Innhold Bind I

Francis Bacon: Det nye Atlantis
Vi seilte fra Peru (hvor vi hadde blitt værende et helt år) over Sydhavet mot Kina og Japan, med proviant for tolv måneder og med gode vinder fra øst, om enn svake og milde, i fem måneder eller mer. Men vinden snudde, og den sto i vest i flere dager, så vi kom oss liten eller ingen vei, og stundom funderte vi på å gjøre vendereis. Men så kom kraftfulle, sterke vinder fra sør, med dreining mot øst, som bar oss fram for fulle seil mot nord. Provianten hadde da gått tom, selv om vi hadde forvaltet den vel. Så da vi befant oss midt på det vide verdenshavet uten proviant, regnet vi oss for fortapte menn og beredte oss på å dø. Men vi hevet våre hjerter og vår røst til Gud i himmelen, som gjør sine undere i havdypet og så i nåde til oss, som da han i begynnelsen så overflatene av dypet og skapte tørt land, ville finne land for oss, så vi ikke skulle gå fortapt.
Så hendte det ved aftenstid neste dag at vi fikk landkjenning, foran oss mot nord, da det lå tunge skyer der, som tente et visst håp om at land var der framme. Vi kjente godt til at denne delen av Sydhavet var fullstendig ukjent, og at øyer, eller kontinenter, kunne dukke opp som ingen før hadde sett. Vi satte kursen i den retning vi skimtet land og seilte hele natten. Ved neste daggry forsto vi at vi hadde kommet til land, som var flatt og med buskas over det hele, noe som ga det en svært mørk framtoning. Etter halvannen times seiling kom vi inn i et godt leie, som førte til havnen i en vakker by, ikke stor, men vel bygget, og med et skjønt utsyn over havet. Hvert minutt vi seilte inn falt oss langt, helt til vi kom mot land, nær bredden, og gjorde oss rede til å legge til. Men vi så ulike personer av folket der, med spyd i hendene. Det lot til at de ville nekte oss å gå i land, likevel uten fiendtlige tilrop, bare med advarende tegn. Med en viss uro rådførte vi oss om hva vi nå skulle gjøre.
Imens kom en liten båt nærmere. Om bord var om lag åtte personer, hvor den ene hadde en embetsstav, en gul rottingstokk malt blå i begge ender. De kom om bord i skuta, uten det minste tegn til mistillit. Da han så en av oss stå litt lenger framme enn de andre, presenterte han seg for ham først, dro fram en liten pergamentrull (noe gulere enn vårt pergament, skinnende som skivene på et skrivebord, men ellers mykt og tøyelig) og overleverte den til vår mann som sto lengst framme. På rullen sto det skrevet på gammelhebraisk, gammelgresk, den beste skolelatin og spansk, de følgende ord:
”Gå ikke i land, noen av dere, og vik fra denne kyst innen seksten dager er gått, med mindre dere får tildelt et større stykke tid. Ønskes enn så lenge ferskvann, proviant eller hjelp til syke, eller trenger skipet å bli reparert, skriv ned deres ønsker, og det skal dere få, for slikt hører barmhjertigheten til.”
Pergamentet var signert med et stempel med kjeruber: med vinger som ikke var foldet ut, men hengende nedover, og ved dem var det et kors. Etter overleveringen gikk embetsmannen, og han lot bare en tjener stå igjen for å motta vårt svar.
Da vi deretter rådførte oss med hverandre, var vi svært overrumplet. Det at vi ikke fikk gå i land og de hastige advarslene voldte oss store kvaler. På den annen side ga vissheten om at folket her var språkkyndige og humane ikke så rent lite trøst. Framfor alt vakte bildet av korset på den skriftlige erklæringen stor glede i oss, og det sto for et visst forvarsel om noe godt. Vårt svar var på det spanske målet, og vi uttrykte at skipet var i god stand, for vi var blitt møtt av svake vinder og gale vindretninger, ingen stormer. Blant oss var mange syke, noen i svært dårlig forfatning, så om de ikke fikk komme i land, sto deres liv i fare. Våre andre ønsker ble nedtegnet i detalj, og det ble lagt til at vi hadde en rekke varer som vi svært gjerne ville benytte i en handel, uten at dette ble stilt som krav til dem. Vi tilbød noen pistoler og et stykke høyrød fløyel som tjeneren kunne legge fram for embetsmannen som gave, men han tok dem ei, han ville knapt se på dem. Deretter forlot han oss og steg ned i nok en liten båt som var sendt ut til ham.
