Aksept og mestring Nasjonal hivstrategi (2009-2014)
Yüklə 2,26 Mb. Pdf görüntüsü
|
- Bu səhifədəki naviqasiya:
- 3.4 Norges internasjonale forpliktelser på hivområdet
- 3.4.2 Politisk erklæring om hiv/aids (UNGASS – A/RES/60/262 2. juni 2006)
- 3.4.3 Dublinerklæringen om partnerskap til bekjempelse av hiv/aids i Europa og SentralAsia (24. februar 2004)
- 3.4.4 Vilniuserklæringen om tiltak for å styrke innsatsen mot hiv/aids i den Europeiske union og tilgrensende land
- 3.4.5 Bremenerklæringen om ansvar og partner skap – sammen mot hiv/aids (13. mars 2007)
- 3.4.6 Norges oppfyllelse av internasjonale forpliktelser
47 av tiden. Enda flere (60 prosent) sier at de hele eller mye av tiden føler seg glad og tilfreds. Sammenlig- net med Fafos forrige levekårsundersøkelse i 2002 representerer dette en økning. I 2002 oppga hen- holdsvis 47 og 51 prosent at de mye eller hele av tiden opplevde disse to tilstandene. Undersøkelsen viser at 27 prosent av de hivpositive en eller flere ganger det siste året har vært i kontakt med psykolog, videre sier 54 prosent at de har hatt behov for psykologisk rådgivning og behandling i forbindelse med at de har vært hivpositive. De kvalitative dataene kan tyde på at på tross av at det er lett å få henvisning hos lege, er det vanskelig å få innpass hos psykolog, og at ved innpass, kan det være vanskelig å møte den hivpositive med nødven- dig kompetanse. Undersøkelsen tyder på stor etterspørsel av tilbud rettet mot de psykologiske behovene. Om man ser behov for psykologtjenester i lys av åpenhet om diagnosen og rapportert isolasjon, forsterkes på den ene siden bildet av hivpositives opplevelse av ensomhet og fremmedgjøring: Om lag halvparten av respondentene føler seg isolert. Omkring 40 prosent av respondentene har ikke fortalt at de er hivpositive til noen, eller under 5 personer. Hovedgrunnen er at familie og venner ville bli redde for den hivpositive (43 prosent), dernest kommer redsel for avvisning (26 prosent) og skamfullhet (27 prosent). Det er i denne sam- menhengen verdt å merke seg at særlig responden- ter fra innvandrermiljøene forteller om vanskeligh- ter med å være åpen i eget miljø. Mange konfronteres med negative holdninger og uvitenhet i forhold til hiv og dette oppleves som en belastning. Det er også mange i utvalget til Fafo som ikke forteller om en slik belastning, og 53 prosent forteller at de har møtt overveiende positive reaksjoner fra omgivelse etter de har fortalt om sin hivdiagnose. For en del ser det ut til at belastningen primært handler om egen redsel for andres reaksjo- ner, mer enn for deres faktiske reaksjoner: bare 23 prosent sier at de opplever at andre i stor eller noen grad holder avstand til dem, mens hele 37 prosent sier at de i stor eller noen grad opplever seg selv som smittsom, og derfor holder avstand til andre. Ut i fra dette kan man tenke seg at det er et potensiale for selverkjennelse blant hivpositive og at forebyg- gelse av selvstigmatisering er en viktig innfallsport i arbeidet med bedrede levekår. Menn som har sex med menn (MSM) er den gruppa kommer best ut langs flere av levekårsindikatorene som er brukt i undersøkelsen. Men også i denne gruppa av respondenter er det en høy andel som rapporterer at de har økonomiske problemer som til dels knyttes til hivdiagnosen. Gruppa homoseksuelt smittede er den gruppa som er mest åpen om sin hivstatus. Likevel er det også i denne gruppa en stor andel som begrenser sin åpenhet til en liten gruppe personer. Flere av informantene som definerer seg som homofile snakker om at det å få hiv betød en ny “komme ut” prosess. Når det gjelder helse skiller denne gruppa seg ut ved relativt større forbruk av psykologtjenester sammenlignet med de andre gruppene. Mange bruker internett aktivt til å skape nettverk og forteller at det er et sted hvor det er lettere å fortelle om hivstatus. Imidlertid forteller for eksempel hivpositive homofile menn med innvandrerbakgrunn at de på slike nettsteder kan møte en del fordommer. I gruppa kvinner og menn som er smittet heterosek- suelt er to tredjedeler smittet før ankomst til Norge og har innvandrerbakgrunn. Bildet av levekårene i denne gruppen er derfor preget av det høye antallet med innvandrerbakgrunn. Ikke minst kvinner med innvandrerbakgrunn kommer relativt dårlig ut når det gjelder materielle kår. Hivpositive med innvan- drerbakgrunn, både menn og kvinner, rapporterer at det er vanskelig å være åpen i sin egen etniske gruppe. Blant respondentene er det denne gruppa som oppgir å være som minst åpne om hivstatus overfor omgivelsene. Bare