Gunnar Christensen

Blindvei
Georg treffer han tilfeldig på gaten. De står med hver sin nakkekrage og venter på "grønn mann" i et gatekryss. Samtalen er igang. Georg får straks en intuitiv fornemmelse av at de forstår hverandre. Har de samme plagene og erfaringene etter nakkeslengskade. De begynner å utveksle erfaringer. Det blir en lang samtale. Den skadde mannen har lengre "fartstid" i rollen som trafikkskadd enn Georg. Georg nevner sine frustrasjoner etter psykologbehandling. Den skadde sier:
- Søk ikke hjelp hos psykolog. Psykologer er ofte en spesiell type mennesker som har valgt nettopp dette yrket for å løse sine egne problemer, ikke dine. Dessuten. Alt du sier til en psykolog vil bli brukt mot deg i retten når erstatningssaken din kommer opp. Etter samtalene skriver psykologen ned sin "tolkning" som godt kan avvike betydelig fra det du har formidlet. Kommunikasjonssvikt eller rett og slett dårlig psykologhåndverk kan være fatalt når det kommer i din journal: Har du fått en "karakteristikk" i journalen blir det stående der så lenge du lever. Det er bortimot umulig å få slettet det eller å bestride det. Får du etter en tid en annen uttalelse fra en annen psykolog, blir den første likevel stående. Fordi du er pasienten, d.v.s. en umyndig person uten rett eller autoritet til å vurdere deg selv og dine reaksjoner. Det en "spesialist" har journalført er "fakta", uansett hvor galt det faktisk er. Når din sak kommer for retten, vil forsikringsselskapets advokat gasse seg i alt som kan frembringes av opplysninger fra disse journalene. Selv om du ikke frivillig vil "legge det frem", blir det såkalt "provosert fremlagt" som det heter på advokatspråket. Det betyr at det må legges på bordet i en rettsak. Igjen betyr det at det blir tilgjengelig for offentligheten. Rollen "pasient" betyr at du er et umyndiggjort individ, som de medisinske spesialistene har fullstendig autorietet over. Enkeltmenneskers katastrofeopplevelser er ikke høyt prioritert i Norge. Det er altfor få dyktige spesialister i forhold til behovet. Men inntreffer store ulykker med solid mediaoppslag, da er de der: Katastrofepsykiaterne stiller omgående med sine akutt-tilbud og langsiktig behandlingstilbud. Det er god PR, det gir bevilgninger og prestisjefylte avhandlinger i ettertid. "Aleksander Kielland-ulykken", "Hotell Caledonien-brannen" i Kristiansand S m.fl. Ingen tvil om at det er et stort behov for krisepsykiatri ved store katastrofer. Men et dominerende antall katastrofeopplevelser skjer langs landeveiene. De får sjelden katastrofepsykiatriske tilbud. Disse skadene er kanskje ikke så faglig interessante eller innbringende?
Georg forteller sin historie: Georgs trafikkskade er fysisk. Han fikk den i bilulykken. Opplevelsen var vond. Likeså problemene som kom i kjølvannet av skaden. Georg følte behov for katastrofepsykiatrisk hjelp. Katastrofepsykiater var ikke å oppdrive. Det eksisterte få dyktige spesialister på dette felt. De hadde lange ventelister, årelang venting eller: "Beklager, jeg tar ikke imot nye pasienter".
Hjelpen trengte Georg nå. Ikke om ett år, to år eller fem år. Målet med å søke psykolog var å kunne samtale om problemene med et utenforstående menneske. Samtalene skal ideelt sett fungere slik at Georg selv bearbeider problemene ved å sette ord på dem. Beskrive dem og leve seg inn i og gjennom dem. Får bevisstgjort problemenes kjerne. En prosess som skal kunne gi oversikt i eget sjelelig landskap. Gjenopprette en rimelig harmoni i sinnets korridorer. Dette hvis prosessen er vellykket. Psykologer er spesialutdannet i dette. Det var urimelig å belaste venner med slike samtaler. Georg erkjente: Det fantes ingen snarvei ut av de fysiske plagene. Han trengte hjelp til å bearbeide og fordøye det han hadde opplevd: Bilulykken, oppholdene på sykehusene, forholdet til arbeidsgiver, etc. Kort sagt: Georg trengte hjelp til å forhindre psykiske tilleggsplager. Hjelp til å forstå, godta og tilpasse seg til den nye situasjonen bilulykken hadde satt han i.