Om lag tre timer etter at vi hadde sendt vårt svar, kom en (tydeligvis) høyvelbåren person mot oss. Han bar en kappe med vide ermer, i geiteskinn med en overflate som så fuktet ut, i en utsøkt asurblå farge, atskillig mer skimrende enn våre. Benklærne var grønne, som hodeplagget, en smakfullt tilvirket turban som var noe mindre enn tyrkiske turbaner, og lokker av håret hans kom til syne under kanten. Han var riktig ærverdig å se til. Han kom i en båt, deler av den forgylt, med kun fire personer til i båten, og ble fulgt av nok en båt, hvor det satt omtrent tjue mann. Da han kom på en pils skuddhold⁹⁰ av båten, ble det gjort tegn til oss at vi skulle sende noen mann for å møte ham på vannet, noe vi gjorde i livbåten vår og sendte vår nest fremste mann og fire til av mannskapet.
Da vi var omtrent seks yards fra båten deres, ba de oss stanse og ikke komme nærmere, og vi adlød. Deretter reiste mannen som jeg tidligere beskrev seg opp. Med høy røst spurte han, på spansk: ”Er dere kristne?” Vi svarte at det var vi, og vår frykt ble deretter langt mindre på grunn av korset vi hadde sett på pergamentet. Til dette svaret løftet nevnte mann høyre hånd opp mot himmelen og førte den langsomt til munnen (dette er gesten de bruker når de takker Gud), og sa så: ”Om dere alle sammen, i Herrens nådige navn, kan sverge at dere ikke er pirater og de siste førti dager ikke har fått blod til å flyte, med loven i hånd eller ei, kan dere få tillatelse til å komme i land.” Da svarte vi at vi alle var villige til å avlegge denne eden. Så kom en i følget, tydeligvis en notar, og gjorde nedtegnelser om eden vi skulle avlegge. Da seremonien var over, steg en av embetsmannens andre hjelpere i samme båt fram, etter at hans herre hadde snakket litt til ham, og sa høyt: ”Herren vil dere skal vite at det er ikke av hovmod eller storhet at han ikke stiger om bord i ditt skip. Men siden dere i deres svar erklærte at dere har mange syke blant dere, er han blitt advart av byens helsekonservator om å holde seg på avstand.” Vi bøyde oss mot ham og svarte at vi var hans ydmyke tjenere og var beæret over den medmenneskelighet som var blitt oss til del. Vi uttrykte også håp om at sykdommene blant våre menn ikke var av en smittsom natur. Så kom han tilbake, og en tid etter kom notaren til oss om bord på skipet vårt. I hendene holdt han en frukt fra sitt land. Den liknet en appelsin, men fargen lå mellom gulbrunt oransje og purpur, og den avga en aldeles utsøkt duft. Han brukte den (tilsynelatende) som et middel mot infeksjoner. Han framsa eden for oss, ”i Jesu og hans gjerningers navn,” og fortalte oss så at neste dag, når klokken viste seks om morgenen, skulle vi av et sendebud føres til De fremmedes hus (som han kalte det), hvor vi skulle bli utstyrt med ting vi trengte, både de oppegående og de syke. Deretter forlot han oss, og da vi tilbød ham noen pistoler, smilte han og sa: ”Jeg kan ikke betales dobbelt for ett stykke arbeid”, noe som (slik jeg ser det) betyr at han ble lønnet rikelig av Staten for sine tjenester. For (slik jeg forsto det i etterkant) de kaller en embetsmann som får ekstra påskjønnelser for ”dobbelt betalt”.
Tidlig neste morgen kom den samme embetsmann som hadde kommet til oss først med sin embetsstav. Han sa til oss at han skulle føre oss til Den fremmedes hus og at han hadde kommet tidligere enn planlagt fordi vi nok ville behøve hele dagen til å utføre vårt ærend. ”Følger dere mitt råd,” sa han, ”blir først bare noen få av dere med meg for å se stedet og hvordan det kan tilpasses dere, og deretter kan dere sende bud på de syke og resten av mannskapet, for så å føre dem i land.” Vi takket ham og sa: ”Denne omsorg som vises fremmede fra et sted langt borte, vil Gud belønne.” Så ble seks av oss med ham i land, og da vi kom i land, gikk han foran oss, vendte seg mot oss og sa at han var vår tjener og veiviser. Han førte oss gjennom tre vakre gater, og hvor vi enn gikk, samlet folk seg på hver side av gatene, på rekke og rad i svært siviliserte former, øyensynlig ikke for å betrakte oss med undring, men for å ønske oss velkommen. Mens vi gikk forbi, strakte flere av dem armene litt framover og ut til siden. Dette er gesten de bruker for å ønske noen velkommen.