en av fire av responden- tene lever i et fast heteroseksuelt parforhold. Flere av informantene kvier seg for å gå inn i parforhold. Flere er fortvilet fordi de ikke får hjelp til å få barn og ønsker seg et slikt tilbud. Rapporten viser at kjønn ser ut til å ha betydning i forhold til inntekt og økonomi, og i forholdet til seksualitet. Kvinner har jevnt over lavere inntekt og dårligere økonomi og er ikke så opptatt av at seksuallivet skal fungere optimalt; de hevder at sex ikke er så viktig lenger - fortrolighet og nærhet er viktigere. Når det gjelder forhold til familie og venner, ser det også ut til at kvinnene legger mer vekt på disse relasjonene og på at støtte fra og fortrolighet med familie og venner har stor betyd- ning for deres psykiske helse. Levekårsrapporten synliggjør de gruppene som er hardest rammet av hiv i Norge er marginalisert langs andre dimensjoner enn bare hiv. Det gjelder 48 for eksempel homofile menn og MSM, personer med innvandrerbakgrunn og rusmiddelmisbrukere. Det ser ut til å være mange felles utfordringer og problemstillinger mellom gruppene. Når det gjelder materielle levekår er det forholdsvis mange uføre- trygdede. Dette er antagelig ikke overraskende i og med at studien ser på en gruppe med en helsebelast- ning. Det ser ut som at hivpositive før ble mer eller mindre automatisk uføretrygdet. I utvalget er det ca halvparten som står i jobb, og en fjerdedel er uføretrygdet. En del av disse uføretrygdete kunne mestret og ønsket deltidsarbeid, men de opplever barrierer i møte med NAV. Flere forteller at de har behov for tilpasninger på arbeidsplassen som ikke er fulgt opp. Med den endringen som de antivirale medisinene har medført for hivpositives helsetil- stand kan en lett tenke seg at det er et etterslep i systemet som gjør at forholdsvis mange mottar for eksempel uføretrygd. Fafo konkluderer med at det er en utfordring å følge opp arbeidslinja i sosial- politikken og få til et inkluderende arbeidsmarked for hivpositive. Arbeidsplassen er en utfordring når det gjelder åpenhet. I holdningsundersøkelsen “Fortsatt farlig å kysse” kom det fram skepsis mot å jobbe sammen med hivpositive. Levekårsundersøkelsen viser at blant de av respondentene som jobber er det få som er åpne (34 prosent), og videre at det blant disse har relativt mange fått negative reaksjoner på åpenhe- ten. Enkelte informanter forteller at de er blitt diskriminert eller forsøkt utstøtt fra arbeidsplassen. Generelt ser det ut til at det både blant respondenter og informanter er en begrenset åpenhet. Imidlertid er det ikke noen indikasjon på tilsvarende proble- mer med åpenhet blant nettverk, venner og familie. Flere av informantene forteller tvert i mot at de har fått mye støtte fra familie og venner og at dette har vært avgjørende for deres psykiske helse. De mest positive funnene dreier seg om somatiske helsespørsmål. Medisinene har blitt bedre og gir færre bivirkninger. Det ligger imidlertid fortsatt utfordringer til tjenesteapparatet når det gjelder kunnskaper om og holdninger til hiv. Særlig gjelder dette generalistene, som fastlegene eller saks- behandlerne i NAV, hvor det rapporteres om manglende kunnskap i forhold til de psykiske og sosiale forholdene ved hiv. Den tydeligste variabelen som påvirker åpenheten er diagnosetidspunkt. Jo lenger en person har visst at han eller hun er hivpositiv, jo større åpenhet. Angst for åpenhet ser ut til å være nærmere knyttet til angst for stigmatisering og hva åpenheten vil kunne føre til, enn til faktiske erfaringer med å bli avvist på grunn av hivstatus. Andelen som har kontakt med nettverk, organisasjoner og psykoso- siale støtteinstanser er omtrent lik i alle gruppene. De som har kontakt med et nettverk/organisasjon har ofte kontakt med flere slike, og de gir positive tilbakemeldinger når det gjelder den hjelpen de har fått. Enkelte er også kritiske primært i to henseen- de: det ene er at disse miljøene blir for elendighets- fokusert, det andre er at hivpositive selv har for liten innflytelse i organisasjonene, og dette påpekes særlig i forhold til HivNorge. Mange av respondentene er opptatt av seksualitet og rapporterer problemer i forhold til dette. Blant informantene i den kvalitative delen av undersøkel- sen kommer straffelovens § 155 opp som en betyde- lig vanskelighet. Paragrafen bidrar til dårligere livskvalitet og fungerer destruktivt i parforhold, og videre i forhold til å våge å etablere nye parforhold. Dette er litt mindre entydig i spørreskjema- undersøkelsen, selv om over halvparten sier at straffeloven bekymrer dem.
