Kapittel 6: Evolusjonsteori og funksjonalisme

Lek

Alle barn leker, uten at det ser ut til å være noe de trenger å lære. Unge dyr leker også. Men fra et voksent synspunkt er lek noe unyttig, som står i kontrast til arbeid og kampen for tilværelsen. Så hvordan kan leken forklares fra et funksjonalistisk, biologisk perspektiv? Tjener den en hensikt likevel? Hvilken tilpasningsfunksjon kan den ha?

Herbert Spencer foreslo at leken kunne ha to funksjoner: Den kan tjene som utløp for ubrukt energi, og altså være en form for overskuddsvirksomhet, og den kan være et utslag av barnets instinktive tendens til etterligning (imitasjon av de voksne). Karl Groos, en tysk biologisk psykolog, gjorde leken til sitt hovedemne i to bøker fra 1896 og 1899: Dyrenes leker og Menneskenes leker. Her fremhevet han særlig lekens funksjon som forøvelse til de voksnes oppgaver. Leken gir både dyr og mennesker verdifull trening for det som senere en gang vil bli arbeid og alvor. G. Stanley Hall så leken i lys av rekapitulasjonsteorien. Barnas aktiviteter på ulike alderstrinn gjenspeiler trinn i menneskeslektens utvikling. De leker indianere og viser arven fra jakt- og krigerkulturen. Som skolebarn går de gjennom faser med samlermanier, som gjenspeiler ”samlerkulturen” osv.

Med psykoanalysen (neste kapittel) kom lekens emosjonelle funksjoner i forgrunnen. Her blir leken studert på linje med drøm og annen fantasivirksomhet, som uttrykk for ønsker og som utløsning for sjelelig konfliktstoff. Også den psykoanalytiske tolkningen kan godt kalles funksjonalistisk, fordi den ser på leken som hensiktsmessig og adaptiv. Dette er fortsatt grunntonen blant de psykologer som beskjeftiger seg med barns lek.
Individuelle forskjeller

I følge evolusjonsteorien er variasjonene – ulikhetene – innen arten en forutsetning for det ”naturlige utvalg”. Hvis ulikhetene er arvelige vil de best egnede føre arten videre. Dermed blir det viktig å kartlegge de individuelle variasjoner også innenfor arten menneske. Hvordan er vi forskjellige fra hverandre, hvor store er forskjellene, og i hvilken grad er de arvelige?

Pioneren på dette området var Francis Galton (1822-1911), en uvanlig idérik og mangesidig frilans-forsker, og forøvrig fetter til Charles Darwin. Blant hans mangfoldige skrifter er ”Hereditary genius” fra 1869 og essay-samlingen ”Inquiries into human faculty and its development” fra 1883 av størst psykologisk interesse. Selv betraktet ikke Galton seg som psykolog; antropolog eller naturforsker ville være en riktigere betegnelse, for han var like interessert i menneskets fysiske utrustning som den psykologiske. I begge tilfeller var det variasjonene som fascinerte ham. For å kartlegge variasjonene innså han at de måtte måles.

Ved en internasjonale helseutstilling i London i 1884 opprettet han et Antropometrisk laboratorium, hvor besøkende for en billig penge kunne få sine mål tatt. Prøveserien omfattet en rekke fysiske mål – kroppsproporsjoner, lungekapasitet og muskelstyrke, og dessuten mål på sensorisk diskriminasjonsevne, hørsel, fargesyn og lignende. Slike mål forteller oss ikke bare hvor ulikt mennesker fungerer, men gir også informasjon om hvordan ulikhetene er fordelt.

I følge Galton finnes det en standard kurve – normalfordelingen – som beskriver hvordan naturlige egenskaper er fordelt i befolkningen. Hypotesen var tidligere fremsatt av den belgiskes statistikeren Alphonse Quetelet, som mente at biologiske egenskaper følger den klokkeformede, Gausske ”feilfordelingskurven”. Det er som om naturen har siktet på å skape et menneske av standard størrelse og med gjennomsnittlig fysikk, middelmennesket, men ikke har vært helt presis og bommet litt (en sjelden gang ganske mye) til begge sider. Galton antok at også menneskelige prestasjoner, evner og andre psykologiske trekk fordeler seg på denne måten. Dermed får vi et ganske stort antall gjennomsnittsmennesker, men også en lovmessig bestemt gruppe avvikere – både i positiv og negativ retning. Det følger også at vi må regne med alle grader av en gitt egenskap – naturen kjenner ingen skarpe grenser.