De fremmedes hus er vakkert og rommelig, bygget i murstein i en noe blåere farge enn vår egen, og med nydelige vinduer, noen av glass, noen i en kammerduk, oljet for å tette igjen for vann. Først førte han oss opp trappene til en vakker salong, og han spurte: ”Hvor mange er dere? Og hvor mange syke?” Vi svarte: ”Alt i alt (syke og friske) er vi en og femti mennesker, hvorav sytten er syke.” Han anmodet oss om å vise tålmodighet og å bli til han kom tilbake, noe han gjorde om lag en time senere. Deretter førte han oss til kamrene som var gjort i stand til oss, nitten i tallet. De hadde (lot det til) sørget for at fire av disse kamrene, som var i bedre stand enn de øvrige, kunne ta imot fire av hovedmennene blant oss og losjere dem i enerom, og i de femten øvrige rommene kunne to og to kampere sammen. Rommene var herlige, trivelige rom med smakfullt møblement. Deretter førte han oss til et langt galleri, som minnet om en dorture⁹¹, hvor han langsmed den ene siden viste oss (da den andre siden kun var mur og vindu), sytten celler, svært flotte og skilt med vegger av sedertre. Galleriet og cellene, førti i tallet og langt flere enn vi trengte, var innredet som en pleiestue for syke. Han fortalte deretter at etter som de syke ville friskne til, kunne de flytte fra cellen og inn på et kammer. Til dette bruk var det gjort i stand ti kamre, i tillegg til de tidligere nevnte. Deretter førte han oss tilbake til salongen, løftet stokken ørlite (slik de gjør når de viser autoritet eller befaler) og sa til oss: ”Dere skal vite det at landets skikker krever at dere etter i dag og i morgen (tiden vi gir dere for å frakte samtlige fra skipet og inn) skal holde dere innendørs i tre døgn. Men forferdes ikke over dette. Anse dere ikke innesperret, men som gitt en mulighet til hvile og ro. Dere skal ikke mangle noe, og seks av våre folk er satt til å tjene dere og ordne ethvert ærend dere måtte ha utenfor.” Vi takket ham, med all hengivenhet og respekt, og sa at ”Gud viser seg sannelig i dette land.” Vi tilbød ham tyve pistoler, men han bare smilte og sa ”Hva? Dobbelt betalt!” Og så forlot han oss.
Kort tid etter ble middagen servert, riktig fortreffelige matvarer var det, både brød og kjøtt var bedre enn noe måltid jeg har fått på noen institusjon i Europa. Vi fikk også tre slags drikke, samtlige helsebringende og smakfulle: vin fra druer, en korndrikk som liknet vårt eget øl, men klarere, og en type cider laget av frukt fra landet, en herlig, forfriskende drikk. Dessuten fikk vi brakt inn til oss store mengder av de purpurfargete appelsinene til våre syke, noe (sa de) var et middel mot sykdom på sjøen. Vi ble også overrakt en eske med grå eller hvitlige tabletter med beskjed om at de syke måtte ta en slik hver kveld før de skulle gå til sengs, og dette skulle framskynde tilfriskningen deres.
Etter at anstrengelsene med å bære og forflytte alle våre menn og varer ut fra skipet var over, ble stemningen rolig og behersket neste dag. Da kalte jeg sammen våre menn, og idet alle var på plass, sa jeg til dem:
”Kjære venner, la oss kjenne oss selv og erkjenne hvor vi nå står. Vi er skipbrudne menn på land, som Jonas da han kom ut fra hvalfiskens buk, like som ham var vi nære ved å la dypet sluke oss. Nå er vi på land, dog svevende mellom liv og død, for vi er nå hinsides både den gamle og den nye verden. Bare Gud vet om vi igjen får Europa å skue. Det at vi er kommet hit, er et slags mirakel, og tilsvarende skal til for å få oss herfra igjen. Derfor, la oss tenke på befrielsen i fortiden og farene som ligger foran oss og vende oss til Gud, og hver mann må endre sin vandel til det bedre og følge sin egen vei dertil. Men vi har havnet hos et kristent folk, fromme og menneskelige i sin natur. La oss derfor ikke føle skam over å være i hendene på fremmede konger og dermed vise våre laster eller uverdighet for dem. Men det er mer. For etter deres befaling (om enn i høflig former) har vi isolert oss innenfor disse vegger, i tre døgn: hvem vet om det ikke er for å få en smak av våre skikker og beskaffenheter? Avgjør de at skikkene ikke holder, vil de forvise oss. Hvis ikke, vil de gi oss mer tid. Vi har hatt menn som har sett til oss, men ikke desto mindre har de holdt oss under oppsikt. I kjærlighet til Gud, og til våre legemers ve og vel, bør vi derfor sørge for å falle i nåde hos disse menneskene.”
Som én takket alle meg for mine gode formaninger og lovet å leve dannet og edruelig og uten å støte eller fornærme i noen gjerning. Vi tilbrakte våre tre døgn uten bekymringer, i forventninger om hva som ville hende med oss når de tre døgn ville utløpe. I denne tiden kunne vi hver time nyte at våre syke kom til seg selv. De lot til å mene at de var havnet i en dam rørt opp av en Herrens engel, så raskt og skånsomt kom de seg igjen.