Ullevål sykehus henviste Georg til bydelshelsetjenestens tilbud. Han ble henvist til en psykolog ved psykiatrisk poliklinikk i Josefinegate. Tema var plagene etter bilulykken.
Den første tiden som kvestet var verst. Da var overgangen fra frisk til funksjonshemmet størst. Erindringene fra hvorledes Georg fungerte som frisk var klare i bevisstheten. Han sammenlignet sin helsestatus med den han hadde før ulykken. Forskjellen var belastende og deprimerende. Georg nektet å se seg selv som funksjonshemmet.
Fortsatt hadde han håp om bedring. Håp om å bli frisk. Å kunne begynne i jobb. Være som de fleste andre. Fri for plager. Eller oppleve plagene så redusert at han kunne fungere i jobb. Han opplevde dramatiske svingninger mellom ytterpunktene håp og fortvilelse.
Etter en tid innhentet realitetene Georg. Plagene stabiliserte seg på et tilsynelatende permanent nivå. Gradvis forsto han at hans videre liv blir annerledes enn før. Men. Han må fortsatt ha håp om å kunne leve et meningsfylt liv. Beholde følelsen av å være til nytte. At samfunnet har bruk for han.
Samboerforholdet Georg hadde da ulykken skjedde, ble avviklet kort tid etter dette. Georg var lettet over det. Men prosessen frem til det endelige bruddet, ble en stor ekstrabelastning. Georg bodde derfor nå alene og hadde behov for å snakke om prosessen han hadde bak seg og sine bekymringer for fremtiden.
Psykologen lyttet noe ukonsentrert. Hun skrev sine notater etter behandlingen. Underveis i behandlingen ble det klart for Georg: Psykologen hadde ikke personlige egenskaper eller faglig kapasitet egnet til å hjelpe han. Etter en tid innrømmet hun det selv. I løpet av samtalene fikk Georg stadig oftere følelsen av nytteløshet og bortkastet tid. Derfor avsluttet han behandlingen.
I 1986 ba Georg om å få tilsendt journalen etter "behandlingen" hos psykologen. Det fikk han ikke. Journalen var et "internt notat", fikk han vite på telefonen. Georg måtte bestille time og møtte opp i Josefinegate for å få lese hva psykologen hadde skrevet. Det måtte skje under psykologens overoppsyn og tilstedeværelse. Det gjorde Georg. Da kom sjokket: Skuffelsen og forbitrelsen vokste ettersom han slet seg igjennom det psykologen hadde skrevet. Her var flere faktiske, bevislige feil om Georg og hans familieforhold. Her var opprørende og krenkende karakteristika. Karakteristika som Georg opplevde feilaktige, men som "eksperten" fastholdt som fakta. Blant annet hevdet hun at Georg hadde sammenlignet seg selv med en psykiatrisk pasient ved Gaustad sykehus, Arnold Juklerud. Georg var opprørt over å lese slikt feilaktig tøv: Skuffet, såret og forbannet.
Senere. Etter at affektene hadde lagt seg, prøvde Georg å forstå: Kanskje hadde psykologen egne begrensninger eller egne uløste problemer som satte sitt preg på
hennes arbeid. Begrensninger og problemer som gjorde henne uskikket til å hjelpe andre. Under Georgs studieopphold på Blindern, traff han flere studenter som studerte psykologi primært for å finne ut av egne problemer. Kanskje psykologen han ble utsatt for var en av dem? De fleste yrkesgrupper har noen utøvere som kvalitativt ikke makter å fylle sine faglige oppgaver. Den formelle utdannelsen kan være i orden. Men psykologiske, intellektuelle, etiske eller andre personlige begrensninger gjør dem uegnet.