Det gjelder naturligvis først og fremst å undersøke variasjonen i de egenskaper som betyr mest for tilpasningen. Av de tre tilpasningsmekanismene vi har nevnt tidligere, var Galton særlig opptatt av intelligensen, genialitet eller begavelse, som han foretrakk å kalle det. Galton inndelte begavelse i 8 grader, fra gjennomsnittet og oppover, og evnesvakhet på tilsvarende måte i 8 grader fra gjennomsnittet og nedover. I overensstemmelse med normalfordelingen blir det stadig færre jo lenger man kommer utover mot ekstremene. Den sjette grad av begavelse kan bare nås av 1 ut av 4 300 mennesker. Galton laget en liste over 977 ”fremragende” (eminente) briter, som han mente hadde nådd dette nivået. I mangel av et bedre mål måtte han bruke sosial anerkjennelse som kriterium – var man begavet nok kunne man nesten ikke unngå å utmerke seg på en eller annen måte, mente han.

Så kommer vi til spørsmålet om arvelighet av begavelse. Galton klarte å oppspore ikke mindre enn 332 nære slektninger til personene på listen, som også måtte karakteriseres som ”fremragende”. Det er betydelig flere en man kan vente hvis begavelse skulle være jevnt fordelt, og altså et sterkt argument for begavelsens arvelighet, mente Galton.

Hvis evnenivået og andre viktige egenskaper går i arv, skulle det være mulig å gjøre noe for å trygge menneskeslektens fremtid. Galton så med bekymring på tendensen til at fremragende personer gifter seg senere i livet og får færre barn enn de mindre fremragende. Utviklingen gikk i feil retning: etter Galtons oppfatning lå den engelske nasjon like langt under nivået i oldtidens Athen, som gjennomsnittsnegeren lå under gjennomsnittsenglenderen. Galton grunnla en disiplin han kalte eugenikk, som skulle diskutere tiltak for å forbedre rasen. Det var vel ment, men gikk fryktelig galt etter som ideene har latt seg utnytte av rasistiske og totalitære bevegelser.

Galtons arvelighetsforskning var ikke alltid så overflatisk som studiene av ”arvelig begavelse” kan gi inntrykk av. På områder hvor vi kan få mer objektive mål på de egenskaper det gjelder, er det mulig å danne seg et mer nyansert bilde av arveligheten. Galton slo fast at arvelighet kan studeres gjennom egenskapenes samvariasjon eller ko-relasjon, fra den ene generasjonen til den neste. Han fant også ut hvordan det observerte samsvaret kunne uttrykkes matematisk (se kapittel 11, figur 11.3). Denne ”Galtons funksjon” ble av Karl Pearson utviklet til den velkjente korrelasjonskoeffisienten.

Mens Pearson videreutviklet Galtons statistiske metoder, ble målingen av individuelle forskjeller viderført av hans amerikanske medarbeider, James McKeen Cattell (1860-1944). Som assistent hos Wundt hadde Cattell førstehånds kjennskap til den nye eksperimentalpsykologien, men viste allerede i Leipzig større interesse for å studere forskjeller enn likheter mellom forsøkspersonenes reaksjoner (”ganske amerikansk”, som Wundt sa). I en artikkel fra 1890 lanserte han første gang uttrykket mental test om en standardisert fremgangsmåte som tar sikte på å måle individuelle forskjeller.

[figur 6.6]

Prøvene i figur 6.3 ser kanskje ikke så utpreget ”mentale” ut, og verken Galton eller Cattell påsto at de målte intelligens. I beste fall kunne de oppfattes som indirekte peilinger av et menneskes evner. Her støttet de seg på den empiristiske hypotese om at det komplekse bør kunne tilbakeføres til det enkle, og at utviklingen av intellektuell overlegenhet begynner med et godt minne, skarpe sanser, og hurtige reaksjoner.

De psykofysiske testene viste seg å være en blindgate. Clark Wissler, en av Cattells medarbeidere ved Columbia University, tok i bruk den nye korrelasjonsmetoden og sjekket både testenes korrelasjoner med hverandre og med karakterene i ulike universitetsfag, som man kunne anta reflekterte studentenes intellektuelle nivå. Han fant stort sett null-korrelasjoner. Først med Binet og Simons mindre eksakte, men mer valide intelligenstestoppgaver ble studiet av individuelle forskjeller tilført et praktisk brukbart måleinstrument, som vi skal se i kapittel 10.