Morgenen etter at de tre døgn var gått, kom en nok en mann til oss, en vi ikke før hadde sett. I likhet med den forrige var også han kledd i blått, men hans turban var hvit med et lite, rødt kors på toppen. Han hadde også en kappe av fineste lin med pelskant. Idet han kom inn, bøyde han seg noe og strakte armene litt framfor seg og ut til siden. Vi på vår side hilste ham på ydmykt og underdanig vis, siden vi ventet at det var fra ham vi skulle få dommen om liv eller død. Han ba om å få snakke med et fåtall av oss, hvorpå seks av oss ble igjen og resten forlot rommet. Han sa: ”Jeg er innsatt som guvernør i dette De fremmedes hus, og av kall er jeg kristen prest. Derfor er jeg kommet hit for å tilby dere mine tjenester, som fremmede, men først og fremst som kristne. Jeg har noe å fortelle som jeg tror dere ønsker å høre. Staten har gitt dere tillatelse til å bli på land i seks uker, og ikke bekymre dere om dere skulle ønske mer tid, da loven på dette punkt ikke er helt presis. Jeg tviler ikke på at jeg egenhendig skal kunne sørge for mer tid for dere, dersom dette er dere til behag. Dere skal også vite at De fremmedes hus er rikt og har nytt av rikdom et stykke tid, for rikdommen er bygget opp over syv og tredve år, så lenge er det siden noen fremmed har vært på disse kanter. Så uroe dere ikke, Staten vil bære alle kostnader for dere under hele deres opphold, og tenk ikke på å oppholde dere her en dag kortere av den grunn. Når det gjelder varer dere har hatt med, skal de bli vel benyttet og betalt for, enten i andre varer eller i sølv og gull, for fra vår side går det ut på ett. Skulle dere ha andre ønsker, hold dem ikke skjult. Dere vil ikke bli skuffet over svarene dere får fra oss. Men ett skal dere vite, og det er at ingen av dere må gå mer enn en karan (et lengdemål hos dem som tilsvarer halvannen engelsk mil) utenfor bymurene uten særskilt tillatelse.”
Etter å ha sett på hverandre en stund i beundring over hans elegante og faderlige behandling, svarte vi: ”Vi vet ikke hva vi skal si, for vi mangler ord til å uttrykke vår takknemlighet,” og la til at hans storsinnete tilbud ikke etterlot oss noen ønsker. Det lot for oss til at et bilde av den himmelske frelse sto foran oss, da vi en tid før dette befant oss i dødens kjever, men nå var brakt i trygghet, et sted hvor det ikke fantes annet enn trøst. For befalingen vi fikk, kom vi til å adlyde uansett, om det så var umulig, men våre hjerter vil gløde for å trå videre på denne vakre, hellige grunn. Og vi føyde til: ”La våre tunger henge fast i ganen om vi skulle glemme denne hedersmann, eller dette land, i våre bønner.” Ydmykt tryglet vi ham om å godta oss som hans lojale tjenere, bundet av så rettferdig en forpliktelse som noen gang har bundet mennesker på jorda. Vi la både oss selv og alt vi eide for hans føtter. Han sa at han var prest og søkte en prests belønning, ”nestekjærlighet og det gode i våre sjeler og legemer”. Deretter forlot han oss, ikke fritt for tårer og ømhet i øynene våre, og etterlot oss i en gledens og godhetens forsagthet mens vi sa: ”Vi er kommet til englenes land, noe som daglig åpenbares for oss, et land som sørger for alt vi kan begjære, noe vi aldri kunne tenkt oss, og langt mindre forvente.”
(…)
Etter en tid stillhet sa en av oss: det var noe vi inderlig ønsket oss innsikt i, men var desto reddere for å spørre om, da det muligvis ville være å gå for langt. Men hans uvanlig menneskelige holdning mot oss, at han knapt så på oss som fremmede, men som sine svorne, erklærte tjenere, oppmuntret og ga mot til å legge spørsmålet fram, i en ydmyk bønn om at han ville finne spørsmålet passende å besvare, at han ville ta vår forespørsel på alvor, om han så avviste den. Vi sa: ”Vi merket oss herrens tidligere ord om at denne lykkelige øy, hvor vi nå står, var kjent av få, men likevel berømt i land over hele verden. Dette anså vi for å være sant, siden europeiske tungemål fantes her, og dere kjente til mange av våre forfatninger og forretninger. Likevel har vi i Europa (til tross for alle oppdagelser og ferder i fremmede farvann denne siste tiden) aldri hørt det minste knyst om eller sett det minste glimt fra denne øya. Dette synes vi er ytterst merkverdig, for alle nasjoner kjenner til hverandre, enten ved reiser i fremmede egner eller ved at ukjente kommer til dem. Og selv om den reisende i et fremmed land kan skaffe seg mer kjennskap ved selvsyn enn den som blir hjemme og skaffer kunnskap gjennom de reisende, vil begge deler holde til å skaffe seg en nyttig kunnskap om hverandre, i noen grad. Men denne øya har vi aldri hørt tale om fra noe skip som har nådd Europas strender eller fra Ost- og Vestindia, heller ikke fra andre deler av verden som har kommet med bud fra disse egner. Men underet er ikke over med dette, til tross for beliggenheten, som (slik herren sa det) ligger i sin hemmelige konklave på det store hav. Men at dere så skulle ha kjennskap til språk, bøker, hendelser og annet som har foregått så langt unna, det er noe vi ikke finner ut av. For oss virker det som øya har beskaffenheter og egenskaper forbeholdt guddommelig makt og skapninger, ved å være skjult og usett for noen, men å åpne seg og bli kastet et lys over for andre.”
