Utfyllende anke til borgarting lagmannsrett sak nr: 11-073251tvi-oti r/08

Manglende oppfølgin av ubesvarte provokasjoner

Det anføres at rettens manglende oppfølgning av Heidi Dammanns provokasjoner er en saksbehandlingsfeil. Retten oppfylte ikke sin plikt til aktiv saksforberedelse.

I provokasjon 7, prosesskriv av 14.1.2013, ble det bedt om en forklaring på hvorfor Turid Heidi Dammann i 2005 ikke fikk de 60.000,- i lønn/arbeidsgodtgjørelse, som hun hadde krevet, jf regnskapsbilag og Rein Dammanns notat om telefonsamtale. Dette er ikke berørt verken i motpartens prosesskriv eller i dommen.

Krav ikke behandlet

Tingretten har ikke nevnt med ett ord i dommen, mitt krav om erstatning for tapt inntekt som følge av at Rein Dammann umuliggjorde fortsatt drift. Det vises til hjelpeskrivet som var vedlagt tilsvaret og motsøksmålet av 10.mai 2011, punkt 5.1, gjengitt på side 554 i faktisk utdrag til tingretten. Kravets poster summerte til kr. 933.000,-. Det anføres at dette er en saksbehandlingsfeil.

Mangelfulle domsgrunner

Tingrettens dom er på en rekke punkter mangelfull ved at det ikke er mulig å lese ut av dommen hvilken bevisvurdering den bygger på. Det konkluderes i strid med andre fremlagte bevis, uten at disse andre bevis over hodet er nevnt i dommen.

Dette gjelder ikke minst der hvor retten har kommet til at Turid Heidi Dammanns kognitive handikapp ikke har hatt noen betydning. Retten skrev for eksempel "Det er anført at Turid Heidi Dammann har en ADHD diagnose og en posttraumatisk stresslidelse som gir henne et handicap når det gjelder tallforståelse og teoretisk tilnærming. Hennes opptreden i forbindelse med saken tyder likevel ikke på at det har hatt noen betydning.

Turid Heidi Dammanns handikap og underleggende posisjon i forhold til Rein Dammann ble belyst av flere vitner og var et viktig bevistema fordi det var nødvendig for å forstå de reelle forholdene hva gjelder de fleste øvrige påstandsgrunnlag. Likevel er dette helt overfladisk kommentert på denne måten.

BEVISVURDERINGEN

Sentralt i den bevisvurderingen som er gjort i tingrettens dom, synes å stå at retten har valgt ikke å tro det mest sentrale forhold som Turid Heidi Dammann har søkt å beskrive.

Krav til bevisstyrke

Motparten har anført at Turid Heidi Dammanns bevisbyrde må være høyere ettersom hennes anførsler innebærer straffbare forhold på Rein Dammanns hånd. Imidlertid har Rein Dammann i løpet av forhandlingene innrømmet flere av disse forhold.

Rettens konklusjoner har gjort Turid Heidi Dammann delaktig i straffbare forhold. Det kan ikke sees at retten har innsett at også Turid Heidi Dammann må ha krav på at det legges en streng norm på bevisbyrden i slike spørsmål.

Tingretten nevner ikke motpartens anførsel om krav til bevisstyrke i sin drøftelse av saken. Dette er også en saksbehandlingsfeil, da det ikke er mulig å lese ut av dommen om retten har lagt til grunn en norm om sannsynlighetsovervekt, eller en strengere norm.

Ankemotparten selv i sitt påstandsgrunnlag forutsatt at Turid Heidi Dammann skulle ha vært delaktig i flere av disse straffbare forholdene, og det later til at det er dette retten også har kommet til. Dertil skulle Turid Heidi Dammann, dersom ankemotpartens påstandsgrunnlag hadde vært riktig, ha mottatt mer i uførepensjon enn hun var berettiget til. Dette betyr at Turid Heidi Dammann er beskyldt for trygdemisbruk, og retten synes også her å ha lagt dette til grunn. Dermed må det samme prinsippet gjøres gjeldende den andre veien, at også Turid Heidi Dammanns rettssikkerhet må tilsi at beviskravet for disse anførslene må være høyere.

Rein Dammann innrømmet både unnlatelse av å bokføre kontantsalg, så vel som utgiftsføring av selskapet uvedkommende utgifter, herunder Amundsens private terrasse, og uregulert bygging av en hytte på annen manns grunn i Nordmarka. Dette er noe som normalt får stor vekt også i de rene straffesaker. Tingretten har valgt å tro på Rein Dammanns implikasjon av Turid Heidi Dammann, uten at det kan sees nevnt ett eneste bevis av betydning. Det er en saksbehandlingsfeil at det ikke lar seg lese ut av dommen hvordan retten har funnet dette bevist, ut over ytterst vage henvisninger til "Turid Heidi Dammanns handlemåte i saken", og lignende. Det er også en saksbehandlingsfeil at det ikke fremgår av dommen om retten har anvendt en sannsynlighetsovervekt eller en strengere bevisnorm når den har funnet å legge til grunn at Turid Heidi Dammann skal ha vært delaktig i hva som i realiteten utgjør både skatteunndragelse og trygdemisbruk.

Turid Heidi Dammanns handikapp

Vitnet psykolog Odd Runar Gulbrandsen innledet sin forklaring med at Turid Heidi Dammann prmært hadde en omfattende angstproblematikk. Vitnet Enrique Perez-Terron søkte også å beskrive Turid Heidi Dammanns arbeid med denne problematikk og den utvikling han hadde sett hos henne.