I motsetning til Wissler fant Charles Spearman (1863-1945) at korrelasjoner kan brukes til å ”bevise” intellektets fundamentale enhet (1904). Spearman brukte et mindre selektert utvalg av forsøkspersoner enn Wissler, nemlig elever i 9-13 års alder ved nærmeste engelske landsbyskole. Som mål på evner tok han utgangspunkt i skolekarakterer, supplert med prøver på sensorisk diskriminasjonsevne og lærernes vurdering av elevenes musikalitet. Alle korrelasjonene var positive, høyest mellom karakterer i ”intellektuelle” fag, og lavest mellom diskriminasjon og musikalitet. Dette mønsteret tolket han som uttrykk for en felles, grunnleggende evnefaktor – generell intelligens eller rett og slett g-faktoren – som kommer til uttrykk i ulik grad på forskjellige områder. Et høyt samsvar mellom to mål, som mellom karakterene i fransk og i klassiske språk, tyder på at begge er høyt ladet med g. Et lavt samsvar tyder på at oppgavene forutsetter spesifikke evner eller kunnskaper (s-faktoren). (Mer om Spearman i kapittel 11).

Spearman oppfattet sine resultater som en seier over assosiasjonismen. Intellektet er ikke et produkt av sanseinntrykk, hukommelse og forestillingsforbindelser, men en grunnleggende kraft enkelte har mer av enn andre. Spearman var som McDougall og mange andre på denne tiden opptatt av sjelelig energi, som etter Spearmans mening simpelthen var identisk med g-faktoren. Ved hjelp av Spearmans statistiske metoder kunne det bli mulig å etablere en sjelelig kvalitetsindeks på vitenskapelig grunnlag, av den største betydning for enkeltmennesket og samfunnet. ”Man kan endog forestille seg minimumsindeks som kvalifiserer for stemmerett, og fremfor alt, for retten til å ha avkom”, uttalte han ubeskjedent (Norton, 1979).

Bekymringer for avkommet til evnesvake opptok psykologer på begge sider av Atlanterhavet. De amerikanske forskerne Dugdale og Estabrook beskrev den sørgelige skjebne til medlemmene av den belastede ”Jukes”-familien med 40 års mellomrom (i 1877 og 1916). Henry H. Goddard (1912) hadde forsøkt å oppspore samtlige etterkommere etter ”Martin Kallikak”, et fingert navn på en soldat fra den amerikanske uavhengighetskrigen, som hadde hatt et illegitimt forhold til en åndssvak pike. Den legitime grenen av familien var det ingenting å si på, mens sidespranget hadde resultert i et stort antall kriminelle, prostituerte, og institusjonaliserte etterkommere.

Familiestudier av denne typen, enten de gjelder fremragende personer som hos Galton, eller tilbakestående som hos Goddard, inviterer til kritikk. For det første er det vanskelig å anslå evnenivået på personer en bare kjenner av omtale, og for det andre kan det være umulig å skille arvelighet og miljøpåvirkning innenfor en og samme familie. Det var ikke bare arvestoffet som skilte familiene fra hverandre. Dermed var arv-miljø debatten i gang, eller, som Galton mer litterært kalte det, spørsmålet om nature versus nurture (fostring). For dem som skulle være interessert i hvor de psykologiske slagordene kommer fra, kan det nevnes at ordparet nature/nurture forekommer hos Shakespeare, som antagelig hadde det fra Richard Mulcaster, en 1500-talls pedagog. Mens Shakespeare så dem som motsetninger, antok Mulcaster at de samarbeidet (Teigen, 1984).

William James

Vi har flere ganger i dette og de foregående kapitlene henvist til James, uten å gi ham noen skikkelig presentasjon for leseren. William James (1842-1910) regnes ofte for grunnleggeren av moderne psykologi i USA, og en forløper for de fleste av funksjonalistene som er nevnt ovenfor. Han er forfatteren av den mest berømte av alle psykologiske lærebøker, tobinds-verket Principles of Psychology (1890). Men han utførte lite selvstendig empirisk forskning, og utviklet ikke noen helhetlig psykologisk teori. I den siste del av sitt liv oppfattet han seg mer som filosof enn som psykolog, og utformet en retning han kalte for pragmatisme.

James hadde studert medisin og fysiologi, men hadde brede filosofiske og humanistiske interesser, og hadde reist mye i Europa. Striden mellom materialistiske og idealistiske retninger opplevde han som et personlig dilemma, som han løste ved å være materialist som vitenskapsmann, mens han valgte å tro på den fri vilje som sin personlige overbevisning. Flere av kapitlene i Principles vitner om denne dobbeltholdningen, og gjør inntrykk på leseren ved sitt personlige preg. Samtidig som han introduserer og viser respekt for den nye tyske eksperimentalpsykologien, legger han ikke skjul på at han synes den er redselsfullt kjedelig. Wundt på sin side skal ha uttalt om boka til James at ”det er litteratur – det er vakkert – men det er ikke psykologi” (Steffens, 1958, s. 150).

