31.05.11 03.22
Å skille normale fra de gale - Forskningsetiske komiteer
Side 1 av 2
http://www.etikkom.no/en/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2003/2003-4/A-skille-normale-fra-de-gale/
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Å skille normale fra de gale
By Sigrid Skavlid
Published date: 02. December 2003. Last updated: 23. June 2009.
Psykologen David Rosenhan sendte han 8 psykisk friske deltakere til ulike
psykiatriske sykehus. De ble lagt inn med diagnosen schizofreni.
Sykehuspersonalet oppdaget ikke at de egentlig var friske. Det oppdaget
imidlertid de som virkelig var syke.
Den amerikanske psykologen David Rosenhan startet i 1973 et eksperiment
hvor han ønsket å se om det diagnostiske verktøyet psykiatrien brukte,
faktisk virket. Han fikk tak i en liten gruppe mennesker som ble sendt til 12
ulike sykehus på Øst- og Vestkysten av USA. Fire av deltakerne hadde
bakgrunn fra psykologi eller psykiatri, en var barnelege, en husmor og en
maler. Blant de såkalte pseudopasientene var også Rosenhan selv. Siden flere av deltakende hadde bakgrunn fra
fagfeltet, ble de utsendt med falskt navn og fiktive yrker. Ingen hadde noensinne lidd av psykisk sykdom. De fikk avtale
med sykehusene om samtaletime.
Når de møtte opp til samtale med psykiateren, skulle de si at de hørte stemmer inne i hodet sitt. Psykiateren ville
selvfølelig be dem om å utdype dette. Da skulle de trekke litt på det å si at stemmene var litt uklare, men så vidt de
kunne bedømme så var det ord som «tomt» og «hult». Ordene dukket opp i forbindelse med generelle tanker om livet.
Stemmene skulle være ukjente, men av samme kjønn som pseudopasienten. Disse symptomene ble valgt av
Rosenhan fordi de lignet på eksistensielle lidelser, samtidig som det ikke fantes noe publisert forskning på
eksistensielle psykoser. Alle sammen ble lagt inn, syv av dem med diagnosen schizofreni.
Vel inne på institusjonen skulle de oppføre seg som normalt. Men de opplevde at alt de sa og gjorde, ble tolket inn i en
syk sammenheng. Det ble en tankevekker for pseudopasientene hvordan de fikk svar på helt alminnelige spørsmål.
For eksempel spurte en «pasient» legen om han kunne fortelle ham når institusjonen ville gi ham de rettighetene som
han hadde krav på. Da fikk han til svar: «Hvordan har du det i dag?» uten at legen ventet på svar. Slike svar førte til
at pseudopasientene følte seg usynlige og verdiløse. Privatliv var fraværende, selv toalettene var uten dører. En
følelse av å miste personligheten og bli til en «ting» var felles for alle pseudopasientene mens de oppholdt seg på
sykehuset.
I journalene, som ble skrevet om hver pasient, ble det også klart at historier fra pasienten om eget liv ble tolket inn i
en schizofren ramme. For eksempel fortalte en av pseudopasientene om sitt forhold til foreldrene. Han hadde hatt et
nært og godt forhold til sin mor som liten, mens faren hadde vært en mer fjern figur. Som voksen hadde han imidlertid
knyttet nærmere bånd til faren, mens moren ikke lenger var en altomfattende person i livet hans. Han hadde et nært
og godt forhold til sin kone, selv om de hadde sine uenigheter innimellom. Og barna ga han sjelden klapps. I journalen
var dette blitt til: «Livsløpet viser en lang historie med ambivalens i nære forbindelser som begynner i ung alder. Han
hadde et nært forhold til sin mor tidligere, men dette ble etter hvert kjølig samtidig som han får et intenst forhold til sin
31.05.11 03.22
Å skille normale fra de gale - Forskningsetiske komiteer
Side 2 av 2
http://www.etikkom.no/en/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2003/2003-4/A-skille-normale-fra-de-gale/
far. Emosjonell stabilitet er fraværende. Hans forsøk på å kontrollere følelsene fører til voldsomme utbrudd mot kone
og barn.»
Alle pseudopasientene tok masse notater om hva de så og opplevde mens de oppholdt seg i institusjonen. Ingen av
pleierne lurte på hva de skrev ned, men noterte i journalen at «pasienten var opptatt av skriveaktivitet». De andre
pasientene var derimot svært interessert i denne skriveaktiviteten, og mange av pasientene sa til dem at de ikke trodde
at de var sprø i det hele tatt, men at de var journalister eller forskere som skulle se hvordan de hadde det. Der hvor de
feilaktig psykotiske ikke ble oppdaget av psykiatere og pleiere, ble de avslørt av de som var virkelige pasienter.
Da eksperimentet ble kjent, ble Rosenhan møtt med at argumenter som: «at det var jo ikke så rart at det gikk som det
gikk, siden de bare hadde undersøkt dårlige sykehus, men hos oss er det mye bedre osv.» For å imøtegå denne
kritikken, ble han enig med ledelsen ved en del nye sykehus at han i løpet av en tremåneders periode skulle sende
noen som simulerte syke, slik at de fikk anledning til å vise at dette i så fall var riktig. I løpet av perioden ble flere som
oppsøkte disse institusjonene, avslørt som en av Rosenhans pseudopasienter.
Det var bare det, at han ikke hadde sendt noen.
Kilde: Rosenhan, D. 1973. «On being sane in insane places.», Science, Vol. 179, Jan 1973
Forskningsetikk 2003-4
Historie i fagbladet forskningsetikk 2003-4