kunne gi grunnlag for dette spørsmålet. Betjenten må ha misforstått situasjonen eller blitt feilinformert. Hvem har i så fall feilinformert? Hvorfor? Hva kunne motivet være? Georg:
- Jeg forstår ikke spørsmålet. Her må være en misforståelse. Jeg kjenner ikke Frans Erstad personlig. Heller ikke det øvrige reisefølget på tjenestereisen. Jeg har knapt truffet Erstad før tjenestereisen som startet dagen før bilulykken.
Betjenten målte Georg og lyttet oppmerksomt. Georg forklarte videre:
- Jeg tiltrådte stillingen i Statens Energi i februar. Seks måneder før ulykken. Jeg har ikke hatt tid og anledning til å bli kjent med Erstad fordi arbeidsoppgavene mine ikke soknet inn under den del av Statens Energi hvor Erstad er direktør.
- Hmm.
- Jeg har knapt nok hilst på Erstad. Hva skulle jeg hevne? Hvorfor skulle jeg hevne meg på et menneske jeg ikke kjenner? Hvilket motiv skulle jeg ha for det? Dessuten. Hva har dette spørsmålet med bilulykken å gjøre?
Betjenten svarte ikke. Han så seg granskende omkring. Liksom for å danne seg et inntrykk av Georg ut i fra interiøret i leiligheten. Blikket streifet hylleseksjoner proppfulle med fagbøker og annen litteratur, maleriene, suvenirene etter reiser: Gambiske trommer, Buddhafigurer, en Shivafigur fra India, det katolske krusifikset fra et klosteropphold i Frankrike, araberfessen fra Marokko, det store gjøkuret med tre lodd kjøpt i Bregenz og Glasshesten fra Venedig. Betjenten så igjen på Georg. Han kremtet, lente seg mot stolryggen:
- Du har fartet endel omkring ser jeg?
Georg gjorde en oppgitt håndbevegelse. Han følte dette forhøret var kommet inn i et blindspor han ikke forsto. Han ba betjenten om å komme tilbake en annen dag. Betjenten tok da en vennligere og mer forståelsesfull tone og forklarte hendelsesforløpet ulykkesdagen. Da kom sjokket:
Deltakerne på tjenestereisen hadde fjernet de to bilvrakene og forlatt ulykkesstedet før polititjenestemenn nådde frem til åstedet. En forbipasserende kranbil hadde varslet politiet og tatt med seg vraket Georg satt i til et verksted på Tynset.
Georg følte det som om han hadde fått et nytt slag i hodet. Betjenten leste opp fra politirapportene. Lamslått og vantro satt han og lyttet. Hodepinen og konsentrasjonsproblemene hadde alt mattet han ut. Georg hadde vansker med å få med seg alle detaljene i innholdet:
"Trafikkuhell på rv. 29 ved Einnund i Folldal den 13.8.83 ca. kl. 16.00.
Kl 16.10 den 13.8.83 fikk en til lennsmannskontoret melding om at det hadde skjedd en trafikkulykke på riksvei 29 i Folldal ved Einnund. En person var skadet og hadde blitt med bil til lege i Alvdal. Legekontoret i Alvdal ble kontaktet, men det var ikke svar på telefonen slik at en fikk kontrollert personskaden. Utrykningen ble derfor foretatt umiddelbart til stedet. På vei til stedet ble kranbilen til Viking med en skadet bil møtt. Rapportskriveren fortsatte retning åstedet, men det var ingen biler til stede, og det var heller ikke noen personer på det aktuelle stedet som kunne påvise hvor kollisjonen hadde skjedd. Rapportskriveren returnerte til Alvdal. På turen tilbake til Alvdal måtte rapportskriveren sammen med 1. betjent Moen foreta et annet tjenesteoppdrag, slik at nevnte kollisjon ikke ble nærmere undersøkt. 14.8.83 ringte rapportskriveren til legekontoret i Alvdal hvor det fremkom at de ikke hadde behandlet noen personer for skade etter trafikkuhell dagen før. Deretter ble Viking på Tynset kontaktet og eieren av Viking Finn Bakken kunne fortelle at han hadde kommet forbi med sin kranbil like etter at uhellet hadde funnet sted og han hadde tatt med seg bilen til Tronsli karosseri i Alvdal. Bilen var en sort Opel med reg. nr. DD ...... Eier Statens Energi, Oslo 3. Fører av bilen hadde vært Major Ola Dyrskog. Etter det Bakken forsto så hadde denne bilen blitt påkjørt bakfra av en annen bil. I den bilen som var blitt påkjørt hadde en person i baksetet blitt skadet. Vedkommende ble kjørt til Tynset sykehus. Ved kontakt med sykehuset fikk en opplyst at de hadde fått inn en person etter et trafikkuhell i Folldal. Vedkommende lå til observasjon fremdeles, men var ubetydelig skadet. Den skadde var Georg Carlsen, Gustav Vigelandsvei 62, Oslo 2 og han kunne ifølge lege på sykehuset ha pådratt seg lettere hodeskader. Bilnummer og personalia på den andre bilen er foreløpig ikke kjent."