Til denne beskrivelsen lyste embetsmannen opp i et forekommende smil og sa: ”Dere gjorde rett da dere ba om forlatelse for å stille spørsmålet. Tror dere at vi er et land av trollmenn som sender luftens ånder alle veier for å bringe nyheter og tidende fra andre land?” Vi svarte alle, på ydmykeste vis, men samtidig i en tone som tilsa at vi forsto spøken, ”Vi var tilbøyelige til å tenke at noe magisk foregikk på denne øya, men at dette var englers verk, ikke demoners. Men hans høyhet skal vite at det som fikk oss til å undre og spørre slik, var ikke noen slik søkt innbilning, men fordi vi husket at han i sin forrige tale hadde antydet at landet hadde lover om hemmelighold.” Til dette sa han: ”Dere husker rett, og derfor skal jeg si dere at jeg må holde noe tilbake som jeg ifølge loven ikke får viderebringe, men jeg vil likevel kunne røpe nok til å behage deres vitebegjær.
Dere må forstå (selv om dere vil ha vansker med å tro det) at for om lag tre tusen år siden, eller mer, visste man mer om å navigere i verden (særlig til fjerne land) enn man gjør i dag. Tenk nå ikke for dere selv at jeg ikke er klar over deres framskritt på området de siste seks snes år: Jeg vet det godt, og likevel sier jeg at evnen var bedre da enn nå, om nå Noas ark var forbildet der den reddet de gjenværende på jorden under syndfloden og ga menn trygghet til å gi seg ut på eventyr på verdenshavene, eller om det var noe annet, men sant er det. Fønikerne, særlig de fra Tyr, hadde store skipsflåter. På samme måte hadde de sin koloni, Kartago, lenger vest. Østover hadde Egypt og Palestina like stor skipsfart. Også Kina, og det store Atlantis (som dere kaller Amerika), som nå kun har djunker og kanoer, hadde den gang store seilskuter. Denne øya (slik pålitelige beretninger fra den gang kan opplyse) hadde femten hundre mektige skip, fullt utstyrte. Dette eksisterer det få eller ingen beretninger om hos dere, men hos oss har vi store kunnskaper om dette.
På denne tiden var landet kjent og frekventert av skip og fartøy fra alle land som tidligere er nevnt. Og så hendte det seg at de hadde med seg menn fra andre land som ikke var sjøfarende, slik som persere, kaldeere og arabere. Dermed nådde folk fra nesten alle berømte og mektige nasjoner våre havner. Ennå finnes noen etterkommere og små stammer av dem igjen her. Våre egne skip la også ut på atskillige ferder, også like til deres hjemlige farvann, til stedet dere kaller Herkulessøylene,⁹² og i andre deler av Atlanterhavet og Middelhavet, og til Paguin (det samme som Cambaline)⁹³ og Quinzy⁹⁴ i Asia, like ved Øst-Tartarias grenser.
På samme tid, og i nok en generasjon eller mer, blomstret innbyggerne i det store Atlantis. Rett nok forteller en stor mann blant dere at Neptuns etterkommere slo seg ned der, og han beskriver det storslåtte tempelet, palasset, byen og åsene, og de mange lett seilbare elvene som lik kjeder omsluttet stedet og tempelet, og de forskjellige trappene hvor menn steg opp til byen som langs en scala coeli.⁹⁵ Visst er alt dette er poetisk og fabelaktig. Men sikkert er det at landet Atlantis, i likhet med Peru, som da kaltes Coya, og Mexico, som da kaltes Tyrambel, var store, mektige riker hva angikk våpenmakt, skipsfart og rikdommer. Så mektige var de en tid (i det minste innen et tidsrom på ti år) at de gjennomførte to større ekspedisjoner: folket fra Tyrambel reiste over Atlanteren til Middelhavet, og folket fra Coya dro over Sydhavet til denne vår øy. Blant de førstnevnte, som var i Europa, var en forfatter som i likhet med forfatteren blant dere (later det til) hadde med seg ei fortelling fra den egyptiske presten som han siterte. For noe slikt eksisterte, derom hersker liten tvil. Men om det var de gamle atenere som fikk æren av å angripe og nedkjempe disse styrkene, kan jeg ikke si noe om. Sikkert er det at verken skip eller menn kom tilbake fra denne ferden. Skjebnen hadde fart like ille med den andre ekspedisjonen fra Coya, hadde de ikke støtt på mer barmhjertige fiender. For kongen av denne øya, ved navn Altabin, var en vis mann og en stor kriger som kjente godt til sin egen styrke og sine fienders styrke. Han håndterte saken slik at han avskar bakkestyrkene deres fra skipene og omringet både flåten og leiren med mektigere styrker, til vanns og til lands. Så ba han dem om å overgi seg uten ytterligere kamp eller motstand. Siden, da de var i hans makt, nøyde han seg med å avkreve en ed om at de aldri mer ville bære våpen mot ham. Deretter lot ham dem reise videre i sikkerhet.
