Utfyllende anke til borgarting lagmannsrett sak nr: 11-073251tvi-oti r/08

Tidsnød

Tidsnøden gir anledning til to anførsler om saksbehandlingsfeil. For det første har rettens administrator ikke fulgt tvistelovens § 9-13 (2) siste punktum, da motparten i særlig utstrekning gikk ut over sin tid. Dernest skulle rettens administrator ha forstått at han ikke evnet å ta til seg innholdet ved en slik forsert fremstilling.

Hovedforhandlingene ble sterkt preget av tidsnød. Allerede første dag åpnet dommer Torjus Gard saken med å uttale at han lenge hadde vært bekymret for om det var satt av tilstrekkelig tid til saken. Partenes prosessfullmektiger hadde lagt frem en tidsplan, og dommeren antok derfor at tiden ville strekke til.

Men allerede åpningen av forhandlingene overskred tidsplanen. Rein Dammanns prosessfullmektigs innledningsforedrag begynte 10 minutter etter skjema og varte 50 minutter lenger enn avtalt. Turid Heidi Dammanns prosessfullmektigs foredrag overskred tidsplanen med 53 minutter. Imidlertid må dette sees i sammenheng med de stadige avbrytelser. Det pekes særlig på at da Turid Heidi Dammanns prosessfullmektig nevnte at vitnet Enrique Perez-Terron, som hadde studert regnskapene, skulle gjennomgå sine funn, medgikk det hele tolv minutter til dommerens erklæring av at han ikke var glad i at vitner prosederer.

Også Rein Dammanns forklaring tok lenger tid enn det som var oppsatt i planen. Han var satt opp med to timer, men brukte to timer og 46 minutter.

Turid Heidi Dammann var satt opp med kun 1,5 timer til sin egentlige partsforklaring, og 30 minutter til å vise fotografier fra Villmarksleiren og annen fotografisk bevismateriale. Hun ble nektet å gå over tiden, til tross for at det bør ha vært åpenbart at hennes forklaring ble sterkt hemmet av hun, til tross for sine kognitive handikapp, måtte redegjøre for følelsesmessig kompliserte og sårbare forhold, på en meget summarisk måte. Det var også helt klart at Turid Heidi Dammann ved tidens utløp fortsatt hadde mange fotografier igjen å vise, og at hennes påpekninger av hva bildene dokumenterte, ble redusert til rene stikkord.

Vitnet Enrique Perez-Terron skulle etter tidsplanen begynne sin forklaring 12:40-15:30, to timer og femti minutter. Da han slapp til var det 13 minutter igjen av dagen. Retten avviste å motta de informasjoner vitnet fremla, og krevde å få en skriftlig redegjørelse. Vitnet tilbød seg å skrive tallene opp på tavlen. Retten avviste dette med at den ikke kunne ta tavlen med seg. (Det var også en "flipover", retten hadde kunne tatt med seg arkene fra den.) Dermed gikk i realiteten disse minuttene også tapt.

I løpet av forhandlingene tok Turid Heidi Dammann opp med dommeren i retten at tiden var alt for knapp til forsvarlig vitneførsel, og hun ba om at det måtte ordnes mer tid.

Det er ikke korrekt slik det er ført i rettsboken at Turid Heidi Dammanns prosessfullmektig gjorde dette. Det er også villedende når rettsboken sier at begjæringen om mer tid ble frafalt. Retten spurte Turid Heidi Dammann om hun ønsket en stansning. Turid Heidi Dammann måtte spørre hva det var, og fikk forklart, at dersom retten skulle finne å innvilge dette, så ville retten bli hevet og innkalt til nye forhandlinger, kanskje om noen måneder. Det fremkom at dette kunne innebære at hele saken måtte tas forfra, med nye innledningsforedrag og partsforklaringer, osv.

Turid Heidi Dammann gjentok flere ganger at det hun ønsket var flere timer til de pågående forhandlingene, eventuelt en snarlig fortsettelse.

Turid Heidi Dammann ba om ti minutter til å drøfte dette med sin prosessfullmektig, men retten nektet. I løpet av dette, forhold Turid Heidi Dammanns prosessfullmektig seg i det vesentlige helt taus.

Det anføres prinsipalt at sakens mangelfulle opplysning som følge av tidsnød, utgjør en saksbehandlingsfeil.