Likevel er ordet "angst" ikke til stede i tingrettens dom. Det eneste er leddet "i angstskapende og stressende situasjoner", som ikke beskriver Turid Heidi Dammann sin problematikk men kun situasjoner der hennes sekundære problemer skulle ha gjort seg gjeldende, se dommens side 3, avsnittet som begynner "Turid Heidi Dammann har diagnosen".

Det er intet i tingrettens dom som røper at tingretten har forstått den rette sammenheng i Turid Heidi Dammanns problemer. Tingretten innleder gjengivelsen av Turid Heidi Dammanns påstandsgrunnlag med en referanse til Turid Heidi Dammanns angivelige "ønske om å leve i pakt med naturen." Dette er dessverre en floskel som ikke kommer fra Turid Heidi Dammann. Turid Heidi Dammann behøvde slett ikke starte en villmarksleir for å "leve i pakt med naturen" om det var det hun ønsket. Den rette sammenheng er at Turid Heidi Dammann hadde observert at hennes angstlidelse ikke gjorde seg gjeldende når hun var i naturen. Dette åpnet for den mulighet at hun kunne komme i arbeid og av trygd, ved å starte en villmarksleir og utvikle konsepter basert på sine erfaringer fra blant annet reisene i Grønnland og Alaska da hun var ung.

Rettens gjengivelse av Gulbrandsens forklaring inneholder også denne passus: "... Gulbrandsen har forklart at Turid Heidi Dammann også har en avhengighetslidelse idet hun er avhengig av en annen person som hun kan lene seg på."

Dette vitner ikke om noen forståelse som egner seg til å bygge slutninger på. Turid Heidi Dammann er ikke avhengig av å lene seg på noen, mer enn andre. Men hun har utviklet en idylliserende, symbiose-søkende og avhengig personlighetstype. Dette gjør at hun er særlig utsatt for å la seg manipulere av andre. Dette må sees i sammenheng med det som vitnet Eva Gilde, som i sin skriftlige redegjørelse som ble vedlagt begjæringen om reassumering: "...Det virket også som du var redd Rein. Du turde ikke si ham imot, og sa ofte at jeg er gift med ham og derfor må jeg stole på han. Og ting som jeg så, ble overhørt, da du ikke kunne bære det. (...) Du fant deg i alt Rein sa. Jeg prøvde å få deg til å reise kjærringa gang på gang, men du torde ikke." (Min utheving).

Mitt eget vitnesbyrd ble også amputert på dette området.

Også Therese Graff skulle vitne om Turid Heidi Dammanns angstproblematikk. Før jeg engasjerte meg i å bistå henne fra sommeren 2010, hadde Heidi måttet tilkalle Therese Graff når hun fikk mail fra Rein Dammann. Også jeg har sett henne stå helt stiv av skrekk et stykke ut i rommet og pekte på datamaskinen etter at hun hadde oppdaget en ny e-post fra Rein Dammann.

Dommen inneholder ingen referanser til de voldstrusler som har latt seg dokumentere. Turid Heidi Dammann har to ganger politianmeldt Rein Dammann for truende fremferd og tekstmeldinger, hver gang på venners tilskyndelse. Therese Graff vitnet om dette. Turid Heidi Dammann hadde også ringt vitnet Heidi Samuelsen etter en voldsepisode. Men Turid Heidi Dammanns vanskeligheter begynte ikke der. Rein Dammann slo henne allerede da hun gikk gravid med det andre barnet. Etter dette ble hun "snill" når hun været fare.

Det anføres videre at Turid Heidi Dammann oppleves som en funksjonell analfabet. Dette omfatter ikke så meget den umiddelbare evnen til å lese, ord for ord. Det gjelder primært evnen til å ta til seg innholdet i tekster. Dette er også gjenspeilet i det kunnskapsnivå om verden som kommer til uttrykk. Likevel må det understrekes at Turid Heidi Dammann har gjennomgått en formidabel utvikling i løpet av de tre siste årene. Dette er bør ikke overraske noen. Turid Heidi Dammann fikk stilt ADHD-diagnosen i 2007. Da først fikk hun medisiner som kunne hjelpe henne til å gjenvinne noe av den strukturerende funksjon som er så svekket i denne lidelsen. Men når prosessen er startet, er veien frem svært lang. Man skal avlære uhensiktmessige mestringsstrategier og unngåelsesstrategier en har utviklet gjennom et langt liv, og oppdage og utvikle nye mestringsteknikker som nå er blitt mulige. Jeg kunne ha vitnet nærmere om dette dersom det var tid, og dersom retten ønsket å høre dette.

Likevel er det helt misforstått å tolke alle disse underliggende utfordringene for Turid Heidi Dammann som at hun skulle vært mentalt tilbakestående.

Tingretten skrev på side 14 i dommen, annet avsnitt: "Det er anført at Turid Heidi Dammann har en ADHD diagnose og en posttraumatisk stresslidelse som gir henne et handicap når det gjelder tallforståelse og teoretisk tilnærming. Hennes opptreden i forbindelse med saken tyder likevel ikke på at det har hatt noen betydning. Gjennom sin aktive deltagelse i driften av Villmarksleiren må hun ha fått en forståelse av de økonomiske sider av virksomheten selv om det var en viss arbeidsfordeling mellom partene."

Dette har tingretten skrevet i tilknytning til kravet om vederlag for de forsvunne to millioner kroner i årene 1999 til 2001, altså under oppstarten av selskapet.