Men etter disse stolte bedrifter skulle en guddommelig hevn snart finne sted. For etter mindre enn hundre år gikk det store Atlantis under og ble ødelagt, ikke av et stort jordskjelv, som deres mann beretter (de trakter er i svært liten grad hjemsøkt av jordskjelv), men en underlig syndflod eller en annen stor oversvømmelse. Disse landene har den dag i dag langt større elver, og de har høyere fjell som vann kan renne fra enn noe sted i den gamle verden. Men det er sant at denne flommen ikke stakk så dypt, ikke mer enn førti fot fra bakken og opp de fleste steder, så selv om mennesker og fe stort sett ble utslettet, slapp noen få av fjellenes urinnvånere unna. Mange fugler reddet seg også ved å fly til de høye trærne og til fjellene. Folket hadde boliger som strakte seg høyere enn vannets dybde, men selv om flommen var grunn, varte den svært lenge, så de fra lavlandet som ikke druknet, omkom etter å ha manglet mat og andre nødvendigheter i lengre tid.
La dere derfor ikke forundre over Amerikas tynne befolkning, ei heller over uforskammethet og uvitenhet blant folket. Dere må betrakte Amerikas innbyggere som et ungt folk, minst tusen år yngre enn resten av verden, for det hadde gått så mye tid mellom syndfloden og denne særskilte oversvømmelsen. De stakkars restene av menneskeheten som holdt seg i fjellene, begynte langsomt å befolke landet igjen, sakte, men sikkert, og var enkle, ville folk (ikke som Noa og hans sønner, som var den fremste familien på jorden). De kunne ikke etterlate skrifter, kunst eller siviliserte seder og skikker til sine etterkommere. På samme vis brukte de i sin tilværelse i fjellene (grunnet den voldsomme kulden på de kanter) skinn av tiger, bjørn og geiter med mye pels, som finnes i området, til å kle seg. Da de kom ned til dalene og den utålelige heten der, kjente de ikke til lettere kledebon. Derfor ble de nødt til å ta opp skikken med å gå nakne, en skikk som er opprettholdt til denne dag. Imidlertid er de opptatt av og stolte over hvordan de bruker fuglefjær, noe som også kommer fra forfedrene i fjellene, som kom på dette da store fugleflokker trakk opp i høyden mens vannet fløt over bakken. Denne store ulykken førte til, som dere skjønner, at vi mistet handelstrafikken med Amerika, den handelspartneren som lå nærmest oss og som vi derfor gjorde flest forretninger med.
Når det gjelder andre deler av verden, er det helt tydelig at kunsten å navigere (enten det kom av kriger eller skyldtes tidens naturlige gang) led et voldsomt tilbakeslag overalt i tiden som fulgte, og særlig lange reiser sløyfet man helt og holdent (grunnet bruken av galeier og andre fartøy som knapt brøt sjøen). Så denne delen av samferdselen som kunne funnet sted ved at andre land seilte til oss, ser dere selv hvor lenge har ligget brakk, bortsett fra ved sjeldne hendelser som denne. Men til denne stansen i samferdsel, som også skyldes at vi sluttet å seile ut, må jeg forsyne dere med en annen forklaring. Jeg kan ikke vite sikkert, skal jeg si som sant er, men vår skipsfart i antall, styrke, sjømenn, førere og alt som hører navigasjonen til er nok sterkere enn noen sinne. Hvorfor ønsker vi da å holde oss hjemme? Jeg skal nå berette for dere noe som vil føre dere nærmere svaret på deres første spørsmål.