Det skal overskudd til å tenke slik når depresjonen henger som en mørk sky over tilværelsen. Se forklaringer utenfor egen sirkel. Følelsesmessig ble denne episoden stående som et sårt kapittel for Georg. Noe som plager og stresser. Etser og gnager på sinnet. Da bygger de følelsesmessige murene seg opp rundt en trist skyttergrav. Blokkerer mulighetene til å heve seg over inkompetansen og si:
- Pytt! Ubrukelig behandling! Ferdig med den.
Georg innledet samtaleterapien for å løse problemer. Behandlingen fikk en motsatt effekt. Han opplevde behandleren vendt mot seg: Psykologen nektet å slette eller rette de feilaktige opplysningene om Georg selv om han kunne motbevise henne. Hun ble dermed en ny motpart. Et menneske som skadet Georg: Gjorde situasjonen hans verre. En blindvei...
Den gamle religionslæreren
- Hei Georg! Takk for sist.
En søt blondine kommer smilende mot Georg i vestibylen utenfor lesesalen. Han leter fortvilet i hjernekisten:
- Hvem er hun? Når og hvor jeg har møtt henne?
Hun vinker på et knippe venninner i mengden som strømmer ut fra lesesalen:
- Hei! Kom og hils på Georg. Min gamle religionslærer...

Georg følger forelesninger i Statsvitenskap ved universitetet i Oslo: Han har behov for å ha noe å gå til. Et fast sosialt tilhold. En sosialt "anerkjent" aktivitet å identifisere seg med og å prøve seg ut i. Et sted han er kjent fra tidligere og føler seg trygg. Et sted å "flykte" til. Et fag som interesserer med relevans til journalistikken. Et fag han burde ha gode forutsetninger for å mestre. Til omgivelsene kan han nå si: "Jeg studerer for tiden statsvitenskap på Blindern". Fremfor: "Jeg er trafikkskadd og uførepensjonist."

Underlig for Georg å ferdes på Blindern igjen. Stedet vekker til live minner fra studietiden. Det fysiske miljøet er omtrent som på 70-tallet. Bygningene med lesesalene, forelesningssalene og kollokvierom. Utearealet med fontenene, plener og beplantninger. Georg føler seg vel blant studenter. Luncher på studentkantina Fredrikke. Nå ombygd til triveligere og mindre enheter med forskjellige nye navn. Han titter på oppslagstavlene. Små lapper med "til salgs" eller "ønskes kjøpt". Fremdeles blir stereoanlegg, TV'er og kameraer annonsert. Foruten spleiselagsreiser til ulike utenlandske destinasjoner. Hybler, småjobber m.m. Temmelig likt oppslagstavla i "hans tid". Georg orienterer seg i studentbokhandelen. Sitter på de kjente, gamle benkene i solgløtt mellom forelesninger. Ser på studenter som iler til og fra kantiner og lesesaler. Georg er på leting etter den friske Georg. Ønsker seg tilbake til tiden før ulykken. Liksom på leting bakover i tiden. Leter etter kjente ansikter og minner fra en annen livsfase. Ansiktene fra egen studietid: De er ikke her nå. Årene har gått. Det sees lettere når Georg vender tilbake til gamle tomter. Han føler det som om studentene er blitt yngre siden sist. Et lite selvbedrag. Realiteten er at han er blitt eldre og har fått studietiden på avstand. En ny generasjon har inntatt miljøet. Den nye generasjon studenter er kledd som ungdom flest. De jobber deltid. Har ikke tid til opphetede politiske debatter slik som 70-tallets studenter. De kjemper en daglig kamp mot dårlig økonomi. Sliter for å oppdrive deltidsjobber. Stresser mellom jobb og forelesninger. De økonomiske vilkårene for studenter har hardnet til siden Georgs tid. De venstreradikale studentene som rådet grunnen da er borte. Et og annet kjent fjes blant medstudenter kan dukke opp. Nå som ansatt ved universitetet. Her finnes ikke lengre mengder av lilla skjerf, Citroén 2CV'er og fotformsko. "Uniformene" som dominerte på 70-tallet. Ingen glødende samfunnsdebatter der AKP-ML'ere anklager Georg for å være politisk bevisstløs og reaksjonær. Blindern er blitt et fredeligere verdenshjørne. Et sted som likner mer på "samfunnet utenfor" enn tilfellet var i "Georgs tid". Men, i universitetsmiljøet på Blindern finnes forsatt tradisjon for større toleranse overfor avvik og mennesker med ulike former for funksjonsvansker, enn ellers i samfunnet. Slik opplever Georg det. Denne takhøyden gir han trygghet.