Vi har allerede referert til sentrale kapitler i Principles som tar opp vanen og dens makt, bevissthetsstrømmen, og menneskelige instinkter. Andre kapitler er viet en analyse selvet, viljen og emosjonene. På alle disse områdene lanserer James nye og ganske radikale synspunkter, som ved nærmere ettersyn viser seg å være mer et resultat av egne introspektive observasjoner, enn av systematisk forskning på området.

Selvet definerer James som totalsummen av alt hva et menneske kan kalle sitt. Dette kan være materielle eiendeler (alt fra kropp og utseende til klær til bankkonto), sosiale aspekter (ens gode navn og rykte), og psykologiske egenskaper (evner, minner og karaktertrekk). Noe av dette er svært sentralt, annet er mindre sentralt for selvoppfatningen. Følelser av stolthet, skam og nederlag forteller hva som er en sentral del av selvet og hva som er mer likegyldig. James konstaterer at selvaktelsen ikke er et direkte resultat av hvor vellykkede vi er, men at den kan defineres som brøken mellom suksesser og ambisjoner. Hvis vi siktet litt lavere, kunne vi bli mer fornøyd med oss selv.

Viljen dreier seg simpelthen om forestilte handlinger. I det øyeblikk vi klarer å forestille oss en handling, uten å forstyrres av motforestillinger, er handlingen et faktum. James støtter seg her på den ideomotoriske teori, som sier at forestillinger har en innebygd tendens til å omsettes i atferd, slik vi ser i rendyrket form ved suggesjon og hypnose. Når vi klager over en svak vilje, er problemet ganske enkelt distraherende og motstridende forestillinger. Selvkontroll handler egentlig om oppmerksomhetskontroll, enten problemet er å stå opp av sengen en kald vintermorgen, eller å motstå en fristelse. Den som kan konsentrere seg om det han skal gjøre trenger ingen ytterligere viljekraft for å holde seg på den smale vei.

Følelser oppstår når kroppen reagerer emosjonelt. Satt på spissen er det ikke frykten som får oss til å flykte, men flukten, og andre kroppslige reaksjoner, som innjager frykt. Den danske fysiologen Carl Lange foreslo omtrent samtidig at emosjoner ”egentlig” dreier seg om organiske endringer (spesielt i puls, blodtrykk og blodomløp); teorien har derfor gått under navnet James-Langes emosjonsteori. Forskjellen er at Lange var materialist og derfor mente det var de fysiske endringene som telte, mens James kom til sitt resultat ved introspektiv analyse. Det går ikke an å beskrive angstopplevelsen uten å ta med frysningene, hjertet som dunker, strupen som snører seg, håret som reiser seg, kaldsvetten, klumpen i magen, knærne som svikter osv. Tar vi vekk alle disse organfornemmelsene, forsvinner det emosjonelle ved angsten, og vi blir i høyden sittende igjen med en mer abstrakt og kjølig konstatering av hva som er farlig. Det er altså misvisende å si at de kroppslige reaksjonene følger følelsene, de utgjør selve deres kjerne, hevdet James.

James’ mange interesser omfattet også psykisk forskning, som vi så i forrige kapittel. Her var han åpen for muligheten av en oversanselig virkelighet, en holdning som falt mange av hans vitenskapelige kolleger tungt for brystet (Bjork, 1983). Hans interesse for religiøse opplevelser går frem av hans andre hovedverk, The varieties of religious experience: A study of human nature, som kom ut i 1902 og på kort tid ble en klassiker innen religionspsykologien.

Filosofisk beskrev James seg som pluralist og pragmatist. Pluralismen betyr at verden kan gi rom for flere sannheter eller virkeligheter, ikke bare en, som materialistene påstår, og ikke bare to, som dualistene hevder. Pragmatismen, som han delte med filosofene Pierce og Dewey, bruker det som virker som sannhetskriterium. Vi kan se på dette som en slags funksjonalisme i filosofien: også våre tanker om verden må kunne fungere for å overleve. De som ikke duger i lengden får vike plassen for dem som viser seg nyttige.

William James’ funksjonalisme innebar at også psykologien burde vise seg som en nyttig vitenskap, som fremmet tilpasningen. Selv hadde han ikke legning og tålmodighet til å utvikle en brukbar anvendt psykologi, men fikk en pioner i anvendt psykologi, Hugo Münsterberg, til å overta undervisningen i psykologi ved Harvard. Vi skal følge utviklingen av den anvendte psykologien i kapittel 10.