For om lag 1900 år siden hersket en konge i dette land hvis minne vi alle holder kjært, ikke på overtroisk vis, men som redskap for det guddommelige, selv om han var en dødelig. Hans navn var Solamona, og vi høyakter ham som lovgiveren for vårt land. Kongen hadde en uendelig visdom og et godt hjerte, og alt han ville, var å gjøre kongedømmet og folket lykkelig. Han så hvor bugnende og rikt landet hans var og tenkte at landet ikke trengte noen hjelp utenlands fra, med en omkrets på 5600 engelske mil og sjeldent fruktbar jord i de største egnene. Skipsfarten så han store muligheter for, både gjennom fiske og transport fra havn til havn, og gjennom å seile til små øyer som ikke ligger langt unna og er underlagt vår trone og Statens lover. Han kalte fra minnet fram de lykkelige, blomstrende tider dette landet en gang nøt, og så at det på tusen måter kunne gjøres verre, men vanskelig kunne endres til det bedre. Det manglet slett ikke på hans edle og heroiske hensikter, men bare (så langt menneskets framsynthet kan strekke seg) for å få det han i sin tid satte i gang til å vare evig. Derfor innsatte han blant de fremste lovene i dette land alle forbud og restriksjoner som vi følger og som dreier seg om hvordan vi mottar fremmede, som på denne tiden (etter den store ulykken i Amerika) kom hyppig. Han var uvennlig innstilt til deres tvilsomme nyvinninger og sammenblandingen av skikker. Det er visst at loven om å ta imot fremmede er en eldgammel lov fra det kinesiske riket, og den er ennå i bruk. Men det triste er at dette har gjort dem til et uopplyst, uvitende, fryktfullt og tåpelig folkeferd. Vår lovgiver la imidlertid et annet sinnelag til grunn for loven. Først og fremst la han menneskelige hensyn til grunn idet han tok med i betraktning og la til rette for at fremmede i nød skulle få hjelp, noe dere jo har fått yte godt av.
Etter disse ord reiste vi oss alle (som seg hør og bør) og bukket. Han fortsatte:
Kongen ønsket altså å forene menneskelighet med sine kloke holdninger idet han mente at det å holde fremmede her mot sin vilje, ikke var menneskelig. Da han innså at det ikke var klokt å la dem reise herfra og dele sin kunnskap om dette stedet, bestemte kongen følgende: Han beordret at av de fremmede som fikk gå i land, skulle alle (som til alle tider) få lov til å reise derfra igjen om de ønsket dette. Men om de ville bli, skulle de få svært gode levekår og midler til livsopphold fra Staten. Han så allerede da det vi nå ser, etter alle disse årene som er gått siden forbudstiden: bare ett eneste av skipene kom tilbake, og bare tretten enkeltpersoner valgte å komme tilbake til våre egner. Hva de få som reiste herfra igjen har berettet, vet jeg ikke. Men tenk på det, at uansett hvor de har kommet og fortalt, har de nok blitt tatt for å være drømmere. Vår store Lovgiver bestemte seg også for å begrense våre reiser herfra til steder utenlands. Slik er det ikke i Kina. Kineserne seiler dit de vil og kan, noe som blottstiller hvordan deres lover om å holde fremmede ute er grunngitt på feighet og frykt. Dette forbudet vårt har bare ett unntak, som er utmerket, da det ivaretar det gode som kommer med fremmede og å unngå å såre noen. Dette skal jeg nå forklare nærmere for dere. Her skal jeg avvike en liten stund fra historien, men jeg tror nok dere vil finne disse avvikene passende.
Dere må forstå, kjære venner, at blant kongens mange fabelaktige gjerninger, var det én som pekte seg ut. Dette var grunnleggingen av en orden eller et samfunn som vi kaller Salomos hus, den edleste innstiftelse (mener vi) som har funnet sted på jorden og overalt hvor det kastes lys over vårt kongerike. Huset er viet studiene av alt Guds skaperverk. Noen hevder at grunnleggerens navn er fordreiet, og at Solamonas hus ville være det rette. Men krønikene gjengir navnet slik jeg har sagt. Jeg regner derfor med at det stammer fra hebreernes konge, som hos dere er vel kjent, og heller ikke er fremmed for oss. Vi har deler av hans verker som hos dere er gått tapt, nemlig naturhistorien som han skrev om alle planter, fra Libanus’⁹⁶ sedertrær til mosen som vokser ut av murer og alle ting med liv og bevegelse. Dette leder meg til å tro at vår konge, som selv på mange vis symboliserte det hebreernes konge (som levde mange år før ham) sto for, æret ham dermed ved å gi hans navn til stiftelsen. Denne tanken heller jeg desto mer til fordi eldre krøniker ofte kaller ordenen eller samfunnet for Salomos hus, og enkelte ganger kollegiet for de seks dagers arbeid, og dette fastslår for meg at vår utmerkede konge hadde tatt lærdom fra hebreerne om at Gud skapte verden på seks dager og derfor innstiftet dette Hus for å finne ut av alle tings sanne natur (hvor Gud muligens hadde mest ære i å tilvirke dem, mens menneskene fant det desto mer fruktbart å benytte seg av dem). Derfra stammer dette andre navn.