Georg kjenner kun ett motiv for å stikke av fra politiet etter en trafikkulykke med personskader: Promille. Disse opplysningene er opprørende:
- Hvordan kunne slike samfunnstopper gjøre dette? Opplyste mennesker som burde være velinformert om lover og trafikkregler. De bekler høye offentlige tillitsverv som ordførere, stortingsrepresentanter m.v. ved siden av sitt verv som hovedstyremedlemmer. Hvorfor? Georg så bare en mulighet. De hadde noe å skjule. Noe som skulle dekkes over. Hva var det? Var det promillekjøring?
Georg spurte:
- Vakte ikke denne bilulykken mistanke som straks burde krevd nærmere etterforsking?
Betjenten så ettertenksomt på Georg. Som om han vurderte nøye hva han skulle si:
- Vel. Saksbehandlingen er på grensen til tjenesteforsømmelse. Det må jeg innrømme. Likevel er handlemåten forståelig ut fra bemanningssituasjonen på stedet. Jeg har pr. telefon snakket med en kollega ved Østerdal lensmannskontor som har sett på bilen du satt i. Bilen var så ødelagt etter kollisjonen at verkstedet anbefalte den kondemnert. Statens Energi som sto som eier og selvassurandør av bilen, bestemte likevel at den skulle rettes opp uansett hva det kostet. Det ble derfor gjort.
Georg satt taus en stund. Han trengte å vinne tid. Hvile hodet. Fordøye og forstå det som ble sagt. Det virket lettvint å skylde på bemanningssituasjonen fremfor å fremme påtale om tjenesteforsømmelse. Det irriterte han at politikolleger beskytter hverandre.
Georg strevde med å få brikkene på plass:
- Hvorfor har ingen fortalt meg dette før nå? Nå aner jeg en sammenheng i det som hendte meg...
Politibetjenten kremtet og fortsatte: Han hadde avhørt Frans Erstad og Ola Dyrskog på forhånd pr. telefon. Ingen andre passasjerer enn Georg skulle avhøres. Identiteten til de øvrige passasjerene i ulykkesbilene samt øvrige vitner var uinteressante for politiet:
- Hvorfor?
- Ingen kommentar.