Det er vanskelig å se hva retten her mener. Det er uforståelig hva det siktes til med uttrykket "hennes opptreden i forbindelse med saken." Det er også uforståelig hvilken konkrete innsikt retten mener at Turid Heidi Dammann må ha fått gjennom sin "aktive deltakelse."

Jeg har vært med på seks arrangementer i leiren etter at Rein Dammann trakk seg ut. Turid Heidi Dammann har et fantastisk grep om alt det praktiske. Men jeg kan ikke se hvordan hun skulle kunne få innsikt i kostnadsbildet, eller inntektsbildet, i den daglige drift.

Langt mindre kan jeg da se hvordan denne deltakelse skulle gitt henne den innsikt som var nødvendig for å forutse hvor mye som ville gå med av midlene fra salget av boligen i Stjerneveien, til oppstarten av leiren. Selv Rein Dammann har ikke hatt oversikt over støttemidlene selskapet fikk. I en oversikt Rein Dammann laget i 2006, er det kun gjort rede for ca. 660.000,-, mens jeg har funnet godt over 900.000,-. Utgiftene omfattet slike ting som å anlegge en halv kilometer med ny skogsbilvei, planering og fylling av deler av leirområdet, innkjøp og nedgraving av septikktank, sying av teltduk til wigwam etter formen på reisverket, og mange andre ting. Dette er ting som ligger langt utenfor de flestes erfaringsverden, Det må være få mennesker i landet som kan ha noen særlig klar forestilling om hva slike ting koster. Det er uforståelig hvorfor tingretten har kommet til at Turid Heidi Dammann må ha fått en slik forståelse av de økonomiske sider av virksomheten, som er relevant for påstandspunktet om vederlag.

Uansett så trodde ikke Turid Heidi Dammann at midlene ble brukt opp i leiren. Hun trodde de fortsatt hadde pengene og at Rein trakk av disse pengene når han betalte regninger. Hun var derfor meget forbauset da hun ble fortalt, mange år senere, at det var tatt opp en rekke lån både i leiren og privat. Da fikk hun også å vite at pengene var brukt i leiren. Ettersom dette var flere år senere, er det urimelig å vente at THD skulle ha visst med sikkerhet at dette ikke kunne være riktig. Først etter at jeg hadde gjennomgått regnskapene ble det klart at midlene fra salget av Stjerneveien i minimal grad var medgått til det som hadde vært formålet med salget.

Det bør huskes at selv når to biter i puslespillet er for hånden hver for seg, er det ikke gitt at en ser sammenhengen. En vet ikke alltid å stille de riktige spørsmålene. Jeg visste i utgangspunktet ikke om salget av Stjerneveien. Jeg så ikke spor av de pengene i regnskapet, men visste ikke at de skulle ha vært der. Turid Heidi Dammann visste ikke at jeg ikke så spor av disse pengene, og tenkte ikke uten videre på å spørre etter dem. Dette har vært et meget stort puslespill med svært mange biter.

Likevel er det langt viktigere å forstå at Turid Heidi Dammann har levd i en absurd verden, full av selvmotsigelser som det var farlig å stille spørsmålstegn ved. Turid Heidi Dammann var vant til, fra barnsben, at det var meget hun ikke forstod som andre forstod. Hun var vant til at hennes nærmeste ble flaue over henne eller irriterte på henne. Derfor ringte ikke alarmklokkene når Rein Dammann sa ting som var vanskelig å forene med hva hun ellers visste eller trodde. Hun aksepterte den grunnleggende premiss, at Rein Dammann, i likhet med hans far, var en profet for den høye moral så vel som for ivaretakelsen av miljø og fremtid.

Tingrettens henvisning til Turid Heidi Dammanns "opptreden i forbindelse med saken" er vanskelig å gi et konkret innhold, men synes under enhver omstendighet å knytte seg til forhold som ligger 12 år senere i tid enn det som er bakgrunnen for påstandspunktet. Dette tyder på at tingretten ikke har forstått den utvikling som Turid Heidi Dammann har gjennomgått etter at hun begynte å få medisiner for sin ADHD-lidelse.

Jeg mangler dessverre et godt ord eller uttrykk som på en konsis måte utrykker den situasjon som Turid Heidi Dammann befant seg i helt frem til høsten 2009, og som hun sakte og gradvis har arbediet seg ut av siden. Jeg ber da om forståelse for at jeg bruker flere ord, og dertil går omveien om referanser til kjente fenomener i vår samtid.

Det er vel kjent at mange kvinner som blir slått går tilbake til sine overgripere. Dette setter hjelpeapparatet i en vanskelig situasjon. Samtidig peker dette mot en virkelighet som også tingretten må ta inn over seg: angst har stor makt, og den fungerer ikke slik vi helst ville forestille oss.

Det er også vel kjent at da en bankraner tok tre bankansatte som gisler i Norrmalmstorg i Stockholm i 1973, syntes gislene å ha større tillit til overgriperen enn til politiet, og da ikke på grunn av noen åpenbare uansvarlighet fra politiets side.