Men nå til sakens kjerne. Da kongen hadde forbudt sine folk å navigere seg utenfor området som lå under hans trone, kom han like fullt med følgende kunngjøring: at det hvert tolvte år skulle legge to skip ut, klargjort for flere reiser, fra dette riket. I hvert av disse skulle tre fra brorskapet i Salomos hus være om bord. Deres eneste oppgave skulle være å samle inn viten om forholdene i og tilstanden til landene de ble sendt til, særlig innen all verdens vitenskap, kunst, håndverk og oppfinnelser. Til like skulle de bringe tilbake bøker, instrumenter og modeller av alle slag. Så skulle skipene, etter å ha ilandsatt mennene fra brorskapet, vende tilbake, og brødrene skulle bli igjen utlandet inntil en ny besetning kom i land. Disse skipene er for øvrig kun lastet med proviant samt skatter i hopetall så brødrene kunne kjøpe seg ulike gjenstander og gi belønninger til dem de finner for godt. Nå har jeg ikke anledning til å berette for dere hvordan den alminnelige sjømann kunne unngå å bli oppdaget på land eller hvordan de som er ilandsatte, fra tid til annen måtte skjule seg under en annen nasjons flagg samt skjule reisens mål, de avtalte møtestedene og andre omstendigheter rundt oppdragene, og dere har neppe noe sterkt ønske om å få nærmere kjennskap til dette. Men dere ser altså hvordan vi har opprettholdt vår handel, ikke med gull, sølv og edelstener, ei heller med silke eller krydderier eller andre materielle handelsvarer, men bare med Guds første skaperverk, som var Lyset: å kaste lys over alle verdens bestanddeler, slik vil jeg si det.”
(…)
”De har også mange kloke, utmerkete lover som dreier seg om ekteskapet. Polygami tillates ikke. De har beordret at ingen kan gifte seg med hverandre eller inngå ektepakt før en måned har gått etter det første møtet mellom partene. Ekteskap uten foreldrenes tillatelse blir ikke annullert, men etterkommerne blir straffet: barn av slike ekteskap får ikke arve mer enn en tredjedel av sine foreldres eiendeler.
Jeg har lest i en bok av en av deres menn, i et oppdiktet samfunn, hvor et gift par har anledning til å se hverandre nakne før pakten inngås. Dette misliker folket her, da de mener det er en hån å takke nei til et så nærgående bekjentskap. Men på grunn av de mange defektene i menns og kvinners kropper, har de en mer sivilisert måte å gjøre dette på. Nær hver by finnes et par bassenger (som de kaller Adam og Evas bassenger), hvor en av mannens venner og en av kvinnens venninner får se dem bade nakne hver for seg.”
Mens vi satt der i vår samtale, kom det en mann som lot til å være budbringer, i en staselig kappe med hette. Han snakket til jøden, som så vendte seg mot meg og sa: ”Jeg beklager så mye, men jeg er kalt bort i et hasteærend.” Neste morgen kom han til meg igjen. Han virket fylt av glede, og han sa: ”Byens guvernør har fått nyss om at en av Fedrene i Salomos hus vil komme hit, om syv dager fra i dag. Vi har ikke sett noen av dem på et dusin år. Man vet at han kommer, og han vil mottas med pomp og prakt, men årsaken til hans ankomst vet vi ingenting om. Jeg vil sørge for en god plass for deg og dine venner for å se hans ankomst best mulig.” Jeg takket ham og ga uttrykk for at dette var svært godt nytt.
(…)
Så kom vår dag og time, og jeg ble valgt ut av mine venner til det private besøket. Vi møtte ham i et vakkert kammer, staselig innredet og med teppelagt gulv, alt like prektig å se til. Han satt på en lav trone, uten noen trappetrinn opp til den, som var rikt utsmykket og med et storslagent riksklede hengende over hodet, brodert i blå sateng. Han var alene, med unntak av to ærespasjer, en ved hver hånd, som var utsøkt kledd i hvitt. Benklærne var som dem vi så ham i da han satt i vognen, men i stedet for kjortelen hadde han rundt seg et sjal med en kappe over, i det samme fabelaktige sorte tøyet. Da vi kom inn, gjorde vi som vi hadde lært og bukket dypt ved hans første inntreden. Så, da vi kom nærmere der han satt, reiste han seg og rakte fram en ubehansket hånd, og hver og en av oss bøyde oss ned og kysset den nederste folden på kappen hans. Når det var gjort, gikk de andre, og jeg ble igjen. Deretter gjorde han tegn til pasjene om å forlate rommet og ba meg sitte ned ved hans side og snakket så til meg på spansk tungemål.
”Gud velsigne deg, min sønn. Jeg skal nå gi deg mitt kjæreste smykke. For jeg skal overrekke deg, i kjærlighet til Gud og alle mennesker, en beretning om de faktiske forhold innenfor Salomos hus. Og min sønn, for virkelig å forstå hva som egentlig foregår i Salomos hus, skal jeg gå fram på følgende måte. Først vil jeg avsløre målet med denne vår stiftelse. For det andre vil jeg vise hva for utstyr og midler vi har til rådighet. For det tredje vil jeg vise de mange oppgaver og funksjoner våre brødre er satt til. Og for det fjerde, ritene og høytidelighetene som vi utfører og feirer.
Målet med vår stiftelse er å få kunnskap om årsaker, om hemmelighetene bak hva som beveger tingene, og å utvide grensene for hva mennesket hersker over, så det kan få innvirkning på alle tenkelige ting.