Frans Erstad forklarte seg pr. telefon til betjenten:

"Avhøyrde forklarer at han til tid og stad køyrde med sin bil. Chevrolet Classic Malibu 1978 modell med kjennemerke BL ...... på riksveg 29. Han låg som siste bil i følge på tre bilar. Bakgrunnen for kjøyringa var synfaring i Hedemark og Trøndelag med representanter for Statens Energi. Avhøyrde forklarer at han hadde køyrd heile dagen og at farten før uhellet skjedde var mellom 70 - 80 km/t. Han heldt og god avstand til bilen framfor seg som tilhøyrde Statens Energi og vart kjøyrd av Ola Dyrskog. Brått kom det sauer fram i vegen og føraren av bilen som låg framfor avhøyrde måtte bremse opp for å unngå påkjørsel. Avhøyrde greidde ikkje å bremse opp tidsnok for å unngå ein kollisjon. Han freista å svinge unna, men greidde heller ikkje dette. Han trefte den andre bilen i venstre bakkant med sin høgre forskjerm/støytfanger. Bilen som avhøyrde hadde køyrd på fekk store materielle skader i karosseriet og var ikkje køyrbar etter dette. Hans eigen bil fekk og skader i fronten, men var køyrbar etter å ha utbetra desse. Ein passasjer som sat på med den andre bilen i baksetet fekk lettare hjerneristing og på grunn av at han klaga over smerter vart han køyrd til sjukehuset på Tynset for observasjon, og vart etter det avhøyrde hadde forstått utskriven neste dag. Det var avhøyrde som ringde til lensmannskontoret etter at dei hadde først vore i Alvdal på legekontoret, men dette var stengd. Lensmannsbetjenten spurde innstendig om det var personskader i samband med kollisjonen, då det ikkje var det, fann lensmannsbetjenten grunnlag for å rykke ut. Avhøyrde hadde då uttalt at han ikkje kunne seie graden av skaden, men at passasjeren vart køyrd til Tynset. Det tok ei tid før kranbilen passerte kollisjonstaden og som tok med seg bilen som avhøyrde hadde køyrd på."
En logisk brist om utrykning kan tyde på hastverksarbeid på lensmannskontoret, tenkte Georg: Erstad opplyste farten til 70 - 80 km/t. Bilen Georg satt i kjørte i 90 km/t. Hvordan kunne Erstad da være så nær forankjørende bil at han ikke kunne forhindre sammenstøt ved oppbremsing? Han hevdet å holde god avstand til forankjørende bil. Likevel ble det kollisjon. Dette måtte tyde på ukonsentrert kjøring. Georg husket hva forsetepassasjeren Tormod Lind fortalte på vei til sykehuset ulykkesdagen: Passasjerene i Erstads bil var urolige. De hadde flere ganger bedt Erstad holde bedre avstand til forankjørende bil. Bilen Georg satt i kjørte bak Erstads bil dagen før ulykken. Georg tenkte på den ukonsentrerte kjøringen Erstad presterte. Da kjørte Erstad som andre bil i følget. Han lå i lange perioder mindre enn en billengde bak Mercedesen som kjørte først. Erstads bil sjanglet fra side til side på de smale sideveiene. Tangerte grøftekanter som om sjåføren var beruset. Ved en anledning falt en hjulkapsel av. Erstad merket det ikke. Georgs bil stoppet. Georg løp ut for å berge den. Leverte den ved neste pausestopp. Erstad tok imot. Åndsfraværende, brydd og uten kommentar. Som om hjulkapselen ikke angikk han...
Erstad forsøke nå åpenbart å bagatellisere skadeomfanget etter ulykken i politiavhøret. Det er likevel underlig at han kunne hevde diagnosen til "lettere hjernerystelse" og samtidig påstå at der ikke var personskader. Utsagnet om at Georg ble utskrevet fra Tynset sykehus dagen etter, er også bevislig feilaktig. Trolig tatt ut av løse luften. Georg ble først utskrevet etter fem dager. Erstad gir i beste fall inntrykk av ikke å være orientert om skaden. Han påstår i sin forklaring at han ringte til lensmannskontoret. Politirapporten har en annen versjon som motbeviser Erstads utsagn.

Skademeldingen hadde ingen opplysninger om Erstads sertifikat. Georg undret seg på om Erstad hadde gyldig sertifikat. Erstads helsetilstand tilsier at han muligens ikke hadde gyldig sertifikat. Hadde politiet sjekket om han hadde det på ulykkestidspunktet?

- Nei!