Tilbake i studentrollen. Bøker til grunnfaget kjøpes inn. Noen brukte, andre nye. Men Georg får ikke lest bøkene. Lesning øker smertene. Å følge med på forelesningene går bedre. En foreleser trekker politiske personligheter som Einar Gerhardsen, Knut Frydenlund m. fl. inn som gjesteforelesere. Men forelesninger gir Georg ulemper. Ryggen verker på de enkle benkene i forelesningssalene. Han sliter seg igjennom forelesningene. Georg deltar på enkelte kollokvie-grupper. Prøver å absorbere faget. Det gir nyttig erfaring. Georg prøver nå ut hva han fortsatt behersker.
Få kjenner til at Georg er kvestet fordi han prøver å skjule det: Han bruker ikke synlige hjelpemidler som krage på forelesningene. Ryggkorsettet er skjult under klærne. Han unviker samtaler i pausene når smertene er sterke. Går for seg selv for å samle krefter til neste forelesning. Tar smertestillende tabletter i smug på toalettet. Georg virker fjern og åndsfraværende på andre. Muligens vanskelig å snakke med. Han glemmer stadig navn og ansikter og skammer seg over det.
Georg fungerer derfor ikke sosialt på Blindern: Han har ikke overskudd til å bli kjent med andre mennesker. Han blir muligens betraktet som et seniorfenomen fra 70-årenes universitetsmiljø. En av Georgs tidligere elever fra et lærervikariat på en ungdomsskole er medstudent på Statsvitenskap. Det er en påminnelse om seniorstatusen:
- Han er cand.philol og lektor. Går her bare for å få et ekstra fag. Tenk å ha råd til noe slikt!
Etter en tid føler Georg seg som en fremmed fugl i studiemiljøet på Blindern. I medstudenters øyne er han en "luksusstudent". Andre studenter har sine stressfaktorer som deltidsjobber og Statens Lånekasse for Utdanning ved siden av studier. Slik Georg selv engang hadde. Nå bruker han forelesningene som et sted å være, et tilhold, et sosialpsykologisk vern.

Studieforsøket varer étt og et halvt år. Med vekslende fremmøte på forelesningene. Ettersom tiden går føles studieprosjektet mer og mer meningsløst: Georg føler stagnasjon. Han kommer ikke videre i studiet. Føler seg akterutseilt. Det er anstrengende å lære. Det krever konsentrasjon og tankearbeid. Tidligere var læring et spørsmål om hvor mye energi Georg ville ofre for å utvide horisonten. Nå er dette endret. Å lære er nå betydelig tyngre og vanskeligere. Dette er en ny erfaring for Georg. Han innser at det er umoralsk å fortsette studiet. Trengselen er stor: Forelesningssalene er overfylte. Studentene sitter i trappetrinn, på gulvet og på ekstra stoler båret inn i forelesningssalen. Improvisasjoner preger trengselen omkring foreleserne. Han er omgitt av medstudenter som kan fullføre studiet. Studenter som har større rett til å være der. Georg tar opp plassen for en annen. Slik føler han det nå. Dessuten. Studieforsøket bidrar til å forsterke plagene.