Turid Heidi Dammann har vært i en situasjon der hun ikke har hatt "råd til" å trekke de naturlige konklusjoner. Hun har i stedet i det aller lengste trodd dogmatisk på Rein Dammanns ord og påstander, også når hun samtidig var meget frustrert over hvordan han behandlet henne og over alt det som hun opplevde som urimelig. Selv i lang tid etter at den regelmessige kontakten mellom partene ble redusert etter hendelsene høsten 2009 og vinteren 2010, fortsatte Turid Heidi Dammann å vise en kombinasjon av stor angst for Rein Dammann, hans sinne og hva han kunne gjøre, samtidig som hun fortsatte å unnskylde og forsvare ham, og dertil glemme alle problemer og "smelte" dersom hun fant så meget som ett forsonlig ord i en ny eller eldre e-post. Å komme ut av et slikt psykisk fangenskap tar åpenbart lang tid.

Det er for meg en fullstendig klar progresjon i den utvikling som fremkommer i Turid Heidi Dammanns historie. Leirens aktivitet tok seg opp for alvor i årene 2003 -2005. At det – i følge Rein Dammanns svar til henne – likevel ikke var mulig for Turid Heidi Dammann å gjøre noen uttak, var forunderlig, men Turid Heidi Dammann slo seg likevel til tåls. Den tanke at Rein Dammann skulle aktivt lyve for henne og føre henne bak lyset, krysset henne ikke – eller hun kunne ikke, med Eve Gildes ord, "bære det". Likevel må en viss frustrasjon har arbeidet i henne. Turid Heidi Dammann har fortalt om en samtale med Tore Holtskog, en kjent bedriftsrådgiver, som bekreftet Rein Dammanns påstand om at det tok lang tid å etablere driftsoverskudd i en bedrift. Likevel må det ha vært et uttrykk for denne utviklingen da hun i 2005 fikk høre av Rein Dammann at jo, det var noe overskudd, men ikke nok til at hun kunne få lønn, for da ville hun miste trygden og da ville de ikke klare seg. Da ville selskapet bli lagt ned. Turid Heidi Dammann fikk rede på at hun kunne tjene opp til Folketrygdens grunnbeløp – kr. 60.699,- – før hennes trygd ble avkortet. Da krevde hun dette. Hun hadde også fått høre om pensjonspoeng, og var frustrert over at hun aldri kom i gang med å tjene opp pensjonspoeng. I mine samtaler med Turid Heidi Dammann har dette med pensjonspoengene hver gang vært et særlig sårt punkt.

Det er fremlagt dokumentasjon på at Turid Heidi Dammann ringte regnskapsfører Watterud og krevde at hun skulle ha kr. 60.000,- i "lønn". Rettere sagt, det er et brev i regnskapet som Rein Dammann har skrevet, der han refererer til denne samtalen og bekrefter at hun skal ha 60.000,-.

Det fremgår helt klart av brevets tone at en slik direkte kontakt mellom Turid Heidi Dammann og regnskapsfører ikke var hverdagskost. Dersom Turid Heidi Dammann og Rein Dammann hadde hatt et likeverdig forhold, ville brevet vært fullstendig overflødig.

Det er også underlig at Rein Dammann gir det hele en ny vri. Rein Dammann skriver i brevet at Turid Heidi Dammann har arbeidet for kun 45.000,- men vil etter hvert arbeide opp mot grensen på 60.000,-. En må undres på om Rein Dammann la vekt på å holde regnskapsfører i uvitenhet om Turid Heidi Dammanns omfattende arbeidsinnsats i leiren.

Det er intet som tyder på at Turid Heidi Dammann selv har sagt at hun kun skulle ha 45.000,- i første omgang.

Det er heller intet som tyder på at Turid Heidi Dammann forstod at det ville ligge utenfor regnskapsbyråets oppdrag og funksjon å utføre en slik overføring. Det er derimot fullstendig i overensstemmelse med det kompetanse- og forståelsesnivå jeg har opplevd hos henne fem år senere, at hun ikke forstod det. Regelsystemer er ikke Turid Heidi Dammanns sterke side.

Slike forhold er overhodet ikke sett av retten. Retten har lagt til grunn at hun har hatt innsikt i dette, og det er en feil angivelse av faktum, altså en feil ved bevisbedømmelsen.

Uansett ble beløpet aldri overført til noen konto. I regnskapet ble beløpet helt enkelt reversert. Det er provosert gitt en forklaring på hvorfor. Det er aldri kommet noe svar. Under rettssaken skulle Turid Heidi Dammanns prosessfullmektig også be regnskapsfører om en forklaring på hvorfor Turid Heidi Dammanns selvangivelse ble utarbeidet med en oppført arbeidsgodtgjørelse på 59900, mens dette ikke er gjenspeilet i selskapets regnskap.

I løpet av 2005 betalte Turid Heidi Dammann innkjøp til leiren over sin egen bankkonto, for over 40.000,-. Turid Heidi Dammann har sannsynliggjort for meg at hun ytterligere gjorde kontante innkjøp av egne penger, slik at hennes investering i selskapet var på over 80.000,-. I regnskapet er alt dette ført på Rein Dammanns privatkonto. Det eksisterer ikke noen privatkonto for Turid Heidi Dammann i regnskapet. Det er altså han som da har anledning til å føre disse pengene ut av selskapet. Slik gikk det også, beløpet er overført til Rein Dammanns bankkonti, heri inkludert den såkalte "felleskonto", eller 603-konto.

Rein Dammann har aldri gitt noen forklaring på dette. Generelt har han anført at inntekt ble satt på ham for at hun ikke skulle få avkortning i trygd, men at hun har hatt full tilgang til pengene i hans bankkonto gjennom det bankkortet som hun disponerte. Han har ikke gitt noen grunn til at det aldri gikk penger tilbake til Turid Heidi Dammanns konto. Hun kunne jo ta ut det som hun hadde lagt inn i selskapet. Hvorfor ble det ikke bokført at det var hun som hadde betalt?

