73
D
e fleste filosofer har nok vært relativt kjedelige og or-
dinære typer. Livene deres har hovedsakelig vært levd
i ideenes verden, og det mest utagerende de har foretatt seg
har gjerne vært i intellektets hensikt. Når det er sagt, er det
ikke slik at livets tilfeldigheter ikke også kan spille filosofer
puss, og på den måten produsere gode historier. Dette feno-
menet, som vi alle setter så stor pris på, er fortreffelig eksem-
plifisert i historien vi i dette nummeret forteller om Platon:
Hadde det ikke vært for at en ukjent filosof reddet ham fra
et slavemarked, kunne han vi alle skriver fotnoter til endt sitt
liv som en simpel arbeider. Men ikke bare samspillet mellom
liv og tilfeldigheter kan gi opphav til komikk: Også overras-
kende kontaktpunkter mellom liv og lære – eller vranglære
– er en kilde til fornøyelse. Vi møter her Ayn Rand, forfat-
teren av blant annet boken «The Virtue of Selfishness», og
russisk-amerikaneren skal visstnok ha sagt at «Money is the
barometer of a society’s virtue» og «I know no worse injus-
tice than justice for all». Rand illustrerer godt hvordan ego-
isme lett tipper over i narsissisme. Vi ser henne fra hennes
mest sjarmerende side – som hengiven hustru og kultleder.
Narsissistisk var også Jeremy Bentham; vi forteller historien
om hans døde legemes reise som såkalt «Auto-icon». Om
hans balsamerte kropp ikke selv har opplevd særlig nytelse i
monteren den er utstilt i, kan dens reise kanskje gi våre lesere
noen sekunders lykke.
Vi møter også Jean-Paul Sartre, popularisatoren av eksis-
tensialisme. Det sies at ungdommer stod i kø for å høre ham
snakke etter andre verdenskrig – en slags indie-filosof, altså.
Mot slutten av sine leveår brøt derimot hans radikale sinn
sammen, og han bader i billig selvmotsigelse når vi møter
ham på hans dødsleie. Vi tror likevel at Sartre på tross av
alle sine feil – en av dem gjenfortalt her – kan lære oss noe:
Frihet er hva vi gjør med det som gjøres med oss. Derfor:
Gå ut, ta tak i tilfeldighetene, og vær opphavsperson til en
historie!
Platonist til salgs
Rundt syv år før Platon (ca. 427 f.Kr.–ca. 347 f.Kr.) skrev
sitt hovedverk Staten, ble han tatt til fange under en sjø-
reise og satt til auksjon på slavemarkedet på den greske
øya Aegina. Tilfeldigvis, og til Platons og vårt hell, befant
Annikeris, en libysk filosof av den epikureiske skole, seg på
markedet til samme tid. Han gjenkjente Platon og kjøpte
ham fri. Innstilt på å gjøre opp med sin sjels redningsmann
forsøkte Platon senere å betale Annikeris tilbake med penger
samlet inn av hans venner i Athen. Annikeris, kjent for sin
sjenerøsitet, nektet å ta imot pengene, så Platon brukte dem
i stedet til å kjøpe land til å bygge en skole. Skolen ble det
berømte Akademiet.
UTENFOR
AKADEMIET
Illustr
asjon:
Katarina Caspersen
74
Det spekuleres i om Platon var ukomfortabel med at
hans videre karriere ble sikret av et pengebidrag fra en så lite
betydningsfull filosof som Annikeris – han var jo ikke en-
gang gresk! I lys av Platons noe eiendommelige og elitistiske
personlighet, ville dette kunne forklare hvorfor Annikeris
aldri nevnes ved navn i Platons ellers så navnrike dialoger.
Hendelsen kan kanskje også forklare hvorfor Annikeris ikke
produserte noe særlig filosofi; han hadde gjort nok for filo-
sofien ved å redde Platon.
Ingen vil ha en kyniker
Tilfeldighetene vil ha det til at også kynikeren Diogenes,
som vi har truffet på tidligere i Utenfor Akademiet, ble
tatt som slave på en reise til Aegina rundt samme tid som
Platon. Ingen kjøpte ham fri. Kanskje ikke overraskende,
ettersom kynikeren er kjent for å ha brydd seg heller lite
om sin verdslige eksistens – og for å ha fornærmet alle han
møtte. Diogenes tilbrakte etter sigende resten av sitt liv i
Korint. Det er for Filosofisk Supplement uvisst om dette
endret hans filosofi eller oppførsel.