Nå lærer han mer av "smertenes anatomi". Han lærer å forstå smertene som et barometer. Et barometer for hvor mye han tåler. Barometeret viser hvor de nye grensene for utfoldelse går. Georg blir mer bevisst kroppens språk: Skaden setter brutalt snevrere grenser for hva som er mulig. Forsøk på å sprenge grenser straffes med et kraftig helsemessig tilbakeslag.
Forelesningene på Blindern er kun en oppbevaringsplass en kort tid. Et forsøk på å flykte fra rollen som ufør...

Den levende gudinnen
Den levende gudinnen er et pikebarn. Hun kalles Kumari Ghar og bor isolert i et vakkert, gammelt tempel ved Hanuman Dhoka i Kathmandu, Nepals hovedstad. Hun tilbedes av alle. Kongen og statsministeren ligger for hennes føtter slik landets hindutradisjon krever. Hun er hellig. En levende guddom. Prøver turister å fotografere henne blir de arrestert, fratatt kamera og utvist fra landet, opplyses det. Et ferdig sminket og oppstaset bilde av henne er å få kjøpt blant landets øvrige turistattraksjoner i "souvenirshop".
Gudinnen velges til rollen omkring fem år gammel. Det er status blant de høyere sosiale lag i Nepal å ha ei datter valgt til levende gudinne. Valget skjer i sterk konkurranse med andre pikebarn i passende alder. Pikene må igjennom harde tester før gudinnen pekes ut, blir det fortalt. Piken forblir i rollen som levende gudinne til hun er kjønnsmoden. Ved første menstruasjon er gudinnerollen slutt. Da får hun uærbødig sagt sparken uten fallskjerm: Hun havner på gaten uten noen form for støtte fra sin familie. En ny gudinne velges i hennes sted etter de samme utvalgskriterier.
- Hva skjer med henne når hun blir pensjonert gudinne?
Jeg spør en nepaleser betalt for å vise meg gudinnen inne i tempelet:
- Ingen vil gifte seg med ei jente som har vært levende gudinne. Hun kan ikke noe: Hun har blitt vartet opp hele tiden i tempelet. Hun blir støtt ut av alle når gudinnetittelen forsvinner.
- Også av egen familie?
- Ja. De fleste tidligere gudinner har havnet som horer i India. Men. Hysj om dette når vi er der inne.
Vi venter lenge i tempelets bakgård. Endelig viser Gudinnen seg på en balkong etasjen over oss. Hun betrakter meg taust med undrende blikk: Som et barn betrakter et fremmed dyr i en dyrehage. Iført rød genser som den lange mørke hårmanken hviler på. Hun er ikke sminket og pyntet som på de offesielle bildene. Hennes vakre ansiktstrekk kommer bedre frem uten sminken. Dette bortskjemte, lille pikebarnet innesperret i tempelet, er omgitt av og prisgitt eldgamle hindutradisjoner og skikker... (Fra Georgs reisedagbok i Nepal 10.3.79)

Pensjonisttilværelsen kom like brutalt og sjokkartet på Georg som den må komme på en kjønnsmoden levende gudinne i Kathmandu. I krampetrekningene etter sjokket gjorde Georg tapre forsøk på å befri seg fra rollen som uførepensjonist.

Georg søkte forskjellige jobber. Blant dem jobb som layout-medarbeider i et ukeblad:
Veldresset stilte Georg til konferanse en augustdag i 1986. På forhånd hadde han bestemt seg for å holde skaden for seg selv. To venner hadde hjulpet Georg med oppdatering og skriving av søknader på jobb. I søknaden var tiden etter skaden "dekket over" ved at det het: "Studerer for tiden Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo".