Jeg finner at tingretten har valgt å tro veldig mye på Rein Dammanns forklaring. Situasjonen setter Turid Heidi Dammann i en særlig rettsløshet. Ja, retten har valgt å tro Reins forklaring på dette og mange andre punkter. Men det er intet fysisk fremlagt bevis, heller ikke noe vitnebevis som garanterer at Turid Heidi Dammanns historie er uriktig. Da må det være mulig å forestille seg et lite øyeblikk at hennes historie også kunne være sann. Dersom den er sann, har hun hatt svært liten mulighet til å forsvare seg.

Dersom Rein Dammanns historie var sann, så hadde han mulighet for å innrette seg mer transparent, slik at det var mulig for andre å se hva som skjedde med midlene. Han var ikke funksjonell analfabet. Han kunne ha satt de beløp hun skulle ha på hennes konto. Dersom det var meningen at hun skulle overføre hennes egne midler til ham, kunne han ha bedt henne overføre midlene til hans konto. Eller de kunne ha gjort en skriftlig avtale. Eller Rein Dammann hadde kunnet be Turid Heidi Dammann om å sende en skriftlig melding til regnskapsfører om at hun ikke ville ha en egen privatkonto i regnskapet, men ønsket alle hennes innskudd skulle føres på Rein Dammanns privatkonto. Han kunne også ha fått henne til å sende inn skriftlig samtykke til at hennes del av selskapets overskudd skulle godskrives Rein Dammanns konto i regnskapet.

På den annen side, dersom Turid Heidi Dammanns historie er riktig, så er det vanskelig å se hva mer Turid Heidi Dammann kunne gjort for å forsvare seg, hensett til hennes reelle situasjon. Det blir forståelig hvorfor Turid Heidi Dammann, etter å ha funnet ut at hun kunne tjene 1G uten avkortning i trygd, ringte regnskapsfører. I følge Turid Heidi Dammann var det vanskelig å snakke med Rein Dammann. Da hun innvendte at hun kunne tjene penger uten avkortning i trygden skal Rein Dammann ha svart at da visste han ikke hva hun gjorde med pengene. Dette skal ha provosert henne så meget at hun ringte forretningsfører.

Dersom Turid Heidi Dammann var fornøyd med å få penger gjennom Rein Dammanns bankkonto, hvorfor ringte hun da regnskapsfører?

Det anføres at det er ganske vanlig å ville ha sine penger. Det at Turid Heidi Dammann ringte forretningsfører om de 60.000,- tyder på at også Turid Heidi Dammann kan ha ønsket kunne disponere sine penger på sin egen konto. Det anføres at det er faktisk uvanlig at man, særlig midt i en skilsmisse eller separasjon, vil ha alle pengene i en felles pott, uten noen mekanisme som kan holde orden på hvor mye hver har brukt og hvor mye de har igjen. Det anføres at det er så uvanlig at det har sannsynligheten mot seg. Derfor har tingretten vurdert bevisene feil når den åpenbart har gått ut fra at Turid Heidi Dammann har vær fornøyd med å ha sine penger på en felleskonto.

Under enhver omstendighet fremgår det ikke klart noe sted i dommen hva retten egentlig har funnet ut om disse 60.000,-. De er nevnt i saksøkers anførsler, og ikke nevnt igjen. Jeg antar dette må være en saksbehandlingsfeil. Dette skulle ha vært et av underpunktene i påstanden om erstatning for illojale disposisjoner.

I november av 2005 fikk Turid Heidi Dammann vite på mail at Rein Dammann hadde tatt ut separasjon og kjøpt et hus til seg selv. I januar 2006 kjøpte Turid Heidi Dammann også et hus til seg selv, med innflytting i februar. Turid Heidi Dammann hadde fortsatt litt igjen av sin arv. Derfor oppstod ikke noen akutt situasjon som tvang frem at hun purret på de 60.000 hun hadde krevet. Turid Heidi Dammann har alvorlig ADHD, og hadde på den tiden ikke medisiner. En virkning av ADHD er at en har vanskelig for å følge opp ting. Det krever en stor anspennelse å holde fokus på en oppgave eller et problem over tid. Det er umulig å holde fokus på flere oppgaver. Da Turid Heidi Dammann skulle separeres fikk hun meget å tenke på. Det å finne et sted å bo, fikk prioritet. De 60.000,- fikk vente. De forsvant jo ikke, ettersom hun hadde dem til gode i selskapet – trodde hun.

Ut over våren spurte Turid Heidi Dammann igjen etter sin andel av selskapets inntekter. Men i stedet for inntekter, har Turid Heidi Dammann fortalt at hun ble skremt til å tro at selskapet var i alvorlige vanskeligheter våren 2006, og de måtte låne penger til selskapet. I Turid Heidi Dammanns logikk, er det at de måtte låne penger til selskapet, et bevis på at det ikke var penger i selskapet. Det kan tenkes at retten har en annen logikk, men jeg kan i det minste bevitne at jeg oppfatter Turid Heidi Dammann som troverdig når hun fortsatt sier at hun oppfatter det slik.

Uansett så viser det forhold at Turid Heidi Dammann nå nektet å gjøre innkjøp til leiren som før, men i stedet betalte inn en rund sum over bank, og skrev "lån" i meldingsfeltet, og samtidig krevde at Rein Dammann skulle yte et like stort lån, et nytt trinn i progresjonen i Turid Heidi Dammanns utvikling. Det viser videre at hun ikke helt hadde den samme underdanige holdningen. Men det var ennå en lang vei å gå før hun var i stand til å tenke den tanke at han kunne direkte svindle henne.