Norge har siden 2001 sluttet seg til følgende deklarasjoner i regi av FN og EU:
Norge har ved denne erklæringen i hovedtrekk forpliktet seg til å: - Fremme økt nasjonalt, regionalt og internasjonalt lederskap i kampen mot hiv/aids. - Forebygge overføring av hivinfeksjon. - Øke omfang av og styrke universell tilgang til omsorg, støtte og behandling. - Sikre menneskerettighetene og fundamentale friheter for alle. - Prioritere sårbare og utsatte grupper. - Ha særskilt omsorg for foreldreløse barn som er berørt av hiv/aids. - Begrense sosiale og økonomiske virkninger av hiv/aids og investere i bærekraftig utvikling. - Øke engasjementet innen forskning og utvikling med hensyn til immunisering og behandling.
49 - Utvikle og implementere nasjonale strategier for forebygging, omsorg og behandling av hiv/aids i konfliktfylte og katastroferammede områder. - Sikre økonomiske bidrag og andre nødvendige ressurser i arbeidet med hiv/aids. - Opprettholde og overvåke progresjonen i hiv/ aidsarbeidet på nasjonalt, regionalt og internasjo- nalt nivå.
Norge har ved denne erklæringen i hovedtrekk forpliktet seg til å: - Stoppe, og begynne å reversere, spredningen av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer innen 2015, slik som vedtatt i FNs tusenårsmål. - Øke omfang av og styrke universell tilgang til forebygging, behandling, støtte og omsorg innen 2010. - Fremme koblingen mellom ulike nasjonale planer og strategier, herunder planer for hiv/aids, seksuell og reproduktiv helse og fattigdoms- reduksjon. - Fremme informasjon, kommunikasjon, opplæring og veiledning, særlig blant ungdom, om seksua- latferd, kontroll over egen kropp og hvordan beskytte seg mot smitte. - Forebygge hivsmitte fra mor til barn. - Eliminere alle former for diskriminering av personer som lever med hiv/aids og andre utsatte grupper. - Vektlegge maktulikhet mellom kjønn og kvinners rett til helse samt styrke kampen mot overgrep mot kvinner. - Vektlegge sammenhengen mellom tuberkulose og hiv.
3.4.3 Dublinerklæringen om partnerskap til bekjempelse av hiv/aids i Europa og SentralAsia (24. februar 2004) Norge har ved denne erklæringen i hovedtrekk forpliktet seg til å: - Bevisstgjøre lederskap i offentlig og privat sektor, herunder legemiddelindustrien og media, og det sivile samfunn. - Etablere et nasjonalt hiv/aids-partnerskapsforum med særskilt deltakelse fra det sivile samfunn og personer som lever med hiv/aids. - Fremme økt samordning og partnerskap mellom land i Europa og Sentral-Asia, regionale nettverk av sivile aktører og berørte, samt europeiske og internasjonale organisasjoner. - Sørge for finansielle og tekniske ressurser. - Fremme universell tilgang til informasjon, veiledning og tjenester. - Forebygge smitte fra mor til barn. - Motvirke kvinners og jenters særlige sårbarhet for smitte. - Eliminere diskriminering og stigmatisering av personer som lever med hiv/aids. - Sørge for universell tilgang til forebygging, behandling og omsorg, samt overvåking og utveksling av beste tilgjengelige praksis. - Øke engasjementet innen forskning og utvikling.