Georg var i gang med et nytt forsøk på å få til noe. Et nytt forsøk på å fungere som andre. Han hadde søkt stilling som layout-medarbeider på deltid. I søknaden dokumenterte han opplæring i layout fra VG, senere layout-arbeid i forbindelse med sin stilling som redaksjonssekretær for bladet "Fiskets Gang" i Fiskeridirektoratet og lay-out som en viktig del av sitt arbeid som vaktsjef i Morgenavisen i Bergen. Jobbene innen presseyrket samt arbeidsprøver hadde gitt søknaden et solid preg. Georg ønsket nå å prøve seg på denne deltidsjobben i et fagområde han mestret før skaden. Han var innstilt på å prøve forsiktig. Den gedigne baksmellen han fikk etter studieforsøket hadde senket ambisjonsnivået og gitt han en alvorlig støkk.
Søknaden vakte interesse. Georg ble positivt overrasket. På konferansen ble han til-budt en høyere stilling enn den han søkte: Det ble sagt han var overkvalifisert for layout-stillingen. En annen som hadde vikariert i deltidsstillingen en tid, fikk den. Tilbudet til Georg var: Heltids stilling som redaksjonsmedarbeider i et team på tre redigerere. Men. Redigering og layout gikk på data her. Det var nytt arbeidsverktøy for Georg. Han fikk derfor tilbud om full opplæring ved Norsk Data.
Georg var forvirret. Fordi han befant seg i et dilemma: Skal han legge alle kortene på bordet? Fortelle at han er trafikkskadd. At han av helsemessige grunner ønsker kun å satse på en beskjeden deltidsstilling. For gradvis å komme tilbake i yrkeslivet ved prøving og feiling...
Georg hadde søkt jobber tidligere og kommet så langt som dette. Bl.a. hadde han søkt en stilling som informasjonskonsulent i en statlig etat: Han ble innkalt til konferanse. Satt ansikt til ansikt med personalsjef og administrerende direktør: Georg fikk vite at han var innstilt som nummer en. Da hadde han lagt alle kortene på bordet. Fått sympatiske, medfølende kommentarer og sett brydde sideblikk:
- Du hører fra oss senere...
En tid senere mottok Georg et knapt skriv. Der het det: "Stillingen er nå besatt. Søknaden returneres herved med bilag. Vi takker for interessen."
Georg tenkte tilbake på sin yrkesrolle som vaktsjef:
- Hadde vi kunnet ta inn en trafikkskadd mann med nakkeslengskade den gang? Nei. Vi hadde ikke plass, tid eller økonomi til det. En ledelse må tenke slik. Lønnsomhet, kapasitet og økonomi. Den gradvise overgangen tilbake til yrkeslivet burde jeg hatt i Statens Energi. Der jeg var i jobb da ulykken skjedde. Men der er alle porter stengte nå. Jeg er blitt en "persona non grata" - uønsket person på min siste arbeidsplass. Derfor må jeg nå søke meg til nye arbeidsmiljøer. Nye arbeidsmiljøer betyr omstillinger fra tidligere arbeidsrutiner. Slike omstillinger er oftest krevende. Omstillinger i ny jobb må alle arbeidstakere gjennom - frisk eller ufør. Det hadde derfor vært lettere for meg å prøve meg ut i et kjent arbeidsmiljø etter skaden. Av den grunn søkte jeg kun stillinger som lå tett opp til de arbeidsoppgavene jeg hadde i tidligere jobber. Har jeg muligheter til å komme tilbake til yrkeslivet, må det være innen felter jeg føler meg trygg på. Felter jeg behersket før skaden. Der blir omstillingen til ny jobb mindre...
Georg takket derfor ja til stillingen i ukebladet. Han hadde dårlig samvittighet. Men. Han så ingen annen mulighet. Et nytt forsøk som yrkesaktiv basert på eget initiativ. Han ville jobbe etter beste evne. Maktet han det ikke, ville han ikke være til last for sin nye arbeidsgiver. Georg stresset heller ikke lønnsspørsmål. Fordi lønnen var ikke det viktigste. Viktigst var å komme tilbake til de yrkesaktives rekker.