Det er vanskelig å vite hvor denne fremstillingen av Turid Heidi Dammanns utvikling bør avsluttes. Den stoppet ikke i 2006. Men før jeg går over til andre temaer må det påpekes at en slik utvikling ikke er rettlinjet. Alle som har erfaring om slike ting vet at episoder som da Turid Heidi Dammann ringte regnskapsfører, ikke behøver å være uttrykk for nivået av selvtillit og mestring. Om angsten slipper taket en dag, og trass eller frimodighet bryter frem, så kan angsten komme tilbake med renter neste dag. Slike episoder er i blant snarere forvarsler om en utvikling som er underveis.

Overdreven skepsis

Retten avbrøt foredraget til Turid Heidi Dammanns prosessfullmektig i 12 minutter fordi retten fryktet at vitnet Enrique Perez-Terron skulle "prosedere", se avsnitt ovenfor munder overskriften "tidsnød".

At retten fryktet at vitnet bedrive prosedyre, ble aldri konkret begrunnet, og en er dermed henvist til spekulasjon over hva bakgrunnen kan ha vært. Det er da nærliggende å vise til det "hjelpeskriv" som daværende prosessfullmektig Heidi Bache-Wiig vedla tilsvar og motanke. Dette hjelpeskriv var i utgangspunktet skrevet av meg, vitnet Enrique Perez-Terron, som ledd i å fremlegge saken for advokaten. Av denne grunn inneholdt skrivet en rekke momenter av "prosederende" karakter, herunder utsagn om at det måtte få betydning for spørsmål om foreldelse, at Turid Heidi Dammann ikke var kommet til kunnskap om mange forhold før meget nylig. (Nylig i relasjon til tidspunktet da dokumentet ble skrevet.) Dokumentet var således ikke ment å fremlegges som et hjelpeskriv for retten; forfatteren visste ikke at det ville bli fremlagt slik, og, ettersom forfatteren ikke har juridisk utdannelse, hadde han ingen kunnskap om formkrav til hjelpedokumenter.

Disse forhold sett i sammenheng med det øvrige, etterlater et inntrykk av at dommer Torjus Gard har mottatt vitnemål fra Enrique Perez-Terron med en helt overdreven skepsis. Sett i lys av de feil ved bevisvurderingen som vil bli belyst nedenfor, må det reises alvorlig spørsmål om dommeren har maktet å opprettholde den nødvendige objektivitet i saken.

De forsvunne felles midler

Tingretten skrev på side 13 i dommen:

"Det gjennomførte skiftet må anses å omfatte også oppgjøret for salget av boligeiendommen i Stjerneveien i 1998-99. Det er ikke uenighet om at salgssummen dels finansierte ny bolig i Ivar Aasens vei på Fjellhamar og investering i Villmarksleiren ANS. Skifteavtalen synes dermed også å omfatte verdier som påstås har forsvunnet i perioden 1998-2001 og som utgjør vederlagskravet på kr. 2 061 000."

Det er ikke riktig at oppgjøret av salgsprovenyet fra eiendommen i Ivar Aasens vei omfatter verdier som påstås forsvunnet i perioden 1998-2001, og som utgjør vederlagskravet på kr. 2.061.000. Påvisningen av at disse midlene forsvant, bestod nettopp i å vise at de ikke inngikk i finansieringen av verken Villmarksleiren eller den nye bolig.

Brorparten av formuesreduksjonen skjedde før boligen i Ivar Aasens vei ble kjøpt. Det er uforståelig hvordan retten kan tro at disse midlene magisk gjenoppstår ved kjøpet av boligen eller senere.

Familiens samlede netto formue etter selvangivelsen, inklusive verdier i selskapet, og med tillegg av reell markedsverdi av bolig utover skattetakst, var:

pr 1.1.1998 4 498 573
pr 1.1.2002 1 984 760
Differanse 2 513 993

Denne formuesreduksjon kan heller ikke forklares med investeringer i selskapet. Selv når det tas høyde for underskudd i driften fremkommer et meget stort forbruk.

Samlede inntekter begge parter per selvangivelser 1 058 255
– Regnskapsfeil, inntekt satt for høyt år 2000 119 068
– Underskudd i selskapet tre av de fire årene 352 466
Disponibelt (inklusive til betaling av skatt) 586 721

Totalt forbrukt over fire år (2,5 mill + 586') 3 100 714

Forbrukt per år 775 178

Det anføres at tingretten har bedømt faktum feil. Det anføres også at at den har beskrevet for dårlig hvordan den har kommet frem til sin bedømmelse, slik at det er vanskelig å forstå hva som har gått galt her. Dette utgjør en saksbehandlingsfeil.

Det er nærliggende å tro at tingrettens bedømmelse bunner i en grunnleggende misforståelse av Turid Heidi Dammanns anførsler. Det er vanskelig å si noe helt konkret og sikkert om dette, men det synes overveiende sannsynlig at dette også er et resultat av den store tidsnød.

Ingen skifteavtale

Tingretten har valgt å tro på Rein Dammanns forklaring om at diskusjonen om skiftet "gjenoppstod" som følge av Turid Heidi Dammanns misnøye. Det anføres at retten har vurdert faktum og beviser feil.