Norge har ved denne erklæringen i hovedtrekk forpliktet seg til å: - Utarbeide, iverksette og evaluere planer og strategier samt overvåke progresjonen i hiv- og aidsarbeidet. - Fremme deltagelse fra og bevisstgjøre det sivile samfunn og frivillige organisasjoner. - Fremme universell tilgang til forebygging, behandling, omsorg og støtte, herunder informa- sjon, undervisning og veiledning. - Fremme likestilling mellom kjønn og retten til seksuell og reproduktiv helse, herunder kvinners og jenters særlige sårbarhet for hivsmitte. - Øke engasjementet innen forskning og utvikling. - Følge opp med relevant lovgivning og nødvendig finansiering. - Fremme økt samarbeid og kontakt mellom offentlige og private, nasjonale og internasjonale aktører og berørte. 3.4.5 Bremenerklæringen om ansvar og partner skap – sammen mot hiv/aids (13. mars 2007) Norge har ved denne erklæringen i hovedtrekk forpliktet seg til å: - Sørge for politisk lederskap til bekjempelse av hiv/aids samt ansvarliggjøring av disse på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. - Sikre menneskerettighetene og forhindre diskriminering og stigmatisering av personer som lever med hiv/aids og andre utsatte grupper, herunder injiserende stoffmisbrukere og deres partnere, menn som har sex med menn, ungdom, kvinner, migranter, barn, fengselsinnsatte og personer som er involvert i sexhandel. - Fremme universell tilgang til forebygging og behandling for å redusere skadevirkningene av hiv/aids, herunder samarbeide for å sikre tilgang 50 til rimelige medisiner samt utveksle og implementere beste tilgjengelige praksis. - Forebygge hivsmitte fra mor til barn. - Fremme seksualopplysning og veiledning, særlig blant ungdom. - Tilstrebe samarbeid med et bredt spekter av partnere, både offentlige og private, nasjonalt og internasjonalt. - Øke engasjementet innen forskning og utvikling av ny teknologi og i investeringer i offentlig sektor med hensyn til vaksinering og andre midler for å forebygge hivinfeksjon.
Econ Pöyry har i sin evaluering av strategiplanen vurdert oppfyllelse av de deklarasjonene som Norge har sluttet seg til. De konkluderer blant annet med at strategiene som i følge UNGASS-deklarasjonen skal ligge til grunn for hiv/aidsarbeidet er de samme strategiene som strategiplanen bygger på. Econ Pöyry kjenner igjen strategiene, men stiller spørsmålstegn om i hvor stor grad de er implementert. I norsk sammenheng er det sannsynligvis strategi- ene rettet mot diskriminering og stigmatisering av hivpositive som er minst ivaretatt i dagens arbeid. Når Dublin-deklarasjonen sier at minst 80 prosent av de som tilhører risikoutsatte grupper skal være dekket av et bredt spekter av forebyggingsprogram- mer, er det lite trolig at så er tilfelle i Norge. Econ Pöyry påpeker at det gjenstår en del når det gjelder risikoutsatte grupper som menn som har sex med menn og innvandrere fra høyendemiske områder. De internasjonale deklarasjonene har stor oppmerk- somhet på kvinners sårbarhet for å bli hivsmittet. I Norge gjelder dette først og fremst innvandrer- kvinner fra bestemte miljøer. Econ Pöyry vurderer at disse er ikke godt nok ivaretatt i dagens arbeid. Det er også stort fokus på at ungdom skal ha tilstrekkelig informasjon og opplæring, dette er også et viktig mål i strategiplanen der det står at ungdom skal få informasjon og opplæring om hiv og smittemåter. Men blant annet Fafos undersøkelse (2008) om kunnskap om hiv viser at ungdom er en gruppe som har begrenset kunnskap om hiv og smittemåter. Gjennom strategiplanen har Norge etablert nasjona- le mål om å redusere nysmitte i utsatte grupper og ikke ha nysmitte i andre grupper. Dette er i tråd med deklarasjonene. Delmålene knyttet til informa- sjon og forebygging i strategiplanen er imidlertid ikke kvantifiserte. Econ Pöyry fremhever at det er vanskelig å måle hvor mange i de ulike målgruppe- ne som har fått informasjon og som har kommet i kontakt med forebyggende tiltak. Econ Pöyry mener det bør vurderes om det er mulig å måle dette arbeidet på en bedre måte enn i dag. Utgitt av: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillings departementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis - og politidepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet
Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer av denne publikasjonen fra: Departementenes servicesenter Post og distribusjon E-post: publikasjonsbestilling@dss.dep.no Telefaks: 22 24 27 86
Oppgi publikasjonskode: 1-1143 B Trykk: Lobo Media 06/2009 - opplag 2000 Foto: Jarle Langbakk, Scanpix Norway Tilpasning av fotomateriale: Magnolia design as Document Outline
Yüklə 2,26 Mb. Dostları ilə paylaş:
|