Georg møtte som avtalt på datakurset: Første dag klarte han å følge med de første 45 minuttene. Deretter gikk det meste i stå: Han ble sittende og trykke tilfeldig på et tastatur han i sin halvsvimete tilstand fattet stadig mindre av: Funksjonstaster, talltaster og bokstavtaster danset foran han som en ustyrlig mengde aktører i krigsdans. Kunnskap om dataanleggets funksjoner gled ut av hodet. Hukommelsen klarte ikke gripe kunnskapen, beholde og bruke den. På dataskjermen skjedde en rekke forvirrende ting han ikke hadde styring med. Skjermbildet skiftet så fort at han ikke maktet å følge med. Han følte datamaskinen tok styringen utifra egen fri vilje. Trykket han på en tast, laget datamaskinen sitt eget opplegg utifra hemmelige forutsetninger han ikke kjente. Plutselig fikk han redsel for å trykke på tastaturet. Så. Etter en tid satt han og trykket "fandenivoldsk" på alt som falt han inn. Maskinen svarte med et ras av skiftende skjermbilder. Situasjonen var traumatisk. Smertene og utmattelsen hang stadig sterkere over han. Likevel ville han ikke gi seg. Dagen etter møtte Georg på nytt. Innstilt på å gjenerobre evnen til å lære. Oppøve sine "små grå". Men det samme smerte- og utmattelsestraume kom snikende på nytt. Han gav opp tidligere enn dagen før.
Tredje dagen var plagene så dominerende at Georg ikke maktet å komme seg opp av sengen om morgenen. Han forsto slaget var tapt. Sa fra seg jobben i ukebladet "grunnet alvorlig sykdom". Beklaget og forklarte. Ble møtt med forståelse og ønske om "god bedring". Georg var glad og lettet over at redaktøren tok det så pent, og sendte som avtalt legeerklæringen til bekreftelse på helsetilstanden.
Da Georg først snakket med sin lege om denne jobben, prøvde legen å forebygge skuffelse hvis Georg mislyktes. Legen forsto realitetene Georg ennå prøvde å flykte i fra. Samtidig ville legen ikke ta motet fra Georg. Men legen fraskrev seg ansvaret for konsekvensene hvis det gikk galt. Ansvaret var Georgs eget.

Georg gav ikke opp. I det stille, på kammerset gjorde han et nytt forsøk. Nå med et lavere ambisjonsnivå. Han prøvde å skrive artikler. Ledsaget av foto, sendte han i tur og orden artiklene til flere aviser som tidligere hadde trykket hans frilansarbeider. Men artiklene ble refusert av samtlige aviser. Det var klar tale: Georg duger ikke lenger: Nå så han ingen flere muligheter tilbake til yrkeslivet. Da det offentlige "hjelpeapparatet" omsider ringte Georg med tilbud om en prøveordning på vernet arbeidsplass, hadde han selv gjort sine erfaringer: Kampen for å komme tilbake til yrkeslivet var tapt.

Erkjennelsen av erfaringene føltes som en dødsdom: Georg skal ikke tilbake til yrkeslivet: Der har han ikke kapasitet til å være. Dermed ble det etter en tid lettere å akseptere status som uførepensjonist med yrkesskade. Hans nye "yrkestittel" er "uførepensjonist".
Georg tenkte:
- Hadde mitt liv vært en film, kunne en barmhjertig regissør si: "Stopp! Kutt! Klipp! Spol tilbake til bilulykken. Fjern hendelsesforløpet derfra. Vi spiller inn Georgs liv uten bilulykken. Kamera! Klar! Kjør..."
Men. Georgs liv er ikke film, men virkelighet. Alt som har skjedd han er virkelighet. Kan ikke endres. Kan ikke gjøres om. Ugjenkallelig og endelig...