Retten har sett bort fra alle tegn og fremlagte bevis på at det har vært umulig for Turid Heidi Dammann å nå frem med sin misnøye verken før eller senere.

Det anføres at Rein Dammanns oppgave over partenes mellomværende i 2006 og 2007, gjengitt i faktisk utdrag side 245, viser dette. Vitnet Enrique Perez-Terron forklarte om denne listen at den er grovt misvisende, men denne del av vitnemålet ble avskåret. Det anføres at denne listen i kombinasjon med de opplysninger som begrunner kritikken av den, demonstrerer at det var umulig for Turid Heidi Dammann å forhandle med Rein Dammann. Dokumentet fremstår som et forsøk på å svindle Turid Heidi Dammann.

Tingretten har ikke tatt høyde for at Turid Heidi Dammann aldri fikk innsyn i boets verdier. Det har vært umulig for Turid Heidi Dammann å få innsyn i Rein Dammanns bankkonti. Hun ba advokat Stenvaag om bistand til dette i 2009, og fikk etter noen dager til svar banken avslo dette. Selv den såkalte 603-konto som i følge Rein Dammann skulle ha vært en "felleskonto", har Turid Heidi Dammann aldri hatt innsyn i før Rein Dammann omsider ga fullmakt til innsyn i mai 2011. Tingretten har muligens ikke fått med seg at selv om Turid Heidi Dammann hadde et bankkort som hun kunne bruke til å gjøre innkjøp til leiren, så hadde hun like vel ikke rett til å få kontoutdrag eller annen informasjon.

Det vises til kvittering fra bankautomat av 30. desember 2006 som viste at Rein Dammann på det tidspunkt hadde store beløp på den angjeldende konto. Av Rein Dammanns selvangivelse fremgår det at han dagen etter hadde tømt denne konto. Selvangivelsen viser kun et beløp som stemmer med saldo på den andre av hans konti som Turid Heidi Dammann fikk innsyn i i 2011. Dette viser at hans selvangivelser ikke gir noe tilfredsstillende grunnlag for å bedømme boet.

Tingretten har heller ikke tatt høyde for at Rein Dammann konsekvent har nektet Turid Heidi Dammann adgang til den hytta han bygget i Nordmarka, til dels for det felles selskaps midler. Det anføres at det må være uholdbart at en part skal kunne holde formuesgjenstander skjult under et skifteoppgjør. Dette er uforenlig med rettssikkerhet for Turid Heidi Dammann.

Tingretten har ikke tatt høyde for at boet og selskapet er innvevet i hverandre. Rein Dammann har selv anført at brakker som ble tatt i bruk i driften av leiren, men hadde tilhørt familien før selskapets stiftelse, ikke skulle ha vært en del av selskapet. Dette innebærer at det for Rein Dammann selv fortsatt var verdier i boet som ikke var fordelt ettersom det åpenbart ikke forelå noen konkludent adferd som kunne avgjøre hvem som hadde fått hvilken brakke.

Retten har ikke tatt høyde for at Rein Dammann til denne dag har motstått alle oppfordringer til å utlevere selskapets eiendeler. Han har konsekvent unnlatt å gi Turid Heidi Dammann tilgang til det epost-arkiv som befant seg på selskapets datamaskin, i strid med selskapsloven, og i strid med den avtale han selv inngikk på advokat Stenvaags kontor. Det anføres at disse og tallrike andre forhold til fulle demonstrerer umuligheten av å komme til en normal avtaleinngåelse på akseptable og jevnbyrdige forutsetninger.

Tingretten har vist til to e-poster som skulle underbygge tingrettens bedømmelse av faktum på dette punkt. Det anføres at disse to e-poster ikke på noen måte viser dette.

Tingretten har vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 13.2.2013 i sak 12-130039ASD-ELAG. Det anføres at denne dommen ingenlunde kan sammenlignes. I saken for Eidsivating var det ingen som holdt tilbake informasjon. Det var heller ingen som hadde slike kognitive handikapp som Turid Heidi Dammann. Det var heller ingen anførsel om illojal svekkelse av delingsgrunnlaget.

Tingretten skrev på side 13 "Det hører med til bildet at partene var enige om å drive Villmarksleiren ANS videre sammen som før til tross for separasjonen." En slik opplysning vil normalt tolkes som at partene var vel forlikte og innstilt på å samarbeide. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig synes retten å mene at dette taler for at partene raskt ble forlikte om delingen av boet. Det anføres at dette er en helt uriktig tolkning på mange plan. At partene valgte å drive videre har sammenheng med at leiren hadde meget stor betydning for hver i sær av partene, om enn av forskjellige grunner. Særlig Turid Heidi Dammann var i en tvangssituasjon i så henseende. Hun hadde ingen mulighet for finne et annet arbeid. For begge parter hadde leiren stor betydning for deres identitet.

At Turid Heidi Dammann skulle ha frafalt krav om enkeltgjenstander er ikke riktig.

Foreldelse bestrides

Det gjøres gjeldende at foreldelseslovens § 10 får anvendelse, da Turid Heidi Dammann ikke kom til nødvendig kunnskap om selskapets økonomi, og derfor ikke hadde noe kunnskapsmessig grunnlag for å gjøre gjeldende noe krav, før vinteren 2011. Det er uklart om det her er på sin plass å anføre vurdering av faktum eller å anføre uriktig lovanvendelse. Det fremgår ikke klart av dommen om retten har ansett at Turid Heidi Dammann hadde den nødvendige kunnskap for å kunne fremsette krav om vederlag.