Betjenten bladde videre i sine papirer. Avhøret av Ola Dyrskog hadde det samme formelle rapportspråket og var signert av den samme politibetjenten:
"Avhøyrde forklarer at han til ovaforrnemde tid var på synfaringsreise i Østerdalen og Trøndelag. Han var då saman med andre tilsette i Statens Energi og dei var 3 bilar i følge. Dei var på veg til Alvdal, køyrde i moderat fart og avstanden til bilane var om lag 80 meter. Ved Einnund var det sauer i vegen. Den første bilen greidde å passere utan at det oppstod nokon farleg situasjon. Då avhøyrde skulle passere var dette vanskeleg og han måtte stoppe opp. Den tredje bilen ein Chevrolet Classic Malibu med kjennemerke BL ...... var derimot ikkje merksam på at avhøyrde hadde stoppa greidde ikkje å unngå kollisjon. Han greidde heller ikkje å køyre unna bilen som avhøyrde køyrde, men traff den i venstre bakkant slik at denne vart trykt inn. På grunn av trykket var bilen ikkje køyrbar. Avhøyrde forklarer at han hadde passasjer som sat i baksetet og som på grunn av trykket fekk eit slag i nakken. Denne passasjeren heitte Georg Carlsen, Gustav Vigelandsvei 62, Oslo 2.
Avhøyrde forklarer at dei hadde med seg intern radiotelefon slik at dei fekk kon-takt med den første bilen, slik at denne snudde. Det viste seg etter kollisjonen at bilen som avhøyrde køyrde ikkje var kjørbar. Etter å ha utbetra skaden på Chevrolet'en kunne denne køyre vidare. Den skadde personen var køyrd til sjukehuset på Tynset. Medan dei stod på ulukkestaden kom det ein kranbil forbi som skulle til Alvdal. Denne vart stoppa og tok med bilen som avhøyrde køyrde."
Begge bilførere innrømmer personskade etter ulykken. Ingen gir en fullgod forklaring på hvorfor bilvrakene ble fjernet før lensmann kom til ulykkesstedet. Heller ikke hvorfor hele reisefølget reiste videre og dermed forhindret politiet i å utføre den nødvendige etterforsking slik trafikkreglene krever ved personskader.
Georg forstår ikke hvorfor Erstad og Dyrskog ble avhørt pr. telefon, mens han ble avhørt ved personlig fremmøte.

Da Georg skulle forklare seg fikk han beskjed om å fatte seg i korthet. Underveis i forklaringen ble han avbrutt med:

- Dette tar vi ikke med! Hold deg til saken. Disse opplysningene har ingen interesse.
- Det må da være av interesse å vite hvem som var passasjerer i de to ulykkesbilene. Det er snakk om vitner til ulykken.
- Jeg vil ikke vite disse navnene, korrigerte betjenten bestemt: - Så du andre møtende eller forbipasserende biler eller andre vitner til ulykken?
- Det kan jeg ikke huske å ha sett. Jeg mener der ikke var andre vitner. Derfor burde de andre passasjerene være av interesse for politiet.
Politibetjentet overhørte han, og ba han fortsette. Georg hadde ingen erfaring i å bli politiavhørt. Heller ikke kunnskap om hva en kunne kreve å få med i sin forklaring. Han rettet seg derfor etter politibetjentens rettledning. Betjenten ønsket ingen opplysninger om hva som skjedde før ulykken uansett hvor relevant Georg måtte mene dette var i forklaringen. Stadig ble Georg avbrutt med henstillinger om å holde seg til selve ulykken. Hva som gikk forut for ulykken var ikke relevante opplysninger. Det var tydelig at betjenten ante et hendelsesforløp, men ville forhindre Georg fra direkte å sette frem mistanke om promillekjøring. Avhøret fikk denne ordlyd:
"Vitnet forklarer at han var på synfaring i Sør-Noreg og Trøndelag, saman med tilsette fra Statens Energi. Det var tre biler i følge og dei hadde starta fra Rena og skulle til Røros den 13.08.83. Vitnet forklarer at han sat på med Ola Dyrskog og som før uhellet hadde lege som bil nr. 2 i køen, og han sat i baksetet på høgre side. På Rv. 29 ved Einnund i Folldal. (Rapportskrivarens merknader: Vitnet er ikkje kjend med staden for uhellet og dette er skrive på bakgrunn av dok. 2 i rapporten frå lensmannsbetjent Stein Vang) hadde dei køyrd på ein asfaltert breid veg. Han kunne hugse