Sammendrag

Kapitlet handler om hvilken betydning Darwins utviklingslære fikk for utforming av psykologien, særlig i England og USA. I følge evolusjonsteorien har mennesket sin plass i dyrerekken og er utviklet slik også andre arter er blitt til. Det vil si ved hjelp av overproduksjon av individer, variasjon innen arten, og naturlig utvalg av de variantene som er best tilpasset til de ytre levevilkårene. De variantene som er arvelige vil utvikle arten videre.

Dermed settes mennesket inn i en større, biologisk sammenheng. Det må kunne forstås ”nedenfra”, gjennom studiet av dyr, reflekser og biologiske drifter, minst like bra som ”ovenfra”, ut fra bevissthet, vilje og intellekt. For å overleve er spørsmålet om hvordan organismen ”virker” (funksjonerer) viktigere enn hva den består av (struktur). I psykologien blir atferd viktigere enn bevissthet. Sjeleliv må vurderes ut fra sin funksjon (nytteverdi).

For funksjonalistene er tilpasning et viktigere begrep enn bevissthet. Tilpasning kan oppnås i løpet av artsutviklingen (fylogenesen), i løpet av individets utvikling (ontogenesen), og i den situasjon individet befinner seg. Vi kan tenke oss tre sentrale tilpasningsmekanismer:

Instinkter, eller nedarvede, hensiktsmessige reaksjoner på bestemte stimuli i miljøet. Ulærte enkeltreaksjoner (S-R) kalles gjerne reflekser, mens instinkter handler om mer omfattende reaksjonsmønstre, eller ulærte tilbøyeligheter til å bli motivert og følelsesmessig engasjert overfor bestemte objekter og aktiviteter. Slike instinkter ble antatt å ligge til grunn for både den enkeltes atferd og samfunnslivet som helhet (James, McDougall).

Læring. Atferden blir gradvis bedre tilpasset til situasjonen som følge av individets samspill med miljøet. Dette skjer gjennom øving og tilvenning, og ved at unyttige reaksjoner oppgis, mens nyttige reaksjoner beholdes (virkningsloven). Pionerene Pavlov og Thorndike studerte læring hos dyr, definert som etablering av nye S-R forbindelser. Pavlov viste hvordan nye stimuli kan knyttes til ulærte reflekser, og at refleksene dermed kan tilpasses til omgivelsene (læring ved betinging). Thorndike viste hvordan nye responser kunne oppstå slik at tilsynelatende intelligent og hensiktsmessig atferd utvikles (læring ved prøving og feiling).

Intelligens blir definert som intellektuell tilpasning; evne til å innse hvordan man skal takle nye eller avvikende situasjoner som ikke svarer til hva man behersker instinktivt eller har lært. Interessen kom særlig til å dreie seg om variasjoner i intelligens mellom artene, og innenfor arten mennesket, hvordan intelligens skal måles, og hvorvidt intelligens var arvelig eller miljøbestemt (nature-nurture debatten). På alle disse områdene var Galton en foregangsmann. Arv ble i hele perioden (1870-1920) oppfattet som avgjørende både for begavelse og evnesvakhet.

Utviklingslæren førte også til en interesse for dyreforskning. Komparativ psykologi handler om et sammenlignende studium av ulike arter. Her er spørsmålet om vi skal forstå lavere arter i lys av høyere (Romanes) eller omvendt (Lloyd Morgan). Studier av dyr kan også bidra til å forstå instinkter, læringsprinsipper og kanskje tilmed intelligens hos mennesker.

Utviklingspsykologien, dvs. studiet av barns utvikling, ble grunnlagt av Preyer i Tyskland og G. S. Hall i USA. Hall studerte store grupper av barn på ulike alderstrinn med spørreskjemametoder, og prøvde å finne bevis for at barnets utvikling gjennomløp stadier som lignet på menneskeslektens utvikling (rekapitulasjonsteorien).

Funksjonalisme i psykologihistorien brukes som en nokså tøyelig betegnelse på det meste av amerikansk psykologi fra og med William James, og inntil behaviorismen ble den dominerende retningen. James bidrag (om bevissthet, vane, instinkter, selvet, viljen og emosjonene) handlet imidlertid om introspeksjon like mye som biologi. Bare en mindre gruppe psykologer (Dewey og hans elever i Chicago) brukte navnet funksjonalister om seg selv. Likevel er det riktig å si at moderne psykologi fortsatt er sterkt preget av funksjonalistisk tankegang. Det gjelder ikke minst for biologisk psykologi, dyreforskningen, testpsykologien, utviklingspsykologien og anvendt psykologi.