Feil bedømmelse av kjennskap til skatteunndragelse

Tingretten skrev at den var overbevist om at begge parter kjente til kontantsalget. Det er ikke klart hvorfor retten tror dette. Rein Dammanns nærmeste venner – etter det jeg kan huske i hvert fall en av dem – hevdet at de skulle ha snakket om det så Turid Heidi Dammann hørte det. Dette er ikke spesielt troverdig. En manglende forståelse av Turid Heidi Dammanns situasjon og forutsetninger kan vel ha medvirket til tingrettens konklusjon på dette punktet.

Uansett anføres at faktum er uriktig bedømt også på dette punkt.

Turid Heidi Dammann har fått anledning til å føre de beviser hun ønsket å føre i dette spørsmålet.

Dersom hun hadde visst om og vært delaktig i denne skatteundragelse, var det ingen grunn til at hun skulle behøve å la advokat Stenvaag forespørre regnskapsbyrået om hvordan kontantsalget var bokført. Hennes venninner som forsøkte seg på regnskapet før jeg kom inn i bildet, var frustrerte over at alkoholboken ikke lot seg tyde meningsfullt, og i fakturaene var det mange "se vedlegg" der vedlegget manglet.

Da sammenhengen kom for en dag, var Turdi Heidi Dammanns fullstendig fortvilet.

Turid Heidi Dammann ønsket å føre flere vitner på hennes reaksjon da hun fikk vite at kontantomsetningen ikke hadde vært bokført. En så vidt sterk reaksjon i så lang tid, som hun da hadde, lar seg i praksis ikke agere som skuespill. Nettopp Turid Heidi Dammanns ADHD-lidelse taler også mot at hun skulle kunne gjennomføre en slik fingert reaksjon over så lang tid.

Rein Dammanns venner hadde ingen spesiell fordel av at Rein Dammann snøt på skatten. Vennene hadde neppe provisjon av skattebesparelsen. Det er ikke uten videre sannsynlig at Rein Dammann har spredt det vidt og bredt at han snøt på skatten. Det var ikke kontantsalget i seg selv som var ulovlig, det var den manglende bokføring. Det er ingen spesiell grunn til at kameratene hans skulle visst om bokføringen, langt mindre kommentert den. At det ikke var et kassaapparat, om det skulle ha vært bakgrunnen, kan henføres til at salget kunne ha kommet inn under reglene for ambulerende salg. Tingretten bør ha fått et inntrykk av en kulturelle avgrunnen mellom disse vennene og Turid Heidi Dammann. De har lite til felles, og Turid Heidi Dammann hadde liten grunn til å gi akt på detaljer i deres innbyrdes samtaler. Om hun skulle ha overhørt ord som "spare skatt" eller lignende ville det ikke uten videre vært nok til å opplyse henne om at hele salget var svart. Skulle hun ha hørt tale om svart salg, ville det ikke vært nok til å overkomme hennes overbevisning om at Rein var hederlig, uansett hvilke vanskeligheter hun hadde opplevd med ham. Det kan bli behov for å belyse nærmere Rein Dammanns evne til og vane å fremstille seg selv i et skinnhellig lys.

Tingretten bør se at Turid Heidi Dammann her beskyldes for delaktighet i straffbare forhold. Da bør det kreves bedre bevis. Retten har ikke gjort rede for hva den bygger på, og vi er henvist til å gjette og svare etter evne på grunnlag av gjetninger. Jeg antar det er en saksbehandlingsfeil.

Rein Dammann har åpenbart ikke sett noen mulighet til å vri seg unna bevisene for at det fant sted et svart salg, og har da foretrukket å innrømme sin egen del. Tingretten burde da se hans økonomiske insentiv til trekke Turid Heidi Dammann inn i det. Rein Dammanns nærmeste venner hadde så like forklaringer, at det må være meget sannsynlig at de var likt instruert.

Feil bedømmelse av delingen av provenyet av svart salg

Tingretten skrev om det svarte salget: "Retten er overbevist om at begge partene kjente til dette. Det er ikke ført bevis for at denne omsetningen bare har kommet Rein Dammann til gode."

I dette spørsmålet har tingretten valgt å praktisere "skyldig inntil det motsatte er bevist" overfor Turid Heidi Dammann. For Rein Dammanns del er ikke dette en like aktuell problemstilling all den stund han har innrømmet forholdet.

Tingretten krever her av Turid Heidi Dammann at hun beviser at hun ikke har mottatt noe proveny fra kontantsalget. Retten bør være klar over at det meget sjelden vil være mulig å føre direkte bevis for at noe ikke har skjedd. Bevis må da være indirekte, og krever en viss oppmerksomhet og konsentrasjon hos retten for å oppfatte de nødvendige detaljer.

Vi viser til drøftelsen av hvorvidt Turid Heidi Dammann nøt godt av de midler som ble satt på Rein Dammanns 603-konto. Det vises til behandlingen av de 60.000,- som Turid Heidi Dammann ønsket å ta ut som "lønn" i 2005. I denne saken vrimler det av indikasjoner på at Rein Dammann gjorde som det passet ham, og at det sjelden passet ham å dele noe som helst.

Tiden tillater ikke at jeg sjekker alle referanser her. Etter det jeg i skrivende stund husker har Rein Dammann påberopt seg en e-post som bevis på Turid Heidi Dammanns deltakelse, og likeledes en linje i hans økonomiske oppstilling, faktisk utdrag side 245. Det anføres at disse dokumentene ikke beviser det som det påstås at de beviser.