at det var autovern på høgre sida av vegen. Det hadde stått ein del sauer ved vegkanten på begge sider av autovernet. Etter at den første bilen hadde passert, som hadde lege om lag 100 meter framfor bilen som vitnet sat i, sprang det 4 sauer ut i vegbana. Ola Dyrskog måtte bremse kraftig opp for å unngå å køyre på sauene. Etter det vitnet kunne hugse var det ei kraftig oppbrems. Bilen var mest i ro da han vart påkøyrd bakfrå av bilen som vart førd av Frans Erstad. Han kunne, før kollisjonen skjedde, ikkje høyre noko oppbremsing fra denne bilen. Vitnet meiner at bilen bak, måtte ha hatt for liten avstand til bilen framfor seg til at han kunne ha greidd å reagere og bremse opp, for å unngå kollisjonen. Vitnet forklarer at han hadde sete på høgre side i baksetet medan kollisjonen skjedde i bilens venstre bakkant. På grunn av kollisjonen vart vitnet kasta bakover mot taket, eller mot bakruta, utan at han kan seie dette sikkert, da han vart sanselaus som følge av kollisjonen. Rett etter kollisjonen vart den første bilen kalla opp over mobiltelefonen, slik at den returnerte. Det måtte to menn til å få opp døra der vitnet sat. Han vart deretter delvis boren og støtta bort til den 1. bilen, som først køyrde han til Alvdal, men da det ikkje var lege til stades, vart han køyrd til Tynset sjukehus. Her vart han lagd inn. Han vart liggande på Tynset sjukehus i 5 dager. Diagnosen på sjukehuset vart sjokkskade, hjerneristing og skade i det eine kneet. Kneet er no bra, men han er framleis sjukmeld på grunn av dei andre skadene."
Betjenten leste opp Georgs forklaring. Monotont som elever leser opp skolestilen sin i ungdomsskolen. Georg forsto ikke alt han leste opp. Fattet ikke ordene. Var for sliten til å forstå "dialektnynorsken" han krampaktig holdt seg til. Georg bemerket at betjenten ikke hadde tatt med at bilen han satt i kjørte 90 km/t like før den kraftige oppbremsingen. Betjenten viftet det irritert bort med en håndbevegelse. Som om han var lei Georgs omstendelighet. Eller at dette ikke var relevante opplysninger i saken. Et upålitelig utsagn han ikke stolte på. Langet så arket mot Georg. Holdt frem pennen sin med bestemt mine:
- Her! Vær så god. Skriv under der!
Betjenten pekte med en dirrende, bred finger nederst på arket. Georg så på arket. De kludrete bokstavene danset. De pulserende hodesmertene hadde gått over i en roterende smertebevegelse. Som om rommet svaiet. Georg kjente kvalmen stige. Han klarte ikke å lese det som sto på arket. Betjenten satt som i ei tåke og stirret fast på han. Georg hadde en ubehagelig følelse. Han følte seg utnyttet, hjernevasket og voldtatt, men hadde ikke krefter til å ta ubehageligheten med å kreve nytt forhør av en annen betjent eller forhøret utsatt. Georg ønsket å fortsette dette avhøret en annen dag han følte seg bedre... Hvilken hensikt hadde det å ta opp en kamp om dette? Han ønsket ikke å irritere betjenten unødig. Dette var et rutineoppdrag av mange for han. En ny runde avhør ville trolig gitt samme resultat. Det foresvevde Georg at han burde hatt en advokat eller en lege til å stoppe denne type påtrengende politiavhør. Georgs forklaring var åpenbart farget av helsetilstanden og den veiledning og villedning betjenten utøvde. Som pasient trengte Georg beskyttelse mot denne type overgrep uten å få opplysninger om sine rettigheter.
Betjenten gransket Georg inntrengende. Stemmen røpet irritasjon:
- Skriver du under?
Georg tok pennen nølende og motvillig. Han var desillusjonert. Er det slik politiet arbeider?
Han skrev under forklaringen. Den var filtrért og omtolket av politibetjenten. Georg hadde ikke fått med alt han forklarte. Det kunne han ikke gjøre noe med nå. Det hele føltes fjernt og uvirkelig. Georg hadde passert utmattelsespunktet: Underskrev kun for å bli kvitt politibetjenten. Få hvile ut. Roe ned hodesmertene. Han orket ikke mer.
Dette møtet ødela Georgs respekt for politiet.