Bentham og hans «Auto-icon»
Jeremy Bentham (1748–1832), utilitarismens opphavs-
mann, testamenterte naturlegvis kroppen sin til forsking, og
vart dermed etter sin død dissekert. I seg sjølv kan nok dette
sjåast på som ein nobel gest, men det som er meir spesielt
var at han i testamentet også ytra eit ønske om å bli stilt ut
i det han gav namnet «Auto-icon» – kanskje for å skjenke
ettertida det omtenksame åsynet sitt? Som sagt, så gjort,
og i dag kan ein på University of London sjå Bentham sit-
tande på ein stol i eit kabinett. Men i og med at lekamen var
nytta i vitskapen si teneste var han ikkje lenger heilt eigna
for utstilling. Difor vart skjelettet kledd opp i nokre av kleda
Bentham lét etter seg, og kroppen vart gjenskapt ved at ein
fylte dei ut med høy. Bentham ville også at hovudet hans
skulle konserverast, ved hjelp av ein eksperimentell mumifi-
seringsteknikk. Men under dette arbeidet (som reint teknisk
var vellukka) enda ansiktet opp med å verte vansira. For å
bøte på dette vart det laga eit nytt hovud i voks, utstyrt med
hår frå det ekte hovudet. I ei lang tid var Auto-icon utstilt
med det ekte hovudet framfor beina til Bentham, men etter
at hovudet hadde vorte stole gjentekne gongar av studen-
tane ved universitetet gjekk ein vekk frå denne praksisen.
Rykta vil ha det til at universitetsleiinga ved visse høve tek
Bentham ut av kabinettet sitt og let han delta på viktige
møte. Han vert då oppført som «present but not voting».
Eksistensiell angst hjemsøkt
Det 20. århundrets kanskje mest betydningsfulle kjendis-
filosof, Jean-Paul Sartre (1905–1980), var lenge eksisten-
sialismens mest eksponerte forfekter. Hans eksistensialisme
er bygget på at mennesket ikke kommer unna friheten til
å velge, og denne friheten har sitt opphav i vår tilværelses,
og tilstedeværelses, uforklarlige tilfeldighet. Lite livskonsis-
tent er det da at Sartre, nær enden av sitt liv, skal ha fortalt
sin venn og sekretær, Pierre Victor, følgende: «Jeg føler ikke
at jeg er resultatet av tilfeldigheter, ikke som et støvfnugg i
universet, men som en som var forventet, forberedt, fore-
speilet. Kort og godt: Jeg føler jeg er noe som bare en Skaper
kunne plassere her – og denne ideen om en skaper refere-
rer til Gud.» Sartres medeksistensialist, Simone de Beauvoir
(1908–1986), var lite imponert over hans tunges dødskram-
per, og skal ha kommentert «Hvordan skal man forklare den
tåpelige handlingen til en overløper?» Til dette kan vi svare
at det ikke er forræderiet som krever forklaring, men heller
inngåelsen av alliansen med eksistensialismen. Man ønsker
ikke forklaring på hvorfor noen ble frisk, men på hvorfor
vedkommende ble sinnssyk.
Egoismens yppersteprestinne
Ayn Rand (1905–1982) er forfatteren av bøker som høyre-
vridde sover med under puta og fagfilosofer mener ikke er
verdt papiret de er skrevet på. Vi trenger ikke her å ta stilling
i den opphetede debatten om Rands verks verdi (vi bemer-
ker likevel at en av hennes bøker, De som beveger verden, er
på hele 1200 sider; det er mange trær, altså). For uavhen-
gig av Rands intellektuelle bragder er hennes eksentriske og
dominerende personlighet opphav til mange gode historier.
En av disse omhandler hennes mann, Frank, som visstnok
skal ha vært en forsiktig type som beveget seg særdeles stille
rundt i huset. Dette skal ved flere anledninger ha ført til
at Rand skvatt til da hun oppdaget at han hadde kommet
inn i rommet hun jobbet i. Løsningsorientert og ikke redd
for uortodokse løsninger fikk Rand en idé: Hun ba rett og
slett sin mann om alltid å gå med et halsbånd med en bjelle!
Og Rand hadde ikke bare full kontroll over sin mann, men
skal ha omgitt seg med en gruppe tilbedende disipler, kalt
«Kollektivet». Da to av medlemmene i det som har blitt om-
talt som en kult skulle gifte seg, var et av deres bryllupsløfter
en lovnad om felles hengivenhet og troskap til Ayn Rand.
Men dette var ikke nok – i bryllupet var det også høytles-
ning fra den «hellige teksten», De som beveger verden. Det er
godt at filosofi kan bringe mennesker sammen – og holde
dem der. Hjernevasket.
Denne utgavens bidrag kommer fra Tomas Midttun Tobiassen,
Alexander Myklebust og Espen Stabell.
UTENFOR AKADEMIET