Det vil bli påvist i samband med anførsler nedenfor om feil ved bevisvurderingen at denne tidsnød må sterkt ha bidratt til at retten i realiteten ikke har fått med seg hva denne sides anførsler bestod i

Motparten har også anført at Turid Heidi Dammann kom for sent dag to og dag tre. Det riktige er dag tre og fire. Dag tre gikk 35 minutter tapt etter at hennes bil gled av veien og måtte få hjelp til å trekkes tilbake. Dag fire var det fem minutter. Dag fire skulle vi imidlertid ikke vitne, så i relasjon til spørsmålet om vi fikk for liten tid til å presentere vår sak, er det irrelevant at vi kom 5 minutter for sent. Da vi ankom var også vitnet Peter Straumann allerede i gang med sin forklaring.

Urimelig krav til forutseenhet

Det må påpekes at Turid Heidi Dammann fikk en langt større bevisbyrde enn motparten. Det må også påpekes at Rein Dammann i svært liten utstrekning hadde bidratt til å opplyse saken før hovedforhandling ved at han i liten utstrekning hadde besvart provokasjoner. Han var kjent med Turid Heidi Dammanns fremstilling av saken siden tilsvaret og motsøksmålet av 14. juni 2011, herunder særlig utførlig fremstilt i "hjelpeskrivet". Likevel fikk ikke denne side vite noe vesentlig om hvordan han stilte seg til de faktiske anførslene før i prosesskrivet av 28. januar 2013. Selv da var svarene mangelfulle:

Som et eksempel kan anføre at Turid Heidi Dammann hadde anført at et stort antall regnskapsbilag viste utgifter som måtte være selskapet uvedkommende. Rein Dammann benektet dette i prosesskrivet og hevdet at det allerede var redegjort for dette(!) Imidlertid innrømmet han og vitnet Amundsen under rettssaken at Turid Heidi Dammanns fremstilling hadde vært riktig. I prosesskrivet 28 januar anførte Rein Dammann endog at de virksomhetsfremmede utgiftsbilagene ikke skulle ha medført at midler gikk ut av selskapet. Dette var ikke riktig all den stund han vitterlig hadde kreditert sin privatkonto i regnskapet med utgiftenes beløp, hvilket reduserer selskapets balanse tilsvarende. Dette medførte et stort arbeid for Turid Heidi Dammanns hjelpere som måtte granske alle spor på nytt i tilfelle det skulle vært oversett en korreksjon eller tilbakeføring. Det medførte også at Turid Heidi Dammanns side måtte forberede seg særlig på å møte en hvilken som helst overraskelse på dette punkt under hovedforhandlingen.

Tilsvarende var det fra Turid Heidi Dammanns side anført at den sterke reduksjonen i ekteparets formue i perioden 1998-2001 utgjorde en illojal svekkelse av det senere delingsgrunnlaget, og påviste i detalj hvordan formuen i følge selvangivelser var redusert år for år, og hvordan reduksjonene ikke kunne forklares med investeringer i Villmarksleiren. I prosesskrivet av 28.1.2013 ble dette kun møtt med at de forsvunne midlene var gått med "i den generelle familieøkonomien." Det handlet om årlig 550.000 til 750.000 kroner utover det normale livsopphold. Gitt at Turid Heidi Dammann søkte å føre vitnebevis for at familien hadde levd under en særlig streng nøysomhet og nøkternhet, og at Rein Dammann alltid hadde påpekt at de hadde dårlig økonomi, fremstår det som usannsynlig at ikke Rein Dammann skulle kunne huske noe mer konkret enn dette.

Summen av disse forhold har gjort at Turid Heidi Dammanns bevisbyrde ble langt mer omfattende enn det som med rimelighet kunne forutses. Denne side finner det urimelig at man på det tidspunkt at antall dager i retten skal avtales, skal måtte ta høyde for at absolutt ingen del av påstandsgrunnlaget vil vise seg å være omforent. Da antall rettsdager ble besluttet var saken ikke kommet tilstrekkelig langt i saksforberedelsen til at Turid Heidi Dammann eller prosessfullmektig kunne vite at 4 dager ikke ble tilstrekkelig. Det vises også til at retten lenge hadde vært bekymret for om antall dager var tilstrekkelig. Retten burde da tidlig ha tatt opp dette med prosessfullmektigene, og omberammet.

En rekke av anførslene nedenfor om feil ved bevisvurderingen, må også antas å henge sammen med at faktum og bevis ikke ble forsvarlig belyst på grunn av den alt for stramme tiden. Det synes dermed klart at tidsnøden har fått følger for domsresultatet, jf tvisteloven § 29-21 første ledd